1 hund vs 2 hunder

[AnonymBruker]

Har ei lita tispe og vurderer en til. Gjerne tispe da jeg trives best med det. 
Noen som kan dele erfaringer med å gå fra en til to hunder? Fordeler og ulemper.. litt bekymret for at feks det å gå tur med to hunder blir vanskeligere og det å reise med to hunder blir vanskeligere. Men ser også for meg så mye glede for hunden min (og meg selvfølgelig) med en til i hus.

 

Anonymkode: ee6d1...367

[Troyamin]

Det er noe som heter; 1 er som 2, 2 er som 10. 

For å legge best mulig grunnlag for for den nye hunden, bør man gå turer med hundene hver for seg, i tillegg til noen fellesturer. Samme med treningen. I tillegg kan jeg nesten garantere at den nye hunden lærer alle uvanene til den gamle hunden😉 Man bør også tenke på at det er ikke alle hunder som går over ens, uansett hvor mye tid nan bruker på å få dette til. Da er spørsmålet, skal hundene skilles for resten av livet eller omplassere den nye. Husk at hunder med samme kroppsspråk går lettere sammen, så det kan være en fordel å ikke ha alt for ulike raser. 

 

[Arx]

Har mor og datter, datter er nå 7,5 mnd. Mye jobb med å trene og lufte henne alene så hun skal tåle å møte verden uten mor, også luftet mor alene så valpen skulle venne seg til å være hjemme alene. Ellers er mor en del sjalu da hun var alenebarn i 4 år før valpen kom, så prøver å sjonglere med litt ekstra oppmerksomhet til henne. Også koster jo 2 hunder dobbelt, må kjøpe for oftere osv. 

[Myrmica]

Jeg gikk fra en til to hunder for et par år siden, og er veldig glad for at jeg gjorde det! Det er koselig å ha en liten "flokk", hundene har mye glede av hverandre, og så har de selskap når jeg er borte. Turgåing og samhandling i det daglige går kjempefint, men jeg legger til rette for at de skal komme godt overens (fôrer i forskjellige rom, f.eks).

Noen utfordringer:

mer trøblete med reise, må ha to hundebur i bilen, som tar litt plass, og litt mer styrete med kollektivtrafikk. 

Vanskeligere å skaffe hundepass, det er lettere å finne pass til en hund enn til to. 

Tidkrevende, særlig i starten. Jeg synes det er viktig at begge hundene lærer seg å være alene hjemme, og får litt egentrening og tur alene sammen med meg som eier. Som regel går vi tur sammen og gjør alt mulig annet sammen, men av og til tar jeg dem med på tur/trening alene, og da må det selvsagt gjøres dobbelt opp. Jeg mener at dette er særlig viktig i starten, når man skal bli kjent med den nye hunden, og at den lærer seg å være selvstendig uten den andre hunden konstant til stede.  

[AnonymBruker]

Jeg har to tisper. Alt tar litt mer tid og planlegging. Det kreves mer av meg som eier. I stressende situasjoner (om de ser en katt eller annet) så hauser de opp hverandre. Man kan fort miste litt kontroll fordi å holde kontakt med begge samtidig er ikke alltid så lett 😅 Men rasen jeg har er ikke i det hele tatt førerfokuserte, så på det området er de vanskelige fra før av. Jeg har måttet jobbe litt ekstra kontakttrening i distraherende miljø. 

Den minste kan lære uvaner av den eldste, og det er heller ikke sånn at den yngste tar til seg alle de gode vanene den eldste har. 

Mitt fokus da den yngste kom i hus, var å skape et godt bånd mellom dem og jobbe mot å unngå eventuelle problemer i fremtiden når den yngste ble kjønnsmoden (ressursforsvar etc). Jeg brukte mye tid på å skape positive assosiasjoner mellom dem og kontrollerte miljøet for å unngå eventuelle konflikter. For eksempel, det første året fikk de mat og tyggebein i hvert sitt bur så ingen følte at de måtte vokte ressursene sine (valper har ikke manerer og vil stjele/mase for ressurser som mat, som kan føre til konflikter). Etter det var den yngste gammel nok til å ha fått seg bedre manerer, og nå kan tyggebein ligge ute, og de venter tålmodig til begge har spist mat før de går og slikker hverandres matskåler.

Forholdet deres endret seg flere ganger det første året, og det kunne poppe opp ting som hintet til fremtidige problemer. Jeg måtte hele tiden være veldig bevisst på hvordan de forholdt seg til hverandre, og endre litt på rutiner/legge inn litt trening her og der for å passe på at de begge fortsatte å være trygge på hverandre og deres plass i familien. Jeg har en rase som har en tendens til samkjønnsaggressjon, så jeg var nok litt ekstra paranoid i starten, og ble i overkant bekymret med en gang jeg så en liten endring i forholdet deres 😅

De er 3 og 4 nå, og har hatt et godt forhold hele veien. De leker sammen, vasker hverandre, sover ofte inntil eller til og med oppå hverandre. Under løpetiden blir de som to nyforelska tenåringer 🙈

Con: mer tidskrevende. Dyrere. Litt mer arbeid/planlegging for turer og hundepass.

Pro: de har selskap i hverandre. De har to helt forskjellige personligheter og utfyller hverandre veldig godt. Elsker å se de utforske verden sammen. Det går dobbelt så fort på ski og sykkel 😅 Mer liv i huset (på godt og vondt) 

Anonymkode: d4bad...dda

[AnonymBruker]

Jeg hadde to. Den ene ble skranten i bena tidlig, gikk tur men klarte ikke tempoet til den andre så det ble dobbelt opp med tur samtidig som min helse også ble verre.

Anonymkode: b82a5...f86

[AnonymBruker]

Jeg hadde 2 tisper med 4 mnd mellom. Den første jeg fikk var supersosial og med et mykt gemytt, den andre var usosial, stresset og dominant. Sammen hadde de det veldig fint og de utfylte hverandre, jeg hadde samme rase. Ute i verden var det krevende på tur og i møte med andre hunder. Den ene ble fort ganske syk og måtte avlives etter noen få år.. Den andre ble nok litt ensom etter det siden den ikke gikk overens med andre hunder.

Jeg personlig ville hatt 1 hund hvis jeg skulle velge idag. Det er mer krevende på tur og i kollektivtrafikk/bil, vanskelig å finne hundepass, dyrt og generelt litt stress. Men de hadde veldig godt selskap i hverandre og jeg hadde ikke så dårlig  samvittighet  når de var hjemme alene. 

Jeg vil anbefale å skaffe samme rase siden de forstår hverandres lek og kroppsspråk best, og vært nøye med at begge hadde rolig gemytt og gode gener. Veldig trist når den ene blir alene eller ikke kan tas med på sosiale ting med andre hunder. Veldig vanskelig å få pass også til en krevende hund og da blir man veldig låst ellers i livet.  Men absolutt bra for hunder å være 2 tror jeg, men mye jobb.

Anonymkode: 5fe5a...621

[Tanuki]

Har to hunder, ganske ulike raser, men begge er små. Ulemper; trenger dobbelt opp av vet, utstyr, etc, så koster mer. Mer vanskelig å finne pass om vi skal bort, om man føler seg bundet av 1 hund så blir man ihvertfall det av 2. 

Den ene hunden har vi midlertidig, er "fosterhjem", og enda så koselig det er så må jeg innrømme at jeg tviler på om jeg orker å ha 2 hunder igjen, vi får se. 

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to hunder i snart 14 år, og det har vært både bra og mindre bra.

Har en snart 14 år gammel hund nå, Cane Corso, så stor mastiff. Tidligere hadde vi enda en Cane Corso, men han ble ikke mer enn 4 år. Deretter en Labrador sammen med henne. Han ble ikke mer enn 8 år pga sykdom, men det var kjempefint å ha to hunder før det. Nå har vi en Labrador på 2 år sammen med Cane Corso på snart 14. 

De går veldig godt sammen i huset, men de har jo ulik energi. På tur rusler Cane Corso, og Labrador løper fritt i terrenget. Sånn sett går det bra, han får løpe, mens hun rusler. Så er det sånn at han har mer behov enn henne for å få utløp for energi, så vi trener han på diverse andre ting.

De senere årene har vi hatt endel sykdom hos hundene, og da merkes det godt at det er tyngre med to. Først med den eldre Labradoren, med rehabilitering, men som måtte avlives etterhvert, så med den yngre. Han på to år måtte opereres i albuene i fjor, det medførte omfattende rehabilitering og han kunne ikke gå tur på mange uker. Da må den andre hunden nøye seg med mindre, for man blir litt låst når den som trenger omsorg og nærhet må være alene. 

Akkurat nå er det Cane Corso på snart 14 år som ligger her nyoperert i går, hun har fjernet en stor kul, og skal være i ro i noen dager. (Valget var enten å fjerne kulen eller avlive, så vi valgte å fjerne ettersom hun er i god form og er frisk) Hun er i overraskende god form etter operasjonen, men jeg kan ikke forlate henne nå, for da blir hun stresset og urolig, og såret blør. Så turer og trening med han på 2 år må skje når både jeg og mannen er hjemme. Jeg er glad jeg ikke er alene om dette.

Nå trener jeg labradoren hjemme, han får noen øvelser ute, litt godbitsøk på plenen, litt bein å tygge på. Men han er ung og har mye energi, så han må få en god tur i ettermiddag når mannen er hjemme. Hadde jeg vært alene med disse to, så kunne jeg ikke gå fra hunden som var nyoperert, fordi hun hadde stresset mye når jeg var borte, og hadde fått mer blødning fra såret. 

Den ene er syk, mens den andre fortsatt skal ha sine turer og trening. Det har ikke vært helt enkelt. Det er fælt å gå fra en syk hund som trenger deg og blir engstelig alene pga sykdom, men en MÅ trene den andre også. 

Det er det mest negative med å ha to hunder. 

Ellers er det at det blir dobbelt så dyrt med to. Og de skal ha sin trening uavhengig av den andre, og det tar dobbelt opp med tid. 

I tillegg er det at to hunder innvirker mye mer på livet ditt enn en hund gjør. Du skal ha hundepass, du skal trene begge uavhengig av den andre, så begge får sin trening tilpasset sitt behov. Det blir dobbelt opp med mat og det blir mye mer støvsuging og annet i huset. 

Når de er to, hauser de opp hverandre hvis de møter en annen hund langs veien, det er et veldig kjent problem. Og har du store hunder, så kan det være en utfordring med 2x40 kilo hund som skal kontrolleres der. Jeg vil føle meg mye friere med kun en i en sånn situasjon. Jeg har endt opp med å gå turer med hver enkelt i nærområdet, og ha begge løse i fjellet, på områder der vi ikke møter andre, og der jeg har oversikt. Cane Corso er veldig vaktsom, det ligger i hennes gener, så det er greiest å ta henne på tur alene langs veien.

Og ja, jeg har trent mye på passering, men det har jeg ikke ennå klart å få til, med to hunder sammen. De begge er store hunder, og de hauser opp hverandre når vi møter andre hunder langs veien. Begge passerer andre folk fint, men det er noe annet når vi møter andre hunder langs veien, det er IKKE enkelt, selv etter flere år med trening.

Ettersom jeg har to ulike raser, men som passer sammen når det gjelder lek og hardhet, så har jeg ikke opplevd noen store forskjeller i måten de bør behandles på hjemme og på tur. Og det er viktig at de går sammen sånn sett. De to ulike rasene har gått veldig fint sammen.

 

Anonymkode: b85f8...436