For dere som ikke kommer til å oppleve det klassiske familielivet

[Christina82]

Ryddet for fare for liv og helse, avsporinger samt spekulasjoner. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er den du siterte og jeg er mamma. Men alene og ensom likevel. Jeg opplever ikke noe fellesskap på grunn av barnet, og jeg opplever egentlig bare å bli ekskludert fra både single og familier. Jeg passer ikke noen steder. Jeg hadde foretrukket å være alene uten barn enn denne situasjonen hvor jeg verken er alene eller er en del av en familie. 

Men jeg er så glad for de det har ordnet seg for altså. Det er bare en sorg i livet at det ikke gjorde det for meg. 

Anonymkode: 1d768...e0d

Jeg sier ikke at det er slik for alle, men uten familie kan man drifte rundt uten å forholde seg til andre enn sin arbeidsgiver eller nav.

Som mor med barn i skole og kor føler jeg det regelmessig er noe man må stille opp på. Kakebaking, turfølge, konsertvakt, foreldremøter osv. Og en kaffe hos foreldrene når jeg henter ungene fra besøk hos andre barn. 

Det er ikke de dype vennskapene, men likevel et fellesskap som jeg ikke var del av før. Det er flere aleneforeldre i dette miljøet. 

Jeg bidrar også i sameiet når de regelmessig arrangerer noe for ungene (jul og St hans). 
Er det ikke noe slikt i ditt nærmiljø? 

Det er ikke slik at jeg passer så godt inn, Jeg er tilflytter og merker jo at det er noen koder her som jeg ikke knekker (eller på en måte forventes å ikke forstå, selv om jeg forstår dem, men om det kommer fra meg). Men om du sier til deg selv at du ikke passer inn noe sted, så er det kanskje noe slikt du utstråler også. Og om du er deprimert så tror jeg dessverre folk noen ganger skygger unna. Og du virker litt svartsynt når du sier du ikke har noe verken eller. Du er jo del av en liten familie, som er lik ganske mange andre familie. 
Og du har helt sikkert noe å tilby, som klassekontakt eller i nærmiljøet.

Anonymkode: 5faaa...c42

[Tanuki]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Er du i 30 årene?

Anonymkode: e3fbe...e71

33, så ja.

[Tanuki]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Men du bor jo et veldig eksotisk sted. Jeg vil tippe det er annerledes å ha familie der. Du får på en måte oppleve så mye, samtidig som du har familie. 

Anonymkode: 6d7e3...ce9

Hva har det med saken å gjøre?:) Vi har en helt normal hverdag, har bodd her i flere år, så er ikke veldig eksotisk for oss. Dessuten har vi 2 helt vanlige jobber, om noe er det vanskeligere å bo på et sted man har null slektinger og ikke samme sikkerhetsnett som i Norge. Det er i hvertfall min subjektive mening. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er den du siterte og jeg er mamma. Men alene og ensom likevel. Jeg opplever ikke noe fellesskap på grunn av barnet, og jeg opplever egentlig bare å bli ekskludert fra både single og familier. Jeg passer ikke noen steder. Jeg hadde foretrukket å være alene uten barn enn denne situasjonen hvor jeg verken er alene eller er en del av en familie. 

Men jeg er så glad for de det har ordnet seg for altså. Det er bare en sorg i livet at det ikke gjorde det for meg. 

Anonymkode: 1d768...e0d

Jeg forstår hva du mener og kjenner litt på det samme. Her er vi to foreldre og mannen er utenlandsk, men vi føler oss utenfor og ikke som en del av et stort fellesskap. Har ikke fått venner gjennom barna som nå er på skolen. Vi har min familie og noen få venninner av meg, men de er opptatt med sine barn og sitt miljø. Treffes en sjelden gang. Vi har prøvd mye og fikk kontakt med en familie, men så plutselig dabbet det helt av og de virket uinteressert. Det sosiale vi har er via jobb, snakke med foreldre ved henting/bringing eller på møter osv. Ellers min familie innimellom. Det går greit men føles veldig fattig og litt deprimerende til tider. Spesielt ved høytider. På nyttårsaften har vi vært alene eller med mine foreldre hvert år, samme med 17 mai. Men nå har vi bestemt oss for å flytte til mannens hjemland, der har mye et mye større kontaktnett, både venner og familie. Samt et mer sosialt samfunn. Økonomisk må vi nedgradere, men jeg vil heller være lykkelig i hverdagen enn å ha mer penger å bruke. Tror det vil bli bedre for oss og barna på sikt.

Så det er ikke nødvendigvis slik at alt blir så sosialt når man får barn nei, og man kan kjenne veldig på et utenforskap selv med barn.

Anonymkode: 6d7e3...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg forstår hva du mener og kjenner litt på det samme. Her er vi to foreldre og mannen er utenlandsk, men vi føler oss utenfor og ikke som en del av et stort fellesskap. Har ikke fått venner gjennom barna som nå er på skolen. Vi har min familie og noen få venninner av meg, men de er opptatt med sine barn og sitt miljø. Treffes en sjelden gang. Vi har prøvd mye og fikk kontakt med en familie, men så plutselig dabbet det helt av og de virket uinteressert. Det sosiale vi har er via jobb, snakke med foreldre ved henting/bringing eller på møter osv. Ellers min familie innimellom. Det går greit men føles veldig fattig og litt deprimerende til tider. Spesielt ved høytider. På nyttårsaften har vi vært alene eller med mine foreldre hvert år, samme med 17 mai. Men nå har vi bestemt oss for å flytte til mannens hjemland, der har mye et mye større kontaktnett, både venner og familie. Samt et mer sosialt samfunn. Økonomisk må vi nedgradere, men jeg vil heller være lykkelig i hverdagen enn å ha mer penger å bruke. Tror det vil bli bedre for oss og barna på sikt.

Så det er ikke nødvendigvis slik at alt blir så sosialt når man får barn nei, og man kan kjenne veldig på et utenforskap selv med barn.

Anonymkode: 6d7e3...ce9

Du er heldig som har en mann da Det gir jo et lite fellesskap hjemme i hvert fall

Anonymkode: 1d768...e0d

[AnonymBruker]

Tanuki skrev (6 timer siden):

Hva har det med saken å gjøre?:) Vi har en helt normal hverdag, har bodd her i flere år, så er ikke veldig eksotisk for oss. Dessuten har vi 2 helt vanlige jobber, om noe er det vanskeligere å bo på et sted man har null slektinger og ikke samme sikkerhetsnett som i Norge. Det er i hvertfall min subjektive mening. 

Men dere trives vel da? Regner med det siden dere velger å bo et sted på andre siden av jorden uten familie? Tenker har man trivsel så går det meste bra 😊 Jeg tror faktisk det kan være tungt å bo et sted man ikke trives med barn, selv om man har nær familie  der.

Anonymkode: 6d7e3...ce9

[AnonymBruker]

On 9/30/2022 at 7:30 PM, danbanan said:

hei, litt nysgjerrig på hvordan dere som aldri har funnet den rette og etablert egen familie med barn føler seg i forhold til dette? Er det en stor savn og påvirker det humøret deres?  Tenker da hovedsakelig på dere i slutten av 30 årene eller i 40 årene, som har mistet troen på at dere noen ganger kommer til å etablere egen familie.

Og til dere som står midt i det, med fast samboer og barn og full pakke, går vi andre glipp av mye? 

Jeg vet nok at jeg ikke kommer til å få egen familie selv, men det varier veldig hvor stort savnet etter dette er. Innimellom føles det litt trist, mens andre perioder så setter jeg veldig pris på friheten jeg har til å drive med mine egne ting osv. Men tenker kanskje det blir mest trist når jeg blir gammel og ikke har egne barn som bryr seg. Kan bli ensomt tror jeg...

 

Det er et stort savn som føles trist nå som det er for sent for min del.
Tror, som deg, at det kan bli ensomt. Nå prøver jeg å lage et godt liv for meg selv ved å investere i gode venner. I folk som vil savne meg om jeg går bort før dem.

Anonymkode: 04ac8...676

[mo1234]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2022 den 19.49):

Det er et stort savn som føles trist nå som det er for sent for min del.
Tror, som deg, at det kan bli ensomt. Nå prøver jeg å lage et godt liv for meg selv ved å investere i gode venner. I folk som vil savne meg om jeg går bort før dem.

Anonymkode: 04ac8...676

 

Endret 4. oktober 2022 av mo1234

[AnonymBruker]

Jeg er 34, alene med et barn. Barnet mitt er 11 år, så jeg har jo savnet mye på de årene. Jeg er alltid alene på skolearrangementer, på lekeplasser, på ferier. Vi har lite familie, og de vennene jeg pleide å ha, har ikke barn, så vi har sklidd litt fra hverandre.

Familieliv trenger ikke være idyllisk heller, men jeg savner å kunne oppleve ting i sammen, gi barnet mitt søsken, hvilket jeg ikke hadde, dele utgifter slik at man kan ta de ferieturene som andre har råd til. Det er mange grunner til å savne en partner.

Jeg var i et forhold i mange år, men han klarte aldri å forplikte seg til familielivet og var mer opptatt av egen karriere, så jeg kastet bort mange år på det😔 Nå er jo barnet 11, og innen jeg kanskje finner en mann og får flere barn, vil jo aldersforskjellen være så stor, at jeg vet ikke om det er like intr. Og jo lenger jeg er alene, jo mer trives jeg jo også med deg. Men føler på ensomhet i perioder.

 

Anonymkode: 6b544...c36

[AnonymBruker]

Jeg ble mor til to da jeg var i 20-årene, og ble 100 % alenemor da jeg var 28 år. Sorgen over den tapte kjernefamilien var sterkt ei stund, slik at den faktisk skygget for gleden over det livet jeg hadde. Men etterhvert som mine venninner som levde livet med mann og barn fortalte hvor de misunte meg som kunne oppdra mine alene uten evige diskusjoner med en mann, at jeg slapp å rydde etter en voksen, slippe å bekymre meg for om partner var utro osv, så innså jeg at det å være alenemor kanskje ikke var så verst. 
Jeg har alltid hatt en bra jobb og tjent godt, så vi har hatt det romslig økonomisk. Så det er jo så klart en faktor som har gjort tilværelsen enklere enn for mange aleneforeldre. 
Men all tid har gått med til oppfølging av ungene, så mitt sosiale liv har vært rundt dem. Men jeg har fått mange gode venner gjennom fritidsaktiviteter, skole osv. Så jeg har hatt veldig gode år som alenemor. 
 

Når ungene ble store og flyttet ut så ville jeg realisere ønsket om å finne en partner. Og jeg er nå i et veldig godt forhold med en fantastisk fin mann som har to barn i barne-og ungdomsskole. Så nå lever jeg drømmen om kjernefamilien annenhver uke og et voksenliv med kjæresten de andre ukene, og storkoser meg hver eneste dag. Så jeg fikk oppleve både fine år som alenemor og kjernefamilie 🥰 Men mitt tips er å gjøre det beste ut av den situasjonen man står i, for livet blir sjelden slik man hadde sett for seg. Og kanskje hadde det ikke vært bedre om ting hadde gått slik man planla heller. 

Anonymkode: 41f3f...a51

[AnonymBruker]

Enkefrue skrev (På 2.10.2022 den 19.47):

Selvfølgelig gjør jeg det. Det et jo slik samfunnet oppfører seg.  Det er ikke bare alenemødre av voldelige partnere. Det finnes 20 åringer som er uforsiktige og det finnes de som har møtt en tilfeldig fyr på byen. Jeg vil ikke sammenlignes med de. Jeg startet min familie som et par, 3 mnd unna bryllupet, nettopp kjøpt hus. 
 

Så jo, alenemor pga av dødsfall er i mine øyne flere hakk bedre. Fordommer er og kommer alltid til å være. Dessverre.

Denne var drøy. Her, om noen lurte på om det fortsatt fantes fordommer rettet mot alenemødre/forsørgere. En alenemor som slakter andre alenemødres opprinnelse og utgangspunkt som alenemor er jammen ikke bedre enn de som aldri visste hvordan det var å leve som alenemor en gang. 
 

(Her kan det gjelde både aleneforsørgere generelt og deltomsorgere)
 

Og ja, er far inne i bildet med ansvar om barn jevnlig uansett om det bare er annenhver/tredjehver helg, så heter det delt omsorg. IKKE aleneforsørger. 

Anonymkode: 75e8b...93a