For dere som ikke kommer til å oppleve det klassiske familielivet

[mo1234]

Anonymburker skrev (24 minutter siden):

Mulig jeg tar feil, men betyr ikke begrepet "alenemor" at man er alene om ansvaret?

Ja, det stemmer. Men det kan også være delt omsorg med barnefar. Eller at barnefar har en annen samværsordning. 

[Tanuki]

Jeg har 1 barn, 8 år, mann og 2 hunder. Føler jeg har mye fritid-alenetid, føler ikke at familielivet setter noen stopper. Man må planlegge mer, ok, men er det virkelig så vanskelig? Mannen min og jeg har begge et par felles hobbier , og helt seperate interesser. Mulig vi får et til barn, men ikke sikkert. Uansett hva de blir er jeg glad vi ikke fikk 2 tette. Familielivet er hva man gjør det, vi bor ikke over evne, barnet går på 2 akiviteter etter skolen, begge i gåavstand. Vi har et enkelt hjem og reiser ikke ofte heller. Syntes vi har det ganske harmonisk. 

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (3 timer siden):

Du er ikke alene om dette. Noen har så store helseutfordringer at de må velge bort barn. Jeg var også for syk til å få barn i den alderen mange fikk. Forhold ble også vanskelig. Det går bedre med helsen nå, men jeg er i slutten av tretti - årene og har ingen mann. Jeg har derfor begynt å forsone meg med et barnløst liv. Det kan jo skje mirakler. At jeg kommer tilbake i jobb og finner en partner. Men sjansen for det er liten. 

Trist å høre. Vet det gjelder mange, men jeg kjenner jo ingen og føler meg veldig alene om det. Jeg er heldig og har en god mann, og det er jeg takknemlig for hver dag. 

Er selv akkurat fylt 33, og det er spesielt vanskelig nå for meg. Jeg prøver å tenke på det positive, men det er jo heller ikke relevant for meg. Bedre økonomi? Nei, jeg får minstesum aap nå. Tid til å reise? Nei, jeg kommer ikke ut av huset engang. Det er vanskelig å se lyspunktene rett og slett, på det å leve uten barn.

Godt å høre helsen din er litt bedre nå. Klemmer til deg, og håper du blir enda bedre.

Anonymkode: 077f5...80a

[AnonymBruker]

Tanuki skrev (55 minutter siden):

Jeg har 1 barn, 8 år, mann og 2 hunder. Føler jeg har mye fritid-alenetid, føler ikke at familielivet setter noen stopper. Man må planlegge mer, ok, men er det virkelig så vanskelig? Mannen min og jeg har begge et par felles hobbier , og helt seperate interesser. Mulig vi får et til barn, men ikke sikkert. Uansett hva de blir er jeg glad vi ikke fikk 2 tette. Familielivet er hva man gjør det, vi bor ikke over evne, barnet går på 2 akiviteter etter skolen, begge i gåavstand. Vi har et enkelt hjem og reiser ikke ofte heller. Syntes vi har det ganske harmonisk. 

Er du i 30 årene?

Anonymkode: e3fbe...e71

[mo1234]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Trist å høre. Vet det gjelder mange, men jeg kjenner jo ingen og føler meg veldig alene om det. Jeg er heldig og har en god mann, og det er jeg takknemlig for hver dag. 

Er selv akkurat fylt 33, og det er spesielt vanskelig nå for meg. Jeg prøver å tenke på det positive, men det er jo heller ikke relevant for meg. Bedre økonomi? Nei, jeg får minstesum aap nå. Tid til å reise? Nei, jeg kommer ikke ut av huset engang. Det er vanskelig å se lyspunktene rett og slett, på det å leve uten barn.

Godt å høre helsen din er litt bedre nå. Klemmer til deg, og håper du blir enda bedre.

Anonymkode: 077f5...80a

Ja, dette med dårlig helse påvirker jo så mange ting i livet. Man mister på en måte friheten. Økonomien kan også sette begrensninger slik du nevner. Du er heldig som har en mann ihvertfall, det betyr mye! Jeg synes også det er trist å være barnløs. Føler sykdommen min tar i fra meg alt. Vil helst ikke tenke for mye på fremtiden, men ta en dag om gangen her og nå! ❤️
Lykke til du og, jeg håper du også får det bedre.

[Anonymburker]

mo1234 skrev (4 timer siden):

Ja, det stemmer. Men det kan også være delt omsorg med barnefar. Eller at barnefar har en annen samværsordning. 

Forbinder det med at mor har det hele og fulle ansvaret og at far ikke er involvert. Hvis far har samvær med barnet er man ikke alenemor.

[mo1234]

Anonymburker skrev (22 timer siden):

Forbinder det med at mor har det hele og fulle ansvaret og at far ikke er involvert. Hvis far har samvær med barnet er man ikke alenemor.

Tja, noen fedre har barnet kun annenhver helg.

Endret 3. oktober 2022 av mo1234

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (9 minutter siden):

Forbinder det med at mor har det hele og fulle ansvaret og at far ikke er involvert. Hvis far har samvær med barnet er man ikke alenemor.

Helt riktig, da har man delt omsorg, er ikke aleneforeldre. 

Anonymkode: e3fbe...e71

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (25 minutter siden):

Forbinder det med at mor har det hele og fulle ansvaret og at far ikke er involvert. Hvis far har samvær med barnet er man ikke alenemor.

Heter fortsatt alenemor

Anonymkode: 1bbda...0e6

[Enkefrue]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du utviser dem jo selv når du snakker om «alenemor av valg», som en gruppe du ikke vil assosieres med. 

Synes vi (som samfunn) skal la være å rangere alenemødre (og -fedre!) ved å snakke om at noen «velger» det, mens andre er det ufrivillig. Veldig få barn blir født med donor, så de aller, aller flest planlegger ikke å bli alene. Det er ikke noe «bedre» å bli alene pga dødsfall enn det er fordi man kommer seg vekk fra en voldelig partner feks.

(Og de få som planlegger det er som regel ganske ressurssterke også, og legger ekstra innsats i gi sine barn et større nettverk enn en selv.)

Anonymkode: 0595c...501

Selvfølgelig gjør jeg det. Det et jo slik samfunnet oppfører seg.  Det er ikke bare alenemødre av voldelige partnere. Det finnes 20 åringer som er uforsiktige og det finnes de som har møtt en tilfeldig fyr på byen. Jeg vil ikke sammenlignes med de. Jeg startet min familie som et par, 3 mnd unna bryllupet, nettopp kjøpt hus. 
 

Så jo, alenemor pga av dødsfall er i mine øyne flere hakk bedre. Fordommer er og kommer alltid til å være. Dessverre.

[mo1234]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Heter fortsatt alenemor

Anonymkode: 1bbda...0e6

«Alenemødre er definert som mødre boende i husholdninger med biologiske barn eller adoptivbarn under 20 år og som ikke lever i et parforhold.»

[AnonymBruker]

Tanuki skrev (2 timer siden):

Jeg har 1 barn, 8 år, mann og 2 hunder. Føler jeg har mye fritid-alenetid, føler ikke at familielivet setter noen stopper. Man må planlegge mer, ok, men er det virkelig så vanskelig? Mannen min og jeg har begge et par felles hobbier , og helt seperate interesser. Mulig vi får et til barn, men ikke sikkert. Uansett hva de blir er jeg glad vi ikke fikk 2 tette. Familielivet er hva man gjør det, vi bor ikke over evne, barnet går på 2 akiviteter etter skolen, begge i gåavstand. Vi har et enkelt hjem og reiser ikke ofte heller. Syntes vi har det ganske harmonisk. 

Men du bor jo et veldig eksotisk sted. Jeg vil tippe det er annerledes å ha familie der. Du får på en måte oppleve så mye, samtidig som du har familie. 

Anonymkode: 6d7e3...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2022 den 21.05):

Ja, akkurat det der var drømmen min. Å ha en familie rundt meg. Men her sitter jeg, alene og ensom nesten hver kveld. Det er så uutholdelig noen ganger at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 

Fint at de fleste har en familie og at vi ensomme er en mindre gruppe. 

Anonymkode: 1d768...e0d

Jeg så aldri for meg at jeg skulle bli mor. Vanskelig oppvekst med for mye ansvar gav meg stort behov for frihet da jeg kom ut av redet, og foraktet det tradisjonelle familielivet og de ekskluderende «smug, married» parene ref Bridget Jones, og et vanskelig forhold til kroppen (spiseforstyrrelser) gjorde at jeg aldri følte meg særlig moderlig.
 

Men tiden leger sår og da jeg var i slutten av 30-årene og traff en (ny) mann, og jeg følte meg klar men trodde det var for sent, ble det to unger på rappen. 
Det har vært veldig bra for meg, fordi jeg tror jeg kom dit at jeg trengte å bety noe for noen andre. Og at den følelsen hadde forsterket seg. 
 

En ting jeg også merker, er at man blir del av et fellesskap når man får barn. Gjennom skole, fritidsaktiviteter, andre foreldre, naboer etc. Ikke nødvendigvis så dypt fellesskap, men likevel ganske omfattende. Når man er singel og barnløs kan man la være å forholde seg til det meste, men med barn er det ikke mulig - man er del av et nettverk enten man vil eller ei. For meg var nok det også bra, selv om jeg fortsatt trives best med de odde familiene og ikke kjernefamilier (selv om jeg er del av en kjernefamilie selv - det heteronormative helvete kan jeg fortsatt kjenne på).
 

Når det er sagt; jeg er utrolig glad i dyr og hadde jeg ikke fått barn, ville jeg definitivt fått meg hund. Jeg hadde hund i oppveksten og gleden over et dyr, omsorgen for menneskets beste venn, og å være del av et hundemiljø, ville gitt meg mye innhold og mening. 
Har venner som har (ulike dyr) og de sier det samme. Men da må man jo i utgangspunktet bonde med dyr. 

 

Anonymkode: 5faaa...c42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg så aldri for meg at jeg skulle bli mor. Vanskelig oppvekst med for mye ansvar gav meg stort behov for frihet da jeg kom ut av redet, og foraktet det tradisjonelle familielivet og de ekskluderende «smug, married» parene ref Bridget Jones, og et vanskelig forhold til kroppen (spiseforstyrrelser) gjorde at jeg aldri følte meg særlig moderlig.
 

Men tiden leger sår og da jeg var i slutten av 30-årene og traff en (ny) mann, og jeg følte meg klar men trodde det var for sent, ble det to unger på rappen. 
Det har vært veldig bra for meg, fordi jeg tror jeg kom dit at jeg trengte å bety noe for noen andre. Og at den følelsen hadde forsterket seg. 
 

En ting jeg også merker, er at man blir del av et fellesskap når man får barn. Gjennom skole, fritidsaktiviteter, andre foreldre, naboer etc. Ikke nødvendigvis så dypt fellesskap, men likevel ganske omfattende. Når man er singel og barnløs kan man la være å forholde seg til det meste, men med barn er det ikke mulig - man er del av et nettverk enten man vil eller ei. For meg var nok det også bra, selv om jeg fortsatt trives best med de odde familiene og ikke kjernefamilier (selv om jeg er del av en kjernefamilie selv - det heteronormative helvete kan jeg fortsatt kjenne på).
 

Når det er sagt; jeg er utrolig glad i dyr og hadde jeg ikke fått barn, ville jeg definitivt fått meg hund. Jeg hadde hund i oppveksten og gleden over et dyr, omsorgen for menneskets beste venn, og å være del av et hundemiljø, ville gitt meg mye innhold og mening. 
Har venner som har (ulike dyr) og de sier det samme. Men da må man jo i utgangspunktet bonde med dyr. 

 

Anonymkode: 5faaa...c42

Jeg er den du siterte og jeg er mamma. Men alene og ensom likevel. Jeg opplever ikke noe fellesskap på grunn av barnet, og jeg opplever egentlig bare å bli ekskludert fra både single og familier. Jeg passer ikke noen steder. Jeg hadde foretrukket å være alene uten barn enn denne situasjonen hvor jeg verken er alene eller er en del av en familie. 

Men jeg er så glad for de det har ordnet seg for altså. Det er bare en sorg i livet at det ikke gjorde det for meg. 

Anonymkode: 1d768...e0d

[AnonymBruker]

53 minutter siden, Enkefrue said:

Selvfølgelig gjør jeg det. Det et jo slik samfunnet oppfører seg.  Det er ikke bare alenemødre av voldelige partnere. Det finnes 20 åringer som er uforsiktige og det finnes de som har møtt en tilfeldig fyr på byen. Jeg vil ikke sammenlignes med de. Jeg startet min familie som et par, 3 mnd unna bryllupet, nettopp kjøpt hus. 
 

Så jo, alenemor pga av dødsfall er i mine øyne flere hakk bedre. Fordommer er og kommer alltid til å være. Dessverre.

Det er desverre mange fordommer, men det er jo trist om en skal gå rundt å være sååå redd for at andre skal kunne tro noe om deg (som ikke en gang stemmer). Det lyser jo lang vei at du har disse fordommene selv og er redd for at andre tenker slik du gjør. Det er veldig mange som ikke tenker slik. 

Heldigvis har jeg ikke følt på disse tingene som alenemor selv. Har tvert imot opplevd å få masse støtte og skryt for hvordan jeg takler å stå i alt alene. Det finnes masse fine mennesker som ikke bare dømmer på bakgrunn av antagelser. 

Anonymkode: ea9ad...445

[mo1234]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg er den du siterte og jeg er mamma. Men alene og ensom likevel. Jeg opplever ikke noe fellesskap på grunn av barnet, og jeg opplever egentlig bare å bli ekskludert fra både single og familier. Jeg passer ikke noen steder. Jeg hadde foretrukket å være alene uten barn enn denne situasjonen hvor jeg verken er alene eller er en del av en familie. 

Men jeg er så glad for de det har ordnet seg for altså. Det er bare en sorg i livet at det ikke gjorde det for meg. 

Anonymkode: 1d768...e0d

Så kjedelig at du er ensom som alenemor. Det kan jo være noe som går seg til når barnet blir større. Kan jeg spør hvor gammel du er? Håper du har foreldre eller andre familiemedlemmer du kan besøke.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Blir alenemødre sett såppas mye ned på altså?

Anonymkode: e3fbe...e71

følte meg litt truffet av det siste den over deg skrev. Jeg var 28 når jeg ble mamma, trodde jeg hadde funnet verdens beste mann. Han sa at jeg var den han skulle være med osv. Vel, han var ikke så snill og etter barnet kom så satt jeg jo fint i saksen. Jeg skammer meg masse over å ha begått denne feilen, da jeg ikke sikret meg økonomisk og kun hadde butikkjobb. Er nå under utdanning og må foreløpig leie bolig, jeg syns det er dumt at jeg blir sett på som en som ikke har "ting på stell", jeg er en oppegående dame men føles ikke godt å bli "aleinemor"(far tar barnet også) og skammen gjør at jeg ikke tørr date engang. syns det er synd at folk har sin oppfatning men hva kan jeg gjøre. Har valgt mange egoistiske mennesker som nære venner/kjæreste og det har ødelagt mye for meg. Men nå har jeg lært. 

Anonymkode: 2775f...900

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

følte meg litt truffet av det siste den over deg skrev. Jeg var 28 når jeg ble mamma, trodde jeg hadde funnet verdens beste mann. Han sa at jeg var den han skulle være med osv. Vel, han var ikke så snill og etter barnet kom så satt jeg jo fint i saksen. Jeg skammer meg masse over å ha begått denne feilen, da jeg ikke sikret meg økonomisk og kun hadde butikkjobb. Er nå under utdanning og må foreløpig leie bolig, jeg syns det er dumt at jeg blir sett på som en som ikke har "ting på stell", jeg er en oppegående dame men føles ikke godt å bli "aleinemor"(far tar barnet også) og skammen gjør at jeg ikke tørr date engang. syns det er synd at folk har sin oppfatning men hva kan jeg gjøre. Har valgt mange egoistiske mennesker som nære venner/kjæreste og det har ødelagt mye for meg. Men nå har jeg lært. 

Anonymkode: 2775f...900

Skal også være sagt at jeg ikke følte meg klar for forhold med denne tilsynelatende fantastiske mannen men for seint å gjøre noe med det nå. Jeg er allerede "dømt"

Anonymkode: 2775f...900

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (16 minutter siden):

Så kjedelig at du er ensom som alenemor. Det kan jo være noe som går seg til når barnet blir større. Kan jeg spør hvor gammel du er? Håper du har foreldre eller andre familiemedlemmer du kan besøke.

Jeg er 39. Har bare én forelder, og hun er opptatt med sitt, og det er resten av familien også. Jeg har jo kontakt med dem, det er hverdagen som er tung. Den ensomheten jeg kjenner når jeg er alene om alt. Ingen å spørre om råd, ingen som kan hjelpe meg med tunge ting, ingen fysisk kontakt, ingen å diskutere med, å fortelle om dagen min, å gjøre ting sammen med, og alt ansvaret ligger på meg for alt. Savner sånn litt selskap. 

Anonymkode: 1d768...e0d

[AnonymBruker]

Enkefrue skrev (3 timer siden):

Selvfølgelig gjør jeg det. Det et jo slik samfunnet oppfører seg.  Det er ikke bare alenemødre av voldelige partnere. Det finnes 20 åringer som er uforsiktige og det finnes de som har møtt en tilfeldig fyr på byen. Jeg vil ikke sammenlignes med de. Jeg startet min familie som et par, 3 mnd unna bryllupet, nettopp kjøpt hus. 
 

Så jo, alenemor pga av dødsfall er i mine øyne flere hakk bedre. Fordommer er og kommer alltid til å være. Dessverre.

Det kan kanskje virke slik på KG, men jeg ser ikke noen av disse holdningene blant mine bekjente. Vil tro det er mindre vanlig blant de i 30-årene og yngre, i alle fall. 

Derimot får jeg inntrykk av at janteloven fremdeles gjelder, så det blir sjeldent sett på som positivt å hevde seg som «bedre» enn noen andre. 

Anonymkode: 0595c...501