For dere som ikke kommer til å oppleve det klassiske familielivet

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (Akkurat nå):

Man kan gjøre det i Norge. Men det er dette med at barnefar er ukjent, som jeg  ikke klarer forholde meg til. Kjenner ei i familien som har gjort det. Går fint med henne og barnet, men hun må ha mye hjelp da.

Du kan velge øyenfarge, hårfarge osv. da kan du velge det du selv har slik at barnet ligner på deg. 
Du vil nok ikke tenke på det når barnet kommer, da er barnet bare ditt. 
men må ha en del hjelp da barnet er liten, men så har du barnehage etterhvert og familie rundt som stiller opp så går det bra. 
Men det er jo noe en må tenke gjennom og ville selv. 
vi er alle ulike der. 

Anonymkode: 9a164...1aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg faller litt midt mellom kategoriene her, men svarer likevel 😊 

Møtte en mann i begynnelsen av 30-årene og ble uplanlagt gravid når vi nettopp hadde møtt hverandre. Var veldig overlykkelig over å bli mor, men det viste seg tidlig at dette var langt fra drømmemannen. Likevel, jeg bestemte meg tidlig for å gi alt fordi vi hadde fått barn sammen.

Vi bestemte oss etterhvert for å få et barn til, men mannen fikk seg jobb på en annen kant av landet under graviditeten, flyttet når minste var 1 uke og gjorde det slutt når barnet var 2 måneder. Plutselig satt jeg der som alenemor til to. Det var skremmende og utrolig trist for meg at familiedrømmen brast, men forstod raskt hvor stor belastning bf hadde vært. Det var slitsomt, men de påfølgende årene ble de beste i mitt liv. Jeg elsker mammarollen og selv om familien var litt ukomplett så hadde vi det så fint og gøy sammen. Lillebror ble en skikkelig velsignelse for både storesøster og meg. 

Trivdes kjempegodt alene i flere år. Etterhvert begynte jeg å kjenne mer og mer på at jeg savnet en mann å dele livet med. Følte meg ekskludert når par med barn fant på ting sammen, savnet en voksen å ha med på ting. Men orket ikke tanken på å skulle ut på markedet, date osv. Føltes håpløst å skulle møte noen når jeg hadde barna 100%, hvordan skulle jeg ha tid og plass til en mann i livet? 

Plutselig tok en mann kontakt. Drømmemannen ramlet bokstavelig talt rett ned i fanget på meg. Minste var blitt 4 og begge barna omfavnet den nye mannen fra første stund. Ting er fortsatt relativt ferskt, men for første gang føles alt riktig på alle plan. Så det finnes håp i hengende snøre 😊 

Når det gjelder barn så tenker jeg at man kan være like lykkelig med eller uten. Men jeg håper at de som ønsker barn kan få oppleve det ❤️ - enten egne eller å møte en mann/kvinne med barn som man kan bli en familie med. 

Anonymkode: ea9ad...445

Jeg føler jeg er litt i starten av denne historien, uten å kunne si noe om den kommer til å utvikle seg på samme måte. Er 35 og begynte å nærme meg det punktet hvor jeg lurte på om barn og familie kanskje ikke lå i kortene for meg, noe som absolutt var et savn for meg. Men så ble jeg gravid med en fyr jeg nettopp hadde begynt å date, abort var ikke aktuelt for noen av oss, og nå blir vi foreldre i løpet av noen uker. Det kan gå bra, det kan gå til helvete. Men vi er glad i hverandre og i barnet, og vi er innstilt på å få den lille familien vår til å funke. Og vi tenker allerede det hadde vært fint med søsken etter hvert.

Vet ikke om dette var ment som en motiverende solskinnshistorie, eller bare et eksempel på manglende sunn fornuft. Men man vet aldri hva livet bringer, i alle fall. 

Anonymkode: 0595c...501

[AnonymBruker]

Jeg er i ferd med å bli alenemor til ett barn, og jeg gleder meg. Gleder meg til å få mer frihet igjen, til å få mer tid til meg og mitt, til å få mer alenetid og ikke minst til å få mer overskudd og bli en bedre versjon av meg selv, også for barnet mitt sin del. 

Det gjør meg ingenting om jeg blir alene resten av livet. Jeg har prøvd familielivet nå og det føles begrensende, og jeg hater det. Elsker å være alene og ikke ha noen å ta hensyn til (foruten barnet mitt så klart når jeg har samvær).

Mulig jeg ikke tenker likedan på det om ett år eller to, men flere barn på meg blir det neppe. Jeg er alt for glad i å kunne ha frihet og egentid. 

Anonymkode: 0b03e...50b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er i ferd med å bli alenemor til ett barn, og jeg gleder meg. Gleder meg til å få mer frihet igjen, til å få mer tid til meg og mitt, til å få mer alenetid og ikke minst til å få mer overskudd og bli en bedre versjon av meg selv, også for barnet mitt sin del. 

Det gjør meg ingenting om jeg blir alene resten av livet. Jeg har prøvd familielivet nå og det føles begrensende, og jeg hater det. Elsker å være alene og ikke ha noen å ta hensyn til (foruten barnet mitt så klart når jeg har samvær).

Mulig jeg ikke tenker likedan på det om ett år eller to, men flere barn på meg blir det neppe. Jeg er alt for glad i å kunne ha frihet og egentid. 

Anonymkode: 0b03e...50b

Jeg tenkte det samme da jeg ble alene, men det var nok mest fordi jeg var i et så dysfunksjonelt forhold. To år etter er jeg såklart fortsatt sikker på at det var riktig å gå, men savner noen å støtte/støtte meg på. Håper du får det veldig fint nå 😊

Anonymkode: 1d768...e0d

[AnonymBruker]

mo1234 skrev (1 time siden):

Jeg kan få barn, men jeg har ingen mann 😞 Sånn er det for flere av oss. Vi mangler partner. Ja, man må gjøre det beste ut av livet uansett. 

jeg har hatt mange menn.  Mange av dem ville ikke ha barn, og de var over 40. En var steril . Så ikke bestandig det hjelper å ha mann heller, bare sånn at du vet det. 

Anonymkode: bb991...58c

[AnonymBruker]

da jeg var 37 møtte jeg en flott mann og trodde at nå ordnet det seg...så slapp han bomben..han ville ikke ha barn.Hurra !! han hadde vært singel hele livet og sur for at ingen damer ville ha han... så fikk han meg og kunne fått barn men det var han bare negativ til. just fuck off. 

Anonymkode: bb991...58c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenkte det samme da jeg ble alene, men det var nok mest fordi jeg var i et så dysfunksjonelt forhold. To år etter er jeg såklart fortsatt sikker på at det var riktig å gå, men savner noen å støtte/støtte meg på. Håper du får det veldig fint nå 😊

Anonymkode: 1d768...e0d

Regner med jeg havner der jeg også etterhvert, det er jo fint å ha noen å dele ting med. men aldri igjen på bekostning av at det skal begrense meg. jeg ønsket meg for alt i verden å ha familie i årene før jeg møtte han jeg har vært sammen med i 10 år nå. Og nå ønsker jeg meg for alt i verden å være alene og få frihet😅 

Det har vel sine ups and downs uansett hva man er i. Men er glad for ihvertfall å ha fått ett barn, som alltid vil være min familie. Takk for det😊

Anonymkode: 0b03e...50b

[mo1234]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

jeg har hatt mange menn.  Mange av dem ville ikke ha barn, og de var over 40. En var steril . Så ikke bestandig det hjelper å ha mann heller, bare sånn at du vet det. 

Anonymkode: bb991...58c

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

jeg har hatt mange menn.  Mange av dem ville ikke ha barn, og de var over 40. En var steril . Så ikke bestandig det hjelper å ha mann heller, bare sånn at du vet det. 

Anonymkode: bb991...58c

Det er helt riktig! Mange menn som ikke vil ha barn. Kanskje har de allerede et kull fra før av i den alderen.

[AnonymBruker]

danbanan skrev (På 30.9.2022 den 19.30):

hei, litt nysgjerrig på hvordan dere som aldri har funnet den rette og etablert egen familie med barn føler seg i forhold til dette? Er det en stor savn og påvirker det humøret deres?  Tenker da hovedsakelig på dere i slutten av 30 årene eller i 40 årene, som har mistet troen på at dere noen ganger kommer til å etablere egen familie.

Og til dere som står midt i det, med fast samboer og barn og full pakke, går vi andre glipp av mye? 

Jeg vet nok at jeg ikke kommer til å få egen familie selv, men det varier veldig hvor stort savnet etter dette er. Innimellom føles det litt trist, mens andre perioder så setter jeg veldig pris på friheten jeg har til å drive med mine egne ting osv. Men tenker kanskje det blir mest trist når jeg blir gammel og ikke har egne barn som bryr seg. Kan bli ensomt tror jeg...

 

det blir sånn med feil mennesker rundt seg, du blir påvirket negativt, og du skulle nok tatt selvstendig valg for deg selv som ikke var at andre fikk henge etter deg... 

 

Anonymkode: ebec1...191

[mo1234]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

da jeg var 37 møtte jeg en flott mann og trodde at nå ordnet det seg...så slapp han bomben..han ville ikke ha barn.Hurra !! han hadde vært singel hele livet og sur for at ingen damer ville ha han... så fikk han meg og kunne fått barn men det var han bare negativ til. just fuck off. 

Anonymkode: bb991...58c

Hvor lenge gikk det før han slapp bomben? Synes det er greit nok hvis de er ærlige fra starten, men jeg har vært borti menn som lyver (sier de vil ha barn for å holde på deg).

[danbanan]

Ser det en del kvinner her som har opplevd familielivet eller hatt sjansen til å leve dette livet, men har heller valgt å fortalte forholde pgr. av div årsaker. Kjipt at det ikke fungerte for dere, men mer spent på hva dere som aldri har hatt sjansen til å oppleve familielivet tenker? Men er vel kanskje veldig få av oss i denne alderen? 

Mulig familielivet ikke hadde vært  noe for meg, men man sitter jo igjen med ett savn innimellom og en del spørsmål siden man aldri har fått sjansen på en måte.

Men mine største bekymringer i forhold til å ikke opprette egen familie er:

-man blir ensom hvor eldre man blir, når foreldre faller bort og hvis man ikke har godt forhold til søsken.

-sosiale nettverket er jo ikke alltid så mye av skryte av i 40 årene ++ for alle, da gamle bekjente og venner er opptatt med sin egen familie.

-føler at man blir dømt litt siden man ikke har barn og er alene når man nærmer seg 40 årene++

-virker som samfunnet er ment for at man skal være to, alt er så fryktelig dyrt og alt har jo blitt enda dyrere den siste tiden

-kan tenke meg at barn kan gi livet mer mening, da blir lissom ikke deg selv viktigst mer. Litt trist å ikke kunne oppleve dette, selv om det ikke er veldig stort savn heller for min del. Mulig trangene etter å få barn er sterkere hos kvinner generelt.

-sånn rent biologisk sett, så er jo meninga at man skal formere seg og man mislykkes jo her strengt tatt.

-følelsen av å ikke ha lykkes kan innimellom komme sterkt og min største frykt er å sitte alene som en gammel mann og føle at man ikke har oppnådd noe bra i livet. 

-man føler at man blir valgt bort, siden "alle" andre lykkes.

 

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler jeg er litt i starten av denne historien, uten å kunne si noe om den kommer til å utvikle seg på samme måte. Er 35 og begynte å nærme meg det punktet hvor jeg lurte på om barn og familie kanskje ikke lå i kortene for meg, noe som absolutt var et savn for meg. Men så ble jeg gravid med en fyr jeg nettopp hadde begynt å date, abort var ikke aktuelt for noen av oss, og nå blir vi foreldre i løpet av noen uker. Det kan gå bra, det kan gå til helvete. Men vi er glad i hverandre og i barnet, og vi er innstilt på å få den lille familien vår til å funke. Og vi tenker allerede det hadde vært fint med søsken etter hvert.

Vet ikke om dette var ment som en motiverende solskinnshistorie, eller bare et eksempel på manglende sunn fornuft. Men man vet aldri hva livet bringer, i alle fall. 

Anonymkode: 0595c...501

Jeg er enig i at man ikke vet hva livet bringer. Jeg er glad for at du er glad for å skape en famile. Det er det jeg mener med at det er så urettferdig å sette ufrivillig barnløse og frivillig barnløse i samme tråd. Det føles ikke bra at jeg gjør alt for å unngå noe som andre håper og drømmer om. Det er som å ha nye mødre og mødre som har nistet et barn i krybbedød i samme tråd. Foreldrene føler at de ikke kan klage over våkennetter og bleieskift og de som har mistet noen prøver å holde masken.

[mo1234]

Helene1982 skrev (2 minutter siden):

Jeg er enig i at man ikke vet hva livet bringer. Jeg er glad for at du er glad for å skape en famile. Det er det jeg mener med at det er så urettferdig å sette ufrivillig barnløse og frivillig barnløse i samme tråd. Det føles ikke bra at jeg gjør alt for å unngå noe som andre håper og drømmer om. Det er som å ha nye mødre og mødre som har nistet et barn i krybbedød i samme tråd. Foreldrene føler at de ikke kan klage over våkennetter og bleieskift og de som har mistet noen prøver å holde masken.

Vi setter ikke noen i en tråd. Det er folk her med ulike meninger og erfaringer. Sånn er det alltid i disse debattene.

[AnonymBruker]

danbanan skrev (På 30.9.2022 den 21.02):

Jeg tror mange ikke mener at barn er bare "slit og negativt", i hvert noen av de som har svart i denne tråden. 

Men vi andre kan trøste oss med at forskning har vist at det å få barn ikke gjør deg mer lykkelig. Men antar dette kan varierer veldig fra hvordan person man er og hvor stort dette ønske om å få barn er.

Dessverre så blir jo mange ufrivillige barneløse og menn topper jo denne statistikken som nevnt her inne tidligere ved en del anledninger...

Du har rett i at det har vært gjort forskning på dette, men du unnlater å ta med en viktig del av resultatet🤓 Forskning viser at den generelle lykkefølelsen går ned noe i perioden etter man har fått barn. Men når barna vokser til og blir selvstendige øker den generelle lykkefølelsen til et nivå som er høyere enn den var før en fikk barn. Altså kan en (litt forenklet) si at en i det lange løp blir mer lykkelig av å ha fått barn😉

 

Anonymkode: 483ba...cb0

[Helene1982]

mo1234 skrev (20 minutter siden):

Vi setter ikke noen i en tråd. Det er folk her med ulike meninger og erfaringer. Sånn er det alltid i disse debattene.

Jeg anklaget ikke deg for å sette noen i en tråd. jeg bare uttrykte at det ikke føltes helt ok å ha frivillige og ufrivillige barnløse i samme tråd. Jeg vet hvordan et forum og en debatt fungerer. Trenger du en klem?

[mo1234]

danbanan skrev (29 minutter siden):

følelsen av å ikke ha lykkes kan innimellom komme sterkt og min største frykt er å sitte alene som en gammel mann og føle at man ikke har oppnådd noe bra i livet. 

Du mener du er mislykket fordi du av ulike årsaker ikke har fått familie? Er det så farlig om man ikke har oppnådd så mye så lenge man har det greit.? Livet blir som det blir, og det er ikke alltid man får gjort noe med det.

[mo1234]

Helene1982 skrev (1 minutt siden):

Jeg anklaget ikke deg for å sette noen i en tråd. jeg bare uttrykte at det ikke føltes helt ok å ha frivillige og ufrivillige barnløse i samme tråd. Jeg vet hvordan et forum og en debatt fungerer. Trenger du en klem?

Jeg mener det er riktig å ha ufrivillig og frivillig barnløse i en tråd. Det gir en mer nyansert debatt. 

[Helene1982]

mo1234 skrev (2 minutter siden):

Jeg mener det er riktig å ha ufrivillig og frivillig barnløse i en tråd. Det gir en mer nyansert debatt. 

Hvorfor mener du det?

[mo1234]

Helene1982 skrev (Akkurat nå):

Hvorfor mener du det?

Fordi da får man begge sitt syn på saken. Begge gruppene kan bidra med ulike erfaringer. 

[Helene1982]

mo1234 skrev (1 minutt siden):

Fordi da får man begge sitt syn på saken. Begge gruppene kan bidra med ulike erfaringer. 

Jeg har ikke opplevd at diskusjonen er mellom frivillig og ufrivillig barnløse. Jeg ser fortsatt ikke verdien i å samle disse menneskene.