Helt ærlig, hvor mye slitsomste er det med 2 vs 1 barn?

[AnonymBruker]

Hva er deres erfaringer, hvor mye mer slitsomt og krevende er det med to barn i forhold til et?

Er en som i gen og to som ti? Eller hvor mange ville dere rangere de som?

Har en på 6 mnd nå, klistremerkebaby og er rimelig sliten kan man si, ikke et sekund egentid. Men har alltid ønsket søsken til barnet, men vet ikke om jeg burde med tanke på om to er veldig mye mer krevende. 

Anonymkode: 12e85...4ce

[AnonymBruker]

Hvor mye slitsomere*

Anonymkode: 12e85...4ce

[AnonymBruker]

For min del så stemte ordtaket om at «en er en og to er ti». Trodde det ikke før jeg opplevde det selv.

Anonymkode: 40aaa...8ad

[AnonymBruker]

Vanskelig å få harmoni. Sjelden begge er glade samtidig. Ufattelig slitsomt!
 

Jeg visste ikke at jeg var så avhengig av harmoni, men det er jeg altså. 

Anonymkode: a71e3...dd6

[AnonymBruker]

Slitsomere? Eeeh😅

 

Min erfaring er at 1 vil kreve endel underholdning av foreldre mens 2 etterhvert vil avlaste hverandre. De leker sammen og frigjør tid.

Ihf mine selv med 5 års forskjell😊 jeg syns flere er best selv om min nr 1 var klistremerke. Jeg venter nr 3 nå

Anonymkode: 61c16...696

[Sofakona]

Vi har en på 4 år og en på 10. Det var mye vanskeligere...siden det var så stor aldersforskjell så klarte jeg sønnen våres seg for det meste. Men derimot sjalusien , krangling, det at det er 1 gutt og 1 jente, at det er så stor aldersforskjell. Det merker vi veldig, det er nå 2 stk som det skal tas hensyn til,bil,steder vi skal dra etc. 

I forhold til gaver, mat, hva den ene får lov til med ikke andre. Oppmerksomheten begge skal ha hele tiden 

[AnonymBruker]

Både og.. nr 1 hos oss var også klistremerke, jeg var veldig sliten, men vi hadde lyst på to barn og hadde en litt sånn «bare bli ferdig med det» holdning med tanke på den mest slitsomme perioden. Nr 1 var 2 år da nr 2 ble født og hang bokstavelig talt fast i faren de første månedene(bortsett fra i barnehagen), med mindre han satt på fanget mitt var han aldri mer enn to meter borte fra faren. Unntaket var ute på lekeplass, da kunne han plutselig finne på å stikke av, så det var umulig å være ute alene med eldste med yngste i vogn.  Nr 2 er ikke klistremerke, så jeg var mye mer opplagt fordi jeg kunne sove litt på natta og slappe av på dagtid, og da eldste på et tidspunkt slutta å Stikke av ute og lærte seg å være mer forsiktig med ting inne, slik at en kunne ha begge alene ble det mye bedre, da er vi nesten nede på to er som 1,5…

jeg tror det verste var de første 10 mnd da vi nesten alltid måtte være to voksne og vi aldri fikk tid til å koble av og begge hadde perioder der de våkna mye på kvelden. 

Anonymkode: 6a45d...590

[AnonymBruker]

Det var veldig mye mer slitsomt en jeg såg for meg.  Nå er eldste 5 og minste snart 1.5 og det begynner å bli litt hyggelig innimellom 😅  men absolutt slitsomt.  Tror likevel det er verdt det på sikt,  begynner å se nå at de har litt glede av hverandre etterhvert, selv om det er litt aldersforskjell 

 

Anonymkode: d488a...6f1

[AnonymBruker]

Har ei på 4 og ei på 5. Helt fantastisk! Absolutt ikke som 10. Mer som en halv. 

Anonymkode: ceaa3...33d

[AnonymBruker]

En er som ingen og to er som ti. De gangene jeg har mammatid med 1 barn er det altså så skjønt. 1 barn er bare kos og null stress. 2 barn er stress, kaos og pittelitt kos.

Anonymkode: 90063...cf8

[AnonymBruker]

For meg har det gått overraskende bra. Nå gikk jeg fra en til tre da😅

Anonymkode: e7309...550

[AnonymBruker]

Nr.1 var skikkelig klistremerke og hadde kolikk de første månedene og var generelt veldig krevende, fordi alt annet enn å ligge på brystet mitt førte til hysterisk gråt. Etterhvert ble han ekstremt aktiv og ville rive ned ting og måtte fotfølges konstant. Vi var konstant utslitt og utmattet i flere år. Han begynte å bli litt roligere og sov godt da han var rundt 3 år, så da turte vi endelig å gå for nr.2. Nr.2 var jente og sovebaby, hvor dårlige netter var unntaket i stedet for regelen. Hun var også mye roligere og likte bedre å leke med leker og var mindre interessert i å rassere huset enn broren. Broren hadde også roet seg betraktelig når han var blitt såpass stor, så småbarnsperioden med nr.2 var myyyye lettere med nr.2, på tross av at vi hadde ett barn fra før. 

Ville bare vise at barnets personlighet spiller mye inn. Hadde jeg fått en til som nr.1, så hadde jo situasjonen vært en annen. 

Anonymkode: e59d8...404

[AnonymBruker]

Dere som synes to er som ti, angrer dere på at dere fikk en til?

Anonymkode: 12e85...4ce

[AnonymBruker]

Jeg synes overgangen fra 0 til 1 var hundregangen i forhold.  Overgangen fra 1 til 2 var ikke så stor. 
fra 2 til 3 derimotz synes jeg var større, men likevel bedre enn fra 0 til 1.

Anonymkode: d3e9b...344

[AnonymBruker]

2 var som 100 men det var fordi 1 var kjempeenkel og 2 våknet annenhver time hver eneste natt frem til hun ble fire år….. 

Anonymkode: 9aa68...b5b

[AnonymBruker]

Her passer ordtaket ekstremt godt! Har jeg en av de alene er det som ferie! 

Anonymkode: b8eac...9cf

[AnonymBruker]

Jeg syntes ordtaket er underdrevet. En er som en og to er som 20, skulle det vært.

Anonymkode: 0c364...ad6

[Heln]

Jeg har en på 2,5 og en på 6 måneder og synes det er kaotisk, mildt sagt. Enda værre var det de første månedene der baby krevde amming konstant og storebror var dødssjalu. Kan ikke legge fra meg babyen noen steder uten at han er i drapsmodus. Håper det blir bedre snart, jeg tror absolutt søsken er en berikelse i det store bilde, men siden du spør om det er mer slitsomt så JA, uten tvil.

[AnonymBruker]

Jeg er superheldig og har tålmodige barn. Eldste er snart 4, yngste er 7 mnd. Yngste krever mer som baby enn eldste gjorde, men eldste er hodestups forelsket, så hun finner seg i mye. 

Men det er mye, mye mer slitsomt. Med 1 er det mye mer egentid. Det er lettere å avlaste hverandre, det krever mindre å håndtere 1 alene enn 2, farte rundt osv. I tillegg var vi kommet til det punktet hvor eldste sovnet fort om kvelden og sov natten gjennom, så overgangen til å igjen gå inn å trøste ørten ganger bare på kvelden, for ikke å nevne natten, er så demotiverende. Jeg trodde aldri jeg skulle mislike babytiden, for jeg elsker babyer, men guuuuuud så jeg gledet meg til han blir 3 år...... 

Anonymkode: 28d4d...94f

[AnonymBruker]

Helt i starten føltes det bare som 1 og 1/2, siden babyen for det meste sov. Nå som det snart har gått ett år kan jeg bekrefte at det føles som 2 og noen ganger mer 😅 Det er dobbelt opp av alt i forhold til før (mating,legging,på- og avkledning) og alltid ett av barna som trenger noe. Med kun ett barn følte jeg at jeg kunne holde hodet over vannet og få nok overskudd. Nå føler jeg at jeg ser skikkelig småbarnssliten ut når jeg ser meg selv i speilet. Men er det verdt det? Ja så absolutt! Ser de allerede nå har mye glede av hverandre og regner med det vil bli enda bedre når den minste blir eldre. 

Anonymkode: bf6f9...e6c