Har mentalt innstilling før fødsel noe å si?

[AnonymBruker]

Kjenner jeg ikke gruer meg så mye til fødsel, men leser jo historier om syke opplevelser og traumer hos mange etterpå. Tipper jeg ikke gruer meg fordi jeg ikke vet hva jeg går til, men har mental innstilling noe å si? 
 

Altså at man tenker at det vil gå fint, ikke stresser selv om man har vondt? Jeg er innerst inne en pyse så ser for meg at jeg klarer å holde denne mentaliteten til det gjør så vondt at man plutselig får sjokk/blir redd? Har flere venninner som sier de ønsket å hoppe ut vinduet og dø under fødsel pga smerter 

Anonymkode: 71013...1f6

[JegMotStrømmen]

Jeg tror innstilling er viktig, men det er jo ikke til å komme unna at fødsel er vondt. Født 3 ganger, var mest redd siste gangen faktisk, fordi babyen ble anslått til å være over en kilo tyngre enn hva hn faktisk var. Merket at denne redselen bidro til at jeg stresset mer selv og var mer urolig og engstelig, krevde mer av personell og støtteperson, men fødselen gikk veldig fint og var ikke mer smertefull enn de andre.

[AnonymBruker]

Tror det har mye å si. Hvis man vet hva som skjer under fødsel og forstår at det ikke er farlig å ha vondt, så tror jeg man kommer bedre gjennom riene. Er man motsatt, tror jeg snerten vil gi mer panikk. Fordi man er redd. 

Anonymkode: a4c29...4d2

[AnonymBruker]

Jeg var som deg. Grudde meg ikke. Tenkte lite på fødselen og skulle ta det som det kom. Skulle ønske jeg hadde forberedt meg mer for jeg endte opp med et fødselsforløp på 40 timer. Jeg fikk panikk og hadde så mye adrenalin at hele meg ristet. Hyperventilerte og gråt om keisersnitt (😂). Endte med totalruptur og måtte sys i narkose. Ikke for å skremme. Kommer til å forberede meg bedre mentalt neste gang

Anonymkode: 8789b...9c4

[AnonymBruker]

Tankens kraft er enorm! Har du hørt om placeboeffekten?

Anonymkode: a1a49...937

[AnonymBruker]

Innstilling har nok noe å si! Jeg tenkte på samme måte som deg - visste jo ikke hva jeg gikk til. Var i tillegg innstilt på at det er en positiv smerte, det er jo ikke vondt fordi man er syk eller skadet, men fordi et nytt liv skal komme til verden ❤️

Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over hvor vondt det faktisk var, men det gikk nå greit, kom igjennom helt naturlig uten annen smertelindring enn badekar og akupunktur!

Lykke til! Ungen kommer ut uansett! 

Anonymkode: b5b67...5f8

[AnonymBruker]

Jeg tror det har mye å si. Hvis man er redd blir man fort anspent og da jobber kroppen mot prosessen. Hvis man er avslappet og klarer å jobbe med kroppen så vil det gå lettere. Merker veldog forskjell på rie-smertene når jeg holdt pusten og knyttet meg (som jeg ofte gjør når noe er vondt) og når jeg pustet meg gjennom uten å spenne alle musklene. 

Anonymkode: e589d...48b

[Veggdyret]

Tja, dersom mental innstilling har noe å si, så var jeg tydeligvis så avslappet at kroppen min ikke engang skjønte at den burde jobbe litt og presse ut ungen - så de måtte frem med sugekopp. 

Tror egentlig ikke det har mye å si så lenge du unngår full panikk. 

[AprilLudgate]

Mjæ, sålenge du ikke stiller med full hyperventilering og har sterke angstanfall har det lite å si fra eller til.

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg var som deg. Grudde meg ikke. Tenkte lite på fødselen og skulle ta det som det kom. Skulle ønske jeg hadde forberedt meg mer for jeg endte opp med et fødselsforløp på 40 timer. Jeg fikk panikk og hadde så mye adrenalin at hele meg ristet. Hyperventilerte og gråt om keisersnitt (😂). Endte med totalruptur og måtte sys i narkose. Ikke for å skremme. Kommer til å forberede meg bedre mentalt neste gang

Anonymkode: 8789b...9c4

Jo….men det der går ikke an å forberede seg på.

Hvordan skal man klare det? Jeg hadde hverken panikk eller gråteanfall - men kroppen dirret som et aspeløv fordiom. Det er store kroppslige prosesser igang, og de som tror det går an å puste seg gjennom fase «totalt bananas apekatt» har hatt enklere fødsler. 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var som deg. Grudde meg ikke. Tenkte lite på fødselen og skulle ta det som det kom. Skulle ønske jeg hadde forberedt meg mer for jeg endte opp med et fødselsforløp på 40 timer. Jeg fikk panikk og hadde så mye adrenalin at hele meg ristet. Hyperventilerte og gråt om keisersnitt (😂). Endte med totalruptur og måtte sys i narkose. Ikke for å skremme. Kommer til å forberede meg bedre mentalt neste gang

Anonymkode: 8789b...9c4

Takk for at du forteller om hvordan din fødsel ble. Kjenner jeg synes det er skikkelig ubehagelig at du ikke fikk keisersnitt. Er du i stand til å si noe om hvor i fødselsforløpet du var og hvordan jordmor håndterte forespørselen da du ba om keisersnitt? (Lurer også på - siden du endte med totalruptur, hva er årsaken til at du ønsker å føde fremfor keisersnitt neste gang?)

Anonymkode: c6f85...d15

[AnonymBruker]

Joda, tankene har noe å si. 

Men, det var enkelt for meg med min ukompliserte badekarfødsel som varte i 3 timer med revning å puste, slappe av og holde roen. Det er ikke like enkelt for noen som er i fødsel i to døgn med mange komplikasjoner, selv om den personen kanskje var mer rolig og mentalt innstilt på fødselen på forhånd. 

Anonymkode: 67a18...84e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Joda, tankene har noe å si. 

Men, det var enkelt for meg med min ukompliserte badekarfødsel som varte i 3 timer med revning å puste, slappe av og holde roen. Det er ikke like enkelt for noen som er i fødsel i to døgn med mange komplikasjoner, selv om den personen kanskje var mer rolig og mentalt innstilt på fødselen på forhånd. 

Anonymkode: 67a18...84e

Uten revning*

Anonymkode: 67a18...84e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner jeg ikke gruer meg så mye til fødsel, men leser jo historier om syke opplevelser og traumer hos mange etterpå. Tipper jeg ikke gruer meg fordi jeg ikke vet hva jeg går til, men har mental innstilling noe å si? 
 

Altså at man tenker at det vil gå fint, ikke stresser selv om man har vondt? Jeg er innerst inne en pyse så ser for meg at jeg klarer å holde denne mentaliteten til det gjør så vondt at man plutselig får sjokk/blir redd? Har flere venninner som sier de ønsket å hoppe ut vinduet og dø under fødsel pga smerter 

Anonymkode: 71013...1f6

Tenker at det isåfall ikke er noe negativt med å være rolig på det i forkant. De fleste er jo forberedt på at det er vondt. 
Jeg forberedte meg på det verste (fryktet hastekeisersnitt ellernoe) og det var jeg glad for. Ble igangsatt og hadde mye smerter med lite fremgang i 2 døgn før han kom, og lå på sykehuset i tilsammen 4,5 døgn før han kom. Så når jeg endelig kunne begynne å presse osv så var jeg bare sjukt lykkelig. Syns alt i alt at igangsettelsen var det verste, men gikk helt fint.  Fortsatt rolig med tanke på å gjøre det igjen..

Anonymkode: c077e...a41

[AnonymBruker]

Det skader selvfølgelig ikke å forberede seg på faser i fødselen, generell oversikt over ting som kan skje osv., men det er jo umulig å sette seg helt inn i hvordan det skal bli. Derfor er det heller ikke noe å bruke energi på å grue seg til.

Om man revner, klippes, om fødselen er laaaang eller vondere enn du trodde, så går det sannsynligvis bra. Og du vil sannsynligvis takle det bra selv om du skulle miste motet i blant. 
 

De vi hører mest om er de som er ødelagte eller traumatisert for livet, men de fleste opplever jo ikke dette, da hadde man ikke født flere barn. 
 

Min fødsel var ikke som noe av det jeg hadde sett for meg, og den høres ikke «fin» ut, men jeg kunne likevel gjort det igjen og igjen. Hadde hatt samme fødsel 9 ganger hvis jeg slapp å gå gravid for å få barn, for selv uten særlig plager så hater jeg graviditeten.

Anonymkode: ffe3a...048

[AnonymBruker]

Innstillingen har noe å si hvis alt går som det skal, men realiteten er at hvis the shit hits the fan, så hjelper det ikke å tenke positivt. 

Anonymkode: a06ff...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Innstillingen har noe å si hvis alt går som det skal, men realiteten er at hvis the shit hits the fan, så hjelper det ikke å tenke positivt. 

Anonymkode: a06ff...287

Nei er egentlig dette jeg tenker og har forberedt meg litt på. Om smertene er så sterke at man blir redd så vet jeg med meg selv at jeg vil gå inn i panikkmodus uansett hvor forberedt jeg er, og selv om jeg føler meg rolig. Er mest redd for at jeg ikke får epidural siden har hørt endel dårlig om KK hvor jeg skal føde, som at det alltid er fult på føden og man må over på storken som kun er naturlige fødsler 

Anonymkode: 71013...1f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det skader selvfølgelig ikke å forberede seg på faser i fødselen, generell oversikt over ting som kan skje osv., men det er jo umulig å sette seg helt inn i hvordan det skal bli. Derfor er det heller ikke noe å bruke energi på å grue seg til.

Om man revner, klippes, om fødselen er laaaang eller vondere enn du trodde, så går det sannsynligvis bra. Og du vil sannsynligvis takle det bra selv om du skulle miste motet i blant. 
 

De vi hører mest om er de som er ødelagte eller traumatisert for livet, men de fleste opplever jo ikke dette, da hadde man ikke født flere barn. 
 

Min fødsel var ikke som noe av det jeg hadde sett for meg, og den høres ikke «fin» ut, men jeg kunne likevel gjort det igjen og igjen. Hadde hatt samme fødsel 9 ganger hvis jeg slapp å gå gravid for å få barn, for selv uten særlig plager så hater jeg graviditeten.

Anonymkode: ffe3a...048

Hehe, motsatt her. Kunne gått gravid 10 ganger til om jeg var garantert null skader fra fødselen. Underlivskomplikasjonene er det verste ved hele greia, synes jeg.

Anonymkode: 8be77...8a5

[Lorieen]

Har født fem ganger, og vil påstå at det handler 80 % om mental innstilling.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Joda, tankene har noe å si. 

Men, det var enkelt for meg med min ukompliserte badekarfødsel som varte i 3 timer med revning å puste, slappe av og holde roen. Det er ikke like enkelt for noen som er i fødsel i to døgn med mange komplikasjoner, selv om den personen kanskje var mer rolig og mentalt innstilt på fødselen på forhånd. 

Anonymkode: 67a18...84e

Nei, ikke sant. Jeg var superpositivt innstilt i utgangspunktet, hadde forberedt meg veldig godt, skulle føde i badekar og hadde lest meg opp på hvilke stillinger bekkenet åpnes opp i best, pusting og blablabla. Vel, fasiten ble nesten tre døgn med komplikasjon etter komplikasjon, endte med akutt ks etter å ha presset aktivt i to timer og hatt full åpning i fire timer. Komplikasjoner etterpå også. Det viste seg i ettertid at fødselen var dømt til å mislykkes helt fra starten, babyen hadde aldri kunnet komme ut vaginalt. Innstilling hadde absolutt ingen ting å si. I ettertid skulle jeg egentlig ønske at jeg hadde vært litt mindre positivt innstilt, for da hadde jeg kanskje vært litt mer mentalt forberedt på at det kunne gå som det gikk. 🤷🏻‍♀️ Å gå fra «naturlig fødsel» til «alle komplikasjoner under solen og keisersnitt», det var en bitter pille å svelge.

Anonymkode: a06ff...287