Føler meg som verdens verste mamma, og trenger å høre andre sine synspunkter…

[AnonymBruker]

Har et barn på 2 år, og barnet trasser litt mye om dagen. Helt normalt, iknow. Men har begynt å henge meg VELDIG opp i hvordan jeg møter barnet, fordi jeg er veldig redd for å møte barna mine slik som jeg ble møtt av min far da jeg var liten(og dels enda).. min far var veldig mye sint, og for ingen grunnlag… det siste året har jeg egentlig merket at jeg blir DRITSINT selv, når jeg blir sint. Lett irritabel er jeg også.. Og jeg merker at det skal lite til. Føler jeg blir flinkere og flinkere på å håndtere det, fordi jeg føler virkelig at jeg kjenner igjen mine følelser som pappa utrykte når han ble sint.. dette skremmer meg selvsagt… dette gjør jo også at jeg stilller meg selv spørsmålet sikkert 90 ganger Ila en dag, om jeg var for sint i stemmen, uten å ha vært sint! Og hver kveld etter barnet har lagt seg, så har jeg enorm skyldfølelse fordi jeg er redd for å ha scarret barnet slik som jeg ble, fordi jeg er redd barnet føler jeg har vært for sint(selv om jeg ikke nødvendigvis har vært sint!)

i dag når vi var på butikken tok barnet en sånn liten handlevogn som disse barna liker å trille, han er alltid veldig stolt over det. Jeg hadde minstemann på 7 mnd på armen, og tenkte at jeg ikke trengte noen stor vogn for det lille vi skulle ha, når eldste barnet pleier å synes det er gull å plukke oppi varer og gå med vognen selv. I dag var nok ikke dagen… når jeg da begynte å plukke oppi vognen så klikket det litt for lille, hele verdenen RASTE! Barnet la seg ned på gulvet og skrek og sparket og rullet og tok helt av. Prøvde selvsagt å få fokuset på meg og snakke til barnet, men det var ikke å berge.. etter 3-4 minutter gadd jeg rett og slett ikke mer. Jeg så strengt på 2’åringen, tok begge barna under hver sin arm og gikk ut i bilen mens varene bare fikk være der de var. 
fikk satt barna i bilen, og når vi kom i bilen fortalte jeg barnet med kraftig og egt høy stemme at det er HELT ok at barnet har følelser, at barnet er fortvila, men at sånn oppførsel IKKE er ok. Inni meg kunne jeg sikkert ha revet av meg håret fordi jeg hater sånne ting! Men, jeg sa ikke noe mer til Barnet, barnet skrek den 3 minutters bilturen hjem, og inn. Barnet fikk skrike seg ferdig.. Jeg kledde av barnet og satte det med meg i sofaen. Barnet spurte da om en flaske(trøst), hvor jeg sa nei. Og begynte å forklare rolig i små trekk at den slags oppførsel med slåing, sparking og skriking IKKE er okei. Men at jeg elsker barnet like mye selv om det føler som det gjør, og at hn er hele min verden selv om! Så tullet vi litt og koste litt før vi lagde en flaske og fikk i sengen.

Jeg er kjempe redd for at noen på butikken skal tro at jeg er slem med barna mine, når jeg håndterer det som dette… med at jeg bare tar de under armen og går ut og drar… hva hadde dere tenkt om dere så dette på butikken? 

Anonymkode: aa4fc...278

[AnonymBruker]

Pust med magen. Du er en god mor. Du oppdrar barna dine og setter grenser,  samtidig som du gjør det klart at du elsker dem.

Anonymkode: 3efb4...03d

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det samme med datteren min for ikke lenge siden. 
Slapp av, du er god❤️

Anonymkode: 4c90f...9ee

[AnonymBruker]

Syns du håndterte det helt fint jeg! At man er streng og sier fra at noe ikke er greit er ikke det samme som å bli sint for ingenting. 

Anonymkode: 89d32...f12

[AnonymBruker]

Jeg har også satt strenge grenser for barnet mitt pga raserianfall i butikken. Jeg har aldri fått frekke kommentarer men fått veldig støttende kommentarer 

Anonymkode: dfe57...e2b

[AnonymBruker]

Jeg tror du kunne hatt veldig nytte av et cos kurs. Den redselen du beskriver er hai-musikk. Det er mye lettere å håndtere det når du vet hva det er.

Det høres ut som du virkelig gjør ditt beste og jeg har nok mange ganger gjordt som deg, men jeg tror at det å snakke en 2 åring til fornuft vil ikke hjelpe så mye på å roe ned situasjonen. Heller ikke at du holdt tilbake kos (flaske) som ville roet han ned. Han var nok uregulert og hadde mer behov for kos, bli møtt på følelsen og avledet fremfor å få en oppleksing om oppførsel for å roe ned situasjonen. Cos har veldig fine metoder som illusterer hvorfor 2 åringen reagerte slik på butikken og hvordan du kan få tilbake kontakten som vil roe han ned.

Anonymkode: 9c0eb...692

[AnonymBruker]

Syns du håndterte det riktig. Min på 1 år og 10 mnd blir jeg også irritert på om han kaster maten i gulvet eller slår osv. Men vi bruker hånden og sier stopp. Dette har de lært i barnehagen og han responderer MYE bedre på det enn at jeg sier/"skriker" NEI! Han sier også stopp om det er ting han ikke vil og da prøver jeg å respektere det så langt det lar seg gjøre. (Utenom tannpuss og skifte bleie og helt udiskuterbare ting) 

Min eldste har jeg tatt med ut av butikken flere ganger. Ender bare med at jeg helst handlet alene før jeg hentet henne i barnehagen, eller at enten far eller jeg dro alene og handlet. 

Anonymkode: 864a8...b4d

[AnonymBruker]

Hvis du ikke setter grenser nå, hvordan blir det i tenårene?

Barn har godt av klare grenser.

Anonymkode: 1140e...30c

[AnonymBruker]

Tro meg, ALLE, absolutt alle føler seg som ‘verdens verste mor’ til tider, særlig når man har barn i 2-årsalderen.

Situasjonen din i butikken er nok noe de fleste mødre kan relatere seg til. Og jeg syns du løste den bra. Du tok barnet ut av situasjonen, sa tydelig i fra om at oppførselen hans ikke var ok. Samtidig som du bekreftet følelsene hans. Du kunne egentlig ikke løst dette på en bedre måte. Et barn på 1-3 år med raserianfall er umulig å prate til. Da må det tas ut av situasjonen for å skjerme det fra omgivelsene.

Mange ville kanskje løst situasjonen ved å la barnet få viljen sin. Altså ta ut varene igjen fra handlekurven hans og finne en ny. Det hadde kanskje vært den enkleste løsningen der og da. Men da lærer du samtidig barnet at han kan utagere seg til viljen sin og da skal jeg love deg at akkurat dette vil skje minst 10 ganger til i nærmeste framtid😅

Så igjen, du gjorde alt det rette. Dette er nok likevel de aller verste sidene ved å være mamma. Den strenge delen av oppdragelsen. Men denne grensesettingen må til for å få trygge barn i det lange løp❤️

Anonymkode: 622a2...d82

[Maestro]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

T.

Mange ville kanskje løst situasjonen ved å la barnet få viljen sin. Altså ta ut varene igjen fra handlekurven hans og finne en ny. Det hadde kanskje vært den enkleste løsningen der og da. Men da lærer du samtidig barnet at han kan utagere seg til viljen sin og da skal jeg love deg at akkurat dette vil skje minst 10 ganger til i nærmeste framtid😅

❤️

Anonymkode: 622a2...d82

Eller om man gjør det hver gang , gir etter så har man gjort det store. Ungen lærer seg at med hyl og skrik så vinner man. Og den lærdommen forsvinner ikke. 

Mamma gjorde slik med oss. Ble det trass i butikken, var det under armen så rett ut. Mamma har hevet stemmen flere ganger, tatt i arm NÅ kommer du! Om jeg ikke ville bli med og alt annet var prøvd ut. Ble nå folk av meg og, liker jeg og tro 😂 Neida, hadde det trygt, åpent, kjærlig, mye latter hjemme hos oss. 🧡 Men få mamma sinna, gjorde man bare ikke 😂 Pappa var den stressende og fort sint da jeg var liten. Men har aldri vært redd. 

Stefaren min som brøler når han blir liksom irritert, og det skjer ganske raskt. Jeg har blitt sensitiv for hevet stemme, ikke at jeg blir redd men jeg blir provosert og sint. 

Så at du hever stemmen noe, er konsekvent, er det som må til. Jeg støtter ikke 100% pedagogisk oppdragelse. Barn lærer seg jo ikke til tilsnakk fra voksne, lærere kan ikke ditt, naboen kan ikke datt.