Å droppe ut av livet pga religion.. Kommer til å splitte opp familien

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på dette med religion.. Før jeg fikk barn var jeg ganske praktiserende innenfor religionen og jeg og mannen min prioriterte religion i livet. Jeg visste ikke engang om jeg ville ha barn da jeg ikke var interessert i barn. Men så ble jeg likevel gravid og prioriteringene har helt klart endret seg. Interessene mine har endret seg og nye viktige spørsmål dukker opp. 

Jeg har vokst opp med vanlige norske tradisjoner, julefeiring, bursdagsfeiring, hvordan foreldrene mine gjorde det de kunne for at vi skulle ha det bra. 

Men nå kommer faktisk mange av reglene i religionen i veien for at barna skal føle seg "akkurat som alle andre". 

Julefeiring og bursdagsfeiring er ting som man ikke skal gjøre. Men det er noe jeg synes er koselig. 

I min ideelle verden ville jeg hatt religionen vår, men droppet de tingene som jeg tror går utover barna negativt. Selvom vi hadde feirer jul og bursdag sier jo bare at vi har norsk tradisjon såvel som andre tradisjoner. 

Moralen feks.. Jeg liker den. Jeg er litt konservativ og ser ingenting galt i det, så lenge jeg trives med meg selv og ikke påtvinger barna å være lik meg. 

Mannen min er helt uenig og sier at dersom jeg ikke følger alt, så kan jeg ikke kalle meg tilhenger av den religionen. Det har fått meg til å tenke og tvile og alt som er.. 

Jeg tror på Gud. Men mer som at vi skal ta vare på oss selv og de rundt oss, behandle oss selv og andre med respekt, finne gledene våre i livet. Han er forsåvidt enig, men det er alle de små reglene. Som at du ikke kan gi barna dine bursdagsgaver, men diverse skitne sexgreier er lov. Du kan ikke ha juletre og feire jul, men å snylte fra staten er liksom bedre. 

Wtf.. 

Og np sitter jeg og tenker hæ skal jeg ta med meg barna og skille meg bare for at vi skal ha julefeiring og bursdag og leve normalt? Jeg elsker jo mannen min og veit at dersom jeg kunne fått bli med å velge ting, så kunne vi hatt det dritbra alle sammen.. 

Men nå sitter vi i leid leilighet, dårlig økonomi, ingen rutiner og ingen livskvalitet fordi alt er et slit. Vi lever på hans premisser og iht til det han tror, og hva jeg trodde. Ting jeg ikke engang hadde tstt stilling til da jeg bestemte meg for å si ja til frieriet hans. Ting vi ikke engang har snakket om før det ble et tema. Vår eldstes ettårsdag. 

Jeg har prøvd å lage nye tradisjoner iht til vår religion, men jeg trives ikke med det og det blir liksom ikke like gøy når INGEN ANDRE er med på det. 

Samtidig. Det er så mange konspirasjonsteorier han følger med på og tror på at det blir for slitsomt. 

Jeg orker ikke sette meg inn i det engang. Noe stemmer sikkert, noe stemmer nok ikke og jeg er i en fase i livet hvor idgaf. 

Jeg vil ikke egentlig skrive hvilken tro vi går innunder fordi vi er alle forskjellige. Vi er bare strenge på ting jeg trodde var riktig, men innser nå at jeg ikke er helt enig i alt. 

Hva bør jeg egentlig gjøre? Burde jeg bite sammen tenna for å opprettholde familiestandarden og fortsette å fortelle barna det vi tror? Eller burde jeg gå og fortelle barna ting som kanskje kan forvirre enda mer? Mamma har tatt feil, det er ok å feire bursdag og jul vi også? Gud forstår? 

Bare for å oppklare. Har ikke fortalt barna noe utenom at vi tror på Gud og vi ber, men det er ikke slik at vi bruker praktisering i vår hverdag. Vi kan takke gud for gode ting som skjer i livet eller for maten, be og blåse på barna om kvelden om de er redde... Bare gode ting. De er for små til å ta stilling til det, men eldste begynner å bli såpass stor at hun etterhvert kan føle seg utenfor. 

Veit ikke.. 😭 

 

 

 

 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

Det beste hadde egentlig vært å fått med mannen min på det. Han trenger ikke delta på ting han ikke føler er riktig, men jeg er redd han skal sette en stopper for det likevel.. 

Vi kunne bare hatt det kjempefint. 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

Jehova regner jeg med?

Anonymkode: b43f1...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jehova regner jeg med?

Anonymkode: b43f1...b27

Har ikke noe å si. Omtrent. 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

Hva er viktigst? At barna har det bra eller at mannen er fornøyd? For meg, et enkelt valg. 

For nei, barna dine kommer ikke til å få det bra med en slik oppvekst mannen din ønsker. 

Anonymkode: ec5d2...d9c

[AnonymBruker]

Vær så snill, sett barna dine først. 

Anonymkode: 6e630...1e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva er viktigst? At barna har det bra eller at mannen er fornøyd? For meg, et enkelt valg. 

For nei, barna dine kommer ikke til å få det bra med en slik oppvekst mannen din ønsker. 

Anonymkode: ec5d2...d9c

Det er jo åpenbart.. Det er nok det som er riktig. De får begge deler her hos meg ihvertfall.. 

Anonymkode: c797c...99a

[Entern]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg lurer litt på dette med religion.. Før jeg fikk barn var jeg ganske praktiserende innenfor religionen og jeg og mannen min prioriterte religion i livet. Jeg visste ikke engang om jeg ville ha barn da jeg ikke var interessert i barn. Men så ble jeg likevel gravid og prioriteringene har helt klart endret seg. Interessene mine har endret seg og nye viktige spørsmål dukker opp. 

Jeg har vokst opp med vanlige norske tradisjoner, julefeiring, bursdagsfeiring, hvordan foreldrene mine gjorde det de kunne for at vi skulle ha det bra. 

Men nå kommer faktisk mange av reglene i religionen i veien for at barna skal føle seg "akkurat som alle andre". 

Julefeiring og bursdagsfeiring er ting som man ikke skal gjøre. Men det er noe jeg synes er koselig. 

I min ideelle verden ville jeg hatt religionen vår, men droppet de tingene som jeg tror går utover barna negativt. Selvom vi hadde feirer jul og bursdag sier jo bare at vi har norsk tradisjon såvel som andre tradisjoner. 

Moralen feks.. Jeg liker den. Jeg er litt konservativ og ser ingenting galt i det, så lenge jeg trives med meg selv og ikke påtvinger barna å være lik meg. 

Mannen min er helt uenig og sier at dersom jeg ikke følger alt, så kan jeg ikke kalle meg tilhenger av den religionen. Det har fått meg til å tenke og tvile og alt som er.. 

Jeg tror på Gud. Men mer som at vi skal ta vare på oss selv og de rundt oss, behandle oss selv og andre med respekt, finne gledene våre i livet. Han er forsåvidt enig, men det er alle de små reglene. Som at du ikke kan gi barna dine bursdagsgaver, men diverse skitne sexgreier er lov. Du kan ikke ha juletre og feire jul, men å snylte fra staten er liksom bedre. 

Wtf.. 

Og np sitter jeg og tenker hæ skal jeg ta med meg barna og skille meg bare for at vi skal ha julefeiring og bursdag og leve normalt? Jeg elsker jo mannen min og veit at dersom jeg kunne fått bli med å velge ting, så kunne vi hatt det dritbra alle sammen.. 

Men nå sitter vi i leid leilighet, dårlig økonomi, ingen rutiner og ingen livskvalitet fordi alt er et slit. Vi lever på hans premisser og iht til det han tror, og hva jeg trodde. Ting jeg ikke engang hadde tstt stilling til da jeg bestemte meg for å si ja til frieriet hans. Ting vi ikke engang har snakket om før det ble et tema. Vår eldstes ettårsdag. 

Jeg har prøvd å lage nye tradisjoner iht til vår religion, men jeg trives ikke med det og det blir liksom ikke like gøy når INGEN ANDRE er med på det. 

Samtidig. Det er så mange konspirasjonsteorier han følger med på og tror på at det blir for slitsomt. 

Jeg orker ikke sette meg inn i det engang. Noe stemmer sikkert, noe stemmer nok ikke og jeg er i en fase i livet hvor idgaf. 

Jeg vil ikke egentlig skrive hvilken tro vi går innunder fordi vi er alle forskjellige. Vi er bare strenge på ting jeg trodde var riktig, men innser nå at jeg ikke er helt enig i alt. 

Hva bør jeg egentlig gjøre? Burde jeg bite sammen tenna for å opprettholde familiestandarden og fortsette å fortelle barna det vi tror? Eller burde jeg gå og fortelle barna ting som kanskje kan forvirre enda mer? Mamma har tatt feil, det er ok å feire bursdag og jul vi også? Gud forstår? 

Bare for å oppklare. Har ikke fortalt barna noe utenom at vi tror på Gud og vi ber, men det er ikke slik at vi bruker praktisering i vår hverdag. Vi kan takke gud for gode ting som skjer i livet eller for maten, be og blåse på barna om kvelden om de er redde... Bare gode ting. De er for små til å ta stilling til det, men eldste begynner å bli såpass stor at hun etterhvert kan føle seg utenfor. 

Veit ikke.. 😭 

 

 

 

 

Anonymkode: c797c...99a

Fryktelig trist at du har det så vanskelig 🙁

Hvis valget står mellom barna og mannen, blir du nesten nødt til å velge barna, slik jeg ser det.

Gud vil forstå valget ditt 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vær så snill, sett barna dine først. 

Anonymkode: 6e630...1e3

Jeg skal det. Er i prosessen. ❤️ Håpte kanskje få noe råd om kompromiss er lurt eller evt hvordan man kan løse ting.. 

 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

Hvorfor jeg lurte er.  Hvor lett det er å bryte ut å gjøre ting på ny måte . Og du ikke blir fordømt osv. Og ja unger  blir sett fort ned på Og blir isolert viss de ikke får lov å være med.  

Anonymkode: b43f1...b27

[AnonymBruker]

Entern skrev (Akkurat nå):

Fryktelig trist at du har det så vanskelig 🙁

Hvis valget står mellom barna og mannen, blir du nesten nødt til å velge barna, slik jeg ser det.

Gud vil forstå valget ditt 😊

Ja jeg håper det. 

Altså det med barna er ikke noe å lure på.. Jeg har gitt dem bursdagsgaver og latt familie kjøpe julegaver til dem. Har gjort mye moro uten at mannen har vært enig. 

Ville hatt begge deler her hjemme, men det godtar han ikke. 

Og han mener det er alt eller ingenting. Embrace hele religionen eller dropp ut. Det er ikke så lett. 

Så da dropper jeg ut da.. Men vil jo ha med noen ting som jeg mener er bra og er fint for barna.. 

 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor jeg lurte er.  Hvor lett det er å bryte ut å gjøre ting på ny måte . Og du ikke blir fordømt osv. Og ja unger  blir sett fort ned på Og blir isolert viss de ikke får lov å være med.  

Anonymkode: b43f1...b27

Blir bare at jeg gjør ting på samme måte som jeg selv er vokst opp. Blir naturlig for meg og da blir det fint for barna. Har mange som støtter meg, men vi risikerer nok å kanskje bli litt utstøtt fra hans familie og det er nok verst for barna som kjenner dem best... 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

Hva er vitsen med å vedlikeholde en religion som er direkte skadelig for barn og voksne?  

Anonymkode: 333dd...e13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva er vitsen med å vedlikeholde en religion som er direkte skadelig for barn og voksne?  

Anonymkode: 333dd...e13

Intensjonen er god, men skal ganske lite til før det blir surt. Har man foreldre som feks gjør det de kan for at barna skal ha det bra, så kan det gå. Feks et par jeg kjenner går all inn i feiringene, tar religionen inn i hverdagen som en glede. Samtidig bor de et sted hvor flere har samme tanker som dem. Barna deres har engasjerte foreldre. 

Her er vi de eneste, og alt er styrt av regler. Jeg har som sagt endret meg og når selv feiringer iht til religionen blir noe jeg må stå alene i, så blir det skadelig. 

Jeg orker ikke kjempe alene. Ingen andre her tenker på barna sine. Foreldrene i hans familie gjør ikke en dritt ut av noe som helst for at barna deres skal få gode minner. Og gjør jeg noe, Ler de av meg og synes jeg er rar fordi dagene blir dedikert til ungene.. 

Så ja.. Tar barna med meg og lager vårt eget liv. Min side av familien feirer jul og gjør ting som har vært vanlig for meg, så det gir nok bedre grunnlag. 

 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

Et forhold er to individer som skal samarbeide og dele sin kjærlighet. Et forhold er ikke å diktere hvordan den andre skal leve og hva de skal tro på.  

Uenigheter oppstår i alle forhold. Særskilt i forhold til barneoppdragelse. Problemet her er at mannen din har bestemt hvordan du og barna skal leve og hva dere skal tro på. Ingen kompromisser, som er viktig i et forhold. Han definerer DIN tro utfra sine synspunkter, noe et menneske aldri skal gjøre. Din tanke er fri, husk det. 

En kontrollerende partner, som mannen din er, er oppskriften på et usunt liv. Det finnes ekteskap hvor den ene er muslim og den andre er kristen, men stor respekt for hverandres religion og kompromisser når det kommer til barneoppdragelse. De finner sin vei sammen. Mens mannen din har allerede bestemt deres vei. 

LØP! 

Anonymkode: 4a850...a50

[AnonymBruker]

Religion kan være fint, det er egentlig først når folk blir så besatt av alle de absurde reglene at alt går til helvete. Å være ekstremistisk har aldri vært bra. Når man ser på hva folk har trodd på, måter de har levd på, religioner de har fulgt, så har de ekstreme levemåtene alltid sviktet til slutt.

Det er fordi det finnes mange dårlige ledere innen religion. Ledere som styrer utifra frykt og konspirasjoner og manipulasjon istedenfor å la seg styre etter de gode prinsippene. Hvorfor holder de på slik? Jo det er en maktgreie. De vet at om de gjør folk redde så drar de ingen vei. Mulig de tror de gjør verden en tjeneste ved å holde på slik. Men alt det forteller meg er at hvis man må lede utifra de prinsippene så er grunnpilarene i religionen rimelig ustødige.

Man må lytte til hjertet, alltid. Hjertet forteller deg hva som er rett og galt. Man skal aldri la seg styre av frykt eller besettelser, slik jeg opplever din mann gjør. Og mange andre i religiøse miljøer. De lever i frykt alle som en. Da blir man en fange.

Alle som er religiøse må våge å studere verden utenfor sin egen lille boble. Studere andre religioner, andre levesett. Filosofi og sosiologi og psykologi. Man må bruke verden som et speil. Dette er ekstremt viktig for å forstå sin egen tro fra et bredere perspektiv. Men også forstå når selve menneskene står i veien og ødelegger noe som kunne vært fint. Kun fordi de vil være atter en sau i en saueflokk, eller fordi det er trygt og godt i sin egen fryktboble og sett med leveregler.

Kom deg vekk.

Anonymkode: af5c2...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Et forhold er to individer som skal samarbeide og dele sin kjærlighet. Et forhold er ikke å diktere hvordan den andre skal leve og hva de skal tro på.  

Uenigheter oppstår i alle forhold. Særskilt i forhold til barneoppdragelse. Problemet her er at mannen din har bestemt hvordan du og barna skal leve og hva dere skal tro på. Ingen kompromisser, som er viktig i et forhold. Han definerer DIN tro utfra sine synspunkter, noe et menneske aldri skal gjøre. Din tanke er fri, husk det. 

En kontrollerende partner, som mannen din er, er oppskriften på et usunt liv. Det finnes ekteskap hvor den ene er muslim og den andre er kristen, men stor respekt for hverandres religion og kompromisser når det kommer til barneoppdragelse. De finner sin vei sammen. Mens mannen din har allerede bestemt deres vei. 

LØP! 

Anonymkode: 4a850...a50

Det er akkurst det. Vi gjør alt på hans premisser. Han er ekstrem. Jeg ønsker en litt mer chill hverdag. 

Og når det kommer til det å lære bort religionen til barna, gjør han heller ikke. Det er så lite religion i hverdagen at de som kommer hit hadde aldri gjettet det. Bortsett fra litt pynt. 

Bare masse forbud. 

Så ja. Skal løpe om han ikke går med meg.. 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er akkurst det. Vi gjør alt på hans premisser. Han er ekstrem. Jeg ønsker en litt mer chill hverdag. 

Og når det kommer til det å lære bort religionen til barna, gjør han heller ikke. Det er så lite religion i hverdagen at de som kommer hit hadde aldri gjettet det. Bortsett fra litt pynt. 

Bare masse forbud. 

Så ja. Skal løpe om han ikke går med meg.. 

Anonymkode: c797c...99a

Uff, må være veldig vondt for deg ❤ men synes du er råtøff. Ønsker deg alt godt og håper du klarer å skape det livet du ønsker å ha. 

Anonymkode: 4a850...a50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Religion kan være fint, det er egentlig først når folk blir så besatt av alle de absurde reglene at alt går til helvete. Å være ekstremistisk har aldri vært bra. Når man ser på hva folk har trodd på, måter de har levd på, religioner de har fulgt, så har de ekstreme levemåtene alltid sviktet til slutt.

Det er fordi det finnes mange dårlige ledere innen religion. Ledere som styrer utifra frykt og konspirasjoner og manipulasjon istedenfor å la seg styre etter de gode prinsippene. Hvorfor holder de på slik? Jo det er en maktgreie. De vet at om de gjør folk redde så drar de ingen vei. Mulig de tror de gjør verden en tjeneste ved å holde på slik. Men alt det forteller meg er at hvis man må lede utifra de prinsippene så er grunnpilarene i religionen rimelig ustødige.

Man må lytte til hjertet, alltid. Hjertet forteller deg hva som er rett og galt. Man skal aldri la seg styre av frykt eller besettelser, slik jeg opplever din mann gjør. Og mange andre i religiøse miljøer. De lever i frykt alle som en. Da blir man en fange.

Alle som er religiøse må våge å studere verden utenfor sin egen lille boble. Studere andre religioner, andre levesett. Filosofi og sosiologi og psykologi. Man må bruke verden som et speil. Dette er ekstremt viktig for å forstå sin egen tro fra et bredere perspektiv. Men også forstå når selve menneskene står i veien og ødelegger noe som kunne vært fint. Kun fordi de vil være atter en sau i en saueflokk, eller fordi det er trygt og godt i sin egen fryktboble og sett med leveregler.

Kom deg vekk.

Anonymkode: af5c2...9b2

Tusen takk for et fint svar ❤️ tar det til meg. 

Jeg synes det er fint når man velger litt av alt. Og en liten bursfagsfeiring skader jo absolutt ingen.. Det er ikke som at vi gjør blasfemi, selvom mannen min mener det er det. 

Blasfemi er vel det ejg er redd for mest, men intensjonen min er jo ikke det. 

For meg er feiringer en del av det å være takknemlig for livet Gud har gitt oss. 

 

Anonymkode: c797c...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Uff, må være veldig vondt for deg ❤ men synes du er råtøff. Ønsker deg alt godt og håper du klarer å skape det livet du ønsker å ha. 

Anonymkode: 4a850...a50

Tusen takk kjære deg ❤️ 

Anonymkode: c797c...99a