Når forteller jeg om fortiden min og MÅ jeg det?

[AnonymBruker]

Har en barndom preget av alkoholiserte foreldre, noen år med eksperimentering med rus i tenårene og tjueårene, vært i voldelig forhold i tjueårene, innlagt i psykiatri pga etterfølger fra omsorgssvikt og vold i forhold. Har fått god behandling og levd et normalt og godt liv de siste ti årene (er nå straks 40)! Jeg har lært å se fremover og ikke bakover og hverken tenker på eller preges av fortiden min noe særlig lenger. Er på vei til å bli sammen med en fantastisk god mann som er svigermors drøm, aldri gjort en flue fortred og er motstander av rusmidler og alkohol. Han har hatt en privilegert oppvekst med rike foreldre og privatlærer og jeg har nok solgt meg inn som mere perfekt enn hva livet mitt har vært før. Er det greit å fortsette livet og forholdet med blanke ark eller er man liksom nødt til å fortelle de verste og mest private tingene fra fortiden sin? Jeg vil bli satt pris på for den jeg ER nå og ikke den jeg har vært. 

Anonymkode: bb521...6f4

[AnonymBruker]

Han kommer til å møte foreldrene dine og får vel se hvordan forhold de har til alkohol. Ville forklart det med at de ikke" er noe flinke til å begrense seg". 

Mange gjør dumme ting i ungdomstiden, så dropp å nevne det. Det kommer neppe for en dag. Du kan eventuelt si at "vi festet endel." Uten å dele detaljer.  Ikke vits å nevne dårlige forhold eller psykiatri. Enkle , ærlige svar er de beste. Blir det spørsmål likevel så "var ikke exn noe grei. " blir det spørsmål, og det blir det nok ikke, om innleggelsen så er svaret at en slo deg og det ga deg en støkk. 

Anonymkode: ea355...0a8

[AnonymBruker]

Ikke føl for mye på dette. Det er noe som heter at alle familier har sitt, og det stemmer ofte. Rik eller ei. 

Anonymkode: ea355...0a8

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg vet dette er at jeg alltid har vært for ærlig og delt for mye. Det har blitt negativt. Andre som har opplevd lignende ting, men formulerer det mer uskyldig eller lar være å nevne det gir et mye bedre inntrykk av seg selv enn meg. Det meste er dødt og begravet og blir aldri et tema å snakke om. 

Anonymkode: ea355...0a8

[AnonymBruker]

Nei det trenger du ikke 😊 men du kommer nokk til å gjøre det av deg selv ettervært når det føles trygt 😊

Anonymkode: d1db5...eec

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en veldig traumatisk barndom. Jeg er åpen om at jeg ikke har hatt en helt bra barndom, og at mine foreldre var alkoholikere. Men forteller ikke detaljer, og ikke det verste. 

Anonymkode: efa39...ea9

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold, fra jeg var baby. Ingen kjærlighet eller omsorg. Jeg har klart meg veldig bra. Men så har jeg en veldig sterk psyke, jeg er et stabeist ut av en annen verden. Har hele veien ment at jeg har overhodet ikke noe skyld i det foreldrene mine gjorde, det var bare deres skyld. Jeg er og sosialt flink, så hadde alltid mange venner, og holdt og på med idrett hvor jeg var talentfull, så jo eldre jeg ble, så var jeg ikke hjemme mer, var enten med venner, holdt på med idretten, eller bare var ute.

Så vi som har klart oss, har forskjellige grunner, til hvorfor vi klarte det. Noen har ikke en eneste av de grunnene, og de som har opplevd sånn ting, burde være utrolig stolte bare over å være i live. 

Anonymkode: efa39...ea9

[AnonymBruker]

Nei. 
Jeg har fortalt litt av min fortid, og spør ikke mannen om hans. Jeg vil ikke vite mer enn jeg må, og han spør aldri meg. Dette hsr funket i 25 år.

Anonymkode: 0ff89...718

[AnonymBruker]

Jeg gikk gjennom helvete på jord med min oppvekst. Begge mine foreldre mistet jeg til psykisk sykdom i ung alder, så de er ikke et tema for en partner. Det blir ikke middager og kos med svigers her. For å forklare hvorfor jeg noen ganger skriker i mareritt hele natta eller reagerer "rart" på ting har jeg bare sagt at jeg vokste opp med foreldre som ikke var så gode på å være foreldre. Så lar vi det ligge der bare. Detaljene kommer jeg ikke til å dele, folk som ikke har opplevd noe lignende vil ikke forstå. Hvordan skal noen med støttende, eller bare normalt hyggelige foreldre, forstå at noen foreldre hater og ønsker det verste for sine barn, og støtter destruktiv og vonde valg? 

Anonymkode: 4c6f8...56c