Nok en tråd om å kutte ut egen mor ...

[AnonymBruker]

Ja, det begynner vel å bli noen slike tråder her etter hver. 

Min case er sånn her: Jeg har en mor som alltid har vært opptatt av fasade. Jeg ble styrt med "jernhand" som barn for at jeg skulle oppføre mer korrekt, i hennes øyne. Hennes største våpen var samvittigheten, min samvittighet, og den har alltid (dessverre) vært godt utviklet. Til min fordel var min far helt annerledes, men han var mye på jobb og det var mor som styrte alt. 

Min mor er en mester i manipulering. Hun sier noe til en og noe annet til en annen. For at hun skal få det slik hun vil. I voksen alder er det gjerne søsteren min og meg det gjelder.

Som barn var jeg utsatt for seksuelle overgrep. En kveld jeg hadde det ekstra ille fortalte jeg det til henne. Det hun sa glemmer jeg aldri. Hun sa: "dette kan vi prate om i morgen",  Og siden hørte jeg aldri noe mer. Jeg turte ikke ta det opp igjen.

Nå i godt voksen alder mener jeg at jeg endelig har gjennomskuet hvordan hun holder på. Jeg sliter mye med angst, og jeg tror mye  av det kommer av oppveksten med en mor som har styrt livet mitt fra kulissene. Det tok sin tid før jeg forsto. 

Hun har aldri vært en støtte for meg når ting har vært vanskelig. De vanskelige tingene prater man ikke om. Et eksempel er da forholdet til mitt barns far tok slutt. Jeg ba på mine knær om å få bo hos dem til jeg kom meg på bena. Nei! Det var uaktuelt. Hun presterte å si at min far hadde fått hjerteproblemer og ikke ville tåle det. De hjerteproblemene spurte jeg min far om ca ett år etter, og det var ren løgn.

Jeg kunne komme med mange flere eksempler i samme gate, men dere forstår håper jeg.

Når vi møtes skal det være overflatisk pjatt, smil og latter. Tidligere var det mye servering og mas og nøding om å spise. 

En annen ting jeg har observert nå i voksen alder er at det aldri kommer komplimenter, bortsett fra utseende. Hun er skrekkelig forfengelig. Et av barnebarna hennes er overvektig og hun forteller ofte hvor synd hun synes på han. Hun sier sjelden annet enn en kort takk når jeg gir henne gaver, selv om det er ting jeg har stått på og spesielt fått tilpasset henne. Som de fleste ville blitt glade for.

Nå ble det langt, og situasjonen er endret. Rammene rundt henne er totalt forandret. I løpet av de fire siste årene er hun er blitt enke. Og hun har fått en sykdom som gjør henne i stor grad funksjonshemmet. Hun kommer seg ikke ut slik som før og sier hun er ensom. Jeg vet at hun har flere venninner som besøker henne, men de er ikke gode nok. Å baktale de til meg tar hun ikke fem flate øre for.

Jeg har fått en total aversjon mot å besøke henne. Jeg sliter med angst og depresjon og klarer ikke tanken på å sitte å snakke overflatisk skittsnakk med henne. Hun har sviktet meg gjennom hele livet. Hun vil skrekkelig gjerne at jeg skal være hennes "venninne", men det er totalt umulig. Om jeg drar dit føler jeg meg knust når jeg drar.

Slik det er nå meldes vi stort sett hver dag. Helt overflatisk om vær og vind. Det går, men jeg hadde hatt det bedre uten. Det er nå ca 3 mnd siden jeg var hos henne sist. Og det er lenge når man har en syk mor i samme by. Søsteren min har det lettere med henne. De har alltid hatt et greit forhold, men jeg tror ikke hun har de samme opplevelsene med vår mor som jeg.

Noen ganger tror jeg mor er ganske grunn. Hvordan kan hun ellers være som hun er? Men jeg vet ikke. 

Jeg trenger andres synspunkt på om det er ok å kutte henne helt ut? Eller iallefall holde henne på en lang armlengs avstand? Det er det at hun er blitt syk som gjør det hele vanskelig. Samvittigheten min burde vel egentlig vært oppbrukt, men den koker ganske heftig.

 

 

 

 

Anonymkode: c6d8a...95c

[AnonymBruker]

ja, helt ok å kutte 

Anonymkode: 15b72...473

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, det begynner vel å bli noen slike tråder her etter hver. 

Min case er sånn her: Jeg har en mor som alltid har vært opptatt av fasade. Jeg ble styrt med "jernhand" som barn for at jeg skulle oppføre mer korrekt, i hennes øyne. Hennes største våpen var samvittigheten, min samvittighet, og den har alltid (dessverre) vært godt utviklet. Til min fordel var min far helt annerledes, men han var mye på jobb og det var mor som styrte alt. 

Min mor er en mester i manipulering. Hun sier noe til en og noe annet til en annen. For at hun skal få det slik hun vil. I voksen alder er det gjerne søsteren min og meg det gjelder.

Som barn var jeg utsatt for seksuelle overgrep. En kveld jeg hadde det ekstra ille fortalte jeg det til henne. Det hun sa glemmer jeg aldri. Hun sa: "dette kan vi prate om i morgen",  Og siden hørte jeg aldri noe mer. Jeg turte ikke ta det opp igjen.

Nå i godt voksen alder mener jeg at jeg endelig har gjennomskuet hvordan hun holder på. Jeg sliter mye med angst, og jeg tror mye  av det kommer av oppveksten med en mor som har styrt livet mitt fra kulissene. Det tok sin tid før jeg forsto. 

Hun har aldri vært en støtte for meg når ting har vært vanskelig. De vanskelige tingene prater man ikke om. Et eksempel er da forholdet til mitt barns far tok slutt. Jeg ba på mine knær om å få bo hos dem til jeg kom meg på bena. Nei! Det var uaktuelt. Hun presterte å si at min far hadde fått hjerteproblemer og ikke ville tåle det. De hjerteproblemene spurte jeg min far om ca ett år etter, og det var ren løgn.

Jeg kunne komme med mange flere eksempler i samme gate, men dere forstår håper jeg.

Når vi møtes skal det være overflatisk pjatt, smil og latter. Tidligere var det mye servering og mas og nøding om å spise. 

En annen ting jeg har observert nå i voksen alder er at det aldri kommer komplimenter, bortsett fra utseende. Hun er skrekkelig forfengelig. Et av barnebarna hennes er overvektig og hun forteller ofte hvor synd hun synes på han. Hun sier sjelden annet enn en kort takk når jeg gir henne gaver, selv om det er ting jeg har stått på og spesielt fått tilpasset henne. Som de fleste ville blitt glade for.

Nå ble det langt, og situasjonen er endret. Rammene rundt henne er totalt forandret. I løpet av de fire siste årene er hun er blitt enke. Og hun har fått en sykdom som gjør henne i stor grad funksjonshemmet. Hun kommer seg ikke ut slik som før og sier hun er ensom. Jeg vet at hun har flere venninner som besøker henne, men de er ikke gode nok. Å baktale de til meg tar hun ikke fem flate øre for.

Jeg har fått en total aversjon mot å besøke henne. Jeg sliter med angst og depresjon og klarer ikke tanken på å sitte å snakke overflatisk skittsnakk med henne. Hun har sviktet meg gjennom hele livet. Hun vil skrekkelig gjerne at jeg skal være hennes "venninne", men det er totalt umulig. Om jeg drar dit føler jeg meg knust når jeg drar.

Slik det er nå meldes vi stort sett hver dag. Helt overflatisk om vær og vind. Det går, men jeg hadde hatt det bedre uten. Det er nå ca 3 mnd siden jeg var hos henne sist. Og det er lenge når man har en syk mor i samme by. Søsteren min har det lettere med henne. De har alltid hatt et greit forhold, men jeg tror ikke hun har de samme opplevelsene med vår mor som jeg.

Noen ganger tror jeg mor er ganske grunn. Hvordan kan hun ellers være som hun er? Men jeg vet ikke. 

Jeg trenger andres synspunkt på om det er ok å kutte henne helt ut? Eller iallefall holde henne på en lang armlengs avstand? Det er det at hun er blitt syk som gjør det hele vanskelig. Samvittigheten min burde vel egentlig vært oppbrukt, men den koker ganske heftig.

 

 

 

 

Anonymkode: c6d8a...95c

Ville kuttet hun helt ut. Fy for ett menneske. Høres ut som en narsisst! Vær så snill og kutt båndene. Vær obs på at hun kan komme til å gi deg dårlog samvittighet. IKKE TRO PÅ DET! Hun gjør det for å trykke deg ned. Så du skal krype tilbake! For ett ondt menneske. Når barnet ditt forteller om overgrep og bare gi fanen.. Kom deg vekk. La hun råtne!

Anonymkode: 4ae97...314

[Pilga]

Ettersom din søster er oftere hos din mor og dem har et bedre bånd hadde jeg "overgitt" min mor til henne. Har du et godt bånd med søsteren din? Du kan jo lufte ut dine problemer med søster og forklare at du ikke orker moren deres. Kanskje hun kan ta litt av ansvaret/besøket fremover, og at du bare kan "fase" det ut..

 

 

[AnonymBruker]

Helt ok å kutte hun ut, selv om det er vanskelig så er jeg sikkert på at på sikt så får du det mye bedre. Mye av det du skriver minner meg om min egen mor, og det kommer aldri til å bli bedre og du kommer dessverre aldri til å få det du higer etter fra din mor. Jeg føler så hardt med deg, og du må tro meg på at livet blir bedre uten sånne mennesker i det. En psykolog sa til meg - man kan ikke velge sin familie, men man står fritt til å velge de bort.. 

Sender deg en klem ❤️

Anonymkode: bd18b...30f

[AnonymBruker]

TS HER.

Tusen takk til dere som har svart meg. Jeg er så glad for at noen forstår. Dette er forferdelig vanskelig for meg.

Jeg har fortalt søsteren min om min opplevelse med vår mor, men hun er mors favoritt og har ikke de samme opplevelsene. Hun er en mer overflatisk type og tar livet mye lettere enn meg. Også forholdet til vår mor. Likevel, hun sier jeg skal ta hensyn til meg selv, og det er godt.

Mor spiller veldig på samvittigheten min nå også, fordi jeg ikke besøker henne. Hun kan gråte fordi hun er så ensom. Hvorfor kommer jeg aldri, hva galt har hun gjort, hun er så glad i meg. Jeg har prøvd å snakke med henne om fortiden, men det husker hun absolutt ikke.

Nei, dette er så vanskelig. Men takk for at dere forstår og ser at det ikke er urimelig om jeg kutter kontakten enda mer. 

 

Anonymkode: c6d8a...95c

[AnonymBruker]

"Husker ikke"

https://www.thelifedoctor.org/the-narcissist-s-prayer

Anonymkode: b540a...62e