Hvordan akseptere og sette pris på å være alene?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 32 år. Jeg har vært singel stort sett hele livet, bortsett fra noen kortere forhold (ca 5-6 mnd). Jeg liker EGENTLIG veldig godt å være alene, men i år har jeg slitt med depresjon og syns faktisk det er vanskelig å være alene. Veldig uvant for meg.

Uansett. Jeg får interesse fra menn noen ganger i året, men det dør som regel ut. Noen har jeg nok ligget med for fort også. I en perfekt verden burde ikke dette bety noe, da jeg er en svært seksuell person som egentlig ikke ønsker å vente så lenge med det. Men uansett, dette er ikke poenget med tråden.

Hver gang jeg liker en mann, så går det aldri min vei. Da savner jeg veldig periodene der jeg ikke har noen som helst i kikkerten, og bare går rundt og gjør min greie. Jeg syns det er så vanskelig å finne tilbake til dette. Den siste mnd har jeg hatt en greie med en kompis, men dette har dødd ut. Han initierer ikke meldinger lenger, alt jeg får er kanskje en kommentar på en story her og der. Jeg er sikker på at han vet at jeg liker ham. Jeg tar ikke kontakt lenger, da jeg skjønner tegningen.

Men jeg syns jeg fortsatt tenker for mye på ham, og dette plager meg. Er det egentlig han jeg savner, eller er det fordi jeg er ensom og det var fint å ha noen? Hva kan jeg gjøre (annet enn å ta tiden til hjelp) for å komme over ham? Jeg syns det er så irriterende at så fort de trekker seg unna, så blir jeg så sinnsykt keen. Og det kan vare lenge. Jeg orker ikke det denne gangen! Vil ha tilbake hjernekapasiteten min, og bare drite i mannfolk.

Hva har du gjort i lignende situasjoner for å la være å lengte etter å ha noen? Hvordan klarte du å gi slipp? Hvordan bli tilfreds med å være alene?

Jeg har alltid hatt lyst på et seriøst forhold, men nå vil jeg slutte å ha lyst på det. Når jeg leser folk skrive "gi slipp" og "glem ham", så skjønner jeg egentlig ikke hvordan dere gjør det.

Sorry, ble litt langt og usammenhengende. Litt som hodet mitt for tiden.

Anonymkode: 56944...c64

[AnonymBruker]

Jeg trives med p være alene, men det er fordi jeg har hobbyer. Jeg skriver og leser bøker. Anbefaler deg å investere følelser i noe annet enn forelskelser.

Anonymkode: b508f...02d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg trives med p være alene, men det er fordi jeg har hobbyer. Jeg skriver og leser bøker. Anbefaler deg å investere følelser i noe annet enn forelskelser.

Anonymkode: b508f...02d

Tro meg, jeg har hobbyer og er egentlig svært aktiv. Men jeg opplever tankene som litt "intrusive" uansett hva jeg gjør (kommer ikke på det norske ordet). 

Jeg elsket å lese før, men finner sjeldent roen til det lenger. 

Anonymkode: 56944...c64

[umAxa]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er en kvinne på 32 år. Jeg har vært singel stort sett hele livet, bortsett fra noen kortere forhold (ca 5-6 mnd). Jeg liker EGENTLIG veldig godt å være alene, men i år har jeg slitt med depresjon og syns faktisk det er vanskelig å være alene. Veldig uvant for meg.

Uansett. Jeg får interesse fra menn noen ganger i året, men det dør som regel ut. Noen har jeg nok ligget med for fort også. I en perfekt verden burde ikke dette bety noe, da jeg er en svært seksuell person som egentlig ikke ønsker å vente så lenge med det. Men uansett, dette er ikke poenget med tråden.

Hver gang jeg liker en mann, så går det aldri min vei. Da savner jeg veldig periodene der jeg ikke har noen som helst i kikkerten, og bare går rundt og gjør min greie. Jeg syns det er så vanskelig å finne tilbake til dette. Den siste mnd har jeg hatt en greie med en kompis, men dette har dødd ut. Han initierer ikke meldinger lenger, alt jeg får er kanskje en kommentar på en story her og der. Jeg er sikker på at han vet at jeg liker ham. Jeg tar ikke kontakt lenger, da jeg skjønner tegningen.

Men jeg syns jeg fortsatt tenker for mye på ham, og dette plager meg. Er det egentlig han jeg savner, eller er det fordi jeg er ensom og det var fint å ha noen? Hva kan jeg gjøre (annet enn å ta tiden til hjelp) for å komme over ham? Jeg syns det er så irriterende at så fort de trekker seg unna, så blir jeg så sinnsykt keen. Og det kan vare lenge. Jeg orker ikke det denne gangen! Vil ha tilbake hjernekapasiteten min, og bare drite i mannfolk.

Hva har du gjort i lignende situasjoner for å la være å lengte etter å ha noen? Hvordan klarte du å gi slipp? Hvordan bli tilfreds med å være alene?

Jeg har alltid hatt lyst på et seriøst forhold, men nå vil jeg slutte å ha lyst på det. Når jeg leser folk skrive "gi slipp" og "glem ham", så skjønner jeg egentlig ikke hvordan dere gjør det.

Sorry, ble litt langt og usammenhengende. Litt som hodet mitt for tiden.

Anonymkode: 56944...c64

Jeg er usikker på om du spørr de rette spørsmålene. Du spør om råd om hvordan være tilfreds med å være alene, men det faktum at du savner å ha et seriøst forhold betyr jo at du egentlig eller vil ha et forhold - og det er der du vil finne en større lykke. Eller tar jeg feil?

Er du sikker på at du har gitt opp heller vil være alene resten av livet?

[AnonymBruker]

Just now, umAxa said:

Jeg er usikker på om du spørr de rette spørsmålene. Du spør om råd om hvordan være tilfreds med å være alene, men det faktum at du savner å ha et seriøst forhold betyr jo at du egentlig eller vil ha et forhold - og det er der du vil finne en større lykke. Eller tar jeg feil?

Er du sikker på at du har gitt opp heller vil være alene resten av livet?

Jeg tenkte på det samme da jeg skreiv HI. At jeg kanskje er litt selvmotsigende. 

Jeg er bare så lei av å bli skuffa. Lei av å ha kjærlighetssorg de gangene jeg lar meg selv falle. Og ja, da tenker jeg at det kanskje er enklere å være alene. Skulle gjerne funnet kjærligheten, men jeg vet ikke om jeg orker. Tror jeg heller vil lære meg selv å være glad i å være alene, at jeg ikke trenger noen mann for å bli lykkelig. Jeg har mange gode venner og godt forhold til familie, så det skorter ikke på andre relasjoner. 

Anonymkode: 56944...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tro meg, jeg har hobbyer og er egentlig svært aktiv. Men jeg opplever tankene som litt "intrusive" uansett hva jeg gjør (kommer ikke på det norske ordet). 

Jeg elsket å lese før, men finner sjeldent roen til det lenger. 

Anonymkode: 56944...c64

Det kan være på grunn av skjerm.

Anonymkode: b508f...02d

[AnonymBruker]

Det er dager hvor jeg føler meg så ensom og ønsker bare å ha noen tilgjengelig til å kan bli holdt rundt og kost med, at jeg nok gjør noen dumme valg og finner partnere via app eller gå ut om det er helg. Hvor jeg gjerne hadde skippet sexen da det for det første ikke er hva jeg er ute etter, og for det andre når det blir sex kan det lett bli ekstra følelser ene veien eller andre avhengig av hvor bra sexen var og den generelle kontakten fra starten var. 

Samtidig som jeg er nødt til å ha alene tid, jeg er en introvert fyr som har lært meg å være ekstrovert, men det betyr også at jeg fungerer som et batteri. Jeg blir fysisk og psykisk utslitt av å må være den personen som jeg er nødt til å være for at en kvinne skal løfte på øyenbryne og tenke "hvem er han der? han vil jeg gjerne bli mer kjent med."

Det gir meg også skyldfølelse fordi det er jo en form for manipulasjon å være den personen jeg putter på som et par sko siden meg selv er ikke godt nok til å få dem interessert. Fungerte i det lengste forholdet jeg hadde, hun hadde sine ting det var aldri ukomfortabelt for henne om ikke noe skjedde.

Min drømme situasjon hadde faktisk vært å ha FF bare uten sexen, hadde en sommer flørt når jeg var 16 og hun var ikke klar for sex, hun var også nylig singel, så det ble på en måte en slik situasjon hvor hun brukte meg som trøst1 når hun savnet kjæresten. Spesielt når vi var ute med vennene våre som alle hadde kjærester, så isteden for å være 5te hjulet kunne vi være der for hverandre uten press, det var perfekt. 

Anonymkode: 61ce5...433

[AnonymBruker]

Virker som at du savner mer noen enn akuratt han. Det jeg pleier å tenke er at en hver relasjon og kontakt som gjør alenetiden min verre, f eks mer stressa pga manglende svar på meldinger, lure på hva han gjør, om jeg er bra nok , om han liker meg osv , det er relasjoner som ikke er verdt det. Jeg nyter mitt eget selskap og gidder rett og slett ikke negative forstyrrelser, er kun interessert i det som gir meg noe positivt og som gjør meg helt sikker og trygg på at han liker meg og jeg er bra nok. 

Anonymkode: 5a56b...6ba

[AnonymBruker]

Jeg synes også det der er vanskelig. Jeg er 38, har et barn og er alene. Og så innmari ensom. Jeg har alt jeg ønsker meg i livet, unntatt noen å dele det med. Og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare å bli komfortabel med å være alene, men det betyr jo at jeg skal være ensom resten av livet? Og det høres for trist ut. 

Om du klarer å ha perioder hvor du har det bra som enslig så kanskje du bare trenger å gi det litt mer tid? 

Anonymkode: 98e0a...070

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Virker som at du savner mer noen enn akuratt han. Det jeg pleier å tenke er at en hver relasjon og kontakt som gjør alenetiden min verre, f eks mer stressa pga manglende svar på meldinger, lure på hva han gjør, om jeg er bra nok , om han liker meg osv , det er relasjoner som ikke er verdt det. Jeg nyter mitt eget selskap og gidder rett og slett ikke negative forstyrrelser, er kun interessert i det som gir meg noe positivt og som gjør meg helt sikker og trygg på at han liker meg og jeg er bra nok. 

Anonymkode: 5a56b...6ba

Du har så rett. Gang på gang lar jeg meg rive med, og bli helt opphengt i menn som får meg til å lure på hva han gjør, om han liker meg, om jeg er bra nok, osv. Jeg skal prøve å tenke som deg at slike relasjoner ikke er verdt det. Jeg vil jo at personen jeg liker skal være tydelig og ikke la meg sitte med tvil. 

Jeg skal gjøre det jeg kan for å komme tilbake til det stedet hvor jeg trives i eget selskap og med venner, og der jeg respekterer meg selv nok til å kutte ut slike negative relasjoner en gang for alle. Det er ikke verdt alt tankekjøret. 

TS 

Anonymkode: 56944...c64

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg synes også det der er vanskelig. Jeg er 38, har et barn og er alene. Og så innmari ensom. Jeg har alt jeg ønsker meg i livet, unntatt noen å dele det med. Og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare å bli komfortabel med å være alene, men det betyr jo at jeg skal være ensom resten av livet? Og det høres for trist ut. 

Om du klarer å ha perioder hvor du har det bra som enslig så kanskje du bare trenger å gi det litt mer tid? 

Anonymkode: 98e0a...070

Sender deg en klem. Det er vondt å ha det slik. 

Ja, jeg tror jeg må gi det litt tid. Problemet er at jeg er veldig utålmodig, og liker lite å kjenne på negative følelser over lengre perioder. Og det har det vært mye av i år (for andre grunner enn kjærlighetsliv). Hadde det egentlig ganske ok uten noen romantisk relasjon, så ble det plutselig en greie med meg og han. Så var kjøret i gang. Gøy i begynnelsen, men så går det som det alltid går - til helvete. 

Anonymkode: 56944...c64

[AnonymBruker]

Hvis dere innerst inne ønsker en å dele livet med synes jeg dere skal følge den drømmen. Ellers vil dere angre. Nei det er ikke enkelt, og man må regne med nedturer. Men husk at sånn er det for alle, det hviler ingen forbannelse over dere eller noe slik.

Anonymkode: 85e5a...a94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hvis dere innerst inne ønsker en å dele livet med synes jeg dere skal følge den drømmen. Ellers vil dere angre. Nei det er ikke enkelt, og man må regne med nedturer. Men husk at sånn er det for alle, det hviler ingen forbannelse over dere eller noe slik.

Anonymkode: 85e5a...a94

Det er umulig for noen av oss, sånn er det bare. Alt jeg kan få er psykisk syke menn med livet i kaos, jeg har ikke "markedsverdi" til noe mer. Det er ikke noe å introdusere et barn til. 

Anonymkode: 98e0a...070

[umAxa]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tenkte på det samme da jeg skreiv HI. At jeg kanskje er litt selvmotsigende. 

Jeg er bare så lei av å bli skuffa. Lei av å ha kjærlighetssorg de gangene jeg lar meg selv falle. Og ja, da tenker jeg at det kanskje er enklere å være alene. Skulle gjerne funnet kjærligheten, men jeg vet ikke om jeg orker. Tror jeg heller vil lære meg selv å være glad i å være alene, at jeg ikke trenger noen mann for å bli lykkelig. Jeg har mange gode venner og godt forhold til familie, så det skorter ikke på andre relasjoner. 

Anonymkode: 56944...c64

Du bør selvsagt trives med deg selv, og ha en livsstil som beriker deg selv - Dette gjelder uansett om man er alene eller er i et forhold.

Livet er enklere alene, men livet er også vanskeligere alene. Livet er bedre i lag, men også mer komplisert i lag. Det rette svaret på dette er at uansett hva man velger, så kommer det med sine sett med gleder og sine sett med utfordringer. Den største gleden ligger i å ha et valg og kunne velge selv. For meg så virker det som at du ikke kan velge (kjærligheten) og det er det som plager deg.

Du nevnteogså at du savner å føle deg ubelastet som fri og alene/singel tidligere, og da tipper jeg da du var i dine tidligere 20 årene - Selvsagt er det en fantastisk tid i enhver kvinners liv. Nå som du er i tidlig 30 årene klarer du ikke å være tilfreds med den samme følelsen om å være fri og singel - fordi en del av deg vet at det er ikke noe hyggelig å være fri og singel i dine 30, 40 eller 50 årene.

Det er ditt liv og ditt valg selvsagt, men hvis denne tanken skremmer deg så bør du bruke det som en motivasjon til å ikke gi opp håpet og heller jobbe med deg selv og gjøre noe som gir de resultatene du heller vil ha.

Skal jeg si noe mer vil det kreve bedre kjennskap til deg som person og hvordan du er og hva slags andre valg du tar i livet ditt. Det blir for spekulativt for meg å si. Desverre gjelder tiden for oss alle og man blir ikke yngre med årene og livet blir heller ikke lettere - så nå er tiden inne for å fokusere og skape dine neste 10-20 år.

 

[AnonymBruker]

Nå er jeg I et godt forhold, men likevel er jeg ikke (som vil voksen kvinne) nødvendigvis enig i premisset om at et enslig liv er lik et tristere liv, i hvert fall ikke for en kvinne. Et forhold innebærer å svelge noen kameler, så da bør det være bra mye på plussiden også. Og så er det jo viktig at den mannlige parten godtar å svelge like mange kameler som meg, og det gjør heldigvis min, så da går forholdet i pluss.

Anonymkode: 89698...3ff

[Million]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Tro meg, jeg har hobbyer og er egentlig svært aktiv. Men jeg opplever tankene som litt "intrusive" uansett hva jeg gjør (kommer ikke på det norske ordet). 

Jeg elsket å lese før, men finner sjeldent roen til det lenger. 

Anonymkode: 56944...c64

Påtrengende er kanskje det norske ordet? Eller invaderende? Tankene dine kan virke litt påtrengende og invaderende?

Jeg trives godt i mitt eget selskap og er frivillig singel etter en skilsmisse for seks år siden. Dessverre har jeg ikke noen gode stalltips for hvordan få det til, for det bare er sånn jeg er. Har fått spørsmål fra andre om jeg ikke skal finne meg noen ny snart, men jeg bare trekker på skuldrene og sier jeg ikke er så interessert i det. 

Nøyaktig hva er det du savner? Er det det å ha noen å ha sex med eller er det selskap av en annen person hele tiden?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Nå er jeg I et godt forhold, men likevel er jeg ikke (som vil voksen kvinne) nødvendigvis enig i premisset om at et enslig liv er lik et tristere liv, i hvert fall ikke for en kvinne. Et forhold innebærer å svelge noen kameler, så da bør det være bra mye på plussiden også. Og så er det jo viktig at den mannlige parten godtar å svelge like mange kameler som meg, og det gjør heldigvis min, så da går forholdet i pluss.

Anonymkode: 89698...3ff

Jeg er ikke TS, men for min del er et enslig liv et tristere liv fordi jeg liker å ha folk rundt meg. Jeg liker ikke å være alene, det har jeg aldri gjort. Har vært mye alene, og det passer ikke så godt for meg. Jeg blir fort deprimert og mister litt livsgnisten som enslig. Men prøver å jobbe med det nå ettersom jeg ser det er sånn det blir. Men er jo redd for at det bare fortsetter å være trist til jeg ikke er mer. 

Anonymkode: 98e0a...070

[AnonymBruker]

Jeg tror det er sunt å trives i eget selskap, men får nok litt hjelp av en introvert personlighet. Skjønner ikke hva som er så stas med å ha folk rundt seg hele tida, opplever det som litt slitsomt. Vrien balansegang med kjæreste.

Anonymkode: 89698...3ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror det er sunt å trives i eget selskap, men får nok litt hjelp av en introvert personlighet. Skjønner ikke hva som er så stas med å ha folk rundt seg hele tida, opplever det som litt slitsomt. Vrien balansegang med kjæreste.

Anonymkode: 89698...3ff

Jeg trives fint i eget selskap, men ikke når jeg blir alene nesten hele tida. Det blir ensomt for meg. jeg skjønner vi er forskjellige, noen vil jo helst alltid være alene, mens andre har behov for litt mer selskap. Jeg liker en balansegang.

Anonymkode: 98e0a...070