Mannen må begynne med reising i jobben, og jeg har gått i krisemodus.

[AnonymBruker]

Sorry langt usammenhengende innlegg. Mulig det skulle ha vært et annet sted, men tar det her likevel.

Pga lite arb.mengde må mannen ut å reise. Det er forespeilet hvertfall et års tid. Han er da borte 11, dager og hjemme 10.  Det gikk ikke ann å endre på dette. 

Jeg jobber turnus og har tre barn. Kabalen i seg selv er utfordrende,  da jeg må bytte en del vakter og "ta de igjen" når han er hjemme (også helg)

Det praktiske får jeg jo til, med litt sjonglering.  

Problemet er den følelsesmessige biten. Kroppen går rett i krisemodus. Jeg blir kvalm og uvel bare med tanken. Får gråteanfall og vil bare sitte å hikste.  Jeg overreagerer totalt i følelsene og det kjennes ut som om at livet bare går under. 

Han måtte ut å reise litt før over noen måneder. I de månedene overlevde jeg, men jeg hadde det helt grusomt med meg selv. Dagene gikk til bare å overleve, når han var borte, og grue meg til neste gang når han var hjemme.  I tillegg måtte jeg jo jobbe aften, natt og helg når han var hjemme. (ingen andre til å passe barna) Det gjorde det "verre" for jeg følte jeg mistet så mye av tiden jeg kunne ha hatt sammen med ham. Så jeg gikk med en klump i magen på jobb hver gang han var hjemme.

Jeg vet jeg ikke kan endre på reisingen. Det er ikke anledning for ham å bytte jobb. (Og jeg vil ikke pålegge ham det heller. Det ville ikke ha vært rett av meg). Jeg kan heller ikke endre på at jeg må jobbe når han er hjemme. Det eneste jeg kan endre på er meg selv i dette. 

Men rullegardinen er helt gått ned, og jeg reagerer totalt ut av proposjon.

Sannsynligvis noe ubearbeidet som vokser opp inni meg, som jeg ikke klarer å sette ord på.

Jeg har stått i mye verre oppigjennom. Jeg har taklet mer enn en del, og så kommer noe som strengt tatt er en bagatell i den store sammenhengen og vipper meg så av pinnen. Jeg blir helt oppgitt av meg selv. 

Mannen vet jeg ikke liker det, (han ser det jo, og merker at jeg lukker meg inne) og han er ikke glad for det han heller, men jeg kan ikke vise ham hvor MYE det påvirker meg for da gjør jeg det jo verre for ham. 

Tørr ikke heller fortelle det til noen hvordan jeg har det. Jeg sier det til andre at det er kjipt, men ikke hvor kjipt det faktisk er, da jeg vet at følelsene er helt irrasjonelle, og vanskelig for andre å forstå.

Jeg reagerer som om vi har fått en dødsdom, og jeg vet ikke hvordan jeg skal snu tankegangen.

Jeg har bestilt meg time til fastlegen for en prat da jeg skjønner dette ikke er normalt, men det er en måned ventetid og jeg må begynne snuoperasjon før det. 

Finnes det noen som har opplevd noe i samme gate, og kan si at det er håp?

Jeg kan ikke klappe i hop, pga barna, så jeg må ta tak i det før det begynner å slå rot inni meg. 

Beklager igjen for langt rotete innlegg. Jeg måtte bsre få det ut et sted.

Anonymkode: d4b07...11d

[AnonymBruker]

mamma reagerte på samme vis da pappa fikk jobb med reising, husker det godt ettersom jeg var ganske stor og hun ble veldig trist ganske lenge. Det måtte rett og slett bare tid til, han måtte reise en stund hvor hun opplevde hver gang at det gikk greit og lage seg noen nye vaner så forsvant panikken og nedstemtheten, jeg tror hun var redd for å miste ham på ett vis og måtte rett og slett oppleve at hun ikke gjorde det. hun er ellers rasjonell, men det er begrenset hvor mye man kan styre følelsene med fornuftig tenking så erfaring måtte til..

Anonymkode: 99cee...775

[AnonymBruker]

Klarer du å sette fingeren på hva som gjør at dette oppleves så utfordrende? Altså hva du er mest redd for? Jeg tenkte umiddelbart at det praktiske må jo bli et helvete når man har tre barn og den ene forelderen drar bort, men det skriver du at burde gå tålelig greit. Er det rett og slett det emosjonelle ved å ikke alltid ha ham der? Føler du deg svak/redd uten ham..?

Anonymkode: dace4...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Klarer du å sette fingeren på hva som gjør at dette oppleves så utfordrende? Altså hva du er mest redd for? Jeg tenkte umiddelbart at det praktiske må jo bli et helvete når man har tre barn og den ene forelderen drar bort, men det skriver du at burde gå tålelig greit. Er det rett og slett det emosjonelle ved å ikke alltid ha ham der? Føler du deg svak/redd uten ham..?

Anonymkode: dace4...d30

Begynte på et svar, men dette oppsummerer svaret mitt greit. Hva er det som gjør at du reagerer sånn? 

Anonymkode: c95e3...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Klarer du å sette fingeren på hva som gjør at dette oppleves så utfordrende? Altså hva du er mest redd for? Jeg tenkte umiddelbart at det praktiske må jo bli et helvete når man har tre barn og den ene forelderen drar bort, men det skriver du at burde gå tålelig greit. Er det rett og slett det emosjonelle ved å ikke alltid ha ham der? Føler du deg svak/redd uten ham..?

Anonymkode: dace4...d30

 

Det praktiske er skikkelig utfordrende for det er jo jeg som må løse det. Men likevel er det ikke det som er verst, selv om det er kjipt nok og gir meg mye hodebry.

Jeg klarer ikke å sette ord på det. Det føles nok ut som om hele min trygge base blir dratt unna bena mine. 

Han er liksom min støtte. Når jeg har det tøft er det lindring i at bare han er her. Det er jo jeg som har den største kabalen med barna, men bare det at han er der er liksom nok for meg.  Når han reiser så står jeg alene. 

Jeg har vært mye alene med alt ansvar tidligere med en samboer som var emosjonelt utilgjengelig og som påførte meg en del psykisk vold uten at jeg forstod det der og da. Kan tenke meg at det kan ligge noe der.

Så hadde jeg en far som ikke var så veldig tilstede i oppveksten hverken fysisk og emosjonelt.  Det kan ligge noe der også.

Den fornuftige og saklige delen av meg vet at sånn må det være en stund. At det kommer til å gå greit, at jeg faktisk ikke dør selv om han reiser. Men følelsene i meg er i kaos, og det er så tøft å stå i. 

Nå har jeg hatt noen gode år. Jeg er trygg, er lykkelig med min mann og vi har det godt sammen. Hverdagskabalen går fint opp for første gang på lenge og jeg hadde endelig  senket skuldrene og slått litt rot i den hverdagen vi har bygd sammen. 

Jeg takler forandring dårlig, og det har vært mye forandringer de siste årene. Den eneste trygge basen jeg følte jeg hadde var min mann, og nå drar han også. (Selv om det bare et for noen dager, og for en periode) 

Anonymkode: d4b07...11d

[AnonymBruker]

Vet du, noen passer til å være i forhold med pendling/reising, og andre ikke. Det er lov ❤️ Da vet du at du ikke er typen som liker å ha det sånn. Aksepter det og del det med mannen din ❤️ 

Og så neste punkt: Er det mulig å løse det på annen måte? Er det mulig å ikke gå over til reising? Er det mulig at du og barna flytter med for dette ene året? Er det mulighet for au pair hjemme eller betalt voksenperson som deltar litt hver ettermiddag (for at du ikke skal få for mye å gjøre, samtidig som du får en annen voksenperson å spille på). 

Er det mulig at mannen går ned i stilling for å ikke få så mange dager borte i strekk? Får dere noen goder av denne reisingen? Vil kanskje du kunne gå ned i 80% stilling om han kompenseres mer økonomisk? Pengene dere sparer på at han er borte flere dager? Sånne ting? 

Anonymkode: 2bf94...91a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vet du, noen passer til å være i forhold med pendling/reising, og andre ikke. Det er lov ❤️ Da vet du at du ikke er typen som liker å ha det sånn. Aksepter det og del det med mannen din ❤️ 

Og så neste punkt: Er det mulig å løse det på annen måte? Er det mulig å ikke gå over til reising? Er det mulig at du og barna flytter med for dette ene året? Er det mulighet for au pair hjemme eller betalt voksenperson som deltar litt hver ettermiddag (for at du ikke skal få for mye å gjøre, samtidig som du får en annen voksenperson å spille på). 

Er det mulig at mannen går ned i stilling for å ikke få så mange dager borte i strekk? Får dere noen goder av denne reisingen? Vil kanskje du kunne gå ned i 80% stilling om han kompenseres mer økonomisk? Pengene dere sparer på at han er borte flere dager? Sånne ting? 

Anonymkode: 2bf94...91a

Takk for svar. 😊 Det er ikke mulig og ikke gå over til reising uten at han må si opp. Det finnes ikke noe lignende her vi bor. Han ønsker ikke å miste jobben han har jobbet hardt for å få, og det respekterer jeg. 

Han tjener noe mer ved å reise så rent økonomisk lønner det seg for oss. Han har prøvd å forhandle seg til en annen type reiseturnus slik at han kunne være mer hjemme enn borte. F.eks nordsjøturnus men det var ikke aktuelt. 

Selv har jeg  allerede gått ned til 80% for å få kabalen til å gå opp fra før. (Iogmed han tjener mer enn meg i utgangspunktet), men det kan bli aktuelt med mer om det blir nødvendig. 

Det er liksom ikke det praktiske som er den største utfordringen for meg, men det emosjonelle.  At jeg har det travelt (og har husarbeid som må gjøres) er egentlig bedre enn at jeg sitter å tenker på at han er borte. 

Å flytte er heller ikke aktuelt. Det vil være ulike steder over hele landet han må reise til.  Ellers vil jeg ikke rive opp barna fra sin trygge base med venner og skole fordi jeg ikke "vil" være alene voksen. Så egosentrisk har  jeg ikke klart å være.

Det jeg må få til er å få orden på det emosjonelle, for pr nå er det det eneste jeg kan "fikse".

Om jeg skulle ha tvunget igjennom at han måtte slutte pga min egen usikkerhet tror jeg det ville ha gjort noe i forholdet vårt ødelagt,  selv om at han garantert hadde gjort det for meg om jeg innstendig ba ham.  Det ønsker jeg ikke. Da må han gjøre det av egen vilje. 

Men det sagt hadde han hatt reisejobb da jeg ble kjent med ham, hadde jeg sannsynligvis ikke gått videre. For det trigger noe i meg på et plan jeg ikke får til å beskrive. 

Anonymkode: d4b07...11d

[AnonymBruker]

Hvordan du tar dette merker han nok, og gruer seg sikkert til å komme hjem. Du må prøve å slippe angsten og konsentrere deg om det å være sammen, ellers gidder han ikke komme hjem til slutt.

Anonymkode: d4624...c5e

[AnonymBruker]

Har du PTDS?

Anonymkode: b5022...b47

[AnonymBruker]

Er du egentlig redd for at han har funnet seg en flørt? At han rett og slett har en elskerinne på si og er utro mot deg?

Anonymkode: 00d48...451

[AnonymBruker]

Off, dette må være vondt. Det er ikke sunt for noen av dere at du er så emosjonelt avhengig av han. Det vil dessverre ikke gå i lengden.

Anonymkode: 53df4...f56

[Serafina.]

Kan du sjekke om det er et lavterskeltilbud hos psykolog i kommunen du bor i . Noen kommuner har det. Du trenger å snakke med en utenforstående som kan stille de rette spørsmålene så du kan komme til bunns i problemet. Å ha det sånn er ikke holdbart og det er lenge for deg å vente på legetime. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Takk for svar. 😊 Det er ikke mulig og ikke gå over til reising uten at han må si opp. Det finnes ikke noe lignende her vi bor. Han ønsker ikke å miste jobben han har jobbet hardt for å få, og det respekterer jeg. 

Han tjener noe mer ved å reise så rent økonomisk lønner det seg for oss. Han har prøvd å forhandle seg til en annen type reiseturnus slik at han kunne være mer hjemme enn borte. F.eks nordsjøturnus men det var ikke aktuelt. 

Selv har jeg  allerede gått ned til 80% for å få kabalen til å gå opp fra før. (Iogmed han tjener mer enn meg i utgangspunktet), men det kan bli aktuelt med mer om det blir nødvendig. 

Det er liksom ikke det praktiske som er den største utfordringen for meg, men det emosjonelle.  At jeg har det travelt (og har husarbeid som må gjøres) er egentlig bedre enn at jeg sitter å tenker på at han er borte. 

Å flytte er heller ikke aktuelt. Det vil være ulike steder over hele landet han må reise til.  Ellers vil jeg ikke rive opp barna fra sin trygge base med venner og skole fordi jeg ikke "vil" være alene voksen. Så egosentrisk har  jeg ikke klart å være.

Det jeg må få til er å få orden på det emosjonelle, for pr nå er det det eneste jeg kan "fikse".

Om jeg skulle ha tvunget igjennom at han måtte slutte pga min egen usikkerhet tror jeg det ville ha gjort noe i forholdet vårt ødelagt,  selv om at han garantert hadde gjort det for meg om jeg innstendig ba ham.  Det ønsker jeg ikke. Da må han gjøre det av egen vilje. 

Men det sagt hadde han hatt reisejobb da jeg ble kjent med ham, hadde jeg sannsynligvis ikke gått videre. For det trigger noe i meg på et plan jeg ikke får til å beskrive. 

Anonymkode: d4b07...11d

Og derfor må du åpne deg også. Slik at han skjønner hvordan dette påvirker deg, og aktivt leter etter andre muligheter for jobb. 

Jeg forstår godt at det handler mest om den emosjonelle biten. Du blir i praksis alenemor, og det er tungt. Er det slik at han er opptatt på jobb kveldstid også? Da jeg og min mann måtte bo fra hverandre en periode, så hadde vi en vane at så lenge vi var hjemme, så hadde vi pc på facetime 😛 Høres dumt ut, men det var altså så behagelig. Skulle noen noe, eller ut eller ha besøk skrudde vi selvsagt av. Men vi ringte ikke kun for å snakke, vi hadde hverandre på facetimen også uten å snakke for å se tv, lage mat, brette klær osv. Og brukte nøye pc, slik at vi kunne slenge i sofaen og surfe telefon samtidig, som vi pleide. 

Vi benyttet oss også av dette under koronaen, og måtte til og med feire jul slik! I karantene altså, hver for oss. Er man fra hverandre blir det fort slik at man ringer for å si noe eller snakke, og så legger man på og blir sittende alene. Men hvorfor? Når man bor med noen så snakker man jo ikke hele tiden, men man er der. Kunne dette vært noe å prøve?

Anonymkode: 2bf94...91a

[AnonymBruker]

Du er i frykt og kjempe modus.  Som du har lært  deg fra før av dårlige forhold. Nå bare  venter du på att alt skal kollapse  og et piano faller fra himmelen.   

Nå kjenner du på alt av ansvar og du gruer deg til å få han hjem for da må du si hade igjen

 Gamle følelser og erfaring  som  resirkulerer seg.  Du bør  nok få det en time eller to med  noen du kan prate med bare for å lufte. Trenger ikke psykolog men  igjenom kommunen. 

Anonymkode: 42877...92f