Jente på 13 som opponerer mot mor

[AnonymBruker]

Jeg er selvsagt fullstendig klar over hva puberteten gjør med enkelte (jeg har vært der selv på veldig mye godt og vondt), men nå er jeg oppriktig fortvilet over at min søte, hyggelige, glade, humoristiske og på alle måter greie jente omtrent over natten har forandret seg til en mutt, småfrekk, bannende og utakknemlig furie, vel og merke når hun forholder seg til meg. Hun har mange gode venner, er flink på skolen, har greie søsken og foreldre som vil henne alt vel (men selvsagt setter rimelige grenser). Jeg får høre av både egne venner og datterens venner at jeg er en god mor som gjør alle de "riktige" tingene for henne, men hun opponerer voldsomt mot meg, svarer frekt, og jeg er fryktelig lei meg for at vårt til nå supergode forhold ser ut til å vakle. Hun er hyggelig og grei mot andre mennesker, far og søsken stort sett inkludert, er sosialt oppegående og godt likt.

Det finnes selvsagt ingen fasit her, men er det noen som kjenner seg igjen og har gode råd til meg? Med erfaringer i egen tidvis opprørske tenåringstid, hadde jeg lovet meg selv å alltid være en forståelsesfull og imøtekommende mor som alltid fant løsninger, men nå føler jeg meg bare sliten og tom. 

Anonymkode: 07490...70d

[AnonymBruker]

Det må være veldig vanskelig som mor å oppleve. Jeg var en drittkjerring mot moren i tenårene og har evig dårlig samvittighet for det. For oss ble det sånn at kranglingen fortsatte fordi hun blandet seg og skulle kontrollere så mye og jeg tror kanskje det kan være et smart trekk å gi barnet litt slækk, la hun holde på som hun vil og ikke blande deg for mye. Alt foreldre gjør er irriterende i den alderen så trekk deg heller tilbake. Det kan ihvertfall bidra til at "hatet" mot foreldrene ikke øker og gjør det så ille at det ikke er mulig å reparere igjen. 

Når jeg flytta ut snakket jeg ikke med foreldrene mine på flere år, og jeg måtte bli voksen før jeg skjønte at de også var mennesker som bare gjorde alt i beste mening og ikke "sjefer" uten egne liv og følelser som bare skulle irritere og kontrollere meg. 

Anonymkode: 51b2c...0c9

[Embla Othea]

Les deg opp på opposisjonell atferdsforstyrrelse.

[Krokenguri]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er selvsagt fullstendig klar over hva puberteten gjør med enkelte (jeg har vært der selv på veldig mye godt og vondt), men nå er jeg oppriktig fortvilet over at min søte, hyggelige, glade, humoristiske og på alle måter greie jente omtrent over natten har forandret seg til en mutt, småfrekk, bannende og utakknemlig furie, vel og merke når hun forholder seg til meg. Hun har mange gode venner, er flink på skolen, har greie søsken og foreldre som vil henne alt vel (men selvsagt setter rimelige grenser). Jeg får høre av både egne venner og datterens venner at jeg er en god mor som gjør alle de "riktige" tingene for henne, men hun opponerer voldsomt mot meg, svarer frekt, og jeg er fryktelig lei meg for at vårt til nå supergode forhold ser ut til å vakle. Hun er hyggelig og grei mot andre mennesker, far og søsken stort sett inkludert, er sosialt oppegående og godt likt.

Det finnes selvsagt ingen fasit her, men er det noen som kjenner seg igjen og har gode råd til meg? Med erfaringer i egen tidvis opprørske tenåringstid, hadde jeg lovet meg selv å alltid være en forståelsesfull og imøtekommende mor som alltid fant løsninger, men nå føler jeg meg bare sliten og tom. 

Anonymkode: 07490...70d

Du må endre taktikk, by heller på at hun skal fikse ting selv, fremfor å ordne opp for henne. Spør heller feks, hvordan vil du løse det, fremfor å dikter hva hun bør gjøre osv. La henne få frihet til å prøve å feile. Og velg dine kamper med omhu

[AnonymBruker]

Embla Othea skrev (3 minutter siden):

Les deg opp på opposisjonell atferdsforstyrrelse.

Jeg vet hva OA er, men det foreligger absolutt ingen forhold/årsaker her som tilsier at dette skal være en "diagnose" for henne. 

Anonymkode: 07490...70d

[AnonymBruker]

Krokenguri skrev (Akkurat nå):

Du må endre taktikk, by heller på at hun skal fikse ting selv, fremfor å ordne opp for henne. Spør heller feks, hvordan vil du løse det, fremfor å dikter hva hun bør gjøre osv. La henne få frihet til å prøve å feile. Og velg dine kamper med omhu

Takk for gode råd, jeg tror du er inne på mye riktig her, når jeg tenker meg om.

Anonymkode: 07490...70d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Takk for gode råd, jeg tror du er inne på mye riktig her, når jeg tenker meg om.

Anonymkode: 07490...70d

Der er vanlig at foreldre ikke helt henger med i endringer i den alderen.  Vi tenker jo at barna forstatt er små, og glemmer at de faktisk er blitt ganske store. Utseende står også ofte i kontrast til hva de er istand til å mestre. Og lett undervurderer. Og ting fra nå av og fremover kan mye skje bare over natten. Ting de ikke viste tegn til å være modne nok til ene dagen, er de modne nok til dagen etter

Anonymkode: d9261...830

[AnonymBruker]

Hun høres helt normal ut. Slitsom tid ja, men det blir bedre etter hvert.

Anonymkode: 27f38...f81

[AnonymBruker]

Du var slik selv og nå vet du hvordan din mor følte det. Hvordan skulle du ønske hun håndterte situasjonen? Prøv den måten

Anonymkode: 945c1...059

[fru Alving]

Du må bare innse at hun nå har mye hormoner og mye vanskelige følelser inni seg. Og at det går ut over deg det er fordi du er den hun er aller aller tryggest på🥰

Vi er alle slemmest og vanskeligst mot de som står oss nærest. 

Nå mener jeg likevel at jenta ikke kan gjøre hva som helst. Forsøk å la henne få litt armslag og om hun klarer seg bra på skolen og med venner så har hun egentlig skjønt det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er selvsagt fullstendig klar over hva puberteten gjør med enkelte (jeg har vært der selv på veldig mye godt og vondt), men nå er jeg oppriktig fortvilet over at min søte, hyggelige, glade, humoristiske og på alle måter greie jente omtrent over natten har forandret seg til en mutt, småfrekk, bannende og utakknemlig furie, vel og merke når hun forholder seg til meg. Hun har mange gode venner, er flink på skolen, har greie søsken og foreldre som vil henne alt vel (men selvsagt setter rimelige grenser). Jeg får høre av både egne venner og datterens venner at jeg er en god mor som gjør alle de "riktige" tingene for henne, men hun opponerer voldsomt mot meg, svarer frekt, og jeg er fryktelig lei meg for at vårt til nå supergode forhold ser ut til å vakle. Hun er hyggelig og grei mot andre mennesker, far og søsken stort sett inkludert, er sosialt oppegående og godt likt.

Det finnes selvsagt ingen fasit her, men er det noen som kjenner seg igjen og har gode råd til meg? Med erfaringer i egen tidvis opprørske tenåringstid, hadde jeg lovet meg selv å alltid være en forståelsesfull og imøtekommende mor som alltid fant løsninger, men nå føler jeg meg bare sliten og tom. 

Anonymkode: 07490...70d

Blir ofte den hun er tryggest på som får gjennomgå. Stortsett moren!

Tålmodig og svelg noen kameler. Det er løpske hormoner og ikke noe mot deg. Du er den hun tørr og ta det ut på , selv om det sårer deg og gjør vondt er det ikke vondt ment!

Snakk med hun når hun er rolig. La hun få 5min til å puste ut etter en krangel for å snakke eller tenke seg om å si unnskyld. Det kan og være noe mer som ligger bak. Noe vondt. 

 

Anonymkode: 3c4f7...71f

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er helt innafor å være ærlig og snakke åpent om det?

At du var lik selv i denne alderen - det er mye på mange kanter og det er lett å tenke at voksne og særlig mamma tåler «alt».

Men du blir skikkelig lei deg, og du håper hun avogtil kan telle til 10 istedetfor å være maksimalt rappkjefta.

Så skal du prøve å gi henne mer rom.

Og så er det lov å sette grenser. 

Anonymkode: b5ff8...4f7