Kjenner på skam angående ung ufør

[AnonymBruker]

Hei. Det er aktuelt at jeg sannsyneligvis blir ung ufør. Jeg er ei 22 år gammel ung kvinne som har slitt hele livet med traumer, og har som følge fått fysiske og psykiske sykdommer. Jeg bestod såvidt VGS, så videre utdanning ble helt ute av spørsmålet. Jeg har prøvd meg på ulike praksisplasser med tilpasning og gått på behandling i mange år, prøvd mye ulikt og blir ikke bedre sånn sett nok til å fungere ordinært.

Etter to år på AAP uten videre håp for behandling blir jo da ufør aktuelt, og en ganske høy grad- mest for å stabilisere økonomien min så jeg får bo hos meg selv og ikke føle meg utrygg. Alle rundt meg støtter meg- min familie, fastlege og NAV. Likevel kjenner jeg på en sterk selvstigmatisering som at jeg er lat selv om jeg har gjort mitt beste og har prøvd å forbedre helsen min. Riktignok har det hjulpet litt, men ikke i en stor nok grad til å fungere. Jeg føler at jeg er en taper ærlig talt og at jeg bare lager unnskyldninger, men jeg og andre ser at et ordinært arbeidsliv tar knekken på meg. Selv i arbeid måtte jeg ha gått mer og mer ned i stilling til jeg sluttet helt fordi jeg ble så utbrent. Jeg har virkelig prøvd alt.

Jeg håper på å få høre om andre som har gått gjennom noe likt. Føler jeg går gal og er alt for hard på meg selv.. Tusen takk. ❤️

Anonymkode: 35ac9...b6f

[AnonymBruker]

Husk på at det å bli erklært ufør er for å ta vare på helsa di og livet ditt. Husk på at du allerede har noe å jobbe med som andre ikke trenger å forholde seg til. Husk på at trygda du får, er for at du skal sikkerhet til å leve.

Selv om du ikke kan følge det vanlige sporet som de fleste andre med studier og jobb, så er ikke verden stengt for deg. Det finnes muligheter, alt etter hva du selv klarer og hva du ønsker å gjøre; selv om det blir på en annen måte enn det de fleste andre gjør.

Jeg vet om en ung kvinne, noen år eldre enn deg, som ble erklært varig ufør på minstesats etter mye slit med helseproblemer, prøving og feiling med å være i jobb og å fungere normalt. Hun lærte seg en type hårstyling - hennes egen interesse - og har i dag noen faste kunder som hun ordner håret til, når helsa hennes tillater det; hun kunne aldri gjort dette på fulltid. Mange ville kalle det en hobby som hun tjener noen kroner på, for henne er det en jobb hun er stolt av.

Anonymkode: e683c...ae0

[AnonymBruker]

Jeg var trist en god stund etter at jeg fikk uførepensjon. Tror det er normalt å sørge. Det gikk over etterhvert, jeg forsonet meg med det. Å sammenlikne seg med andre gjør en bare ulykkelig, så hvis du greier å la være med det er mye gjort. Jeg fant hobbyer jeg kunne drive litt med selv om jeg ikke er frisk. Trene litt i det små. Sette pris på enkle ting, gode øyeblikk. Prøve å gjøre det beste utav det. For noen år siden fikk jeg prøve en ny medisin, da ble jeg litt bedre. Senere var jeg så heldig at jeg fant en liten jobb. Jobber nå ca. 15%. Det hadde jeg aldri trodd den gangen jeg ble ufør, men det skjedde! Så lenge det er liv er det håp. ❤️

Anonymkode: 1f6e2...030

[AnonymBruker]

Som 22 år er du enda veldig ung, livet har knapt startet, og du har det meste av livet foran deg. Jeg begynte på høyere utdanning når jeg var 35. Ikke vær så hard mot deg selv. 

Anonymkode: 4913f...411

[AnonymBruker]

Takker for mange gode, varme ord. ❤️

Anonymkode: 35ac9...b6f