Når bør vi søke "hjelp" ?

[Far til 2]

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=297990

Jeg mener dette er ansvarlige foreldre. De har tydligvis ikke klart å forklare barna på et tidligere tidspunkt hvor galt dette er og det synes som om de søker hjelp hos politiet. Samtidig var de bare 9-10 år. Jeg er faktisk litt forundret over at de klarte dette og at sikkerheten mht tunge stener er forholdsvis lav.

Men hvor går grensen for å "skremme" barna slik de blir når de må til politiet ?

Når skal vi som foreldre involvere utenforstående ?

Vi har i dette forumet stadig hatt debatter rundt barnevernet ettersom dette er en etat som har klart å skremme foreldre fra å søke hjelp. Noe av det samme skjer når foreldre søker hjelp hos politiet, men med den forskjellen at barna er de som i hovedsak blir "skremt". Og hvilken kompetanse sitter politiet med i slike situasjoner ?

Selv har jeg vært heldig så langt ettersom ingen av barna har gjort noe mer galt enn å knuse et glass eller "ringt på og stukket av". Men det skulle vært intersant å høre hva andre mener om hvor grensen går.

Når bør vi søke hjelp og når skal vi ikke ? Og skal vi på subjektivt grunnlag unngå kontakt med "utenforstående" (f.eks. politi, barnevern, etc) ?

[Gjest Melk]

Noe av det samme skjer når foreldre søker hjelp hos politiet, men med den forskjellen at barna er de som i hovedsak blir "skremt". Og hvilken kompetanse sitter politiet med i slike situasjoner ?

Hærverk er en politisak, selv om det er utført av barn. Naturlig at politiet tar dem innn til samtale for å få bekreftet at det faktiks er disse som har utført handlingen.

Flott av foreldrene å ta dette alvorlig, håper de fleste hadde gjort noe tilsvarende. Må jo være godt for de døde barnas pårørende å vite at det ikke var ond vilje fra voksne mennesker bak disse lite hensysnfulle handlingene.

[Gjest lilletroll]

Synes dette vitner om fornuft hos foreldrene, og jeg håper at mange foreldre ville gjort det samme i deres sted.

[Gjest Gamle Alex]

Jeg synes også foreldrene her har gjort det riktige . Her er det ikke bare snak om herværk, men hærverk på en kirkegård.

Personlig ville jeg nok tatt kontakt med politiet hvis det gjaldt narkotika når det kommer til mine egne barn.

Endret 29. november 2005 av Gamle Alex

[Gjest Embla s]

Vi har i dette forumet stadig hatt debatter rundt barnevernet ettersom dette er en etat som har klart å skremme foreldre fra å søke hjelp. Noe av det samme skjer når foreldre søker hjelp hos politiet, men med den forskjellen at barna er de som i hovedsak blir "skremt". Og hvilken kompetanse sitter politiet med i slike situasjoner ?

Må bare kommentere det du skriver om at "Barnevernet er en etat som har klart å skremme foreldre fra å søke hjelp". Barnevernet gjør jobben sin, og alle brukerundersøkelser viser at brukerne (dvs familier som har vært i kontakt med bv) stort sett er veldig godt fornøyd. I de aller, aller, aller fleste tilfeller ender kontakten med at foreldrene får hjelp og støtte, eller bv konkluderer med at det ikke er behov for tiltak. Det er faktisk mediene som skremmer foreldre i fht barnevernet, fordi disse skremselshistoriene selger..

Jeg tror politiet er flinke på forebyggende arbeid og at de kan være en nyttig ressurs i fht slikt arbeid.

[Gjest besøkende]

Så flott at disse foreldrene tar denne saken på alvor, og gjør noe med den!

Når det gjelder å ta kontakt med utenforstående når man har problem med barna forstår jeg kan være vanskelig! Det er jo ikke bare bare å brette ut "privatlivet" sitt og det å stå frem og si at "vet du hva? Vi har det ikke så bra..." For nå skal jo alt være perfekt! Gode jobber, fine bosted, Klær, veloppdradde barn med sunne fritidsaktiviteter i tillegg til at foreldrene skal ha sine aktiviteter m.m. (dette ER satt på spissen) Føler bare at det skal være så vellykket...

Men tilbake til spm... Selv bet jeg i det sure eplet og tok kontakt med BUP. Følte jeg begynte å miste grepet om eldste sønnen min (som nå er 5 1/2). Tenkte som så at det er bedre jeg prøver å få kommunikasjonen og grensene bl.a. på plass mens han ennå er så liten at det ikke er kommet helt ut av kontroll... Føler det hjelper.

Samtidig hadde jeg noen tøffe tak og mange runder med meg selv ang. følelsene mine. Det å føle seg som en totalt mislykket mor som ikke greide å få til det som "alle andre" greier. Å føle at alt det jeg har gjort så godt jeg kan ikke har vært nok, om MYE mer. Det var ikke noe moro!!!

Men, jeg ville bare det beste for gutten og resten av familien min, så var det det som skulle til, så fikk det bare være. Men tøft har det vært!!!