Fikk bekreftet i dag at mannen min er alkoholiker. Hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg hadde helt ærlig trodd at jeg skulle føle mer når denne dagen endelig kom, men jeg er mer nummen enn noe føler jeg. Jeg visste jo at den ville komme for alkoholen er hatt en stor plass i samlivet vårt i hele de 12 årene vi har tilbragt sammen, det har vært en kamp frem og tilbake hele tiden. Av og på.  Jeg har forsøkt så mange ganger å få bukt med alkoholbruken hans og gang på gang går det fint en stund, så sklir det tilbake til en form for misbruk igjen. For tre år siden fikk jeg slutt på helgefylla med øl hver helg bare for å nå finne ut at han drikker mindre mengder vodka flere dager i uka over lengre perioder. Jeg burde lyttet til magefølelsen min tidligere, jeg burde ikke avfeid det at jeg "kanskje kjenner noe på ånden hans" eller at den daglige dårlige formen hans skyldes at han er sliten. Når man er sliten selv så er de små tegnene så utrolig mye lettere å ignorere enn det øyeblikket man finner en halvtom vodkaflaske i PC-bagen. Da blir det plutselig virkelig på en helt annen måte. 

For en gang skyld ble jeg ikke sint denne gangen, bare fylt med umiddelbar tristhet. Samtalen rundt frokostbordet etter at ungene hadde dratt på skolen var rolig og konstruktiv. Han vet han har et problem, vi får nå endelig tatt tak i det med hjelp utenfra og vi får gjort det på et tidspunkt der alkoholbruken hans fremdeles er håndterbar og hans funksjon i hverdagen ikke er preget på en merkbar måte for noen andre enn meg (og han).  Men jeg merker jeg er sliten og tanken på å atter en gang brette opp armene tømmer meg for alt av energi. Det er MIN fortjeneste at barna våre ikke vet noe om fars alkoholmisbruk. Det er MINE tøyler som gjør at han fremdeles er en funksjonell alkoholiker og ikke våkner i et hjørne hver bidige dag. Det er MIN fortjeneste at ungene kommer seg på skolen i tide med matpakke i sekken og rene klær. Det er JEG som alltid er hjemme, som tørker snørr og tårer og spy. Det er JEG som ligger våken på nettene når små neser er tette, feberen er høy eller spybøtta må frem. Det er JEG som sørger for at ting blir lagt på plass der de hører hjemme og at middagen står varm på bordet hver bidige dag. Det er JEG som står opp først på morgenen uansett om det er hverdag eller helg og det er jeg som alltid alltid alltid er der for ungene. Skal noe fikses til skolen om det er kostymer til halloween, baking til bursdag, turdager, gym eller svømmebag som skal pakkes. Mor fikser det!

Nå er ikke dette et forsøk på å si at han ikke deltar i familien på noen som helt måte for det gjør han så absolutt. På grunn av min trygd så er han den med det største økonomiske ansvaret i familien, vi er prisgitt den lønnen han jobber for hver måned og han jobber hardt for den. Han er utrolig dyktig i jobben sin og jeg er evig takknemlig for han at er villig til å leve i et forhold der han sitter med det desidert største økonomiske ansvaret for jeg skjønner at det er tøft, spesielt i dag med konstante rentehevinger og høye strømpriser. Det gjør meg likevel veldig bekymra når jeg tar på meg absolutt alle de andre oppgavene for å skåne han og likevel så takler han ikke hverdagen uten en vodkaflaske for å roe tankene på tampen av dagen. Hva skjer da når den vodkaflasken ikke er der lengre? Enda så inderlig jeg ønsker en hverdag uten alkoholbruk så er det likevel en del av meg som er voldsomt bekymret for hvordan hverdagen blir uten når han er på sin smertegrense nå.

Hva meg deg? Hva med min smertegrense? Hvor går den? Hvor lenge orker jeg å gå her som en losliten husmor fra femtitallet å vasse i skitne klær som må vaskes, spybøtter, snørrpapir, den evige planleggingen av måltider og handlelister mens jeg håndterer sorgen over et liv på trygd som definitivt ikke ble som det skulle, en kropp som ikke vil fungere og en svigermor som i tolv år sjeldent har lagt lokk på at svigerdatteren hun fikk var langt unna den hun helst skulle hatt. Når skal jeg få tid til å bryte sammen?   

 

Anonymkode: 117df...aeb

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor gamle barna deres er, men ser du skriver at de går på skolen, og da er det veldig naivt å tro at de ikke merker noe til fars problemer. De vet garantert! Det beste du kan gjøre er å flytte bort og ta med deg barna. Det blir nok trangere økonomisk, men det blir verdt det. Det er ikke ditt ansvar å være «mamma» for mannen din også, og helt ærlig så høres det ikke ut som at det er mye kjærlighet igjen i forholdet heller?  

Anonymkode: 712dd...bed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet ikke hvor gamle barna deres er, men ser du skriver at de går på skolen, og da er det veldig naivt å tro at de ikke merker noe til fars problemer. De vet garantert! Det beste du kan gjøre er å flytte bort og ta med deg barna. Det blir nok trangere økonomisk, men det blir verdt det. Det er ikke ditt ansvar å være «mamma» for mannen din også, og helt ærlig så høres det ikke ut som at det er mye kjærlighet igjen i forholdet heller?  

Anonymkode: 712dd...bed

Han vil neppe bli nektet samvær basert på hennes påstand om alkholisme. Og å sende barna til noen man vet ikke klarer å holde seg unna flaska er ikke et godt alternativ. 

Anonymkode: 6dbd3...cfc

[AprilLudgate]

Jeg tenker som den over meg skriver at ungene garantert har merket litt av hvert.

Skal i rehabilitering? Starte i AA? Hva er planen?

Dere burde også hele familien i samtaler - disse tilbudene er det ofte sykehusene som organiserer. 

[AnonymBruker]

Jeg merket fars alkoholmisbruk rundt 6 års alderen....

Du klarer ikke å tørrlegge en som ikke vil selv, det eneste du kan gjøre er å slutte å tilrettelegge for misbruket hans.

Ved å be om hjelp gjennom fastlegen mister han antagelig sertifikatet, og uten dét blir vel jobben vanskelig? Kanskje oppsøke AA på egenhånd?

 

Anonymkode: 29200...f35

[AnonymBruker]

Det er viktig at du tar dine egne behov på alvor, og søker hjelp og støtte for deg selv.

https://www.helsenorge.no/parorende/tilbud-for-parorende-innen-psykisk-helse-og-rus/

Quote

Det er nesten helt umulig å kvitte seg med en avhengighet på egen hånd. Mange alkoholikere vil påstå, gang på gang, at de klarer å stoppe helt av seg selv. I realiteten, må de ha hjelp. Både alkoholikeren og de pårørende. Ofte er det du som tvinger igjennom oppstarten av en slik behandling. Samtidig, som vi påpekte ovenfor, det er ikke din skyld hvis du ikke klarer å få vedkommende til å oppsøke behandling. Når man kommer til behandling, er det viktig å kreve at også du og eventuelle andre pårørende, får hjelp. Å være pårørende til en alkoholiker som sliter med en så alvorlig sykdom, er knalltøft. Mye tøffere enn mange forestiller seg. Ofte kommer reaksjonen når behandlingen har begynt og det blir litt ro rundt situasjonen.

https://terapivakten.no/2018/07/07/parorende-til-en-alkoholiker/

Anonymkode: 5f7ab...f58

[AnonymBruker]

Så bra han vil ha hjelp og at det største skrittet nå er tatt  ville blitt og kjempet  for forholdet nå når han faktisk ønsker hjelp

Anonymkode: f80fa...ab0

[Gjest takinova]

Veldig bra at han innrømmer nå. Dette kan bli bra. Han bør også være ærlig med arbeidsgiver. Ingen arbeidsgiver kan straffe en arbeidstaker som innrømmer et alkoholproblem. Kanskje de er villige til å betale for opphold på avvenning?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg vet ikke hvor gamle barna deres er, men ser du skriver at de går på skolen, og da er det veldig naivt å tro at de ikke merker noe til fars problemer. De vet garantert! Det beste du kan gjøre er å flytte bort og ta med deg barna. Det blir nok trangere økonomisk, men det blir verdt det. Det er ikke ditt ansvar å være «mamma» for mannen din også, og helt ærlig så høres det ikke ut som at det er mye kjærlighet igjen i forholdet heller?  

Anonymkode: 712dd...bed

Jeg skjønner hvor dette svaret kommer fra, jeg var også lynraskt fremme med "pakk veska di" argumentet da jeg var tyve år yngre. Men etter hvert så skjønner man at en situasjon ikke nødvendigvis blir bedre av å løpe fra den og ikke minst at et brudd vil skape desto flere og andre følelsesmessige problemer som igjen kan eskalere problemet som ligger i bunn. Ikke bare for meg og han men da også for ungene som kommer til å lide. Noe annet man også skjønner i løpet av årenes løp er at ingen forhold er perfekte og et varig forhold krever at man står sammen og kjemper seg gjennom også de tunge periodene. 

Han har aldri vært en ravende fyllik, hverken i helgene eller nå i hverdagen. I helgene drakk han aldri før etter at ungene hadde lagt seg men han satt seint oppe og drakk frem til han la seg godbrisen eller småfull mellom 3-4 tiden på natten. Det de har sett av hans alkoholmisbruk er at han er i dårlig form dagen derpå uten nødvendigvis å skjønne grunnen til det. Siden jeg alltid har vært den som har vært oppe på morgenen også i helgene har han fått sove av seg brisenheten fra kvelden før. Så jo, de har vært ganske forskånet når det gjelder fars bruk av alkohol. Skjønt det er jo kun til det kommer til et punkt hvor det bikker over til å bli et så stort problem at det ikke kan skjules og glattes over lengre. Dit har vi ikke kommet enda og forhåpentligvis kommer vi det i forkjøpet. 

Jeg er også uenig i at det ikke er kjærlighet i forholdet. Kommer ungene til å si som voksne at mamma og pappas samliv var som i en klissete film fra Hollywood? Neppe, for slik er ikke livet selv om man gjerne skulle sett at det var slik. Jeg tror derimot at de kommer til å se tilbake på barndommen som trygg og elsket, at de kom fra et hjem der det alltid var noen, der mor og far omtrent aldri kranglet og et hjem der latteren alltid satt løst og kanskje spesielt mellom mamma og pappa. Ja, fars alkoholmisbruk er et stort problem for oss som voksne, men alt det andre vi har sammen er for bra til å kaste alt på båten. Hvertfall uten å forsøke med hjelp utenfra. Å for å være helt ærlig så tror jeg et samlivsbrudd mellom oss nå ville vært et stort sjokk for ungene, et sjokk som kom fullstendig uten forvarsel. Og det i seg selv tror jeg ville kunne påført dem en større mental og følelsesmessig bør enn det jeg føler jeg kan stå inne for. 

Anonymkode: 117df...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg merket fars alkoholmisbruk rundt 6 års alderen....

Du klarer ikke å tørrlegge en som ikke vil selv, det eneste du kan gjøre er å slutte å tilrettelegge for misbruket hans.

Ved å be om hjelp gjennom fastlegen mister han antagelig sertifikatet, og uten dét blir vel jobben vanskelig? Kanskje oppsøke AA på egenhånd?

 

Anonymkode: 29200...f35

Dette kan jo neppe stemme? De aller fleste voksne mennesker er relativt avhengige av førerkortet i hverdagen. Om mydighetene ønsker å hjelpe de som er på vei utafor så ville jo et slik tiltak virke massivt avskrekkende for enhver som ønsker hjelp og heller jobbe mot hensikten til myndighetene som ønsker å hjelpe folk med problemer.  

Anonymkode: 117df...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Så bra han vil ha hjelp og at det største skrittet nå er tatt  ville blitt og kjempet  for forholdet nå når han faktisk ønsker hjelp

Anonymkode: f80fa...ab0

Det er nettopp det jeg tenker også. Det blir helt feil av meg å nå skulle forlate han når han virkelig trenger meg for det er jo virkelig i motbakke at man trenger partneren i et forhold. En annen ting jeg tenker på er at å gå nå kan gi den motsatte effekten og vil på sikt gjøre det slik at jeg kanskje må sende ungene til et hjem der jeg ikke skal oppholde meg og vite hva som drikkes og når. 

takinova skrev (25 minutter siden):

Veldig bra at han innrømmer nå. Dette kan bli bra. Han bør også være ærlig med arbeidsgiver. Ingen arbeidsgiver kan straffe en arbeidstaker som innrømmer et alkoholproblem. Kanskje de er villige til å betale for opphold på avvenning?

Han skal ta det opp med arbeidsgiver. Jeg tror helt ærlig ikke at det han gått så langt som at han trenger avvenning for han går lengre perioder uten å drikke. Men han har en tendens til å ty til flaska når han er sliten eller stresset så hjelpen blir nok heller i form av samtaler og det å lære seg redskaper som gjør at han kan takle stress og et konstant tankesus uten alkoholen. 

Anonymkode: 117df...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Det er viktig at du tar dine egne behov på alvor, og søker hjelp og støtte for deg selv.

https://www.helsenorge.no/parorende/tilbud-for-parorende-innen-psykisk-helse-og-rus/

https://terapivakten.no/2018/07/07/parorende-til-en-alkoholiker/

Anonymkode: 5f7ab...f58

Tusen takk for linker, de skal jeg sjekke ut 🙏

Anonymkode: 117df...aeb

[Gjest Some guy]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg hadde helt ærlig trodd at jeg skulle føle mer når denne dagen endelig kom, men jeg er mer nummen enn noe føler jeg. Jeg visste jo at den ville komme for alkoholen er hatt en stor plass i samlivet vårt i hele de 12 årene vi har tilbragt sammen, det har vært en kamp frem og tilbake hele tiden. Av og på.  Jeg har forsøkt så mange ganger å få bukt med alkoholbruken hans og gang på gang går det fint en stund, så sklir det tilbake til en form for misbruk igjen. For tre år siden fikk jeg slutt på helgefylla med øl hver helg bare for å nå finne ut at han drikker mindre mengder vodka flere dager i uka over lengre perioder. Jeg burde lyttet til magefølelsen min tidligere, jeg burde ikke avfeid det at jeg "kanskje kjenner noe på ånden hans" eller at den daglige dårlige formen hans skyldes at han er sliten. Når man er sliten selv så er de små tegnene så utrolig mye lettere å ignorere enn det øyeblikket man finner en halvtom vodkaflaske i PC-bagen. Da blir det plutselig virkelig på en helt annen måte. 

For en gang skyld ble jeg ikke sint denne gangen, bare fylt med umiddelbar tristhet. Samtalen rundt frokostbordet etter at ungene hadde dratt på skolen var rolig og konstruktiv. Han vet han har et problem, vi får nå endelig tatt tak i det med hjelp utenfra og vi får gjort det på et tidspunkt der alkoholbruken hans fremdeles er håndterbar og hans funksjon i hverdagen ikke er preget på en merkbar måte for noen andre enn meg (og han).  Men jeg merker jeg er sliten og tanken på å atter en gang brette opp armene tømmer meg for alt av energi. Det er MIN fortjeneste at barna våre ikke vet noe om fars alkoholmisbruk. Det er MINE tøyler som gjør at han fremdeles er en funksjonell alkoholiker og ikke våkner i et hjørne hver bidige dag. Det er MIN fortjeneste at ungene kommer seg på skolen i tide med matpakke i sekken og rene klær. Det er JEG som alltid er hjemme, som tørker snørr og tårer og spy. Det er JEG som ligger våken på nettene når små neser er tette, feberen er høy eller spybøtta må frem. Det er JEG som sørger for at ting blir lagt på plass der de hører hjemme og at middagen står varm på bordet hver bidige dag. Det er JEG som står opp først på morgenen uansett om det er hverdag eller helg og det er jeg som alltid alltid alltid er der for ungene. Skal noe fikses til skolen om det er kostymer til halloween, baking til bursdag, turdager, gym eller svømmebag som skal pakkes. Mor fikser det!

Nå er ikke dette et forsøk på å si at han ikke deltar i familien på noen som helt måte for det gjør han så absolutt. På grunn av min trygd så er han den med det største økonomiske ansvaret i familien, vi er prisgitt den lønnen han jobber for hver måned og han jobber hardt for den. Han er utrolig dyktig i jobben sin og jeg er evig takknemlig for han at er villig til å leve i et forhold der han sitter med det desidert største økonomiske ansvaret for jeg skjønner at det er tøft, spesielt i dag med konstante rentehevinger og høye strømpriser. Det gjør meg likevel veldig bekymra når jeg tar på meg absolutt alle de andre oppgavene for å skåne han og likevel så takler han ikke hverdagen uten en vodkaflaske for å roe tankene på tampen av dagen. Hva skjer da når den vodkaflasken ikke er der lengre? Enda så inderlig jeg ønsker en hverdag uten alkoholbruk så er det likevel en del av meg som er voldsomt bekymret for hvordan hverdagen blir uten når han er på sin smertegrense nå.

Hva meg deg? Hva med min smertegrense? Hvor går den? Hvor lenge orker jeg å gå her som en losliten husmor fra femtitallet å vasse i skitne klær som må vaskes, spybøtter, snørrpapir, den evige planleggingen av måltider og handlelister mens jeg håndterer sorgen over et liv på trygd som definitivt ikke ble som det skulle, en kropp som ikke vil fungere og en svigermor som i tolv år sjeldent har lagt lokk på at svigerdatteren hun fikk var langt unna den hun helst skulle hatt. Når skal jeg få tid til å bryte sammen?   

 

Anonymkode: 117df...aeb

Du kan ikke tvinge han til å slutte, men du kan opprette regler. Ikke i huset. Ikke på jobben. Vær med på disse tingene når ungene skal gjore det. Vær hjemme innen denne klokkesletten. Ikke sove på dagen etc. Ting som du kan leve med. Ofte er disse tingene en kompromiss der begge parter må gi fra seg noe.

[Kaisada]

Hva er det i livet hans som gjør så vondt at han i perioder må drikke bort smerten? Hva har han opplevd tidligere?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg merket fars alkoholmisbruk rundt 6 års alderen....

Du klarer ikke å tørrlegge en som ikke vil selv, det eneste du kan gjøre er å slutte å tilrettelegge for misbruket hans.

Ved å be om hjelp gjennom fastlegen mister han antagelig sertifikatet, og uten dét blir vel jobben vanskelig? Kanskje oppsøke AA på egenhånd?

 

Anonymkode: 29200...f35

 

For noe tull å si. 

Det er ingen som mister førerkortet pga en bekymringsmelding til fastlegen, eller at man selv oppsøker hjelp. Tenk hvor lett det da ville vært å sabotere for sin eks eller en nabo du ikke liker.

Anonymkode: 4d83a...fb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde helt ærlig trodd at jeg skulle føle mer når denne dagen endelig kom, men jeg er mer nummen enn noe føler jeg. Jeg visste jo at den ville komme for alkoholen er hatt en stor plass i samlivet vårt i hele de 12 årene vi har tilbragt sammen, det har vært en kamp frem og tilbake hele tiden........

For en gang skyld ble jeg ikke sint denne gangen, bare fylt med umiddelbar tristhet. .......).  Men jeg merker jeg er sliten og tanken på å atter en gang brette opp armene tømmer meg for alt av energi. Det er MIN fortjeneste at barna våre ikke vet noe om fars alkoholmisbruk. Det er MINE tøyler som gjør at han fremdeles er en funksjonell alkoholiker og ikke våkner i et hjørne hver bidige dag. Det er MIN fortjeneste at ungene kommer seg på skolen i tide med matpakke i sekken og rene klær. Det er JEG som alltid er hjemme, som tørker snørr og tårer og spy. Det er JEG som ligger våken på nettene når små neser er tette, feberen er høy eller spybøtta må frem. Det er JEG som sørger for at ting blir lagt på plass der de hører hjemme og at middagen står varm på bordet hver bidige dag. Det er JEG som står opp først på morgenen uansett om det er hverdag eller helg og det er jeg som alltid alltid alltid er der for ungene. Skal noe fikses til skolen om det er kostymer til halloween, baking til bursdag, turdager, gym eller svømmebag som skal pakkes. Mor fikser det!

............... Det gjør meg likevel veldig bekymra når jeg tar på meg absolutt alle de andre oppgavene for å skåne han og likevel så takler han ikke hverdagen uten en vodkaflaske for å roe tankene på tampen av dagen. Hva skjer da når den vodkaflasken ikke er der lengre? Enda så inderlig jeg ønsker en hverdag uten alkoholbruk så er det likevel en del av meg som er voldsomt bekymret for hvordan hverdagen blir uten når han er på sin smertegrense nå.

Hva meg deg? Hva med min smertegrense? Hvor går den? Hvor lenge orker jeg å gå her som en losliten husmor fra femtitallet å vasse i skitne klær som må vaskes, spybøtter, snørrpapir, den evige planleggingen av måltider og handlelister mens jeg håndterer sorgen over et liv på trygd som definitivt ikke ble som det skulle, en kropp som ikke vil fungere og en svigermor som i tolv år sjeldent har lagt lokk på at svigerdatteren hun fikk var langt unna den hun helst skulle hatt. Når skal jeg få tid til å bryte sammen?   

 

Anonymkode: 117df...aeb

 

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

.............................................

........ Jeg tror derimot at de kommer til å se tilbake på barndommen som trygg og elsket, at de kom fra et hjem der det alltid var noen, der mor og far omtrent aldri kranglet og et hjem der latteren alltid satt løst og kanskje spesielt mellom mamma og pappa. Ja, fars alkoholmisbruk er et stort problem for oss som voksne, men alt det andre vi har sammen er for bra til å kaste alt på båten. Hvertfall uten å forsøke med hjelp utenfra. Å for å være helt ærlig så tror jeg et samlivsbrudd mellom oss nå ville vært et stort sjokk for ungene, et sjokk som kom fullstendig uten forvarsel. Og det i seg selv tror jeg ville kunne påført dem en større mental og følelsesmessig bør enn det jeg føler jeg kan stå inne for. 

Anonymkode: 117df...aeb

Ikke at jeg mener samlivsbrudd er den første og eneste løsningen her, men selvfølgelig merker barna at mor er på randen av sammenbrudd, i hvertfall preger det barndommen at de har en utslitt, bekymret og trist mor som gjør alt. Jeg skjønner ikke hvorfor latteren sitter løst mellom dere, den gjør ikke det i det første innlegget ditt. Og at "det alltid var noen hjemme", er jo ikke et argument mot samlivsbrudd, barna vil jo ikke merke den forskjellen, det er jo ikke alltid "noen" hjemme, det er deg, og bare deg. 

Anonymkode: d939b...f6b

[AnonymBruker]

Min samboer er tørrlagt alkoholiker. Han har vært tørr i 9 år nå.

Hos oss så var det som hos dere, han skjerpet seg for en kort periode før det var på igjen. Til slutt så orket jeg ikke mer og ga han beskjed om at nå var det behandling eller så dro jeg. Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med et rehabsenter, og de kunne ta imot han nesten på dagen. Han prøvde selvsagt å dra det ut med at han skulle legge seg inn om 2 uker da han ikke kunne være borte fra jobb så brått, hadde flere andre "grunner" til å ikke legge seg inn med en gang. Men jeg sto på mitt, og han la seg inn umiddelbart. 

For han så var dette den hjelpen han trengte, og vi har alle fått et bedre liv etter det. 

Anonymkode: 327eb...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

 

For noe tull å si. 

Det er ingen som mister førerkortet pga en bekymringsmelding til fastlegen, eller at man selv oppsøker hjelp. Tenk hvor lett det da ville vært å sabotere for sin eks eller en nabo du ikke liker.

Anonymkode: 4d83a...fb1

Det er faktisk slik at man risikerer å miste førerkortet om man oppsøker hjelp for alkoholmisbruk jo. Dette er nok mye av grunnen til at mange ikke oppsøker hjelp. På lik linje som at jeg aldri tok opp søvngjengeri igjen med fastlegen min etter han nevnte eventuell utredning av nattepilepsi fordi han ikke ante hva det kunne komme av. 
 

https://www.nrk.no/norge/frykter-for-forerkortet.-derfor-tier-de-om-alkohol.-1.15473416

https://rusinfo.no/2018/05/be-om-legehjelp-om-alkoholproblem-og-sertifikat/
 

 

Anonymkode: 7047a...418

[AnonymBruker]

Bedre å miste lappen enn å miste barna, kona og jobben.

Anonymkode: d939b...f6b

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (7 minutter siden):

Hva er det i livet hans som gjør så vondt at han i perioder må drikke bort smerten? Hva har han opplevd tidligere?

Dette blir jo bare synsing fra mitt ståsted, men såvidt jeg vet har han aldri opplevd noen traumer ala misbruk, voldtekt eller noe i den gata der. Jeg tror det rett og slett er genetikk og oppveksten hans som har satt spor. Det er tung alkoholisme på hans mors side flere generasjoner tilbake og hans mor drakk også hardt i en periode før hun fikk en sykdom som gjorde at kombinasjonen medikamenter og alkohol ga en veldig tøff effekt dagen derpå slik at hun ble tvunget til å nedjustere inntaket.

Vårt eldste barn er veldig lik hans far og vårt barn har blitt diagnostisert med høytfungerende autisme. Hans far er ikke diagnostisert og blir det nok neppe nå i en alder av snart 80, men jeg er relativt sikker på at han ville havnet innen sjiktet tung autisme. Han har brukt medikamenter i mange år bare for å fungere i hverdagen.

Hans mor har ADHD og er rett og slett vanskelig å beskrive med ord. Hun tar enormt med plass, har voldsomme og høylytte meninger og alt og alle og vokste opp i etterkrigstiden i et privilegert hjem og har brukt resten av livet på å forakte det kvinnelige kjønn siden hun aldri kom overens med moren sin, kapitalisme og egentlig det meste som eksisterer. Hun er manisk og går inn i ting med alt hun har og alt skal skje akkurat når hun ønsker det slik hun vil ha det. Hun har rett og slett hatt som mantra at hun ikke skal være som alle andre og for en liten gutt ble det vanskelig å håndtere for han har aldri vært den brautende typen som moren sin og det å alltid skulle stikk seg ut og aldri være som alle andre var nok vondt på mange måter, spesielt i ungdomsårene. Jeg skjønte aldri helt hvordan han kunne være et produkt av de to for han er så normal i forhold. Men jeg ser at han har en stor usikkerhet på seg selv og setter alltid høye krav til seg selv og spørsmål om hvorvidt det han gjør eller den han er er bra nok. Og det er vel en naturlig årsak når hun som fostrer deg opp aldri er fornøyd med noe som helst. 

Så kom ungdomsårene med mye ungdomsfyll med påfølgende arbeid i et yrke kjent for å ikke spytte i glasset og derfra har det bare ballet på seg. Jeg tror også at ingen av dem har lært seg å håndtere denne manien som ligger i familien der på noen som helst konstruktiv måte. Far er medisinert for å døyve det verste, mor har latt humla suse og blir bare verre og verre og samboeren min drikker for å roe tankene som konstant surrer og går i hodet.  

Anonymkode: 117df...aeb