Utfordringer ift mat, spise rundt andre

[AnonymBruker]

Altså jeg spiser alltid det jeg har lyst på uten å tenke på vekt. Jeg bare sliter med å spise i samme rom som andre. Jeg er redd for å spise rart, smatte, være ekkel eller at noen syns jeg spiser mye. 

Jeg vet at det startet i ungdomstiden med mamma som kommenterte slikt daglig. Så jeg spiste mye i løpet av skoletiden og mindre hjemme for at hun skulle være fornøyd. Hun kommenterte også vekten min ut fra hvor mye jeg spiste. Hun mente at jeg var for stor jente til å drive med en aktivitet å sendte meg heller på en annen. 

Selv da jeg gikk ned kraftig i vekt, typ 50 kg og 167 høy som 14 åring så var hun ikke fornøyd. Hun nektet å kjøpe mindre bukser for hun mente at jeg umulig kunne bruke str xxs. Så jeg fikk s/m som hang løst på kroppen min. 

I voksen alder så har jeg ikke noe kontakt med henne for hun er alltid negativ til meg. Siste gang vi snakket sammen så var jeg stygg på håret. Det var eneste kommentaren hun klarte å lire ut av seg da hun så meg. 

Den at uansett hvor tynn jeg ble så mente hun fremdeles at jeg var mer enn stor nok, den henger litt i. Det tok mange år med intensiv trening før jeg innså at jeg absolutt ikke er stor. Da roet jeg meg, har gått til psykolog og jobbet med selvbilde. 

Den delen med å spise rundt andre henger fremdeles i. Jeg klarer ikke å nyte godteri satt frem hos andre. Når jeg kommer hjem kan jeg sluke en sjokoladeplate å ha god samvittighet. Så det er vel ikke helt spiseforstyrrelse heller? 

Hvorfor sliter jeg sånn med dette? Det begrenser meg faktisk i hverdagen. Det ble et tema en gang og jeg opplevde at flere syns det var skikkelig rart å ha det sånn. Men er det egentlig rart?

Anonymkode: bb1ec...dd4

[Embla Othea]

Mitt beste råd til deg er å utfordre deg selv litt og litt. Begynn med en halv banan, en brødskive eller litt godteri og minn deg selv på at dette er helt ufarlig.

God bedring 💖 

[AnonymBruker]

Embla Othea skrev (10 minutter siden):

Mitt beste råd til deg er å utfordre deg selv litt og litt. Begynn med en halv banan, en brødskive eller litt godteri og minn deg selv på at dette er helt ufarlig.

God bedring 💖 

Jeg har utfordret meg selv jevnlig de siste 10 årene, men tankene er der ennå. I blant sterkere enn andre ganger. Det hender jeg dropper lunsj eller forsyner meg lite. Men at deg skal fremdeles være en tanke eller en følelse selv etter 10 år da? 

En gang kommenterte ei at jeg spiste så mye og det trigger jo. 

Anonymkode: bb1ec...dd4

[Embla Othea]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har utfordret meg selv jevnlig de siste 10 årene, men tankene er der ennå. I blant sterkere enn andre ganger. Det hender jeg dropper lunsj eller forsyner meg lite. Men at deg skal fremdeles være en tanke eller en følelse selv etter 10 år da? 

En gang kommenterte ei at jeg spiste så mye og det trigger jo. 

Anonymkode: bb1ec...dd4

Jeg ville ha begynt å gå til psykolog. Det er tydelig at du trenger å jobbe med tankene dine.

[AnonymBruker]

Det har ingenting å si om det er ett år, ti år eller femti år siden - det vil fortsette å være et problem så lenge de vonde følelsene går ubehandlet, så dette må bearbeides. Enten på egenhånd, eller ved hjelp av profesjonelle. 

Anonymkode: 25c8a...0e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det har ingenting å si om det er ett år, ti år eller femti år siden - det vil fortsette å være et problem så lenge de vonde følelsene går ubehandlet, så dette må bearbeides. Enten på egenhånd, eller ved hjelp av profesjonelle. 

Anonymkode: 25c8a...0e6

En sjelden gang så blir det så ille at jeg blir tør i munnen og brekker meg. Jeg spyr aldri, jeg sjekker ikke vekten min, jeg trener ikke. Så føles ikke som noen forstyrrelse heller. Bortsett fra mat sosialt. 

Anonymkode: bb1ec...dd4