Helt alene, ensomheten tar livet av meg

[AnonymBruker]

Jeg er evig singel, har ingen nære kompiser, blir alltid avvist av kvinnfolk(feks via tinder) og må omskolere meg pgr av yrke som  ikke passer meg i det hele tatt. Er derfor også arbeidsledig og har ingen anelse hva jeg skal gjøre og må søke på "alt mulig".

Med andre ord, jeg ser ikke mening i noe som helst mer og har mistet alt av håp. Vært hos lege og venter på psykolog, men enda ikke fått noen. Dette gjorde jeg tilbake i tidlig våres. Snakket derimot litt med psykolog en gang i uken via kommunen, men gir meg egentlig ikke så mye. Fortsatt like ensom! 

Jeg har hatt selvmordstanker, da jeg innerst inne vet jeg aldri kommer til å etablere egen familie og oppleve den store kjærligheten. Jeg vet at livet kommer til å fortsette å være tøft og hvor eldre jeg blir, kanskje enda tøffere. Jeg genuint tror at ting ikke kommer til å forandre seg for meg, siden det alltid har vært slik. Snittalder for selvmord for menn er 47år(tror jeg) og jeg håper virkelig ikke jeg blir en del av den statistikken. Men jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til få ett bedre og lykkelige liv de neste 10 årene.

Og få nye gode venner i min alder virker også som en umulig oppgave, da fleste er opptatt med egen familie. Prøvd å nå ut til gamle bekjente fra tidligere, uten suksess. Datet også en del via tinder i håp om å finne ei bra dame, men også uten suksess. Jeg blir nesten utelukkende avvist etter 1 date. Jeg er så klart litt diskre angående min situasjon og skjuler nok godt at jeg har det tungt. Det varier fra dag til dag hvor tungt jeg har det også(men aldri vært noe typisk "glad laks")

Min største frykt er å sitte igjen alene som en eldre mann og føle at jeg ikke har oppnådd noe i livet og jeg er veldig redd for at det kommer til å skje slik ting har blitt for meg. Jeg føler også ett press fra samfunnet at jeg burde være etablert med egen leilighet og god karriere i min alder. Jeg vet også at dette er noe kvinner verdsetter eller forventer. Jeg føler oddsen går bare mer og mer imot meg hvor eldre jeg blir. Alt dette går også hardt utover min stolthet som mann. Men jeg innser at jeg burde har søkt om hjelp for en god del år tilbake.

For å oppsummere, jeg føler meg totalt mislykket etter den norske "standarden" og selvfølelsen er på bunn for tiden. Jeg tror også at det helt sikkert er noe rart eller annerledes med meg, siden jeg er i denne situasjonen og ingen ønsker å investere tid på meg. Det er en ganske jævlig følelse å ha, men eneste jeg kan gjøre er å akseptere at det er slik mitt liv har blitt og kommer til å være

Forstår det er vanskelig å gi meg noen gode tips, da ingen her har møtt meg eller kjenner meg godt,  men uansett godt å få " luftet" tankene. Men takker uansett for alle eventuelle svar på forhånd

Mvh

Mann 40år

Anonymkode: f2232...b05

[AnonymBruker]

Du virker som en velformulert og fornuftig type. Selv om du har det trasig nå og sliter med ensomhet, kan ting endre seg og være helt annerledes bare noen dager, uker eller år fra nå. I fremtiden ligger håpet, du må bare ikke gi opp. Lær deg å bli glad i deg selv, det finnes bare én av deg! Lær deg å finne dine styrker. Stol på deg selv og egne evner. Prøv nye ting, lær deg nye ferdigheter og bygg opp selvfølelsen. Er man venn med seg selv er man aldri alene. 

Håper ting bedrer seg for deg, men husk at det ikke skjer av seg selv, du må legge i litt innsats. Uansett hvor vanskelig det virker. Lykke til ❤️

Anonymkode: 1c9bf...4db

[AnonymBruker]

Er du sosial rundt folk som er single eller kan vere single? Eg fant masse venner på treffstedet til Mental Helse. Dro dit fordi eg var einsam. Klart det var ein del rare folk der, men det var det som gjorde det så koselig. Eg var og ein periode natteravn, sosialt og viktig. Var også deilig å få bevegd seg litt. 

 

Anonymkode: f534b...e10

[mo1234]

Det er nokså mange som er alene. Tenkt på hva som er positivt! Mange er syke og uføre (inkludert meg selv). Vi har det minst like ille. Har du en kropp som fungerer? Ja, da har du stor frihet til å gjøre hva du vil. 

Endret 26. september 2022 av mo1234

[AnonymBruker]

Hvis ønsket ditt er å finne en du kan få barn med, så er ikke toget gått fra den stasjonen ennå.  Jeg vet ikke hvordan du ser ut , men mye kan gjøres for å forbedre utseende med en fresh hårklipp, anlegge bart, smultring , fullskjegg eller være glattbarbert. Alt ettersom hva du kler. Få litt hjelp i klesbutikker til klær som sitter godt på deg og i farger som er flaterende for hudtonen din.
Når man føler seg vel og vet man ser godt ut slik , så blir man i bedre humør og selvtillitten øker noen hakk.

Begynn å finne ut hva du skal søke på av jobber eller hva du vil omskoleres til, hvis du syns det er veldig vanskelig å bestemme seg så må du søke råd hos noen , familie, rådgiver ?  Da har du hvertfall noe å fortelle når en date spør deg hva du driver med.

Klart du kan få deg dame, du må bare begynne et sted, så kommer det andre etter.
 

Anonymkode: 370ed...23f

[AnonymBruker]

Fritidsaktiviteter er et bra sted for å treffe nye folk og få et nytt nettverk. Bli aktiv i en eller to hobbyer og treff folk der.

Tinder får frem det verste i folk. Jeg forstår at du ønsker en partner, men ikke tenk at du MÅ ha det for å være lykkelig eller jag etter det. Jobb heller med å få det livet du har og ta det mer naturlig.

Fokuser først og fremst på å få deg en jobb du trives med og få venner og nettverk gjennom fritidsinteresser (som da også vil holde deg aktiv og gi deg noe du liker å gjøre i hverdagen) og ta det derfra.

Anonymkode: 86c59...12e

[AnonymBruker]

Ikke lev etter samfunnspresset.

Finn minst 1 ting du liker å drive med i livet, enten det er for deg selv eller med andre mennesker.

Arbeidslivet er vanskelig i dag, så ville funnet meg en interesse på fritiden som ga deg mye.

Jeg lever også for meg selv, rundt din alder. Men liker det, styrer mitt eget liv. Har interesser jeg liker å drive med, møter andre der også. Men kun når jeg er der.

Anonymkode: 63316...346

[AnonymBruker]

Huff vondt å lese. Det må føles håpløst å kjenne seg så fanget.. at man tror det aldri blir annerledes. Om du ikke har så mye som holder deg igjen.. hva med å bryte opp helt å prøve noe helt nytt feks? Flytte til spania og jobbe der et år? Søke jobb på en helt annen plass.. tenke helt annerledes enn hva man har gjort hittil? Ettersom du kanskje ikke har noe å tape lenger? ❤️ Se litt rundt på nav og finn etter jobber rundt om i landet… eller som noen skriver.. prøv noe nytt. Meld deg som frivillig i røde kors, leksehjelp, treningskontakt i kommunen.. støttekontakt. Start på et treningssenter.. lavterskel tilbud i kommunen. I vår kommune har vi feks en kaffestund på biblioteket hver fredag. Søk på fb om hva som finnes av arr. i din kommune. Gjør endringer i livet ditt. ❤️

Anonymkode: 79ba2...0a7

[AnonymBruker]

Klarer du å snu tankegangen? Du har ingen forpliktelser, så du kan bruke tid på det du vil av hobbyer og interesse. Du skal omskolere deg, så spennende! Du lærer noe nytt og kanskje treffer du noen nye mennesker som gir deg noe også? Kan du flytte på deg, for å studere eller hva du skal?

Hva liker du å gjøre som gir deg energi?

Anonymkode: 73f21...e3f

[amit]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er evig singel, har ingen nære kompiser, blir alltid avvist av kvinnfolk(feks via tinder) og må omskolere meg pgr av yrke som  ikke passer meg i det hele tatt. Er derfor også arbeidsledig og har ingen anelse hva jeg skal gjøre og må søke på "alt mulig".

Med andre ord, jeg ser ikke mening i noe som helst mer og har mistet alt av håp. Vært hos lege og venter på psykolog, men enda ikke fått noen. Dette gjorde jeg tilbake i tidlig våres. Snakket derimot litt med psykolog en gang i uken via kommunen, men gir meg egentlig ikke så mye. Fortsatt like ensom! 

Jeg har hatt selvmordstanker, da jeg innerst inne vet jeg aldri kommer til å etablere egen familie og oppleve den store kjærligheten. Jeg vet at livet kommer til å fortsette å være tøft og hvor eldre jeg blir, kanskje enda tøffere. Jeg genuint tror at ting ikke kommer til å forandre seg for meg, siden det alltid har vært slik. Snittalder for selvmord for menn er 47år(tror jeg) og jeg håper virkelig ikke jeg blir en del av den statistikken. Men jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til få ett bedre og lykkelige liv de neste 10 årene.

Og få nye gode venner i min alder virker også som en umulig oppgave, da fleste er opptatt med egen familie. Prøvd å nå ut til gamle bekjente fra tidligere, uten suksess. Datet også en del via tinder i håp om å finne ei bra dame, men også uten suksess. Jeg blir nesten utelukkende avvist etter 1 date. Jeg er så klart litt diskre angående min situasjon og skjuler nok godt at jeg har det tungt. Det varier fra dag til dag hvor tungt jeg har det også(men aldri vært noe typisk "glad laks")

Min største frykt er å sitte igjen alene som en eldre mann og føle at jeg ikke har oppnådd noe i livet og jeg er veldig redd for at det kommer til å skje slik ting har blitt for meg. Jeg føler også ett press fra samfunnet at jeg burde være etablert med egen leilighet og god karriere i min alder. Jeg vet også at dette er noe kvinner verdsetter eller forventer. Jeg føler oddsen går bare mer og mer imot meg hvor eldre jeg blir. Alt dette går også hardt utover min stolthet som mann. Men jeg innser at jeg burde har søkt om hjelp for en god del år tilbake.

For å oppsummere, jeg føler meg totalt mislykket etter den norske "standarden" og selvfølelsen er på bunn for tiden. Jeg tror også at det helt sikkert er noe rart eller annerledes med meg, siden jeg er i denne situasjonen og ingen ønsker å investere tid på meg. Det er en ganske jævlig følelse å ha, men eneste jeg kan gjøre er å akseptere at det er slik mitt liv har blitt og kommer til å være

Forstår det er vanskelig å gi meg noen gode tips, da ingen her har møtt meg eller kjenner meg godt,  men uansett godt å få " luftet" tankene. Men takker uansett for alle eventuelle svar på forhånd

Mvh

Mann 40år

Anonymkode: f2232...b05

Det høres ut som du har ekstreme krav. Å få dame er jo letteste sak av verden, hvis du ikke har noe imot utlendinger. F eks er det mange svært vakre og unge ukrainske damer som er desperate etter å komme ut av Ukraina nå, og som ganske sikkert er villige til å gifte seg med deg mot oppholdstillatelse. Det samme gjelder for andre uland, så jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg sier at det finnes milliarder av damer i verden som er villige til å gifte seg med deg. Nå er det mange ensomme norske damer også, men her må du kanskje gå litt ned i krav når det gjelder alder og utseende.

 

Når det gjelder arbeide, burde det også være mulig, for det norske arbeidsmarkedet er veldig stramt nå. Nå vet ikke jeg hvilken utdannelse/erfaring du har, men det ville være rart om det ikke er noe for deg også.

 

Et godt råd til slutt: Slutt å tenke på selvmord. Det er ikke noe som er så skadelig for psyken som å gå rundt med selvmordstanker.

[AnonymBruker]

Hei TS her

Takk for svarene.

For å svare noen av dere:

 ja, jeg har en hobby, eller mer en lidenskap. Dette er noe som kanskje har "reddet" meg og også noe jeg har forsøkt å kunne jobbe innenfor. Men det er en ensom hobby og vanskelig å finne andre som driver med det samme. Som sagt, folk flest rundt min alder er veldig opptatt med egen familie.

Jeg trener også jevnlig på senter 3 ganger i uken og gjort det i mange år av og på. Så når det kommer til mitt utseende, så er det lite jeg kan forbedre egentlig. Jeg antar jeg har ett normalt utseende med litt atletisk kropp, så er vel mer min personlighet og væremåte som ødelegger mest for meg. Jeg er vel rar på en eller annen måte, siden jeg er i den situasjonen jeg er i.

Har prøvd å tenke positivt, at jeg er fri til å gjøre det jeg ønsker og har helsa. Men jeg har slitt med ensomhet i mange mange år og det å føle seg utenfor og lite verdsatt har satt sine spor.  Det virker som nå etter jeg har passert 40år, så har kroppen min gitt opp, litt sånn "ok du prøvde og mislykkes, men nå har toget gått". Jeg har møtt veggen rett og slett etter å ha slitt med dette over en lang periode.

Eneste håpet mitt nå er å finne en ok jobb som jeg kan prøve å trives i, men syntes det også virkes håpløst. Mer utdannelse har jeg verken motivasjon og mulighet til å utføre. Jeg er også redd for at jeg etter hvert kommer til å slite økonomisk hvis jeg bare finner meg en vanlig butikk -jobb eller tilsvarende. Det er jo så dyrt å leve nå og min lidenskap koster meg også litt penger, men det er det ikke aktuelt å slutte med! Eneste som gir litt mening til livet mitt for tiden.

Og siden det å prate med psykolog gir meg lite, så er jeg usikker på hva jeg kan gjøre. Eneste jeg ønsker meg er en god venn eller/og en partner man kan finne på ting sammen med. Jeg har jo også ett stort savn etter intimitet og nærhet med en kvinne. Jeg har heller ikke urealistiske krav, som noen hintet til. Som sagt, jeg er en normal kar og møter bare normale kvinner på mitt "nivå". Men virker som at jeg aldri er bra nok. Slik har det nesten alltid vært for meg, også når ting har vært bedre.

Uansett, jeg kan ikke gi opp. Men redd dette blir en ekstremt tøff vinter da det også blir mindre muligheter til å drive med min hobby. Og hvis jeg ikke finner en ok jobb snart og får litt sosial innputt, så vet jeg ikke om jeg takler dette mer. Å gå tilbake til mitt gamle yrke er egentlig ikke aktuelt, men mulig jeg ikke har noe annet valg pgr av det økonomiske.

Så hva har man egentlig når man ikke har håp?

Anonymkode: f2232...b05

[AnonymBruker]

Du avfeier alle råd i stedet for å være løsningsorientert. Jo, du kan velge deg en fritidsaktivitet til og få venner gjennom det. Du kan få en god jobb. Men ingenting av det vil skje med innstillingen du har nå.

Anonymkode: 86c59...12e

[AnonymBruker]

Du er låst i tankegangen din. Vinteren kan bli tøff og du får ikke drevet med din hobby - da må du finne deg en ny hobby som er mulig for deg å drive med til tross for tøff vinter. 

Lær deg å trives i eget selskap, det høres ut som en skummel nedgående spiral for mange, men det er en bra greie. Selv når du går inn i et forhold. 

Jeg jobber selv innen helse og lærer mye bare ved å se hvordan de som er dårligere stilt fungerer. Ja jeg tør faktisk påstå at mange av de er tøffere enn oss som har "alt" både jobb, barn, hytte. De gjør det beste ut av det lille de har og har vært ute en vinternatt før. En uføretrygdet mann jeg kjenner tok sin første tur til Syden for en mnd siden, etter å ha spart opp penger til det i fire år! Han kom hjem og hadde masse å fortelle, han hadde kost seg så mye og opplevd og sett ting han aldri før hadde vært borti. Dette på en chartertur som mange andre tar minst en gang i året og tar som en selvfølge. Dette hadde han spart til i årevis og det var rørende å se at han fikk valuta for pengene han så møysommelig hadde spart opp. 

Sett pris på DE SMÅ TINGENE. Det er de du vil se tilbake på når du blir gammel. Sett pris på at du våkner opp frisk og uthvilt om morgenen. Og der kom sola, Sett pris på den også. Jeg utfordrer deg til å skrive ned 3 positive ting på dager du føler går helt dritt. Det finnes alltid noe. Som at postmannen smilte til deg, eller at morgenkaffen smakte godt. 

Det er kun med denne metoden du vil oppleve glede, lykkelige stunder. Men mange glemmer at de også må leve på veien til målet. Du må ikke tro at du først blir lykkelig når du kan krysse av kjæreste og barn. Det er så mye mer, livet er så mye mer. 

Anonymkode: c27d3...fbc

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei TS her

Takk for svarene.

For å svare noen av dere:

 ja, jeg har en hobby, eller mer en lidenskap. Dette er noe som kanskje har "reddet" meg og også noe jeg har forsøkt å kunne jobbe innenfor. Men det er en ensom hobby og vanskelig å finne andre som driver med det samme. Som sagt, folk flest rundt min alder er veldig opptatt med egen familie.

Jeg trener også jevnlig på senter 3 ganger i uken og gjort det i mange år av og på. Så når det kommer til mitt utseende, så er det lite jeg kan forbedre egentlig. Jeg antar jeg har ett normalt utseende med litt atletisk kropp, så er vel mer min personlighet og væremåte som ødelegger mest for meg. Jeg er vel rar på en eller annen måte, siden jeg er i den situasjonen jeg er i.

Har prøvd å tenke positivt, at jeg er fri til å gjøre det jeg ønsker og har helsa. Men jeg har slitt med ensomhet i mange mange år og det å føle seg utenfor og lite verdsatt har satt sine spor.  Det virker som nå etter jeg har passert 40år, så har kroppen min gitt opp, litt sånn "ok du prøvde og mislykkes, men nå har toget gått". Jeg har møtt veggen rett og slett etter å ha slitt med dette over en lang periode.

Eneste håpet mitt nå er å finne en ok jobb som jeg kan prøve å trives i, men syntes det også virkes håpløst. Mer utdannelse har jeg verken motivasjon og mulighet til å utføre. Jeg er også redd for at jeg etter hvert kommer til å slite økonomisk hvis jeg bare finner meg en vanlig butikk -jobb eller tilsvarende. Det er jo så dyrt å leve nå og min lidenskap koster meg også litt penger, men det er det ikke aktuelt å slutte med! Eneste som gir litt mening til livet mitt for tiden.

Og siden det å prate med psykolog gir meg lite, så er jeg usikker på hva jeg kan gjøre. Eneste jeg ønsker meg er en god venn eller/og en partner man kan finne på ting sammen med. Jeg har jo også ett stort savn etter intimitet og nærhet med en kvinne. Jeg har heller ikke urealistiske krav, som noen hintet til. Som sagt, jeg er en normal kar og møter bare normale kvinner på mitt "nivå". Men virker som at jeg aldri er bra nok. Slik har det nesten alltid vært for meg, også når ting har vært bedre.

Uansett, jeg kan ikke gi opp. Men redd dette blir en ekstremt tøff vinter da det også blir mindre muligheter til å drive med min hobby. Og hvis jeg ikke finner en ok jobb snart og får litt sosial innputt, så vet jeg ikke om jeg takler dette mer. Å gå tilbake til mitt gamle yrke er egentlig ikke aktuelt, men mulig jeg ikke har noe annet valg pgr av det økonomiske.

Så hva har man egentlig når man ikke har håp?

Anonymkode: f2232...b05

Når håpet er borte finnes det humor. Ja, det er ting som går an å le av og det tror jeg du skal finne asap! 

Hvis du går ut med en mørk sky rundt hodet er det ikke så mange som vil involvere seg i det, om ikke de er «redde andre»-typen.

Sett av noen minutter eller en time til grubling og bekymringer så slipper du å ta de med deg resten av dagen.

Begynn med noe som gjør at du treffer andre i en setting de ikke går etter ti min. Som f.eks en spesifikk treningsgruppe, kor, «aktiv på dagtid», bli-kjent-grupper på fb, snekkergruppe, dansekurs el. Sjekk hva som finnes i din kommune og ikke forvent full klaff med en gang, men forplikt deg til noe som gjør at du f.eks MÅ ut mandag klokken 18-21.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du er låst i tankegangen din. Vinteren kan bli tøff og du får ikke drevet med din hobby - da må du finne deg en ny hobby som er mulig for deg å drive med til tross for tøff vinter. 

Lær deg å trives i eget selskap, det høres ut som en skummel nedgående spiral for mange, men det er en bra greie. Selv når du går inn i et forhold. 

Jeg jobber selv innen helse og lærer mye bare ved å se hvordan de som er dårligere stilt fungerer. Ja jeg tør faktisk påstå at mange av de er tøffere enn oss som har "alt" både jobb, barn, hytte. De gjør det beste ut av det lille de har og har vært ute en vinternatt før. En uføretrygdet mann jeg kjenner tok sin første tur til Syden for en mnd siden, etter å ha spart opp penger til det i fire år! Han kom hjem og hadde masse å fortelle, han hadde kost seg så mye og opplevd og sett ting han aldri før hadde vært borti. Dette på en chartertur som mange andre tar minst en gang i året og tar som en selvfølge. Dette hadde han spart til i årevis og det var rørende å se at han fikk valuta for pengene han så møysommelig hadde spart opp. 

Sett pris på DE SMÅ TINGENE. Det er de du vil se tilbake på når du blir gammel. Sett pris på at du våkner opp frisk og uthvilt om morgenen. Og der kom sola, Sett pris på den også. Jeg utfordrer deg til å skrive ned 3 positive ting på dager du føler går helt dritt. Det finnes alltid noe. Som at postmannen smilte til deg, eller at morgenkaffen smakte godt. 

Det er kun med denne metoden du vil oppleve glede, lykkelige stunder. Men mange glemmer at de også må leve på veien til målet. Du må ikke tro at du først blir lykkelig når du kan krysse av kjæreste og barn. Det er så mye mer, livet er så mye mer. 

Anonymkode: c27d3...fbc

Er også i 40årene, svarte lenger opp. Du skriver endel bra ting. Jeg har vært igjennom mange.

Jeg mener at "oppsummert" kan man si at forholdet du har til deg selv er det viktigste i livet, når man velger å bryte seg selv ned som TS gjør blir ting vanskelig. Sammenligner seg med hvordan andre lever, hva som er riktig.

Selv elsker jeg å være i eget selskap, men også med andre. Å trives i eget selskap er livsviktig.

Jeg startet å reise ut i verden på egenhånd, da snudde det meste i livet.  Før dette satt jeg mye hjemme, var lei. Drittlei.

 

Nå i dag liker jeg livet mitt, trener styrketrening, går turer, sykler, svømmer. Reiser en gang pr mnd. Aktiverer meg på en aller annen måte, sitter ikke hjemme å bryter meg ned. Bruker tid på at jeg skal ha kone og barn, det kunne jeg aldri tenke meg. Nå i dag er det friheten som gjelder, å styre seg selv. Arbeidslivet er ikke noe man bør bruke tid på etter arbeidstiden, det er det viktigste jeg har funnet ut av.

Å snu fokuset kan nok være vanskelig for mange, men et her man må jobbe. Selvbildet og selvtillit, forholdet man har til seg selv.

 

Anonymkode: 63316...346

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (Akkurat nå):

Når håpet er borte finnes det humor. Ja, det er ting som går an å le av og det tror jeg du skal finne asap! 

Hvis du går ut med en mørk sky rundt hodet er det ikke så mange som vil involvere seg i det, om ikke de er «redde andre»-typen.

Sett av noen minutter eller en time til grubling og bekymringer så slipper du å ta de med deg resten av dagen.

Begynn med noe som gjør at du treffer andre i en setting de ikke går etter ti min. Som f.eks en spesifikk treningsgruppe, kor, «aktiv på dagtid», bli-kjent-grupper på fb, snekkergruppe, dansekurs el. Sjekk hva som finnes i din kommune og ikke forvent full klaff med en gang, men forplikt deg til noe som gjør at du f.eks MÅ ut mandag klokken 18-21.

 

 

Det er alltid et håp så lenge man er frisk, men mange vil ingenting. Bare bryter seg ned, kommer ikke ut av den negative spiralen sin.

Anonymkode: 63316...346

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er alltid et håp så lenge man er frisk, men mange vil ingenting. Bare bryter seg ned, kommer ikke ut av den negative spiralen sin.

Anonymkode: 63316...346

Ja det er alltid et håp, eller bør være et håp, men ikke alle ser det i gitte stunder. Mønsteret må brytes før det ender i sykdom. 

[AnonymBruker]

TS her

forstår at dere ønsker å gi god råd og setter pris på det, men det å "trives i eget selskap" har jeg gjort litt for lenge. Problemet mitt er ensomheten. Og selvfølelsen får så klart en knekk når man alltid  ender utenfor. Dette er ett resultat av mange mange år med ett slikt mønster. Jeg har merket at det er noe med meg som gjør at jeg ikke klarer å skape gode relasjoner. For jeg har gjort en innsats, da via dating og prøve å kontakte gamle bekjente. Men responsen er ikke særlig positiv.

Så da spør jeg, hvordan kan man trives i eget selskap  hvis man er ufrivillig alene og ensom? Vi er jo sosiale vesner og trenger sosial innputt og bekreftelse fra andre mennesker. Jeg har jo hatt helt manko på dette dessverre store deler av livet mitt.

Men er jo bare jeg som kan løse dette, men er så usikker på hvordan, for motivasjonen er nesten fraværende når det alltid ender dårlig. Det var det med å ha håp da og er litt skremmende når det er blitt helt borte. Og nok derfor jeg til tider har hatt disse selvmordstankene, selv om det ikke er noe jeg kommer til å utføre

Men til uka tenkte jeg prøve meg på grappling, da jeg alltid har vært glad i kampsport. Passer helt sikkert ikke inn i miljøet, som alltid, men verdt ett forsøk i hvert fall. 

Å starte på crossfit er også ett alternativ eventuelt...

 

Anonymkode: f2232...b05

[AnonymBruker]

Det er dette som kalles den mannlige versjonen av den biologiske klokken. En mann som runder 40 år uten bolig, karriere og stor omgangskrets kan se langt etter å få barn. Og jo jo mer tid som går, desto lenger unna er han et lykkelig liv.

Din "biologiske klokke" har rent ut. Det ble ikke noe familieliv på deg. Du må prøve å forsone deg med det og bruke resten av livet på noe annet. F.eks golf. 

Anonymkode: 12286...222

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

TS her

forstår at dere ønsker å gi god råd og setter pris på det, men det å "trives i eget selskap" har jeg gjort litt for lenge. Problemet mitt er ensomheten. Og selvfølelsen får så klart en knekk når man alltid  ender utenfor. Dette er ett resultat av mange mange år med ett slikt mønster. Jeg har merket at det er noe med meg som gjør at jeg ikke klarer å skape gode relasjoner. For jeg har gjort en innsats, da via dating og prøve å kontakte gamle bekjente. Men responsen er ikke særlig positiv.

Så da spør jeg, hvordan kan man trives i eget selskap  hvis man er ufrivillig alene og ensom? Vi er jo sosiale vesner og trenger sosial innputt og bekreftelse fra andre mennesker. Jeg har jo hatt helt manko på dette dessverre store deler av livet mitt.

Men er jo bare jeg som kan løse dette, men er så usikker på hvordan, for motivasjonen er nesten fraværende når det alltid ender dårlig. Det var det med å ha håp da og er litt skremmende når det er blitt helt borte. Og nok derfor jeg til tider har hatt disse selvmordstankene, selv om det ikke er noe jeg kommer til å utføre

Men til uka tenkte jeg prøve meg på grappling, da jeg alltid har vært glad i kampsport. Passer helt sikkert ikke inn i miljøet, som alltid, men verdt ett forsøk i hvert fall. 

Å starte på crossfit er også ett alternativ eventuelt...

 

Anonymkode: f2232...b05

Som flere her påpeker - du fremstår som veldig full av selvmedlidenhet....hvorfor meg, ute av stand til å forstå at alle mennesker må skape sitt eget liv og sin egen lykke.

Jeger over 50 år, vært skilt i mange år, og klarer heller ikke å finne drømmemannen, tross at jeg både er ungdommelig, slank og pen. Jeg er nok for direkte i talen min ift hva menn flest liker, og jeg bryr meg ikke om hva andre mennesker mener om meg, til det er livet for kort.

Jeg jobber og trener mest når jeg er hjemme i Norge, men bruker alle muligheter jeg har til å reise utav landet og møte andre mennesker fra andre land og kulturer, de er såååå mye mer open-minded enn nordmenn. Jeg kan stort sett sette meg ned hvor som helst i utlandet og komme i snakk med eller bli kjent med andre i ssamme situasjon som meg. Men Norge er for snevert.

Du må åpne øynene og se nye løsninger, ellers vil du forbli i boblen din tror jeg......

Anonymkode: 04ccd...3e9