Vær glad og se lyst på livet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror ikke du helt klarer å ta til deg det folk forsøker å fortelle deg. 

Anonymkode: 16b73...5b4

Hva er det jeg ikke skjønner? Jeg har selv vært i kjelleren - og jeg vet hvor vondt det er - men det finnes håp. 

Anonymkode: 7f342...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er det jeg ikke skjønner? Jeg har selv vært i kjelleren - og jeg vet hvor vondt det er - men det finnes håp. 

Anonymkode: 7f342...4f4

Du hadde 4 år med privatpraktiserende, dyktig psykolog om jeg tolker deg riktig, ikke alle har tilgang til dette. Du har heller ikke svart på hvilken rolle dine foreldre spilte. Støttet de deg, eller vendte de deg ryggen/skyldte på deg og sa du hadde lagt opp til det selv? 
Barndommen din, var den trygg eller har du fra barnsben av blitt lært opp til at du er verdiløs? Alt dette spiller inn.

Anonymkode: 16b73...5b4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja jeg har hatt det rimelig lett. Å bli gjengvoldtatt av fremmede menn i en ukjent by er lett. Når kroppen klappet sammen etterpå- kjempelett! 
les tråden før du uttaler deg om meg 

Anonymkode: 7f342...4f4

Jeg tviler ikke på at du har hatt det vanskelig pga. voldtekt. Men når du forteller om dette, hvordan kan du da samtidig hevde at folk velger selv "hvordan de tar det", og at deres plager er resultat av egne valg? Mener du å si at du slet og kroppen klappet sammen fordi du valgte det?

Du fikk hjelp av psykolog, andre får talløse avslag. Du har en god familie, andre har onde familier. Du har muligheter som andre har gitt deg - andre fikk aldri de mulighetene. Hvorfor ser du ikke hvor ødeleggende det er for dem det gjelder? Fordi du ikke har opplevd deres liv.

En med psykologfaglig utdannelse har kommet med gode og velbegrunnede innvendinger til det du skriver. Jeg anbefaler deg å lese det, og følge vedkommendes råd.

Anonymkode: fdba0...0db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det ser jeg. Men er man bevisst har man et valg. En trenger ikke dårlige venner. Du fortjener bedre 

Anonymkode: 7f342...4f4

Hvorfor skal du tro på det når du har vokst opp med at du gang på gang er blitt fortalt det motsatte? Attpåtil av de nærmeste, de som skulle være de som du betyr aller mest for? Du sier du forstår, samtidig som du ignorerer betydningen av denne type erfaring. Jeg vil på ingen måte bagatellisere din forferdelige opplevelse, men dersom du har en god oppvekst og støtteapparat rundt deg så har du betydelig mindre risiko for å utvikle psykiske problemer etterpå. Det har man sett etter traumatiske hendelser som for eksempel etter utøya.

Anonymkode: fa42f...052

[AnonymBruker]

Anonymkode: 3ce47...9bc

[AnonymBruker]

Det er lett å si når du har en velfungerende hjerne. Jeg er en positiv, takknemlig og glad person, men sliter mye i hverdagen med en alvorligere grad av angst og litt annet som går på humør, følelser, relasjoner etc. Jeg skulle virkelig ønske at min positivitet fjernet de ufrivillige selvmordstankene, at min takknemlighet, interesse for mindfulness og lignende og min daglige latter dempet den konstante frykten i meg, men dessverre er det ikke sånn psykisk sykdom fungerer. Det hjelper sikkert på at jeg er sånn, men det endrer ikke på symptomtrykk. Vi gjør så godt vi kan. 

Anonymkode: 27978...997

[Vera]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

14 år, lukket og flau. Ikke vant til å snakke om følelser og heller ikke livserfaring eller evne til å sette ord på. Kombinert med dårlig psykolog. Psykologer som skal behandle ungdom må klare å kommunisere med ungdom. 
Ikke din feil at du ble utsatt for dette. Når folk velger å skade andre mennesker er de syke i hodet. Du var bare ei lita jente. 
I alle fylker finnes smiso / nok som er gratis tilbud. De er helt fantastiske! Jeg gikk dit før jeg fikk psykolog. 
 

Anonymkode: 7f342...4f4

❤️ Takk for reflektert og fint innlegg.
Ikke alle skjønner det komplekse ved overgrep hos barn..alle følelsene man ikke har forutsetning for å kunne sette ord på, eller forutsetning for å kunne forstå. 

..først nå, i voksen alder (over 30) klarer jeg å se den lille redde jenta, og hvor skylden skal plasseres. Det er noe en psykolog burde ha klart da jeg var 14 år. 

Og min historie er langt fra unik..det finnes så utallige historier om ødelagte liv - som aldri får hjelpen de fortjener. Det er vondt 😞

[Honey Dew]

Jeg elsker livet. Mine foreldre og søsken har jeg sluttet å ha kontakt med pga de har mobbet meg gjennom oppveksten og ungdomstiden samtidig som jeg ble misbrukt av min far.

Etter at jeg fikk familie selv, har jeg oppdaget hvor godt livet kan være og jeg er takknemlig for hver eneste dag jeg kan stå opp og leve. Etter 50 år med diabetes type 1, har jeg fått en del seinkomplikasjoner, bl a nyresvikt og da blir det enda mer viktig å leve mens en gjør det.

Endret 25. september 2022 av Honey Dew

[Gjest AprilRyan]

Jeg tror man skal være forsiktig med å uttale seg om hva andre skal gjøre og ikke uten å ha gått i deres sko. Ingenting provoserer mer enn "jeg klarte det, så må du også". Det er i hvert fall slik det fremstår når man leser denne tråden. Som om man bare skal tenke positivt så ordner alt seg. Det er vel ingen psykologer som har en slik fremgangsmåte, der de ber pasientene om å tenke positivt og så sender de dem ut av døra.

Om man sliter psykisk, ikke har noen venner, dårlig forhold til familie og generelt et lite nettverk så må man kanskje begynne i en ende som er håndterbar for vedkommende. Da må man kanskje begynne med små ting og så jobbe seg videre fra det. Andre igjen sliter nok med såpass tunge ting som gjør at det for dem ikke er en enkel oppgave å komme seg videre fra det.

I tillegg er det ikke noe i veien for å kunne dele på et forum at man sliter og er ensom. Noe som kanskje kan være til hjelp for mange. Det betyr ikke at det som gjør det ikke jobber med ting.

Slik jeg ser det så er ikke en "tenk positivt" fremgangsmåte noe som passer for meg for meg eksempel. "Tenk realistisk" er nok mer givende for min del.

[Novellemonster]

Dette innlegget høres ut som meg da jeg var 16 år. Naiv, tenkte at jeg hadde løst alle psykiske problemer i livet (hadde det litt vanskelig på ungdomsskolen, men fikk en veldig god start på VGS), tenkte at alt kom til å ordne seg bare man tenkte positivt. Lite visste jeg at de hardeste periodene jeg har vært gjennom i livet og som kom til å knekke meg helt, lå foran meg

[AnonymBruker]

AprilRyan skrev (3 timer siden):

Jeg tror man skal være forsiktig med å uttale seg om hva andre skal gjøre og ikke uten å ha gått i deres sko. Ingenting provoserer mer enn "jeg klarte det, så må du også". Det er i hvert fall slik det fremstår når man leser denne tråden. Som om man bare skal tenke positivt så ordner alt seg. Det er vel ingen psykologer som har en slik fremgangsmåte, der de ber pasientene om å tenke positivt og så sender de dem ut av døra.

Om man sliter psykisk, ikke har noen venner, dårlig forhold til familie og generelt et lite nettverk så må man kanskje begynne i en ende som er håndterbar for vedkommende. Da må man kanskje begynne med små ting og så jobbe seg videre fra det. Andre igjen sliter nok med såpass tunge ting som gjør at det for dem ikke er en enkel oppgave å komme seg videre fra det.

I tillegg er det ikke noe i veien for å kunne dele på et forum at man sliter og er ensom. Noe som kanskje kan være til hjelp for mange. Det betyr ikke at det som gjør det ikke jobber med ting.

Slik jeg ser det så er ikke en "tenk positivt" fremgangsmåte noe som passer for meg for meg eksempel. "Tenk realistisk" er nok mer givende for min del.

Nå er ikke jeg psykolog, og jeg sier ting som hjelper meg i mitt liv. 
For noen hjelper det ikke å tenke positivt og gjøre gode ting for seg selv, DA må de ha profesjonell hjelp. Jeg snakker generelt til vanlige folk som har milde til moderate plager. Mye en kan gjøre selv for å få det litt bedre. Uansett må en gjøre jobben selv med å få litt bedre livskvalitet. 
jeg vet at mange har dårlige relasjoner, dårlige vennskap som de holder på år etter år.. hvorfor? Det går fint an å bryte dårlige relasjoner. Etablere sunne og gode relasjoner. Når man finner venner som er like langt nede som seg selv blir det tungt. 
poenget er at hver enkelt må finne en vei ut av dritten en står i. 
Være fornøyd med det en har fått til. 
Er det en rusmisbruker da som har klart å bli rusfri.. så må vedkommende være glad for å ha gjort denne enorme jobben, framfor å deppe over for lite penger eller for dårlig bosted. Prøve å se det positive i hverdagen. 
 

Anonymkode: 7f342...4f4

[AnonymBruker]

Novellemonster skrev (1 time siden):

Dette innlegget høres ut som meg da jeg var 16 år. Naiv, tenkte at jeg hadde løst alle psykiske problemer i livet (hadde det litt vanskelig på ungdomsskolen, men fikk en veldig god start på VGS), tenkte at alt kom til å ordne seg bare man tenkte positivt. Lite visste jeg at de hardeste periodene jeg har vært gjennom i livet og som kom til å knekke meg helt, lå foran meg

Du har tydeligvis ikke lest tråden og hva jeg har skrevet.. 

Anonymkode: 7f342...4f4

[AnonymBruker]

Honey Dew skrev (4 timer siden):

Jeg elsker livet. Mine foreldre og søsken har jeg sluttet å ha kontakt med pga de har mobbet meg gjennom oppveksten og ungdomstiden samtidig som jeg ble misbrukt av min far.

Etter at jeg fikk familie selv, har jeg oppdaget hvor godt livet kan være og jeg er takknemlig for hver eneste dag jeg kan stå opp og leve. Etter 50 år med diabetes type 1, har jeg fått en del seinkomplikasjoner, bl a nyresvikt og da blir det enda mer viktig å leve mens en gjør det.

Bra du ser positivt på livet selv om man har plager. Plager som diabetes o.l kan man ikke få gjort så mye med, en må bare passe på. Ting en ikke får gjort noe med er bortkastet å bruke energi på. Å leve mens vi kan er det beste mottoet ❤️

Anonymkode: 7f342...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg ble brutalt gjengvoldtatt 2 uker før eksamen som 21 åring. Jeg måtte jobbe knallhardt for å komme meg ut av det. Det er mer enn bare «eksamens stress» Jeg vet å være takknemlig over livet. Er du overfladisk som har stort og flott hus og god råd? 
jeg har også stort flott hus med god råd, er ikke overfladisk av den grunn 

Anonymkode: 7f342...4f4

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg turte ikke anmelde da jeg ikke visste hvem mennene var, og frykten for å ikke bli trodd. 
Jeg snakket ikke om det før det hadde gått 2 år. Når jeg var ferdig med studiene, flyttet tilbake i hjembyen ble jeg sengeliggende. Det tok 4 år med psykolog (privat) da jeg fikk avslag hos det offentlige. Så ja, jeg vet hvordan det er når kroppen ikke klarer mer. Takknemlig for norsk helsevesen og en helt rå psykolog som fikk meg på beina igjen. 
 

Anonymkode: 7f342...4f4

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Som sagt - har man evnen til å være fornøyd med det man har, være takknemlig for det man har har man kommet langt 

Anonymkode: 7f342...4f4

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg valgte ikke at kroppen min klappet sammen etter voldtekten 2 år etter. Sett i ettertid burde jeg både anmeldt og søkt hjelp med en gang. 
Men jeg søkte hjelp og kom meg ut av det. Men 100% neppe. Men jeg godtar at det er der og fyller livet med positivitet. 
hadd jeg lagt meg ned pga dette hadde jeg blitt syk. 
For å stå godt i hverdagen må han rydde. Bort med dårlige relasjoner, og ta vare på seg selv 

Anonymkode: 7f342...4f4

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Snakker ikke om dype lidelser men til de som har milde til moderate vansker 

Anonymkode: 7f342...4f4

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja jeg har hatt det rimelig lett. Å bli gjengvoldtatt av fremmede menn i en ukjent by er lett. Når kroppen klappet sammen etterpå- kjempelett! 
les tråden før du uttaler deg om meg 

Anonymkode: 7f342...4f4

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det ser jeg. Men er man bevisst har man et valg. En trenger ikke dårlige venner. Du fortjener bedre 

Anonymkode: 7f342...4f4

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva er det jeg ikke skjønner? Jeg har selv vært i kjelleren - og jeg vet hvor vondt det er - men det finnes håp. 

Anonymkode: 7f342...4f4

Jeg ble født av foreldre som drakk, mye, hverdagen var preget av alkohol. Jeg er eldstemann og fikk etterhvert søsken, jeg var 3 år når jeg tok meg av lillebror. Det jeg så og opplevde har ikke et lite barn noen forutsetning for å klare å takle, på noen som helst måte. Normal hygiene, normal sosialisering, alt det "normale" mennesker lærer og lever etter, måtte jeg finne ut av på egenhånd. Jeg opplevde voksne menn som tok på meg, sa ting barn ikke skal høre, jeg så voksne mennesker ha sex rundt om. Jeg opplevde at min pappa kvelte meg fordi jeg prøvde å beskytte lillebror, og at min mamma kastet glassflasker etter meg fordi hun var sint for noe. Naboer kom av og til og ordnet meg slik at jeg feks fikk være med på karneval på skolen, eller så at vi fikk i oss mat eller fikk oss en dusj. Jeg skal la være å gå i detaljer, til og med psykologen min ble uvel. Dette fulgte meg inn i ungdommen, og videre i voksenlivet. Jeg ble forresten voldtatt av en som var en venn når jeg var 16 år.

På et vis kom jeg gjennom livet, helt på egenhånd. Når jeg fikk barn begynte alt jeg har fortrengt hele livet å komme frem, men jeg skjønte ikke hva det var. Jeg presset meg videre, med omveier, og fikk en høyskoleutdannelse og en god jobb. Jeg hadde mann og barn, hele livet var på stell. Helt til det ikke var det lengre. Nå er jeg ufør, og livet er så langt fra der jeg vil. Jeg har barnet mitt, som nå er ungdom, og jeg har en fantastisk mann, en ny mann, en som ser meg, men utenom det, så har jeg ikke så mye igjen av det som du skriver er oppskriften. 

Men jeg bør kanskje gå enda mer i meg selv? Lete enda mer etter frelse og god helse? Hva syns du jeg skal gjøre?

Jeg lar meg sjelden påvirke av kg og alt som kommer her, men dette innlegget og alle svarene til ts gjorde meg direkte uvel. 

Ja, det er fælt at du ble gjengvoldtatt når du var 21 år, men du hadde alderen og støtte til å klare deg. Men det betyr ikke at du har noen som helst peiling på ting.

Anonymkode: c5450...6c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har lest litt her inne og sitter igjen med tanker om at det er svært mange destruktive og syke mennesker. 
jeg har aldri vært psykisk syk, og lever et godt liv. 
Min oppskrift på et godt liv er å ha god familie rundt seg, snille venner, en jobb med gode kollegaer, god inntekt og en fantastisk mann. 
Utenom jobb følger jeg opp barna, er sammen med venner og reiser og opplever nye steder. 
mer opptatt av interiør og har et velstelt hus jeg stortrives i. 
Le masse, søk etter det positive, vær takknemlig for det du har, opplev morsomme ting med de du er glad i. 
vær nyskjerrig på andre mennesker, lær noe nytt hver dag. 
En har et liv og lever en gang- ikke kast det bort 

Anonymkode: 7f342...4f4

Så fint for deg da -men klarer du å se for deg at langt i fra alle har det slik som du? Ikke vært like heldige rett og slett? Det er lett å klage på sure miner når man selv ikke kjenner smerten, men hadde du gått i andres sko her og der så hadde du kanskje våknet litt! Jeg er kjent for å være blid på tross av alt, men jeg har omtrent ingenting av det du beskriver og jeg lever fortsatt i skjul for et farlig menneske blant annet. Skulle gjerne ønske noe av det du skriver om, men sånn ble det ikke gitt!

Anonymkode: ddc6a...7a9

[AnonymBruker]

Hvordan unngå giftig positivitet:

Istedet for å si «tenk positivt» si heller «dette må være skikkelig vanskelig»

Istedet for å si «alt skjer av en grunn» si heller « jeg er skikkelig lei meg for at du går igjennom dette»

Istedet for å si « alt kommer til å ordne seg» eller «se det på den lyse siden» si heller « dette er skikkelig dritt. Er det noe jeg kan gjøre for å støtte det akkurat nå?»

 

Dette er noe jeg prøver å leve etter iallfall. Tror du mener det godt ts, men det var et idiotisk innlegg. 

Anonymkode: 9c137...3eb

[AnonymBruker]

Ts, du minner om fostersøsteren min. Hun visste ikke at jeg vokste opp med daglig vold og overgrep før jeg flyttet til dem som 14-åring. Hun syns jeg var rar og negativ. Men så ble hun voldtatt som 18-åring under et russerevyen og ble selv rar og negativ, men kun i 2 års tid. Foreldrene hennes sto på for henne praktisk,  økonomisk og emosjonelt og hun er velfungerende idag. Og like negativ og fordomsfull mot meg som ikke ristet av meg daglige overgrep over mange år uten en brøkdel av støtten hun fikk. Og uten 18 år først for å utvikle en normalt fungerende hjerne. Noen ganger har jeg lyst til å si til henne at noen arver gode oppvektstbetingelser og masse penger. Andre "arver" et dårlig fungerende nervesystem og utallige nedverdigende runder på NAV og hjelpeapparatet ellers. Ikke vær like privilegieblind som henne. 

Anonymkode: f6327...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble født av foreldre som drakk, mye, hverdagen var preget av alkohol. Jeg er eldstemann og fikk etterhvert søsken, jeg var 3 år når jeg tok meg av lillebror. Det jeg så og opplevde har ikke et lite barn noen forutsetning for å klare å takle, på noen som helst måte. Normal hygiene, normal sosialisering, alt det "normale" mennesker lærer og lever etter, måtte jeg finne ut av på egenhånd. Jeg opplevde voksne menn som tok på meg, sa ting barn ikke skal høre, jeg så voksne mennesker ha sex rundt om. Jeg opplevde at min pappa kvelte meg fordi jeg prøvde å beskytte lillebror, og at min mamma kastet glassflasker etter meg fordi hun var sint for noe. Naboer kom av og til og ordnet meg slik at jeg feks fikk være med på karneval på skolen, eller så at vi fikk i oss mat eller fikk oss en dusj. Jeg skal la være å gå i detaljer, til og med psykologen min ble uvel. Dette fulgte meg inn i ungdommen, og videre i voksenlivet. Jeg ble forresten voldtatt av en som var en venn når jeg var 16 år.

På et vis kom jeg gjennom livet, helt på egenhånd. Når jeg fikk barn begynte alt jeg har fortrengt hele livet å komme frem, men jeg skjønte ikke hva det var. Jeg presset meg videre, med omveier, og fikk en høyskoleutdannelse og en god jobb. Jeg hadde mann og barn, hele livet var på stell. Helt til det ikke var det lengre. Nå er jeg ufør, og livet er så langt fra der jeg vil. Jeg har barnet mitt, som nå er ungdom, og jeg har en fantastisk mann, en ny mann, en som ser meg, men utenom det, så har jeg ikke så mye igjen av det som du skriver er oppskriften. 

Men jeg bør kanskje gå enda mer i meg selv? Lete enda mer etter frelse og god helse? Hva syns du jeg skal gjøre?

Jeg lar meg sjelden påvirke av kg og alt som kommer her, men dette innlegget og alle svarene til ts gjorde meg direkte uvel. 

Ja, det er fælt at du ble gjengvoldtatt når du var 21 år, men du hadde alderen og støtte til å klare deg. Men det betyr ikke at du har noen som helst peiling på ting.

Anonymkode: c5450...6c5

Dype traumer i barndom setter spor. Utifra innlegget ditt høres du ekstremt sterk ut ❤️ Du kan ikke noe for at du hadde den oppveksten du hadde. Allikevel har du klart deg så bra! Dette ser jeg på som en solskinnshistorie. 
Hadde du hatt voksne som tok seg av deg når du var lita og gav deg den tryggheten du trengte hadde du ikke fått den smellen som du fikk som voksen. 
Her er det de voksne som har sviktet totalt, mens du var et lite barn. Når barn opplever langvarige traumer, bruker hjernen så mye tid på å overleve situasjonen at den blokkerer for annen utvikling. Så at du likevel har fullført høyere utdanning, og fått familie vitner om ei jernkvinne 💪🏼 Ikke alle har klart det du har klart! 
Du har fått deg en fantastisk mann som ser deg! Du har omsorg for deg selv på den måten at du har funnet deg en mann som er bra for deg. Andre har kanskje gått inn i et destruktivt forhold. 
At du er ufør er leit når du helst vil være frisk å jobbe. Samtidig har du jobbet og gjort alt du har kunnet, og selv om situasjonen din er som den er har du gjort maks innsats for å komme dit du er i dag. 
mer fint ordtak: «målet trenger ikke å klatre til topps på stigen, men stoppe på et trinn en føler seg tilfreds med» 

Tilfreds og glede kommer innenfra, og du er ikke mislykket fordi du ble syk og ufør. Du er sterk! 
Kanskje du kunne brukt din kunnskap til å hjelpe andre i samme situasjon? Du har jo en erfaring fagfolk kun leser om i pensum? Du har mye å gi, og hvis du ikke har scene skrekk kunne du tjent litt penger på å holde foredrag for fagfolk. For din historie er ikke unik, og dessverre er det mange barn som må leve under helt forferdelige kår.

synes du burde vært stolt av deg selv, og når du ser tilbake bør du heller tenke på alt du har klart, framfor hva du ikke fikk til 

 

Anonymkode: 7f342...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvordan unngå giftig positivitet:

Istedet for å si «tenk positivt» si heller «dette må være skikkelig vanskelig»

Istedet for å si «alt skjer av en grunn» si heller « jeg er skikkelig lei meg for at du går igjennom dette»

Istedet for å si « alt kommer til å ordne seg» eller «se det på den lyse siden» si heller « dette er skikkelig dritt. Er det noe jeg kan gjøre for å støtte det akkurat nå?»

 

Dette er noe jeg prøver å leve etter iallfall. Tror du mener det godt ts, men det var et idiotisk innlegg. 

Anonymkode: 9c137...3eb

Jeg forteller hva jeg gjør for å ha et godt liv. Jeg er ingen terapeut, og jeg snakker ikke om store livs omveltninger.. men om å gjøre små endringer for å få det litt bedre. 
Har du en dritt dag, er det viktig å være god og snill mot seg selv. Unne seg et fotbad og en varm kopp te. Tørre å be en venn om hjelp. Tørre å ta litt plass. For du er like viktig som alle andre 

Anonymkode: 7f342...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts, du minner om fostersøsteren min. Hun visste ikke at jeg vokste opp med daglig vold og overgrep før jeg flyttet til dem som 14-åring. Hun syns jeg var rar og negativ. Men så ble hun voldtatt som 18-åring under et russerevyen og ble selv rar og negativ, men kun i 2 års tid. Foreldrene hennes sto på for henne praktisk,  økonomisk og emosjonelt og hun er velfungerende idag. Og like negativ og fordomsfull mot meg som ikke ristet av meg daglige overgrep over mange år uten en brøkdel av støtten hun fikk. Og uten 18 år først for å utvikle en normalt fungerende hjerne. Noen ganger har jeg lyst til å si til henne at noen arver gode oppvektstbetingelser og masse penger. Andre "arver" et dårlig fungerende nervesystem og utallige nedverdigende runder på NAV og hjelpeapparatet ellers. Ikke vær like privilegieblind som henne. 

Anonymkode: f6327...956

Jeg forstår det du skriver. Men intensjonen min er at alle kan prøve å gjøre litt for seg selv for å få det litt bedre. Målet ditt trenger ikke være likt målet hennes. Men å få det litt bedre med seg selv ved å se det positivt en har i livet. Være fornøyd med det man har og det man har fått til. 
Jeg har venninner som har mye høyere utdannelse enn meg, mer penger, sprekere, og bedre på mange måter. Men målet mitt er ikke å nå til topps. Jeg er fornøyd med hvor jeg har kommet i livet. 
så er kunsten å ikke sammenligne seg med andre, da det alltid er noen som har det bedre enn deg selv. 
Du har det så bra du kan ha det. Om hun tenker negativt om deg er ikke det sitt problem. Ikke la andres tanker ta plass i ditt hode. Dette er støy som trekker deg ned og ikke opp. 
Du vet hva du har vært gjennom og kjenner deg. Hva andre tenker eller mener er ikke viktig. 

 

Anonymkode: 7f342...4f4