Min mor og hennes samboer skal skrive kontrakt om retten til å sitte i uskiftet bo.

[Gjest fransine]

Min mor var så "smart" at når hun fant seg ny mann og giftet seg så var det i hovedsak hennes penger som gikk til å kjøpe hus, og de har ikke noen form for kontrakt på det, så det blir vel sånn at hans voksne barn kan stikke av med min morsarv... Kjipt å tenke på, er heller ikke grisk, men det blir likevel feil at noen stikker av med det som er rettmessig ditt.

Med det jeg vet i dag så vil jeg ikke anbefale til å skrive under, men det kan jo bli bråk og uvennskap uansett tenker jeg. Enten nå, fordi dere evt ikke skriver under, eller senere når arveoppgjøret kommer og det viser seg at ene parten har brukt opp penger til de andre arvingene.

[AnonymBruker]

A-hunter skrev (3 minutter siden):

Du burde lese arveloven. Arv er noe man har rett på. Den retten inntreffer den dagen noen dør.

Å sitte i uskiftet bo der det finnes særkullsbarn er derimot noe man ikke har rett på. Det står også i arveloven. Så du bommer på inngangen her.

Uskiftet bo ved særkullsbarn kan faktisk ikke gå bra. 

Men se på noe annet enn penger. Tenk deg at din mor har et vakkert arvesmykke som du er lovet og vil ha. Mor dør uten at det er laget en ektepakt på smykket, mens mors nye mann sitter i uskifte (som du selvsagt har signert, jmf din egen oppfordring) i 30 år til. Når han dør er smykket forlengst borte, hans egen favorittsønn fikk det og solgte det for å skaffe noen raske penger til dop.

Uskiftet bo betyr ikke bare uskiftet bolig. Uskiftet bo betyr alt. Med eller uten verdi.

Uten å gå nærmere inn på det, jeg er med stor sannsynlighet langt mer bevandret i jussens verden enn det du er 😊

"Rett på arv" forutsetter at det er noe å arve. Det er utgangspunktet.

Dersom jeg velger å gi bort hele min formue, kan ikke mine barn etter min død fremme krav på arv. De kan selvsagt fremme kravet, men det er intet å hente!

Selv om man kjenner arveloven ut og inn (som jeg gjør), kan man være uenig i hva som er lovens ordning.

Og personlig synes jeg det er ille at godt voksne mennesker, som finner hverandre når deres respektive barn er voksne, ikke kan etablere seg uten risiko for at førstavdødes barn skal rive i stykker et felles hjem.

 

Anonymkode: d83d5...be3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Om hun dør så er det ikke hennes penger lenger. Du er et temmelig tarvelig menneske om du setter partner over egne barn. Ekteskap bør avskaffes så raskt som mulig. Helt tullete opplegg.

 

 

Anonymkode: bd686...32e

Men hun er ikke død.

Hun lever.

Altså kan hun velge å spille bort pengene, gi alt til en veldedig organisasjon, eller sikre mannen sin. 

Selv har jeg ikke barn. Men er gift, med en mann som har vært der i tynt og tykt. Selvfølgelig har jeg da testamentert alt til han. Det har jeg ikke informert mine søsken om. Selv om jeg ikke tror de er like griske og driver og forskutterer arv slik mange av dere i denne tråden gjør, så kan man aldri vite. Denne tråden viser jo hvor mange som tenker slik... 

Anonymkode: be5e2...52b

[A-hunter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Uten å gå nærmere inn på det, jeg er med stor sannsynlighet langt mer bevandret i jussens verden enn det du er 😊

"Rett på arv" forutsetter at det er noe å arve. Det er utgangspunktet.

Dersom jeg velger å gi bort hele min formue, kan ikke mine barn etter min død fremme krav på arv. De kan selvsagt fremme kravet, men det er intet å hente!

Selv om man kjenner arveloven ut og inn (som jeg gjør), kan man være uenig i hva som er lovens ordning.

Og personlig synes jeg det er ille at godt voksne mennesker, som finner hverandre når deres respektive barn er voksne, ikke kan etablere seg uten risiko for at førstavdødes barn skal rive i stykker et felles hjem.

 

Anonymkode: d83d5...be3

Du er et bedre menneske. Internett tar det ad notam. 

Som "bevandret i jussens verden" du er burde du muligens ha fanget opp at retten til arv gjelder selv der det intet er å arve, eller enda verre, bare minusverdier/gjeld.

Men selv genier som deg går vel glipp av et og annet i deres iver etter å fremheve dere selv.

Husk et smellkyss til feigeknappen da. Den reddet deg igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Uten å gå nærmere inn på det, jeg er med stor sannsynlighet langt mer bevandret i jussens verden enn det du er 😊

"Rett på arv" forutsetter at det er noe å arve. Det er utgangspunktet.

Dersom jeg velger å gi bort hele min formue, kan ikke mine barn etter min død fremme krav på arv. De kan selvsagt fremme kravet, men det er intet å hente!

Selv om man kjenner arveloven ut og inn (som jeg gjør), kan man være uenig i hva som er lovens ordning.

Og personlig synes jeg det er ille at godt voksne mennesker, som finner hverandre når deres respektive barn er voksne, ikke kan etablere seg uten risiko for at førstavdødes barn skal rive i stykker et felles hjem.

 

Anonymkode: d83d5...be3

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Uten å gå nærmere inn på det, jeg er med stor sannsynlighet langt mer bevandret i jussens verden enn det du er 😊

"Rett på arv" forutsetter at det er noe å arve. Det er utgangspunktet.

Dersom jeg velger å gi bort hele min formue, kan ikke mine barn etter min død fremme krav på arv. De kan selvsagt fremme kravet, men det er intet å hente!

Selv om man kjenner arveloven ut og inn (som jeg gjør), kan man være uenig i hva som er lovens ordning.

Og personlig synes jeg det er ille at godt voksne mennesker, som finner hverandre når deres respektive barn er voksne, ikke kan etablere seg uten risiko for at førstavdødes barn skal rive i stykker et felles hjem.

 

Anonymkode: d83d5...be3

Men det er sånn det er når man har særkullsbarn, det må man nesten bare godta. Det er ikke riktig at barn skal være nødt til å vente i kanskje tretti år før de får arven etter sin avdøde forelder - og i mellomtiden har det i beste fall oppstått masse økonomisk kaos slik at det er vanskelig å dokumentere verdier som har gått ut og inn de siste femti årene (og begge parter er dessuten døde!), i verste fall har steforelder redusert arven kraftig. Uskifte med særkullsbarn er oppskriften på krangel og konflikter, og det er derfor i alles interesse med skifte. Det man må gjøre for å sikre samboer/ny ektefelle, er å skrive testamente, og tegne livsforsikring som begunstiger ektefellen. Da kan den lengstlevende kjøpe ut barna til den som dør først. 
Det er nok mange foreldre som tenker at dette er uskifte  er den enkleste løsningen for DEM, men de ser ikke langt nok frem til å skjønne at dette blir det konflikter av. Det er IKKE det samme som at en forelder blir sittende i uskifte når det kun er fellesbarn!

Anonymkode: 0fef1...153

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Når min mamma døde, så hadde ikke hun skrevet uskifte med hennes ektemann. Det førte til at jeg vippset over alt jeg fikk i arv (5.000,-) fordi han ikke er en velstående mann men trenger det han kan få. De pengene var aldri mine uansett. Jeg tror ikke jeg hadde tenkt annerledes om det var snakk om en million. 

Jeg kommer heller ikke til å få arv fra min biologiske far, fordi han har skrevet alt over på kona si. Jeg kan jo ikke si noe på det. Ikke mine penger. Men det er vondt likevel egentlig, for han er ikke den som har stilt opp i oppveksten. I det hele tatt. Heldigvis har han vært noe mer tilstedeværende i voksen alder,og min stemor har vært helt fantastisk med barnebarna ❤️

Anonymkode: 5cb50...28a

Iflg loven, så har du så vidt meg bekjent krav på arv fra biologiske foreldre (så langt det er noe å arve så klart!) Google pliktarv. Han kan ikke testamentere alt han eier og har til sin kone. Du (og eventuelle søsken) har iflg loven krav på 2/3, hvis jeg ikke tar helt feil! Jeg kan altfor lite om det, men akkurat dét har jeg lest om for ikke så lenge siden!  Legger ved en link du kan ta en titt på! 

https://www.smartepenger.no/arv/157-pliktdelsarv

Anonymkode: ef22b...e04

[AnonymBruker]

Vi fikk bare beskjed om at «dette blir sånn, ikke noe man skal ha sagt».

Jeg skjønte ikke helt hva det betydde - og det viste seg at det skjønte ikke min mor heller. 
 

Mannen hennes foreslo nok ikke dette for å være kjip mot oss, men han har ikke barn selv og forstår nok ikke situasjonen hun og vi blir satt i.

Kun 1 av 4 barn turte si nei og begrunne hvorfor, og da ble det ikke noe av.

Og på svaret om han må selge om min mor faller bort først?

Ja? Han kan kjøpe oss ut, eller, få seg en noe mindre bolig. Han er en del av familien, men vi er altså 4 voksne barn med 11 barnebarn.

Altså 15 personer som kan ha behov for den bittelille arven kontra 1. 

Anonymkode: 0a0d0...139

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Iflg loven, så har du så vidt meg bekjent krav på arv fra biologiske foreldre (så langt det er noe å arve så klart!) Google pliktarv. Han kan ikke testamentere alt han eier og har til sin kone. Du (og eventuelle søsken) har iflg loven krav på 2/3, hvis jeg ikke tar helt feil! Jeg kan altfor lite om det, men akkurat dét har jeg lest om for ikke så lenge siden!  Legger ved en link du kan ta en titt på! 

https://www.smartepenger.no/arv/157-pliktdelsarv

Anonymkode: ef22b...e04

Han kan skrive over alt på kona når han lever, jo. (Så lenge han ikke selv sitter i uskifte.) Mens du lever kan du gi alt du eier til Dyrebeskyttelsen slik at det ikke er en krone å arve, og det kan ikke barna dine si noe på. Arveloven slår først inn når du dør (eller er døende).

Anonymkode: 0fef1...153

[AnonymBruker]

Det står vel i arveloven at den som sitter i uskiftet bo ikke kan gjøre noe som forringer boets verdi i særlig grad.  (Selge eller gi bort uforholdsmessig store gaver).

(Det sto i alle fall det for noen år siden, da det var aktuelt for vår del)

 

Anonymkode: f34e3...78a

[A-hunter]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Men det er sånn det er når man har særkullsbarn, det må man nesten bare godta. Det er ikke riktig at barn skal være nødt til å vente i kanskje tretti år før de får arven etter sin avdøde forelder - og i mellomtiden har det i beste fall oppstått masse økonomisk kaos slik at det er vanskelig å dokumentere verdier som har gått ut og inn de siste femti årene (og begge parter er dessuten døde!), i verste fall har steforelder redusert arven kraftig. Uskifte med særkullsbarn er oppskriften på krangel og konflikter, og det er derfor i alles interesse med skifte. Det man må gjøre for å sikre samboer/ny ektefelle, er å skrive testamente, og tegne livsforsikring som begunstiger ektefellen. Da kan den lengstlevende kjøpe ut barna til den som dør først. 
Det er nok mange foreldre som tenker at dette er uskifte  er den enkleste løsningen for DEM, men de ser ikke langt nok frem til å skjønne at dette blir det konflikter av. Det er IKKE det samme som at en forelder blir sittende i uskifte når det kun er fellesbarn!

Anonymkode: 0fef1...153

Signerer denne.

Det finnes andre løsninger enn samtykke til uskifte som også er mye, mye bedre enn det samtykket er.

Likevel er man altså grisk, egoist og eiesyk om man advarer mot den elendige uskiftesamtykke-løsningen.

[AnonymBruker]

A-hunter skrev (31 minutter siden):

Signerer denne.

Det finnes andre løsninger enn samtykke til uskifte som også er mye, mye bedre enn det samtykket er.

Likevel er man altså grisk, egoist og eiesyk om man advarer mot den elendige uskiftesamtykke-løsningen.

Hvilke løsninger? 

Anonymkode: cdd12...49a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det står vel i arveloven at den som sitter i uskiftet bo ikke kan gjøre noe som forringer boets verdi i særlig grad.  (Selge eller gi bort uforholdsmessig store gaver).

(Det sto i alle fall det for noen år siden, da det var aktuelt for vår del)

 

Anonymkode: f34e3...78a

Men det er store gaver som kommer inn her, og jeg tror regelverket har blitt løsere med ny lov (husker ikke helt, mulig noen her vet det). Og det er mye man kan gjøre (eller ikke gjøre) som forringer verdien av arven uten at man kan gjøre noe med det. Som at stefar av helsemessige og økonomiske årsaker ikke vedlikeholder eneboligen deres på tretti år slik at man kun står igjen med tomteverdien, for eksempel. 
Det er også her konfliktene kommer inn, forresten. Man bør alltid skifte hvis det er særkullsbarn! Det bør man også gjøre hvis det er kun fellesbarn men den første ektefellen faller fra tidlig, slik at det er stor sannsynlighet for at den gjenlevende vil etablere seg på nytt med ny partner - spesielt om det er mindreårige barn. 

Anonymkode: 0fef1...153

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvilke løsninger? 

Anonymkode: cdd12...49a

Testamente og livsforsikring.

Anonymkode: 0fef1...153

[AnonymBruker]

A-hunter skrev (4 minutter siden):

Du er et bedre menneske. Internett tar det ad notam. 

Som "bevandret i jussens verden" du er burde du muligens ha fanget opp at retten til arv gjelder selv der det intet er å arve, eller enda verre, bare minusverdier/gjeld.

Men selv genier som deg går vel glipp av et og annet i deres iver etter å fremheve dere selv.

Husk et smellkyss til feigeknappen da. Den reddet deg igjen.

Beklager. Jeg angrer på at jeg gikk inn på et slikt forum. Som jurist er det interessant å se den skråsikkerhet "hobbyjurister" fremviser. Jeg ser ikke på meg selv som "et bedre menneske". Men jeg kan mitt fag, på samme måte som en bilmekaniker kan sitt, en tannlege kan sitt, osv. Takk for meg. 

(Forresten; ingen arver gjeld, med mindre de f.eks velger å overta et overbelånt barndomshjem).

Anonymkode: d83d5...be3

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Spørsmål. Hvis jeg blir bedt om å signere et slikt papir, men ser at de andre særkullsbarna ikke ønsker å gjøre det, hva er poenget for meg å skrive under? Burde det ikke være enten alle særkullsbarna eller ingen? 

Anonymkode: cdd12...49a

Det vet jeg faktisk ikke. Logisk  sett bør det være alle eller ingen. 

Jeg har undertegnet på en slik kontrakt selv og leste endel rundt arveloven og familierett, men husker ikke alt. Du kan feks skrive under på uskifte men sette betingelser. Noen få. Blir det for mange blir poenget med uskifte borte. Det er også noen lovparagrafer rundt  gjeld du bør sette deg inn i. Å si ja takk til arv kan bety å si ja takk til gjeld. Det er forskjell på ny og gammel gjeld. Din mor og stefar bør lage en fremtidsfullmakt.

Å dø er en klar sak. Å bli for syk/dement til å gi samtykke er en annen. Verdier (biler, eiendom) kan forfalle fordi en person lever men ikke kan gi samtykke til å selge eller vedlikeholde. 

Å ha klare avtaler er viktig. Søsken kan bli uvenner for livet. Stesøsken har en annen opplevelse av saken og kan lage mange vanskeligheter fordi de ser ting fra et helt annet ståsted. Folk gjør seg til uvenner på livstid for småting. Foreldre har gitt alt over pliktdelsarven på 1,5 mill til veldedighet fordi de blir så sinte på barna sine. En spesifikk og konkret avtale er svært viktig for å unngå konflikter. 

[Snublefot62]

Folk blander følelser og lover. Og da blir det problemer.

Å signere et sånt papir er ikke noe annet enn idiotisk.

Gir man sin forelder rett til å sitte i uskiftet bo så utsetter man skifte frem i tid og overlater jobben med å nøste opp i kaoset med verdier til de etterlatte. Og husk at fra sin forelder dør frem til skifte så har man ingen rett til innsikt i den gjenlevendes økonomi. Kjempeplan!

I tillegg så risikerer man at den som sitter igjen også bruker opp pengene (noe de har rett til) og ikke minst gir/selger gjenstander med affeksjonsverdi for deg. Kjipt om ringen, lampen eller bildet fra bestemor blir solgt for 500 kr på loppemarkedet når det var bestemors ønske at dette skulle forbli i familien. Hvor er de følelsene?

Og når en gir fra seg arv på denne måten så hindrer en jo egne barn verdiene arven kunne gitt de. De følelsene er og helt glemt.

Nei. Dette er et idiotisk papir å signere på og de aller fleste med kompetanse på området fraråder arvingene å signere på det. Spesielt fordi man signerer og kan ikke angre seg. Man er bundet av avtalen. Og da er det ekstra kjipt om en mister kontakten med den gjenlevende eller familien på den siden, eller at forholdet blir dårlig og samarbeid fraværende.

Og tenk den følelsen da av å ringe de opp etter 15 år og si «kondolerer med pappen din men nå må vi gjøre opp boet etter mamma først før dere kan gjøre opp boet til pappaen deres - og forresten gikk mamma inn med mer penger».

Nei fader heller. Sliter en med verdier og en vil sikre hverandre så kjøper man livsforsikring og begunstiger hverandre. Eller sørger for å ha midler nok skulle det kjipe skje.

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke signert på. De tilfellene jeg har sett av dette rundt meg har ikke endt godt. Kjenner til en hvor de ikke får igjen noe etter moren. Og da tenker jeg ikke på økonomiske verdier, for de var ikke så store i utgangspunktet. Men alt av innbo og andre gjenstander med affeksjonsverdi. Mors samboer solgte hus, kastet innbo og flyttet til Sverige. Selv fotografier fra barndommen er tapt. 

Anonymkode: 98666...7ff

[Ulla Ullsokk]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi fikk bare beskjed om at «dette blir sånn, ikke noe man skal ha sagt».

Jeg skjønte ikke helt hva det betydde - og det viste seg at det skjønte ikke min mor heller. 
 

Mannen hennes foreslo nok ikke dette for å være kjip mot oss, men han har ikke barn selv og forstår nok ikke situasjonen hun og vi blir satt i.

Kun 1 av 4 barn turte si nei og begrunne hvorfor, og da ble det ikke noe av.

Og på svaret om han må selge om min mor faller bort først?

Ja? Han kan kjøpe oss ut, eller, få seg en noe mindre bolig. Han er en del av familien, men vi er altså 4 voksne barn med 11 barnebarn.

Altså 15 personer som kan ha behov for den bittelille arven kontra 1. 

Anonymkode: 0a0d0...139

15 stk som får en liten slant vs én person som kan redde hjemmet sitt og slippe å flytte midt i sorgen.

Jeg vil at min samboer skal få bli i felles hjem, mitt voksne barn må bare finne seg i det. Han er snart voksen, han har da eget liv og karriere, jeg kommer til å hjelpe han med det jeg klarer når han skal skrape sammen EK. Men han skal ikke ha mulighet til å kaste min livsledsager ut, den makten bør han ikke ha!

Vi har allerede spurt han om det, og det tok han som en selvfølge, han føler på ingen måte at det er en rett han har krav på. Men nå har jeg oppdratt min sønn til å både være selvstendig og ha empati. Hvis jeg dør ti år før min kjære, så tenker jeg at jeg dør for tidlig, og at arven kommer i «normal arvetid» uansett.

Det hadde jo stilt seg annerledes om min kjære var en alkoholisert narssistst, i sånne tilfeller er det en dårlig idé. Men de fleste er jo ikke det.

[Snublefot62]

Ulla Ullsokk skrev (2 minutter siden):

15 stk som får en liten slant vs én person som kan redde hjemmet sitt og slippe å flytte midt i sorgen.

Jeg vil at min samboer skal få bli i felles hjem, mitt voksne barn må bare finne seg i det. Han er snart voksen, han har da eget liv og karriere, jeg kommer til å hjelpe han med det jeg klarer når han skal skrape sammen EK. Men han skal ikke ha mulighet til å kaste min livsledsager ut, den makten bør han ikke ha!

Vi har allerede spurt han om det, og det tok han som en selvfølge, han føler på ingen måte at det er en rett han har krav på. Men nå har jeg oppdratt min sønn til å både være selvstendig og ha empati. Hvis jeg dør ti år før min kjære, så tenker jeg at jeg dør for tidlig, og at arven kommer i «normal arvetid» uansett.

Det hadde jo stilt seg annerledes om min kjære var en alkoholisert narssistst, i sånne tilfeller er det en dårlig idé. Men de fleste er jo ikke det.

Men den makten har han. Det er forankret i norsk lov.

Dere er de voksne og må selv planlegge for dette og lage en plan som fungerer for dere. Ikke la dette bli et problem for dine barn oppi all sorgen i tillegg.

Ta ansvar selv.

[AnonymBruker]

Ulla Ullsokk skrev (1 minutt siden):

15 stk som får en liten slant vs én person som kan redde hjemmet sitt og slippe å flytte midt i sorgen.

Jeg vil at min samboer skal få bli i felles hjem, mitt voksne barn må bare finne seg i det. Han er snart voksen, han har da eget liv og karriere, jeg kommer til å hjelpe han med det jeg klarer når han skal skrape sammen EK. Men han skal ikke ha mulighet til å kaste min livsledsager ut, den makten bør han ikke ha!

Vi har allerede spurt han om det, og det tok han som en selvfølge, han føler på ingen måte at det er en rett han har krav på. Men nå har jeg oppdratt min sønn til å både være selvstendig og ha empati. Hvis jeg dør ti år før min kjære, så tenker jeg at jeg dør for tidlig, og at arven kommer i «normal arvetid» uansett.

Det hadde jo stilt seg annerledes om min kjære var en alkoholisert narssistst, i sånne tilfeller er det en dårlig idé. Men de fleste er jo ikke det.

Men det er jo ikke som om alternative til uskifte er at man må gå fra hus og hjem. Arvinger kan kjøpes ut. Det kan selvsagt bli kostbart, men det finnes jo forsikringer og løsninger som gjør at det lar seg ordne uten ruin. Jeg forstår helt ærlig ikke at gjenlevende partner ønsker å sitte i uskifte med særkullsbarn heller jeg. Jeg hadde ikke vært komfortabel med å disponere en økonomi som egentlig burde vært gjort opp med andre som har rett til verdier jeg satt på. 

Anonymkode: 98666...7ff