samlivsbrudd.

[AnonymBruker]

samboer ønsker å gå fra meg etter 6 år, sier hun ikke har de samme følelsene lenger.

har forsøkt alt for å endre hennes mening, fra parterapi til ferier og reise, gaver og kos.

hun virker takknemlig, men kan føle at hun ikke blir like glad. Hun har aldri vært så flink med å gi meg kjærlighet eller oppmerksomhet tilbake slik jeg har gjort, men jeg holdt ut fordi jeg elsket henne så høyt. Når vi kranglet var det alltid meg som kom krabbene tilbake, og når vi krangler nå, så er det mer silent treatment. Ikke viser hun tegn til depresjon heller.. hun er ellers glad og blid, men unngår meg mest mulig, styrer med andre ting i helgene når vi er sammen, blir lengre på jobb, eller er ofte hos venninner/søsken etter jobb.

Dette sårer, for nå har jeg innsett at all det strevet mitt har vært forgjeves.

Hva kan jeg gjøre?

Jeg er nærmest besatt av kvinnen, nå som jeg har fått sjokkbeskjeden om at hun vil gå, har jeg blitt mer desperat!

Har hun funnet seg en annen? Jeg ser ikke noe tegn på det!

Jeg trenger virkelig hjelp!

 

 

Anonymkode: 71bdf...ee4

[AnonymBruker]

Er midt oppi det selv. Har vært sammen med min i nesten 12 år. Jeg forsøkte også alt i likhet med deg, men klarte ikke å stoppe henne fra å flytte ut. Jeg måtte i stedet for bare forsøke å støtte henne. Hva som skjer videre nå er usikkert. Vi har mye kontakt selv om hun har flyttet, så det er jo lov å håpe at hun kommer tilbake. Kanskje det kan være godt med litt tid fra hverandre? Jeg har det i hvert fall knalltøft. Har gått ned flere kilo og sover veldig dårlig om natten. Jeg prøver å gi henne mest mulig tid til å puste og maser ikke på henne om å komme tilbake. Hvis jeg virker for desperat vil jeg bare dytte henne lengre unna. Når jeg har det skikkelig ille har jeg egentlig bare lyst til å reise opp til henne og banke på døren hennes, men jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av det. Jeg tror det beste er å gi litt pusterom. Hvis man er ment til å være sammen kommer hun tilbake. Hvis man ikke gir de avstand etter de har flyttet blir alt bare verre. Kanskje den avstanden en periode er det som skal til for å kjenne på savnet, og at de får lyst til å komme hjem igjen. Jeg har også lurt på om min har funnet en annen, men hun benekter det selv. Det hjelper heller ikke her å mase for mye. Det gjør det bare verre. Håper det ordner seg for deg. Det er knalltøft, så man må bare stålsette seg og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis hun virkelig vil flytte slik som min er beste måten å vise at du elsker henne på å støtte henne. Vet det høres absurd ut, men det er lettere å komme tilbake hvis dere skilles som venner. 

 

 

 

Anonymkode: 15133...9ac

[MakeItHappen]

Jeg har selv vært den som har gått, og min erfaring var at jo mer desperat og pågående han ble, jo mer trakk jeg meg unna. Jeg følte meg kvalt. Det slo helt feil ut.

Gi pusterom. 

[Flintis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

samboer ønsker å gå fra meg etter 6 år, sier hun ikke har de samme følelsene lenger.

har forsøkt alt for å endre hennes mening, fra parterapi til ferier og reise, gaver og kos.

hun virker takknemlig, men kan føle at hun ikke blir like glad. Hun har aldri vært så flink med å gi meg kjærlighet eller oppmerksomhet tilbake slik jeg har gjort, men jeg holdt ut fordi jeg elsket henne så høyt. Når vi kranglet var det alltid meg som kom krabbene tilbake, og når vi krangler nå, så er det mer silent treatment. Ikke viser hun tegn til depresjon heller.. hun er ellers glad og blid, men unngår meg mest mulig, styrer med andre ting i helgene når vi er sammen, blir lengre på jobb, eller er ofte hos venninner/søsken etter jobb.

Dette sårer, for nå har jeg innsett at all det strevet mitt har vært forgjeves.

Hva kan jeg gjøre?

Jeg er nærmest besatt av kvinnen, nå som jeg har fått sjokkbeskjeden om at hun vil gå, har jeg blitt mer desperat!

Har hun funnet seg en annen? Jeg ser ikke noe tegn på det!

Jeg trenger virkelig hjelp!

 

 

Anonymkode: 71bdf...ee4

Det du kan gjøre er å lære av forholdet og ta det med deg. Hun vil ikke være med deg fordi hun har det bedre uten deg. Har du et liv som dreier seg om andre ting enn henne eller er hun livet?

[AnonymBruker]

16 minutter siden, MakeItHappen said:

Jeg har selv vært den som har gått, og min erfaring var at jo mer desperat og pågående han ble, jo mer trakk jeg meg unna. Jeg følte meg kvalt. Det slo helt feil ut.

Gi pusterom. 

Skriver under på denne. Jeg har også vært den som har gått. Exen prøvde alt mulig for å få meg tilbake. Følte meg bare kvalt og forfulgt og mistet helt totalt respekten for han. Oppførselen hans bekreftet egentlig bare hvor riktig det var for meg å gå. Det beste du kan gjøre er å ha selvrespekt nok til å gå videre i livet selv om det nok er utrolig vondt og vanskelig. 

Anonymkode: 7d1f4...719

[AnonymBruker]

Du er HEKTA, du viser alle tegn til periodisk forsterkning - hvis jeg bare gjør sånn og sånn, så vil hun nok ha meg. 

Så får du litt for strevet og belønningssenteret i hjernen lyser opp og du har fått "dopet" ditt.

Hør hva hun sier og trekk deg unna, hun vil ikke ha deg og blir mer og mer kvelt.

"Atferdspsykologi Det tredje Gran legger merke til hos Nora er at hun føler seg som en rotte i et bur. Et av de viktigste atferdsteoretiske fenomenene for å forklare hvordan et hekt etableres, er periodisk forsterkning. Forskning viser at belønning som gis med ujevne intervaller (og dermed stor grad av uforutsigbarhet) kan skape besettende atferd."

https://speilvendt.no/amygdalas-fange/

 

 

Anonymkode: 631b0...a20

[AnonymBruker]

Trekk deg unna og slikk sårene dine i enerom.

Anonymkode: bcc28...f4f

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

samboer ønsker å gå fra meg etter 6 år, sier hun ikke har de samme følelsene lenger.

har forsøkt alt for å endre hennes mening, fra parterapi til ferier og reise, gaver og kos.

hun virker takknemlig, men kan føle at hun ikke blir like glad. Hun har aldri vært så flink med å gi meg kjærlighet eller oppmerksomhet tilbake slik jeg har gjort, men jeg holdt ut fordi jeg elsket henne så høyt. Når vi kranglet var det alltid meg som kom krabbene tilbake, og når vi krangler nå, så er det mer silent treatment. Ikke viser hun tegn til depresjon heller.. hun er ellers glad og blid, men unngår meg mest mulig, styrer med andre ting i helgene når vi er sammen, blir lengre på jobb, eller er ofte hos venninner/søsken etter jobb.

Dette sårer, for nå har jeg innsett at all det strevet mitt har vært forgjeves.

Hva kan jeg gjøre?

Jeg er nærmest besatt av kvinnen, nå som jeg har fått sjokkbeskjeden om at hun vil gå, har jeg blitt mer desperat!

Har hun funnet seg en annen? Jeg ser ikke noe tegn på det!

Jeg trenger virkelig hjelp!

 

 

Anonymkode: 71bdf...ee4

Glem henne, hun er ferdig med deg

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

har forsøkt alt for å endre hennes mening, fra parterapi til ferier og reise, gaver og kos.

hun virker takknemlig, men kan føle at hun ikke blir like glad.

Jeg husker en kjæreste jeg gjorde det slutt med. Han var utrolig snill og god. Han gav meg mye av gaver, ferie og oppmerksomhet. Det verdsatte jeg, og som kjæreste gav jeg igjen, og elsket gjensidigheten.

Men jeg følte etter hvert at han alltid måtte gi meg mer enn det jeg gav ham. Det var opp til meg å bestemme hva jeg ville at vi skulle gjøre. 

Det resulterte i at jeg stadig fikk dårlig samvittighet. For da bestemte jo jeg, og han var så snill, og jeg følte meg egoistisk på en måte. Jeg ble lei meg. Han fikk ikke frem den gode følelsen i meg som jeg har når jeg gjør ting for ham og han blir glad for nettopp det at jeg gjør noen for ham sånn at han blir glad. 

Jeg likte ikke meg selv. Jo mer han gav, jo mindre følte jeg meg egentlig. Han var den gode, den beste. Det var ikke jeg.

Siden hr jeg oppdaget dette, og tenkt over det. Det som gjør meg glad er at det er JEG som gjør min partner glad. At jeg får høre av min partner at han blir så glad for det jeg gjør og er.

Nå føler jeg at det er blitt sånn at man skal være så "snill" med partneren sin og si at hun/han må gjøre det han/hun vil; gi fri tøyler. 

Det gjør meg trist. Den beste følelsen for meg er at partneren sier at jeg er så glad i deg, jeg vil ha deg, jeg vil være med deg, jeg blir glad når du er med meg, jeg føler meg lykkelig når jeg er med deg.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

 

Hun har aldri vært så flink med å gi meg kjærlighet eller oppmerksomhet tilbake slik jeg har gjort, men jeg holdt ut fordi jeg elsket henne så høyt.

Hadde jeg vært din kjæreste, hadde jeg trolig følt det at du holdt ut med meg, selv om jeg var som jeg var. Det var derfor jeg skrev det over, for den følelsen fikk jeg litt den gangen. 

Jeg ville at han skulle heller vise meg at jeg var flink med å gi kjærlighet, at han sa at jeg gjorde ham glad....... Men han var mer opptatt av å vise meg hvor god og flink han var selv. Man får en god følelse av å høre fra en annen at man er god.

Jeg tenker at alt hadde vært mye enklere og mer kjærlighet dersom vi mennesker hadde brukt et mer personlig språk og brukt "Jeg" i setningene: Som JEG føler at....JEG hadde blitt glad......osv

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Dette sårer, for nå har jeg innsett at all det strevet mitt har vært forgjeves.

At jeg var årsaken til at partneren min ble såret, var absolutt en veldig lei og dårlig følelse. Jeg ville ikke være en person som gjorde at min partner ble lei seg. 

Han kunne si til meg at han ble såret over at jeg gjorde........   Det resulterte i at jeg ikke likte meg selv. Han fikk meg ikke til å føle meg "stor", om du skjønner?

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva kan jeg gjøre?

Jeg er nærmest besatt av kvinnen, nå som jeg har fått sjokkbeskjeden om at hun vil gå, har jeg blitt mer desperat!

Har hun funnet seg en annen? Jeg ser ikke noe tegn på det!

Jeg trenger virkelig hjelp!

 

 

Anonymkode: 71bdf...ee4

Jeg tenker at kanskje dt beste er at dere begge går hver deres vei.

Ellers tenker jeg at det du kan si er at hun er det beste som har hendt deg. Du har tenkt, og innsett at det hun har vært for deg som kjæreste, har betydd så uendelig mye for deg, Det å våkne opp med deg, se deg smile, se deg ..... Være sammen med deg fordi du er akkurat som du er. Den nydeligste person i verden for meg.

Jeg ønsker ditt beste.  Jeg forstår at de varme gjensidige følelsene ikke er der og det vil jeg respektere. Når det er slik, føler jeg at det beste er at vi begge går videre og jeg forstår at det er en avslutning.

Jeg ville bare si til deg hvor takknemlig jeg er over å ha hatt deg i mitt liv. 

Kjærlig hilsen din .......

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skriver under på denne. Jeg har også vært den som har gått. Exen prøvde alt mulig for å få meg tilbake. Følte meg bare kvalt og forfulgt og mistet helt totalt respekten for han. Oppførselen hans bekreftet egentlig bare hvor riktig det var for meg å gå. Det beste du kan gjøre er å ha selvrespekt nok til å gå videre i livet selv om det nok er utrolig vondt og vanskelig. 

Anonymkode: 7d1f4...719

Ja, du bekrefter min mistanke, for alt jeg gjør er feil. men jeg har virkelig prøvd, og kommer ingen vei.. 

er ingen håp nå.. jeg har mistet henne.

Anonymkode: 71bdf...ee4

[AnonymBruker]

exictence skrev (1 time siden):

Jeg husker en kjæreste jeg gjorde det slutt med. Han var utrolig snill og god. Han gav meg mye av gaver, ferie og oppmerksomhet. Det verdsatte jeg, og som kjæreste gav jeg igjen, og elsket gjensidigheten.

Men jeg følte etter hvert at han alltid måtte gi meg mer enn det jeg gav ham. Det var opp til meg å bestemme hva jeg ville at vi skulle gjøre. 

Det resulterte i at jeg stadig fikk dårlig samvittighet. For da bestemte jo jeg, og han var så snill, og jeg følte meg egoistisk på en måte. Jeg ble lei meg. Han fikk ikke frem den gode følelsen i meg som jeg har når jeg gjør ting for ham og han blir glad for nettopp det at jeg gjør noen for ham sånn at han blir glad. 

Jeg likte ikke meg selv. Jo mer han gav, jo mindre følte jeg meg egentlig. Han var den gode, den beste. Det var ikke jeg.

Siden hr jeg oppdaget dette, og tenkt over det. Det som gjør meg glad er at det er JEG som gjør min partner glad. At jeg får høre av min partner at han blir så glad for det jeg gjør og er.

Nå føler jeg at det er blitt sånn at man skal være så "snill" med partneren sin og si at hun/han må gjøre det han/hun vil; gi fri tøyler. 

Det gjør meg trist. Den beste følelsen for meg er at partneren sier at jeg er så glad i deg, jeg vil ha deg, jeg vil være med deg, jeg blir glad når du er med meg, jeg føler meg lykkelig når jeg er med deg.

 

Hadde jeg vært din kjæreste, hadde jeg trolig følt det at du holdt ut med meg, selv om jeg var som jeg var. Det var derfor jeg skrev det over, for den følelsen fikk jeg litt den gangen. 

Jeg ville at han skulle heller vise meg at jeg var flink med å gi kjærlighet, at han sa at jeg gjorde ham glad....... Men han var mer opptatt av å vise meg hvor god og flink han var selv. Man får en god følelse av å høre fra en annen at man er god.

Jeg tenker at alt hadde vært mye enklere og mer kjærlighet dersom vi mennesker hadde brukt et mer personlig språk og brukt "Jeg" i setningene: Som JEG føler at....JEG hadde blitt glad......osv

At jeg var årsaken til at partneren min ble såret, var absolutt en veldig lei og dårlig følelse. Jeg ville ikke være en person som gjorde at min partner ble lei seg. 

Han kunne si til meg at han ble såret over at jeg gjorde........   Det resulterte i at jeg ikke likte meg selv. Han fikk meg ikke til å føle meg "stor", om du skjønner?

 

Jeg tenker at kanskje dt beste er at dere begge går hver deres vei.

Ellers tenker jeg at det du kan si er at hun er det beste som har hendt deg. Du har tenkt, og innsett at det hun har vært for deg som kjæreste, har betydd så uendelig mye for deg, Det å våkne opp med deg, se deg smile, se deg ..... Være sammen med deg fordi du er akkurat som du er. Den nydeligste person i verden for meg.

Jeg ønsker ditt beste.  Jeg forstår at de varme gjensidige følelsene ikke er der og det vil jeg respektere. Når det er slik, føler jeg at det beste er at vi begge går videre og jeg forstår at det er en avslutning.

Jeg ville bare si til deg hvor takknemlig jeg er over å ha hatt deg i mitt liv. 

Kjærlig hilsen din .......

Jeg har selv fått høre dette fra min eks at jeg er for snill, og at hun ikke klarer å gi tilbake like mye. Det er sikkert helt forferdelig å kjenne på den følelsen. Jeg har forsøkt å si til henne at du gir meg alt jeg vil ha, og at det ikke er noe konkurranse med hvem som gir mest. At jeg elsker deg og alt du gjør for meg. Alle små ting. Bare at du er her for meg er en stor gave. Jeg har vært den i forholdt som har hatt best økonomi og da blir det naturlig at jeg kanskje gjør litt ekstra. Hvis man regner i inntekt er det egentlig hun som har bidratt med mest av lønningen sin, selv om jeg har brukt mest i kroner og øre. Jeg har også vært den som har vist mest følelser ovenfor henne. Eksen min er egentlig ikke så flink til å vise følelser på samme måte som meg. Jeg skjønner jo i etterkant at det også kan skape avstand ved at hun ikke klarer å gi like mye tilbake. I familien hennes for eksempel bruker de aldri ordene jeg elsker deg.  Hun har aldri hørt foreldrene sine si det til hverandre, eller fått høre det fra foreldrene. Det er derfor er veldig unaturlig ord for henne å bruke. Når jeg fra tid til annen har sagt jeg elsker deg så har hun kjent på en stor avstand siden det er et ord hun ikke er vant til å bruke. Hun har lyst å bruke ordet, men det falt ikke naturlig for henne å si det. Når hun snakker om ordene sier hun ikke det en gang, men refererer til de tre ordene.  

 

Anonymkode: 15133...9ac

[umAxa]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ja, du bekrefter min mistanke, for alt jeg gjør er feil. men jeg har virkelig prøvd, og kommer ingen vei.. 

er ingen håp nå.. jeg har mistet henne.

Anonymkode: 71bdf...ee4

Jepp la henne gå, men stå oppreist med en rak rygg inn i deg når du gir slipp.

Å trygle har aldri vært attraktivt, uansett om vi snakker på første date eller desperat klamre seg til henne når hun vil vekk.

[AnonymBruker]

Siden jeg har vært gjennom det selv vil jeg bare komme med noen innspill. Slik jeg leser mange av innleggene her kan det virke som at det er du som har gjort noe galt. Det vil jeg bare si med en gang – det har du ikke. Du har tvert i mot gjort det du kan for å få ting til å virke. Det er ikke din feil at du har så mye å gi at hun kanskje føler seg underlegen. Det er to parter i ett forhold, og det er viktig med god kommunikasjon. Hvis hun føler du gjør for mye eller for lite av noe har hun like mye ansvar som deg å gi tilbakemelding om at ting ikke er ok før det går så langt at det blir et brudd. Dessverre er det ofte slik at når kvinner har bestemt seg for noe er det vanskelig å få de til å snu. De har ofte gått å kjent på negativitet i lang tid. Har gjerne også pratet med venner og familie som støtter de i stedet er best å gå. Hvis du gir henne fred kan det være at hun kanskje kommer tilbake, men ikke ha for store forhåpninger. Det hjelper i hvert fall ikke å presse henne eller å trygle. 

Anonymkode: 9f0b7...346