Gruer meg til å gå til legen

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg er 30 år gammel, og mistet min mor uventet for to måneder siden. Det er uklarheter rundt dødsfallet, noe som tærer på meg. Hun døde på sykehuset, jeg ønsker ikke skrive så mye om dette. Jeg prøver å finne ut av hva som skjedde, men i en travel hverdag med jobb og små barn som skal ivaretas så er jeg ofte veldig sliten.

 Jeg jobber på sykehus og sorgen trigges til tider veldig av situasjoner på jobb, som kan minne om ting som skjedde med min mor, men jeg må bare ta meg sammen og skyve det til side, da jeg jo er på jobb. I tillegg opplever jeg, som sikkert mange i sorg kan kjenne seg igjen i, manglende forståelse og omsorg fra omgivelsene og spesielt arbeidsgiver og ledelse. Jeg har ikke fått noe spørsmål om tilrettelegging eller om jeg har for mye på meg fra nærmeste leder eller nærmeste kollegaer. Jeg har mye selvstendighet i jobben og dessverre er det også slik at ved fravær så hoper ting seg opp, og vi er presset fra alle kanter og hele teamet er overarbeidet. Jeg har tatt opp situasjonen før sommeren, allerede før min mor døde, men det nytter ikke, for det er ikke noe løsning på ressursmangelen. Hver dag er det nye ting som skal løses, før vi har gjort ferdig det vi allerede har begynt på. Jeg gruer meg hver dag til nok en dag med dette, og føler at kroppen ikke lenger klarer å bære alt det tunge, som om beina veier flere tonn.
 

Sorg er naturlig og noe jeg vet jeg må leve med, men situasjonen på jobb kombinert med uvissheten og alt det arbeidet som må nedlegges i å finne ut av hva som skjedde med min mor, har kjørt meg rett i kjelleren. Jeg er helt utslitt og på randen av sammenbrudd, men er redd for hvordan legen kommer til å møte meg. Jeg vet at arbeid er helsefremmende og at sorg er noe man må gjennom, men det handler ikke om det, men at jeg ikke opplever at arbeidssituasjonen er holdbar, spesielt nå som jeg i tillegg har lavere toleranse for stress grunnet sorg. Det føles som jeg har mistet kontroll på alle arenaer i livet.
 

Det er ingen rom for å bearbeide det uventede dødsfallet og omstendighetene rundt og på jobb er det bare fullt kjør og jeg har hjertebank hver dag både til og fra jobb, og på kvelden når jeg setter meg ned. Gått ned 7 kg og har en bmi på 17 nå, og kroppen spiller ikke på lag, og mentalt er jeg helt på bristepunktet. Men jeg vet liksom ikke hva legen skal gjøre heller, om han bare kommer med råd om å kutte ned på ting som ikke er nødvendige, og prioritere, noe jeg allerede har gjort. Jeg går bare på jobb og er hjemme med barna og samboeren min, og gjør ingenting gøy utenom, fordi jeg ikke har overskudd. Streber ikke etter et plettfritt hjem eller masse aktiviteter. Så jeg kan ikke prioritere vekk noe mer som vil gi rom for noe overskudd.

Vet ikke hvor jeg vil med dette, er bare helt i kjelleren og føler ingen forstår meg. Syns det er vanskelig å skulle gå i dialog med ledere som ikke kan gjøre noe uansett og blottlegge sorgen min når de ikke har spurt eller prøvd å gjøre noe så langt.

Skal til legen men vet liksom ikke, er redd han skal bagatellisere min opplevelse eller bare komme med råd som ikke vil hjelpe.. Aller helst skulle jeg snakket med en psykolog men vet jo hva ståa er med å bli henvist, det er vel nesten umulig å komme til.

 

 

Anonymkode: 17507...b4a

[AnonymBruker]

Dette hørtes tøft ut ❤️ Og kondolerer!

Når det gjelder legen, så har jeg et par tanker - ta til deg det du vil og forkast resten.

- Tenk at du drar til legen for å få råd og veiledning til hvordan du kan unngå å kjøre deg selv helt i kjelleren. Åpent sinn. Ikke gå inn med en «bestilling» på sykmelding, la heller legen evt ta initiativet til å vurdere det sammen med deg. Tror leger generelt har lettere for

- Du forklarer deg veldig fint i innlegget synes jeg. Det er oversiktlig, konkret og utfyllende. Du kan sende dette til legen på forhånd om du vil? Bruk e-konsultasjon, og bare skriv at du ønsket å formidle dette i forkant av timen, men ikke trenger svar digitalt. Av og til er det lettere å få frem ting skriftlig enn når du sitter der litt stressa. Da har dere også bedre tid til å snakke løsninger, i stede for å bruke halve timen på å forklare situasjonen. Uansett: du må få fram alt du skriver her. Det er fullstendig lov å si eller skrive i starten at det er vanskelig å ta opp fordi du er redd for at han skal misforstå og derfor bagatellisere eller komme med råd du allerede prøver. Da vil han sannsynligvis legge seg litt ekstra i selen for å møte deg på en god måte - uavhengig av innholdet i det han mener.

- Psykolog ja..det er ofte ikke så lett i praksis om du ikke har råd til å gå privat. Men du kan jo uansett si at du tror du trenger å snakke med noen? Hør med legen hva han tenker? Har du en ok lege du kommuniserer godt med, så kan du få god oppfølging der også 😊 over tid!

Jeg har vært hos min en gang i måneden i 2 år nå 🙈 Var også livredd for at han skulle tro det ikke var så galt, at jeg ikke skulle klare å forklare. Men han har vært helt fantastisk ❤️ Og i dag kjenner han meg såpass godt at han ser ting før jeg innser det selv, og kan si rett ut at han ikke tror på meg 🙄 (altså i meningen at det ikke egentlig stemmer og jeg ubevisst prøver å overtale meg selv feks). Tar meg alltid på alvor.

Så gi legen din en sjanse! Det kan gå veldig bra! Og viss ikke - så prøver du igjen. Da tester du ut rådene han gav en liten stund, også tar du kontakt igjen med en ny plan for å få enda bedre frem hvor mye du strever.

- 

Anonymkode: 73a3b...f2d

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar ❤️ Og mange gode ord og en fin oversikt over forslag. 
 

Jeg er ikke ute etter en sykemelding nødvendigvis, er bare livredd for at jeg bare skal kollapse helt, da jeg føler meg så presset fra alle kanter uten at jeg ser løsninger på det. Kanskje legen kan se det på en annen måte, eller vet hvor langt man kan tøye strikken før den ryker.. Jeg føler at for hver ting som «koster noe ekstra», så lades jeg mer og mer ut, men uten å kunne hente det inn igjen, og neste dag starter på et lavere nivå enn dagen før.. Syns det er skummelt å se hvor fort det bare går nedover, enn så mye jeg prøver å prioritere, legge inn hvile, egenomsorg, så langt det lar seg gjøre. Har også barn å ta vare på og samboer tar allerede mest akkurat nå og der er jeg ikke villig til å gi bort noe mer, da jeg elsker tiden sammen med de.

Jeg liker ikke å få sympati eller å være til bry og derfor er det så vanskelig å skulle gå til legen, for det koster så mye for meg og spesielt hvis han mener at jeg er skyld i dette selv og bare må stå i det.. 
 

Uff, takk for svaret ditt ❤️ Føler meg helt bortkommen og alene i alt dette her, kommer nok til å prioritere å gå til privat psykolog hvis ikke jeg kan få noe lavterskeltilbud eller noe via legen.

Anonymkode: 17507...b4a

[AnonymBruker]

Bare hyggelig ❤️ Legen vil aldri si at det er din feil, eller at du bare må stå i det. Dette er mer enn «litt sliten av hektisk hverdag». Så tror det er viktig at du får frem alt du faktisk har prøvd allerede, og at du er rådvill fordi du faktisk ikke vet hva du kan gjøre videre. Tror legen din vil ta deg 100% på alvor!

Kjente meg litt for mye igjen i innlegget ditt til å sitte stille. Jeg bare var der for to år siden, og skulle veldig gjerne gått tilbake og sagt et par ting til meg selv 🙄 Det er vanskelig å «være til bry»..for noen av oss..men det er ikke bry, og legen har nok hørt det før - og har erfaring i å hjelpe. Både du, mannen og barna trenger at du tar det skrittet. Hyl ut om du vil sende PM, det er helt ok ❤️

Anonymkode: 73a3b...f2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2022 den 21.39):

Bare hyggelig ❤️ Legen vil aldri si at det er din feil, eller at du bare må stå i det. Dette er mer enn «litt sliten av hektisk hverdag». Så tror det er viktig at du får frem alt du faktisk har prøvd allerede, og at du er rådvill fordi du faktisk ikke vet hva du kan gjøre videre. Tror legen din vil ta deg 100% på alvor!

Kjente meg litt for mye igjen i innlegget ditt til å sitte stille. Jeg bare var der for to år siden, og skulle veldig gjerne gått tilbake og sagt et par ting til meg selv 🙄 Det er vanskelig å «være til bry»..for noen av oss..men det er ikke bry, og legen har nok hørt det før - og har erfaring i å hjelpe. Både du, mannen og barna trenger at du tar det skrittet. Hyl ut om du vil sende PM, det er helt ok ❤️

Anonymkode: 73a3b...f2d

Tusen takk❤️ Legen sykemeldte meg i to uker med beskjed om å fylle opp bufferen, hvile men også gjøre ting som er gøy, som jeg har nedprioritert i lang tid. Så da får vi se hvordan det går fremover. Ting på jobb kommer jo bare til å hope seg opp, men det får bare være..

Nå ble jeg nysgjerrig på hva du ville sagt til deg selv for to år siden, men du trenger ikke dele det hvis du ikke vil eller er komfortabel med det. Hvordan går det med deg i dag, er det lys i enden av tunnelen for meg? Jeg ser bare stress, stress, stress og sorg når jeg ser fremover, men håper på bedre tider..

Anonymkode: 17507...b4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen takk❤️ Legen sykemeldte meg i to uker med beskjed om å fylle opp bufferen, hvile men også gjøre ting som er gøy, som jeg har nedprioritert i lang tid. Så da får vi se hvordan det går fremover. Ting på jobb kommer jo bare til å hope seg opp, men det får bare være..

Nå ble jeg nysgjerrig på hva du ville sagt til deg selv for to år siden, men du trenger ikke dele det hvis du ikke vil eller er komfortabel med det. Hvordan går det med deg i dag, er det lys i enden av tunnelen for meg? Jeg ser bare stress, stress, stress og sorg når jeg ser fremover, men håper på bedre tider..

Anonymkode: 17507...b4a

Så bra! ❤️ Går ut fra at du samtidig fikk en time ved utløpet av sykmeldingen? Håper du klarer å gi deg selv gode opplevelser disse ukene, og tid til å kjenne etter hva som må til fremover.

Tja. Hva jeg ville sagt? Jeg hadde vel ikke hørt på meg selv heller 🙄 men jeg skulle gjerne fått overbevist meg selv om at det er ok at ting tar tid, at det vil ta lang tid. At det der forventningspresset jeg kjente så veldig på (ang å «bli ferdig», komme i gang på jobb igjen) var helt fiktivt og kom kun fra meg selv. At å presse meg for mye for tidlig bare gjør at ting tar enda lengre tid, og blir verre. For det gjorde jeg to ganger, og det fikk store konsekvenser. Av og til vil jeg denge meg selv hardt i hodet ved tanken på at mye av dette kunne vært unngått om jeg bare lytta i den tiden der. Til legen (som prøvde å holde igjen), til kroppen min.. 

I dag.. AAP, jobber bittelitt. Har lang vei igjen. Legen sa han trodde det ville ta et år til. Ting er ganske mørkt egentlig.

Så ta det som en «skrekkhistorie» om du en gang skulle befinne deg i en situasjon der legen og kroppen din anbefaler det motsatte av samvittigheten din. Kan være lurt å lytte.

Lykke til ❤️
 

 

 

Anonymkode: 73a3b...f2d