Ekteskap og følelser for andre

[Gjest Gjest]

Jeg er gift på tredje året, og jeg og kona har vært sammen i snart 10 år. Vi har stort sett hatt det bra, men vi har også hatt tyngre perioder (hvem har ikke det). Nå er vi inne i en ganske tung periode, og det sliter på oss begge.

I den siste tiden har jeg begynt å fått følelser for en kollega, og jeg har en anelse om at interessen er gjengjeldt, men jeg har ikke snakket med henne om det.

Følelsene for kona har bleknet en del den senere tida, men det kan selvfølgelig være ubevisst styrt dit pga følelsene jeg har til hun andre, men jeg fokuserer mer og mer på ting som gjør at vi ikke passer sammen. Vi er forskjellige på en del områder som jeg ikke skal gå nærmere innpå.

Jeg har lyst til å snakke med hun andre for høre hva hun egentlig føler, men så er det jo samvittigheten og fornuften som stopper meg. Jeg vet jo at det "riktige" å gjøre er bare å prøve å la interessen for hun andre gå over, men det er ikke lett når jeg ser henne hver dag.

For en tid siden bestemte jeg meg for å tvinge meg selv til å stenge ute følelsene, men de dukker stadig opp igjen, og jeg kjenner at jeg er i ferd med å bli alvorlig forelsket.

Noen som har vært i tilsvarende situasjon som kan komme med noen trøstende ord. Jeg er ikke ute etter en "godkjenning" for å bryte ut av ekteskapet eller noe sånt. Jeg er 100% klar over at det er en avgjørelse jeg må ta på egenhånd, men det hadde vært fint å fått noen ord med på veien likevel.

[Belit]

Jeg vil tro det er nokså vanlig at man kan få varme følelser for andre enn ektefellen i løpet av et langt samliv. Tankene er dine egne, og det er ingen grunn til å piske seg selv over dem.

Spørsmålet er selvfølgelig hva du foretar deg når slike følelser oppstår. Hvis du handler i henhold til den nye forelskelsen så vil jo det ofte ha omkostninger i form av samlivsbrudd og evt oppbrudd for barn, for ikke å snakke om alle de vonde følelsene som vil oppstå på alle kanter.

Hvis du velger å forbli hos ektefellen har du valgmuligheter. Du kan lide i stillhet og prøve å finne glede i at du gjorde "det rette" - og kanskje bli bitter og sur. Eller du kan ta dette som et tegn på at noe må gjøres med ekteskapet og rette kreftene mot å forbedre dagens situasjon. Du kan fortelle henne om opplevelsen din og ordne opp sammen, eller du kan ta ansvaret på din egen kappe og selv ta ansvar for at forelskelsen svinner hen.

Forelskelse som ikke får næring dør. Hvis du vil bli i ekteskapet må du slutte å gi forelskelsen næring. Fjerne deg fra kollegaen. Ikke spise lunsj sammen eller samtidig. Gå inn i andre prosjekter enn dem hun er på. Ikke småprate ved kopimaskinen. Ikke sende koselige mailer på internsystemet. I verste fall kanskje du må se deg om etter en annen jobb. Forelskelsen i kollegaen er DITT ansvar, ikke kona di sitt. At dere har hatt problemer før er både ditt og kona di sitt ansvar, og du bør ikke knytte dette til kollegaen din. Da kan du plutselig føle deg "berettiget" til et sidesprang eller underbevisst skyve skylda for din oppførsel over på kona. Begge deler er feil og rettferdig.

Kollegaen din er også bare et menneske, og på jobben ser du henne alltid fra sin beste side: Nydusjet, velkledd, opplagt, engasjert i noe hun er god på. Et forhold avslører mange andre sider ved en person, og det er store muligheter for at kollegaen ikke er det spor greiere å leve sammen med enn kona.

Helt generelt er det min oppfatning at mange viser mindre interesse for å jobbe hardt med eksteskapet enn man skulle tro, gitt at man egentlig har gitt et livslangt løfte. Men jeg er jo ikke i ditt forhold og kan ikke bedømme dét.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for et veloverveid svar.

Jeg vet at "det rette" er å jobbe videre med ekteskapet, men jeg klarer heller ikke helt å løsrive meg fra tanken om at hun på jobben kan være "den rette" (i den grad noe sånt finnes). Jeg innser selvsagt at de nye følelsene er mer spennende, og at jeg derfor forsøker å finne feil på kona og sammenligner henne med alt det fine jeg ser i den nye.

Problemet er at dersom jeg ikke forteller noe, er jeg redd for å bli, som du sier "sur og bitter". Kommunikasjon har i grunnen vært hovedproblemet vårt gjennom hele forholdet, og skulle jeg ha fortalt det er jeg redd at det uansett ville blitt verre, og at hun ville ha problemer med å akseptere det.

Det kan kanskje høres ut som om jeg synes kona mi er helt forferdelig, men det er hun ikke. Hun fortjener noen som er ordentlig glad i henne, og slik jeg føler det i øyeblikket er jeg ikke sikker på at jeg er det. Men jeg føler jo også at jeg skylder henne å forsøke litt mer.

[Amber]

Mye rett som står over her... kjenner meg igjen..

Men jeg tror det er vaskelig å sette seg inn i situasjonen. Når man har hatt det dårlig lenge, og får respons på sin interesse er den følelsen utrolig sterk og vanskelig og overse...

[Amber]

Var forholdet til kona dårlig før du møtte din kollega?

DU må ialllefal være sikker på at du går fordi det ikke fungerer, og fordi du ikke har de rette følelsene for henne. Ikke gå fra kona til fordel for kollegaen... tror nå jeg.