Rollen stefar

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen i 8 år, han kom inn i livet til sønnen min når han var 5 år. Han er nå 13 og ting er vanskelig. Kort fortalt så har sønnen min synes det er vanskelig å forholde seg til det å ha en ny «farsfigur». Jeg har hele veien måtte forklare stefar at han kun er stefar, noe han aldri har godtatt og mener han skal bestemme på lik linje med far.

 Stefar pirker utrolig mye på småting hele tiden. Noe som er utrolig unødvendig og er tatt opp gjentatte ganger uten særlig forbedring. Det hjelper kanskje noen dager, så er det tilbake til det samme. 
Det er snakk om pirking på at han spiser for sakte, han holder gaffel feil, sitter feil med matbord, er for kresen osv osv. Pirker på at han ikke har ryddet godt nok etter seg, går å sjekker nøye så fort han er ute av dusjen, ferdig å ordne seg mat. Ja helt sinnsyke ting, jeg er rasende på stefar over disse tingene og igrunn klar til å flytte ut om ikke det bedrer seg asap. Han nekter selvsagt på alt og mener dette er helt normalt og at jeg er den urimelige. 

Han mener også at han har rett til å blande seg i mine og fars avgjørelser angående barnet, noe han aldeles ikke har og har fått beskjed om. Han kan få si sin mening, men til syvende og sist er det jeg og far som bestemmer over vårt barn. Jeg og barnefar har et tett og veldig bra samarbeid, vi har alltid feiret jul, bursdager++ sammen og deltar på alle fritidsaktiviteter sammen og samboer kommer også godt overens sammen med eksen min. Samboer er også ofte med på fotballkamper og lignende bare sånn det er sagt, så han er mer enn inkludert. 
 

Men sønnen min takler utrolig dårlig denne unødvendige pirkingen og klagingen, det gjør han både usikker på seg selv og sint mot samboer min. Det nytter ikke uansett hvordan jeg tar det opp med samboeren min, jeg mener det er total mangel på respekt både mot sønnen min, men også mangel av respekt av meg når jeg sier fra at dette ikke er ok og han bare durer på videre. 
Familievernkontoret er foreslått, det blånekter han. Sønnen min snakker åpent med meg om at han syns det er vanskelig og at stefar får han til å føle seg «dritt» og «dum». Dette sa jeg til stefar og hans svar var at nei dette stemte ikke, for han hadde også snakket med sønnen min og dette var ikke sant. Som om han hadde turt å betro seg til en voksen mann som han føler seg mobbet av som sitter å spør han ut slik, men det mente altså samboeren min. Er som å snakke til en murvegg! 
 

Dere som har fått inn nye partnere hvordan «løser» dere ting? Hvilken rolle har partneren din overfor barna? Hvordan skal jeg få han til å forstå? 
 

Beklager om det her ble rotete. 

Anonymkode: e840c...cc0

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg og samboer har vært sammen i 8 år, han kom inn i livet til sønnen min når han var 5 år. Han er nå 13 og ting er vanskelig. Kort fortalt så har sønnen min synes det er vanskelig å forholde seg til det å ha en ny «farsfigur». Jeg har hele veien måtte forklare stefar at han kun er stefar, noe han aldri har godtatt og mener han skal bestemme på lik linje med far.

 Stefar pirker utrolig mye på småting hele tiden. Noe som er utrolig unødvendig og er tatt opp gjentatte ganger uten særlig forbedring. Det hjelper kanskje noen dager, så er det tilbake til det samme. 
Det er snakk om pirking på at han spiser for sakte, han holder gaffel feil, sitter feil med matbord, er for kresen osv osv. Pirker på at han ikke har ryddet godt nok etter seg, går å sjekker nøye så fort han er ute av dusjen, ferdig å ordne seg mat. Ja helt sinnsyke ting, jeg er rasende på stefar over disse tingene og igrunn klar til å flytte ut om ikke det bedrer seg asap. Han nekter selvsagt på alt og mener dette er helt normalt og at jeg er den urimelige. 

Han mener også at han har rett til å blande seg i mine og fars avgjørelser angående barnet, noe han aldeles ikke har og har fått beskjed om. Han kan få si sin mening, men til syvende og sist er det jeg og far som bestemmer over vårt barn. Jeg og barnefar har et tett og veldig bra samarbeid, vi har alltid feiret jul, bursdager++ sammen og deltar på alle fritidsaktiviteter sammen og samboer kommer også godt overens sammen med eksen min. Samboer er også ofte med på fotballkamper og lignende bare sånn det er sagt, så han er mer enn inkludert. 
 

Men sønnen min takler utrolig dårlig denne unødvendige pirkingen og klagingen, det gjør han både usikker på seg selv og sint mot samboer min. Det nytter ikke uansett hvordan jeg tar det opp med samboeren min, jeg mener det er total mangel på respekt både mot sønnen min, men også mangel av respekt av meg når jeg sier fra at dette ikke er ok og han bare durer på videre. 
Familievernkontoret er foreslått, det blånekter han. Sønnen min snakker åpent med meg om at han syns det er vanskelig og at stefar får han til å føle seg «dritt» og «dum». Dette sa jeg til stefar og hans svar var at nei dette stemte ikke, for han hadde også snakket med sønnen min og dette var ikke sant. Som om han hadde turt å betro seg til en voksen mann som han føler seg mobbet av som sitter å spør han ut slik, men det mente altså samboeren min. Er som å snakke til en murvegg! 
 

Dere som har fått inn nye partnere hvordan «løser» dere ting? Hvilken rolle har partneren din overfor barna? Hvordan skal jeg få han til å forstå? 
 

Beklager om det her ble rotete. 

Anonymkode: e840c...cc0

Så lenge det dreier seg om forhold som har betydning for husstanden, mener jeg du tar feil. Om du som mor ikke ønsker at stefar skal ha noe å si, må du ta konsekvensen av det å flytte.

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet om det gikk ut over selvfølelse og trivsel til barnet mitt. Å ikke kunne føle seg hjemme i eget hjem og å bli hakket på er grusomt.  Barnet ditt er i en alder hvor han trenger støtte og stabilitet.

Anonymkode: 48b08...468

[Hmmmmmm]

Jeg er enig med deg. Han kan prøve å sette seg selv i rollen som biologisk far, der stefar mener han har like stor rett til å oppdra som han selv har. Du må rett å slett si at dere får være særboere siden han ikke klarer å respektere dere

[AnonymBruker]

Stefar driver jo med psykisk terror ! 
Og dette godtar du fordi ikke greier deg uten han? 
Hva med deg da? Hva slags nedlatende kommentarer får du? 
Trodde at foreldre hadde et instinkt for å beskytte barna mot mishandling, psykisk eller fysisk 

 

Anonymkode: 5fb2e...f61

[Snublefot62]

Jeg har flyttet inn som stefar og jeg var tydelig på at det er hun/moren som har endelige ordet over ungene, men skal jeg bo sammen så skal jeg ha medbestemmelsesrett i felles bolig.

Jeg kan for eks foreslå nye ting rundt ungene og så er det hun som har siste avgjørelse. Mens gjelder det felles bolig/familie så må hun ha såpass tillit til meg som samboer at hun stoler på avgjørelsene jeg tar. Og er hun uenig så diskuterer vi det.

Slik du TS fremstiller dette så virker det som om stefar drar den veldig langt uavhengig av rolle som stefar eller biologisk. Ingen barn har godt av en voksen rollemodell som går etter de og pirker eller er petimeter på den måten der. Ingen. Og det har ingenting med stefar eller biologisk å gjøre. Selvfølgelig skal de sitte skikkelig med bordet, bruke bestikk, spise skikkelig og rydde opp etter seg. Men alt dette må tilpasses alder og tidspunkt.

Men sånn har dere tydeligvis hatt det i 8 år og barna dine har gitt uttrykk for at dette er noe som påvirker de negativt. Hvorfor kjære TS gjør du ikke noe med det? Hvorfor godtar du denne oppførselen du selv mener er negativ og skadelig? For ved å ikke gjøre noe så godtar du den jo. Og det ser ungene dine. De ser at dette godtar du så det må jo da være noe galt med de tenker de fort.

Åtte år?

Jeg hadde vært heldig om det hadde vart ut uka om jeg hadde oppført meg sånn.

[AnonymBruker]

Slik du ts beskriver stefar, hadde jeg ikke godtatt. Ikke en gang om vedkommende hadde vært biologisk far, så hadde jeg godtatt det. Greit at de skal oppføre seg, slik som å ikke grise med maten, rydde opp etter seg, snakke ordentlig osv. Men å gå å pirke og forfølge gutten for å se etter at alt er gjort, og pirke slik, det hadde jeg ikke godtatt. Og etter så mange år, uten bedring på dette. Hadde jeg nok gjort et ultimatum. Enten så blir han med på familievernkontoret, eller så hadde jeg flytta/kasta ut mannen. Velger mannen fvk, så hadde jeg forlenget et varig bedring asap!! Synes ikke det er greit at du som mor godtar denne mobbingen.

Men jeg er enig i at en stefar skal få være med å bestemme. En stefar må få sifra at barnet skal svare ordentlig, ikke slenge med dører, forlange at barnet kan ta ut oppvaskmaskin/ut med søpla. Osv osv. Og skal være en trygg voksenperson som også skal være med å oppdra. Men skal ikke trykke ned et barn og trakkasere/mobbe slik du ts beskriver her (slik som jeg leser det iallefall)

Anonymkode: d2c47...479

[Toyah]

Det er vanskelig å få et forhold til å vare, når dere er så grunnleggende uenige i barneoppdragelse. Hvordan i all verden har dere fått dette til å gå i 8 år

Jeg er ikke helt enig med deg. Stefar skal også bo med dette barnet og må få være med å bestemme rammene i deres hjem. Hverdagsoppdragelsen må han få ta like stor del i som du. Hvis du syns stefar er urimelig, må dere ta det på kammerset og komme til en felles enighet. De store rammene er det dere foreldre som bestemmer. 

Dersom du mener han ikke respekterer ditt barn, behandler ditt barn dårlig og han ikke er villig til å endre seg. Er det din plikt å sette barnet først. 

[Lacy]

Les på bufdir om psykisk vold mot barn. Dette er ikke bra. Barnet beskriver i klartekst til deg at han føler seg dum og ubrukelig og du gjør ingenting for å endre situasjonen. Hvis han skal oppleve at følelsene hans har verdi trenger han empati OG handling fra deg.

[AnonymBruker]

Her er "stefar" pappa på lik linje med biologisk pappa. Vi er tre foreldre som sammen tar avgjørelser til det beste for barna. Han deltar på foreldremøter, følger til lege/tannlege, registrerer fravær ved sykdom og gjør egentlig akkurat det samme som oss biologiske, unntatt signaturer og slikt pga foreldreansvar. 

Men den pirkinga, den hadde jeg slått hardt ned på! Det er ikke greit, uavhengig av hvem som gjør det. 

Anonymkode: d3c4b...ddd

[Ulrikke]

Sånn oppfører man seg ikke, uansett om man er biologisk forelder, steforelder, tante eller hva det måtte være.

Du må flytte. Du får ikke samboeren din til å forstå dette. Du har prøvd, han ser ikke problemet. Da går det ikke!

Gi sønnen din tilbake trua på seg selv, tenårene er vanskelige nok som de er for veldig mange! Så flytt, helst i går!

[AnonymBruker]

Om stefar driver og pirker om en gaffel osv så skjønner jeg godt sønnen din ikke trives. Det er så unødvendig som det kan få blitt. Han må skjerpe seg. 

Anonymkode: cd672...a15

[AnonymBruker]

jeg er den stemoren som pirker😔 men ikke helt som dette du skriver, men konstant tomme melkekartonger, påleggsbokser som blir satt i kjøleskap/skap, søler barnet havregryn over hele benken så ligger det igjen(mer enn to gryn, heller mye) godtepapir slengt eller stappa i sofasprekken, og faren sier aldri fra, jeg syns ikke det er gøy å være den som pirker av og til, men når man har blitt så stor burde man kunne se det, så han er nok frustrert over deg egentlig for du aldri gidder og ikke har noen oppdragelse eller standard over hvordan du vil ha det.

Anonymkode: 9bfa3...c1d

[AnonymBruker]

Takker for alle svarene jeg har fått. 
 

Det har ikke vært slik i 8 år, burde kanskje fått med det i hovedinnlegget. Dette med pirkingen og at han skal «ta» sønnen min på ting startet i det små for kanskje 1 år siden, men har blitt veldig tydelig nå i det siste. Tror det hele startet da vi fikk felles barn for 3 år siden, da med gradvis mer og mer forskjellsbehandling. 
 

Og samboeren min har selvsagt noe å si på rammene vi har her i huset som familie, men han mener han har en bestemmelsesrett utover dette. Sønnen min har syntes det har vært vanskelig å skulle forholde seg til en ny farsfigur, og da mener jeg at det har vært ekstra viktig at stefar viser sønnen min at han respekter «sin plass» om jeg kan kalle det for det. Sønnen min er absolutt ikke frekk i språket, smeller med dører eller lignende. Han er flink til å stå opp selv om morningen, flink på skolen, gjøre lekser, rydde av bordet, gå ut med søppla, hente posten, støvsuger og hjelper til ellers. Det min samboer pirker på er sånne unødvendige ting som ikke engang trenger å nevnes, som for eksempel «Nå skylte du ikke godt nok av den tallerken der». Selv om det er mer enn godt nok og han har ryddet av bordet helt selv. «Nå må du rette opp ryggen mens du spiser og det er bedre å holde gaffelen sånn og ikke sånn.» Helt absurde ting som sies kun for å ha noe å pirke på. Han står også å følger med som en hauk når han skal gjøre ting. Samboeren min mener oppriktig at dette er oppdragelse.. Jeg hadde håpet at kanskje jeg kunne vise noen av svarene her inne for å få han til å forstå, men det er vel også dødfødt dessverre.
De to siste mnd så har ikke samboeren min fått lov til å blande seg i noe som helst, han har ikke fått snakke med middagsbordet etc, ikke vært med på fotballkamper, jeg har regelrett utestengt han fra alt som har med sønnen min å gjøre. Og ja flytting er neste steg om han ikke er villig til å skaffe seg hjelp via familievernkontoret, for dette er ikke noe han kan endre på egenhånd tror jeg. 
 

I dag ble det en stor krangel fordi han kom å skulle kritisere en avgjørelse jeg og faren hans hadde tatt. Da jeg sa fint at denne avgjørelsen var opp til meg og barnefar å ta og at den itillegg allerede var tatt så klikket det helt for han. Han var nemlig ikke kun en stefar etter så mange år, spesielt ikke siden sønnen min bor mest her og ikke hos pappaen sin. 
Jeg kommer uansett til å ringe familievernkontoret i morgen og jeg ser nok ikke for meg at jeg og ungene blir boende her. 
Han høres sikkert ut som verdens største dritt, og ja til tider så er han det når han oppfører seg sånn her. Men han har sine gode sider også, også mot sønnen min og jeg vet at sønnen min og er veldig glad i han. Når han er på jobbreise så maser sønnen min alltid og lurer på når han kommer hjem. Men jeg klarer jo ikke å få han til å forstå eller endre denne oppførselen, og det dreper jo også forholdet vårt. 
 

Anonymkode: e840c...cc0

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke med noen gode sider når han konstant hakker på sønnen din. Dette må du faktisk skjerme barnet ditt fra. Oppskriften på dårlig psykisk helse i alle fall…

Anonymkode: 1b366...17e

[AnonymBruker]

Han pirker mer enn nødvendig og noe som ikke er bra. Men bor man under samme tak nurde også stefar få sette grenser og regler. Også forventninger.

Er selv mor og bonusmor til to. Her bestemmer samboer like mye over min som jeg gjør med hans barn. Noe annet hadde bare blitt dumt. Vi er tross alt en familie i samme hjem.

 

Anonymkode: 36169...8d7

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt og avsporinger. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Takker for alle svarene jeg har fått. 
 

Det har ikke vært slik i 8 år, burde kanskje fått med det i hovedinnlegget. Dette med pirkingen og at han skal «ta» sønnen min på ting startet i det små for kanskje 1 år siden, men har blitt veldig tydelig nå i det siste. Tror det hele startet da vi fikk felles barn for 3 år siden, da med gradvis mer og mer forskjellsbehandling. 
 

Og samboeren min har selvsagt noe å si på rammene vi har her i huset som familie, men han mener han har en bestemmelsesrett utover dette. Sønnen min har syntes det har vært vanskelig å skulle forholde seg til en ny farsfigur, og da mener jeg at det har vært ekstra viktig at stefar viser sønnen min at han respekter «sin plass» om jeg kan kalle det for det. Sønnen min er absolutt ikke frekk i språket, smeller med dører eller lignende. Han er flink til å stå opp selv om morningen, flink på skolen, gjøre lekser, rydde av bordet, gå ut med søppla, hente posten, støvsuger og hjelper til ellers. Det min samboer pirker på er sånne unødvendige ting som ikke engang trenger å nevnes, som for eksempel «Nå skylte du ikke godt nok av den tallerken der». Selv om det er mer enn godt nok og han har ryddet av bordet helt selv. «Nå må du rette opp ryggen mens du spiser og det er bedre å holde gaffelen sånn og ikke sånn.» Helt absurde ting som sies kun for å ha noe å pirke på. Han står også å følger med som en hauk når han skal gjøre ting. Samboeren min mener oppriktig at dette er oppdragelse.. Jeg hadde håpet at kanskje jeg kunne vise noen av svarene her inne for å få han til å forstå, men det er vel også dødfødt dessverre.
De to siste mnd så har ikke samboeren min fått lov til å blande seg i noe som helst, han har ikke fått snakke med middagsbordet etc, ikke vært med på fotballkamper, jeg har regelrett utestengt han fra alt som har med sønnen min å gjøre. Og ja flytting er neste steg om han ikke er villig til å skaffe seg hjelp via familievernkontoret, for dette er ikke noe han kan endre på egenhånd tror jeg. 
 

I dag ble det en stor krangel fordi han kom å skulle kritisere en avgjørelse jeg og faren hans hadde tatt. Da jeg sa fint at denne avgjørelsen var opp til meg og barnefar å ta og at den itillegg allerede var tatt så klikket det helt for han. Han var nemlig ikke kun en stefar etter så mange år, spesielt ikke siden sønnen min bor mest her og ikke hos pappaen sin. 
Jeg kommer uansett til å ringe familievernkontoret i morgen og jeg ser nok ikke for meg at jeg og ungene blir boende her. 
Han høres sikkert ut som verdens største dritt, og ja til tider så er han det når han oppfører seg sånn her. Men han har sine gode sider også, også mot sønnen min og jeg vet at sønnen min og er veldig glad i han. Når han er på jobbreise så maser sønnen min alltid og lurer på når han kommer hjem. Men jeg klarer jo ikke å få han til å forstå eller endre denne oppførselen, og det dreper jo også forholdet vårt. 
 

Anonymkode: e840c...cc0

Syntes du skal la sønnen bo 100% hos sin far, hvis du ikke vil gå fra mannen din. Sønnen din fortjener mye bedre enn dette. 
 

Er ikke interessert i å høre alle unnskyldningene dine, du sitter her å unnskylder samboeren din - sønnen din kommer i verste fall til å få store psykiske problemer, pga dette her! Kjenner jeg får vondt i hjertet og blir forbannet på deg, at du har samvittighet til dette. Sønnen din blir utsatt for psykisk vold - og du sitter å godtar det. ÆSJ ÆSJ ÆSJ!!! 

Anonymkode: 8ef9a...c2b

[AnonymBruker]

Kan også legge til at ALLE MENNESKER har gode sider - en psykopatisk kjæreste kan også ha gode sider, en mishandlende mor kan også ha gode sider. Svært få mennesker er 100% ondskapsfulle - men når de negative sidene og trekkene er så dysfunksjonelle og ødeleggelde ovenfor andre mennesker - da er ikke det en GOD PERSON. 

Akkurat som han her, han er en drittsekk som utøver psykisk vold mot et uskyldig barn - selvfølgelig har han også gode sider. Det hadde mora mi også, hun som seksuelt misbrukte meg og ødela meg helt når jeg var 0-9 år gammel. 

Anonymkode: 8ef9a...c2b

[Lacy]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takker for alle svarene jeg har fått. 
 

Det har ikke vært slik i 8 år, burde kanskje fått med det i hovedinnlegget. Dette med pirkingen og at han skal «ta» sønnen min på ting startet i det små for kanskje 1 år siden, men har blitt veldig tydelig nå i det siste. Tror det hele startet da vi fikk felles barn for 3 år siden, da med gradvis mer og mer forskjellsbehandling. 
 

Og samboeren min har selvsagt noe å si på rammene vi har her i huset som familie, men han mener han har en bestemmelsesrett utover dette. Sønnen min har syntes det har vært vanskelig å skulle forholde seg til en ny farsfigur, og da mener jeg at det har vært ekstra viktig at stefar viser sønnen min at han respekter «sin plass» om jeg kan kalle det for det. Sønnen min er absolutt ikke frekk i språket, smeller med dører eller lignende. Han er flink til å stå opp selv om morningen, flink på skolen, gjøre lekser, rydde av bordet, gå ut med søppla, hente posten, støvsuger og hjelper til ellers. Det min samboer pirker på er sånne unødvendige ting som ikke engang trenger å nevnes, som for eksempel «Nå skylte du ikke godt nok av den tallerken der». Selv om det er mer enn godt nok og han har ryddet av bordet helt selv. «Nå må du rette opp ryggen mens du spiser og det er bedre å holde gaffelen sånn og ikke sånn.» Helt absurde ting som sies kun for å ha noe å pirke på. Han står også å følger med som en hauk når han skal gjøre ting. Samboeren min mener oppriktig at dette er oppdragelse.. Jeg hadde håpet at kanskje jeg kunne vise noen av svarene her inne for å få han til å forstå, men det er vel også dødfødt dessverre.
De to siste mnd så har ikke samboeren min fått lov til å blande seg i noe som helst, han har ikke fått snakke med middagsbordet etc, ikke vært med på fotballkamper, jeg har regelrett utestengt han fra alt som har med sønnen min å gjøre. Og ja flytting er neste steg om han ikke er villig til å skaffe seg hjelp via familievernkontoret, for dette er ikke noe han kan endre på egenhånd tror jeg. 
 

I dag ble det en stor krangel fordi han kom å skulle kritisere en avgjørelse jeg og faren hans hadde tatt. Da jeg sa fint at denne avgjørelsen var opp til meg og barnefar å ta og at den itillegg allerede var tatt så klikket det helt for han. Han var nemlig ikke kun en stefar etter så mange år, spesielt ikke siden sønnen min bor mest her og ikke hos pappaen sin. 
Jeg kommer uansett til å ringe familievernkontoret i morgen og jeg ser nok ikke for meg at jeg og ungene blir boende her. 
Han høres sikkert ut som verdens største dritt, og ja til tider så er han det når han oppfører seg sånn her. Men han har sine gode sider også, også mot sønnen min og jeg vet at sønnen min og er veldig glad i han. Når han er på jobbreise så maser sønnen min alltid og lurer på når han kommer hjem. Men jeg klarer jo ikke å få han til å forstå eller endre denne oppførselen, og det dreper jo også forholdet vårt. 
 

Anonymkode: e840c...cc0

Jeg syns du reflekterer fint over dette selv. Og at du jo tar ansvar i forhold til de tingene du allerede har gjort og hvordan du tenker at du skal håndtere dette videre ❤️ Lykke til ❤️