Er man egentlig deprimert om man har lett for å være for seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke den som er frempå og engasjerer meg. Med mindre det er noe jeg brenner for eller interesserer meg for. Jeg blir litt fort den usynlige og det skjønner jeg godt. Jeg kan jo ikke kreve at andre skal se etter meg og invitere meg på ting hele tiden når jeg selv ikke tar særlig initiativ. Men det plager meg litt at jeg er sånn. Har prøvd siden jeg var tenåring å bli «som andre» men det endte bare med å bli noe rart. Men jeg er ikke nedfor. Jeg bare er ikke så interessert i alle andre og drive med smalltalk over tid. Men det som plager meg er at det virker som andre plages av det. Har blitt oppfattet som sur, trist eller deprimert og det er DET som er plagsomt for meg. Når folk spør «alt ok?» «går det bra» «hvorfor er du stille?». Åååh! Jeg driver jo ikke å spør «hvorfor snakker du så mye?» «hvorfor er du alltid med på ting?». Jeg godtar at de er sånn, og synes jeg også kan få litt aksept for den jeg er uten å måtte få negative kommentarer. Jeg vil jo helst bli mer pratsom og engasjert jeg og, men det koster så masse krefter og hodet blir helt tomt og det ender bare med at det kommer noe rart ut av munnen min om jeg skal si ting hele tiden. 
Spør nå om råd, hvorfor jeg er slik, og om jeg er deprimert uten at jeg vet det. 
Jeg orker ikke noe «Aspergers?» «typisk autisme» kommentar, det florerer av det her. Jeg synes ikke det er relevant, jeg bare spør hva som kan være grunnen til at jeg er sånn og hvordan man kan bli kvitt dette personlighetstrekket..

Anonymkode: 4cedb...fd7

[AnonymBruker]

Typiske tegn på depresjon er at du tenker alt er håpløst, bekymrer deg mye og har mye tunge tanker. Og det høres det ikke ut som du har. Så lenge du har det greit/fint, er du kanskje ganske enkelt en introvert person?

Anonymkode: b3177...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Typiske tegn på depresjon er at du tenker alt er håpløst, bekymrer deg mye og har mye tunge tanker. Og det høres det ikke ut som du har. Så lenge du har det greit/fint, er du kanskje ganske enkelt en introvert person?

Anonymkode: b3177...104

Ja jeg er definitivt det. Men det er litt plagsomt.. 

Anonymkode: 4cedb...fd7

[Tone83]

Du er introvert 😁👍 

 

[-Missi-]

Så lenge du koser deg i eget selskap bør det ikke være noe problem. Enig med flere om at du er nok introvert og det er ikke noe galt i det. Er det selv jeg og har masse hobbyer jeg trives med. Jeg kan heller ta meg i å synes syns på de som ikke trives alene. Feks i korona var det null problem for meg med karantene men kjenner flere som synes det var grusomt.

I samfunnet så er det desverre litt sånn at det ekstroverte personlighetstrekket virker som det verdsettes mest. Det er lett å glemme at vi er mange som trives best med de som ikke roper høyest også😊

[Maskinfører]

Aldri deprimert og trives alene 🙂 

[AnonymBruker]

Det er veldig stor forskjell på å være introvert, stille, trives i eget selskap, og det å ha en psykisk lidelse.

Man kan alltids trene seg opp til å bli mer utadvent, men det er ikke noe galt med å være innadvendt.

Anonymkode: ab249...0ce

[AnonymBruker]

 Jeg er introvert, sjenert og deprimert(eller i alle fall har depressive perioder på noen uker-måneder hver gang). Og er litt sosialt klønete pga adhd uoppmerksom type. Herlig kombinasjon! 🤣 Så selv når jeg har det bra i livet, blir jeg fort den "usynlige". Og det er helt greit for meg, for jeg kan være frempå og ta oppmerksomheten hvis jeg er trygg og engasjert nok.

 

Og i likhet med deg har er mitt største problem med saken, at andre har et problem med at jeg er slik.

 

Forskjellen når jeg er deprimert, er at jeg føler meg ensom og alene selv når jeg er omgitt av mine nærmeste. Den innvendige smerten gjør at jeg vil være alene for å la følelsene få utløp uten å måtte ta hensyn til andre. Og alt blir vonde sirkler; jeg fungerer dårligere, mislykketheten øker fortvilelsen og minsker motivasjonen til å prøve igjen. Det igjen forsterker følelsen av å være feil/mislykket, og så videre nedover. Jeg kan også trekke meg unna fordi jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med. Problemet med å isolere seg selv er at da får man ikke impulser utenfra å bringe videre til andre. Og da har jeg jo ingenting å bidra med heller da, så da "kan" jeg ikke være med på noe. Og så videre.

Anonymkode: f2b93...3ac