Syns det er for mye mas, å må dra til avtaler to gang i uken og jobbe to dager i uken. Er helt utslitt!

[AnonymBruker]

Jeg syns det er blitt mye mas i det siste nå som jeg også jobber.  Å skulle jobbe 8 t i uka og dra på avtaler med nav og psykolog.  Da er det bare en dag igjen i uka for å slappe av.  Og de dagene velger ofte mannen min å ha hjemmekontor.  Og da forventer han at jeg skal styre rundt og gjøre husarbeid hele dagen.  Og psykolog å lege vil at jeg skal trene hver dag.

Det blir bare for mye for meg dette.  Å dra på en avtale med psykolog f.eks.  Det tar nesten 40 min med taxi.  Så skal jeg være der i 45 min. Så 40 min hjem igjen.  Det er UTROLIG slitsomt og jeg klarer ikke slappe av resten av dagen.  Og nav vil også se meg hver uke, det tar også på.  Men da er det bare 30 min å gå. Men å sitte i samtalen tar så mye energi fra meg.  Bare det å skulle dra på butikken er slitsomt.

Hver gang jeg må noe som ikke er å slappe av (ligge stirre i veggen og høre på lydbok eller musikk) føles bortkastet.  Jeg får liksom aldri tid til å bare roe meg helt ned.  De dagene med avtaler og jobb klarer jeg ikke roe meg ned nok til å hvile.  Og det bare bygger seg opp mer og mer utmattelse.  Det kommer liksom til et punkt hvor bare det å lage middag til barn og mann et som å klatre ett fjell.

Hva skal jeg gjøre.  Jeg føler det er ekstremt vanskelig å kommunisere hvor utslitt jeg er.  Det har ofte straffet seg hardt for meg å ta hensyn til min helse.  Jeg bare føler jeg er på bristepunktet av min kapasitet!

Anonymkode: 26178...2c7

[Paulinetta]

Det høres ut til at fagfolk har vurdert det slik at dette er noe du skal klare. Det å gå fra å være hjemme/syk på fulltid er hardt! Det blir en stor overgang. Det er grunnen til at det sjeldent er anbefalt å være sykmeldt på fulltid. 

Hold ut, og bruk helgene for det de er verdt. 

[AnonymBruker]

Det er lov å være sliten, men jeg tror kanskje du hadde hatt nytte av å se på dette fra et litt annet perspektiv.

Se på det som at NAV og psykolog er en del av din "jobb", din arbeidshverdag. Og de er der for din del, for at du skal bli bedre. Trening er også en del av din arbeidshverdag, dvs en del av en langtidsplan for at du skal bli bedre. I tillegg har du tre hele dager uten avtaler utenom, det er nesten halve uka.

Du kan forklare til din mann at du har dagene og hodet fullt med å jobbe med og bli bedre og at husarbeid må fordeles mellom dere og at dere tar det når dere har overskudd.

Du får hjelp, du får oppfølging og du har en plan fremover - OG du har fri nesten halve uka. Det er jo kjempebra!

Anonymkode: b9582...36d

[AnonymBruker]

Enig med perspektiv, her er det nok noe som må omstilles.

Min mor er slik. Vil gjøre minst mulig, de dagene hun skal gjøre noe så må det gjøres innen en viss tid på døgnet hvis ikke så «rekker» hun det ikke. Dette kan ødelegge hele dagen hennes, så blir hun stressa fordi hun ikke fikk gjort ditt og datt og blir dermed utslitt av ingenting.

Her om dagen var vi på besøk, hun hadde egentlig planer om å bake. Når vi skulle dra kl 14 så fikk vi høre at nå rakk hun ikke å bake i dag da, da må det bli i morgen. 
I mitt hode har hun fortsatt 7 timer igjen av dagen, en rekker å bake mange boller på den tiden. For henne så er det middagstid kl 15 og etter dette skal hun ikke gjøre noe som helst, dermed hadde hun bare 1 time igjen av dagen.

Dette er ting som gjør henne sliten, fordi da må gjøremålet utsettes til dagen etterpå. Da går hun å tenker på alle disse tingene hun skulle fått gjort, og når hun endelig får gjort dem så er hun så sliten etterpå fordi det har krevd mye psykisk planlegging og tenking.

Jeg merker det selv de dagene jeg kun jobber dagvakt, jeg føler dagen er over etter ungen er i seng. I teorien har jeg fortsatt 2-3 timer jeg kunne fått gjort unna masse på. Så det handler om innstilling.

Anonymkode: ae0cb...281

[AnonymBruker]

Hvordan går du frem for å slappe av?

Jeg er selv helt sykmeldt for tiden og denne uken har jeg tre legetimer og en frisørtime jeg skal rekke. Jeg merker hvor lett det er å gå i tankefellen om at en enkel avtale spiser hele dagen, men svaret er ikke å ligge stille og vente på at avslapningen magisk skal dale ned. Jeg gjør yoga eller treningsøvelser tilpasset hva jeg får til 20-30 minutter hver dag, og jeg merker at det bidrar til både fysisk og mentalt overskudd og velvære. Hvis det ikke holder eller kroppen protesterer, bruker jeg veiledet mindfulnessmeditasjon fra youtube for å finne ro. Hvis jeg har en dårlig dag og likevel må yte, mediterer jeg litt først sånn at jeg har mer overskudd å slite på.

Anonymkode: 6c7c6...c62

[AnonymBruker]

Du er syk? Det kan forklare hvorfor det føles uoverkommelig å ha noen  timer med innhold hver dag. Det er ikke normalt å ha det slik du beskriver. 

Anonymkode: 8f2f7...3de

[AnonymBruker]

Du må jo si ifra til psykologen og NAV!

Da jeg sa ifra til psykolog og jobbspesialist på DPS om at vi må roe ned, så gjorde vi det. NAV har ikke jeg hørt ifra siden Januar og August. Presset hadde jeg tydeligvis lagt opp til selv, for det var ingen som presset meg ut i noe jobb eller tiltak. De var mer opptatt av å gi meg tid.

Nå går jeg til psykolog en gang i uken. Resten av tiden bruker jeg på egentid. Prøver å finne en balanse i hverdagen. Sunt og variert kosthold, god døgnrytme, dyrker hobbyer, drar på eventyr osv. 

Anonymkode: 42c00...1de

[AnonymBruker]

Bestill en time hos fastlegen. Hvis legen er enig i at du har for mange oppgaver i forhold til din helse, så ber du Nav om et møte der legen også er med. Legens ord veier ofte mye, så hvis legen din vurderer at du har for mye oppgaver nå, så skal jo ikke Nav kunne bestride det.

Til dere som mener at ts burde klare såpass, aner dere hvordan det er å ha så mye på programmet som ts? Kan bare snakke utifra meg og min erfaring. Jeg går på AAP, og to møter i uken er mer enn nok for meg. Det kan eks være legetime + møte med jobbspesialist, eller jobbspesialist og Nav. Et 3. møte klarer jeg ikke den uken da det tapper meg totalt for energi og jeg blir liggende rett ut. De få gangene jeg har hatt 3 avtaler p løpet av 1 uke, har jeg ikke klart å møte opp på 3. møte. Å da snakker vi om totalt 3 timer i uken. 

Jeg er psykisk syk, og har angst nesten 24/7 i forkant av møter. I tillegg så tar det tid å "lande" etter møtene, så 2 møter i uken for meg tilsvarer mer enn en hel arbeidsuke.

Anonymkode: 0d039...e80

[AnonymBruker]

Ta en samtale med lege og NAV og ikke minst mannen din. Si til han at den dagen du har fri skal du bruke på å slappe av også kan dere evt. gjøre husarbeid sammen en annen dag eller når han er ferdig på jobb.

Anonymkode: c4b21...4b2

[AnonymBruker]

Skjønner at dette er en utfordrende situasjon for ts (seriøst), men siden du velger å skrive her, får du to gode råd av meg 1) bytt ut mannen. En mann som forventer at du skal «styre rundt og gjøre husarbeid» når du er sykmeldt er han mer til skade for deg enn glede, høres det ut som. 2) ikke bruk den lille energien du har til å skrive slike innlegg på kvinneguiden. Det hjelper ikke situasjonen din.

Anonymkode: 731bf...6f0

[AnonymBruker]

Jeg er i omtrent samme situasjon som deg. Men har fått ordnet det sånn at jeg slipper å møte opp på Nav hver uke, jeg syntes det ble litt mye siden jeg har lang reisevei. Så nå har vi annenhver uke med telefonmøter og fysiske møter. Telefonmøtene pleier bare å være en kjapp oppdatering på hvordan det går, max 15-20 min, så da har jeg jo fri hele den dagen. 
Er det noe du kunne foreslått for Nav, og evt psykologen?

Anonymkode: 10aec...a0b

[AprilLudgate]

Ta en tur til fastlege og beskriv konkret hvordan dette påvirker deg.

Ikke si «jeg er utslitt», si «aktivitet X og Y går såvidt, C går ikke i det hele tatt, jeg mp prioritere bort ditt og datt». 
 

Du må beskrive konkret funksjonsnivået ditt - og hva du opplever øker utmattelse. 
Hvorfor vil psykologen du skal trene hver dag? Det høres mye ut også for en frisk person.

En måte å beskrive konkret på er:

Jeg klarer dette fint(beskriv), dette blir jeg veldig sliten av- men det går i porsjoner (beskriv) og dette gjør meg fullstendig utmattet og dårligere (beskriv). 

Ingen kan hjelpe det konkret om du ikke uttrykket tydelig og konkret utfra hva du over tid erfarer.

 

Ignorer folk her som svarer helt absurd. 

 

[AnonymBruker]

du må jeg nesten snakke med nav og psykologen om at det blir for mye for deg

Anonymkode: 3c671...478

[Eneri]

Kan du be NAV om å ha møter via Skype/Teams/telefon iblant for å slippe transportstrekning? Og de gangene du må gå til NAV el ta lang taxitur til psykolog; hva med å ha lydbok på øret imens?

Snakk med mannen din om at du trenger hviledager så dere må planlegge husarbeid og gjøre det sammen. Du har ikke feriedag eller fridag, det er sykedag. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sykemeldt og har aldri vært i vanlig jobb i mer enn et par måneder.  Men dette er 7 året mitt med støtte fra nav.  Har de siste tre årene hatt opphold i AAP pga jeg fikk foreldrepenger.

Men min AAP hår ut nå til jul så nav jobber meg hardt.  Og jeg syns det er litt urettferdig at de skal press meg til sengeliggende like før de kastet meg ut.  Så etter jul vil jeg vel bare bli liggende å snylte på mannen min på ubestemt tid.  
Jeg kjenner allerede nå at en ny dårlig periode er på vei.  Men nå er det bare 3 måneder siden jeg ble bra nok til å piskes rundt igjen.  Og det har vært sånn av og på i 7 år nå.  Nav og psykolog maser i noen måneder, jeg går helt i kjelleren i noen måneder, og innimellom noen euforiske manier hvor jeg kødder til for meg selv.  Sånne som meg burde bli tvangssterilisert!  For de to siste gangene jeg har nådd mani nivå har jeg blitt gravid.  Dette har gjort meg ekstra sårbar for mas og stress.  For jeg har egentlig nok med de beintøffe timene hvor barna er hjemme.  Og helgene er veldig tunge for meg.

Så den ene dagen i uka hvor jeg egentlig burde fått helt for meg selv for å slappe av stjeler mannen min.  For da skal han ha et flekkfritt hjem uten å løfte en finger selv.  Og jeg vet for mange dette kanskje høres helt på tryne ut.  At man kan føle seg så nedkjørt av å gjøre det mange ser på som ingenting.  Men for meg så er til og med det å dusje nok til å tømme meg for mot å krefter.  Bare tanken på å skulle måtte kle av meg, gå i dusjen, ta på såpe og vann igjen for så å gå ut tørke meg, ta på deodorant og finne rene klær å kle på meg føles helt umulig.  Men nå i dag fikk jeg klage fra veileder på nav at «ja nå stinker du».

Å være ute blant folk tar veldig på. Derfor er det å sitte i en taxi med en fremmed person helt tappende.  Og jeg får ofte så kraftig panikkangst ute blant folk at det er ikke noe fristende å gå ut.  Jeg er også redd for å møte på naboer.  Og jeg har vært slik siden jeg var barn.  Jeg taklet ikke andre mennesker, ville også helst være mest mulig alene fra foreldre og søsken.  Jeg forsøkte jage gjester hjem og satt i gangen til de vi besøkte fra jeg var 3 år.  Så slik eksponerings greier har ikke noe effekt.  Men for meg er det helt sykt å se på mannen min, hvordan han vandrer rundt i verden med folk og jobb, venner familie osv.  Når jeg ser på friske mennesker tenker jeg at personen må det da være noe galt med!

Men jeg er kanskje litt enig i at jeg ikke er verdt å bli kastet så mye skattepenger på.  Jeg brukte 8 år på å gjøre ferdig vgs.  Jeg har aldri jobbet.  Har gått til psykolog siden jeg var 6 år.  Har mottar støtte fra nav siden jeg var 19 år.  Men jeg har født to barn, så jobben min er liksom gjort her i livet.

Og jeg skjønner mannen min blir sliten når jeg er i dårlige perioder, spesielt når de gode varer så kort for tiden.  For i de dårlige periodene jobber han jo enda over 100%, 200% forelder omsorgsgiver for meg og gjør husarbeid.  Vi har vurdert mange ganger å bare kutte ut nav og leve kun på mannens lønn.  For da hadde jeg ihvertfall hatt mer overskudd og kunne jobbet med og forhindre å bli så veldig dårlig.  Men jeg føler meg bare som en byrde om jeg ikke har noen penger.  Men vi hadde klart oss uten de 13 tusen jeg får av nav, men likevel.
 

Og det å si fra til nav og slikt er veldig vanskelig av flere grunner.  Men det kommer til et punkt hvor man ikke tør si hvordan man føler når man blir ignorert og overkjørt.  Og jeg har ikke energi eller kampvilje til å presse på for å bli hørt.

Jeg er fult klar over at jeg er en bortkastet utgiftspost for samfunnet.  Og at den eneste verdien jeg har som menneske er i mine barns og manns øyne.  
 

ts

Anonymkode: 26178...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

I mitt hode har hun fortsatt 7 timer igjen av dagen, en rekker å bake mange boller på den tiden. For henne så er det middagstid kl 15 og etter dette skal hun ikke gjøre noe som helst, dermed hadde hun bare 1 time igjen av dagen.

Du har kanskje ikke hatt utmattelse selv? Jeg har f.eks null sjans til å både bake og ha besøk en dag. Ja, det må faktisk skje innen det og det klokkeslettet, for før og etter har jeg høyere symptomtrykk. Og da må jeg hvile fullstendig. Som ikke er bortkastet når man er syk.

Lytt til den syke, ikke hva som er normalt.

Anonymkode: 2f2bf...ba1

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt, sa til slutt opp jobben og tar nå små oppdrag her og der på noen timer av gangen for å ha så jeg klarer meg. Mannen min jobber 45 timer i uka, er trener for to håndballag, ett fotballag og instruktør i svømmeklubben (til sammen 10-20 timer i uka inkludert kamper og kjøring), sitter i diverse styrer og elsker å ha ting å gjøre. Når han kommer hjem gjør han litt husarbeid og har alltid lyst til å bli med på hva enn jeg foreslår. 
 

For meg er det delvis komisk og delvis helt grusomt å tenke på. Da jeg jobbet klarte jeg ikke NOE annet. Om noen stakk innom uten at det var nøye planlagt ble jeg så sliten at jeg kunne begynne å gråte 🙈 

Er ikke syk, husker delvis at jeg var ganske lik som barn. Men folk er forskjellige og jeg tror jeg og mannen er helt i hver vår ende.

Anonymkode: 44224...d3a

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (2 timer siden):

Jo mindre man har å gjøre, jo mindre har man tid til. Når man er vant til å ikke ha noe å gjøre, føles det "mye" ut å ha en ting å rekke hver dag - men det er jo bare inni hodet. Høres ut som om du lager deg selv stressa. Uansett om man er syk eller ikke, så er det ikke slitsomt å sitte i en taxi i 2x40 min og snakke med en person i 45 min. Jeg tror du er litt som moren til AB i innlegg #4, at du bruker mye tid på å planlegge inni hodet ditt. Det handler om å omstille seg. Ikke tenk at du egentlig ikke skal gjøre noe som helst, du må snu det til at du egentlig skal gjøre noe hver dag, men at *dag* eller *tisdpunkt* skal du slappe av.

Å snakke med psykolog kan være slitsomt. Selv gråter jeg ofte på veien til og fra psykolog. Når det er sagt så er jeg enig i at man bør innstille seg på at man ikke har enormt med fritid og at trådstarter burde tenke på at hun har en ekstra fridag i uka sammenlignet med folk som jobber fulltid og har barn. 

Anonymkode: d43a5...08e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Jeg er ikke sykemeldt og har aldri vært i vanlig jobb i mer enn et par måneder.  Men dette er 7 året mitt med støtte fra nav.  Har de siste tre årene hatt opphold i AAP pga jeg fikk foreldrepenger.

Men min AAP hår ut nå til jul så nav jobber meg hardt.  Og jeg syns det er litt urettferdig at de skal press meg til sengeliggende like før de kastet meg ut.  Så etter jul vil jeg vel bare bli liggende å snylte på mannen min på ubestemt tid.  
Jeg kjenner allerede nå at en ny dårlig periode er på vei.  Men nå er det bare 3 måneder siden jeg ble bra nok til å piskes rundt igjen.  Og det har vært sånn av og på i 7 år nå.  Nav og psykolog maser i noen måneder, jeg går helt i kjelleren i noen måneder, og innimellom noen euforiske manier hvor jeg kødder til for meg selv.  Sånne som meg burde bli tvangssterilisert!  For de to siste gangene jeg har nådd mani nivå har jeg blitt gravid.  Dette har gjort meg ekstra sårbar for mas og stress.  For jeg har egentlig nok med de beintøffe timene hvor barna er hjemme.  Og helgene er veldig tunge for meg.

Så den ene dagen i uka hvor jeg egentlig burde fått helt for meg selv for å slappe av stjeler mannen min.  For da skal han ha et flekkfritt hjem uten å løfte en finger selv.  Og jeg vet for mange dette kanskje høres helt på tryne ut.  At man kan føle seg så nedkjørt av å gjøre det mange ser på som ingenting.  Men for meg så er til og med det å dusje nok til å tømme meg for mot å krefter.  Bare tanken på å skulle måtte kle av meg, gå i dusjen, ta på såpe og vann igjen for så å gå ut tørke meg, ta på deodorant og finne rene klær å kle på meg føles helt umulig.  Men nå i dag fikk jeg klage fra veileder på nav at «ja nå stinker du».

Å være ute blant folk tar veldig på. Derfor er det å sitte i en taxi med en fremmed person helt tappende.  Og jeg får ofte så kraftig panikkangst ute blant folk at det er ikke noe fristende å gå ut.  Jeg er også redd for å møte på naboer.  Og jeg har vært slik siden jeg var barn.  Jeg taklet ikke andre mennesker, ville også helst være mest mulig alene fra foreldre og søsken.  Jeg forsøkte jage gjester hjem og satt i gangen til de vi besøkte fra jeg var 3 år.  Så slik eksponerings greier har ikke noe effekt.  Men for meg er det helt sykt å se på mannen min, hvordan han vandrer rundt i verden med folk og jobb, venner familie osv.  Når jeg ser på friske mennesker tenker jeg at personen må det da være noe galt med!

Men jeg er kanskje litt enig i at jeg ikke er verdt å bli kastet så mye skattepenger på.  Jeg brukte 8 år på å gjøre ferdig vgs.  Jeg har aldri jobbet.  Har gått til psykolog siden jeg var 6 år.  Har mottar støtte fra nav siden jeg var 19 år.  Men jeg har født to barn, så jobben min er liksom gjort her i livet.

Og jeg skjønner mannen min blir sliten når jeg er i dårlige perioder, spesielt når de gode varer så kort for tiden.  For i de dårlige periodene jobber han jo enda over 100%, 200% forelder omsorgsgiver for meg og gjør husarbeid.  Vi har vurdert mange ganger å bare kutte ut nav og leve kun på mannens lønn.  For da hadde jeg ihvertfall hatt mer overskudd og kunne jobbet med og forhindre å bli så veldig dårlig.  Men jeg føler meg bare som en byrde om jeg ikke har noen penger.  Men vi hadde klart oss uten de 13 tusen jeg får av nav, men likevel.
 

Og det å si fra til nav og slikt er veldig vanskelig av flere grunner.  Men det kommer til et punkt hvor man ikke tør si hvordan man føler når man blir ignorert og overkjørt.  Og jeg har ikke energi eller kampvilje til å presse på for å bli hørt.

Jeg er fult klar over at jeg er en bortkastet utgiftspost for samfunnet.  Og at den eneste verdien jeg har som menneske er i mine barns og manns øyne.  
 

ts

Anonymkode: 26178...2c7

Ts, har du en lege du kan snakke med? Jeg synes at du bør bestille deg en legetime, også skriver du opp det du forteller her, så kan du be om et møte med lege og Nav. 

Siden du har vært syk i så å si hele livet, så skal det finnes mer enn nok av dokumentasjon på din helsetilstand. Ingen er tjent med at du kjører deg enda lenger ned i kjelleren, så begynn hos legen du.

Anonymus Notarius skrev (Akkurat nå):

Det er ingenting i TS' innlegg som tilsier at hun har symptomer som dine. Det står heller ingen steder at hun har ME - jeg får inntrykk av at hun er psykisk syk. Men lite info i hovedinnlegget, så da blir jo svarene deretter.

Å være psykisk syk kan være veldig hemmende og utmattende. 

Ts har et mer utfyllende innlegg her #32

Anonymkode: 0d039...e80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ikke sykemeldt og har aldri vært i vanlig jobb i mer enn et par måneder.  Men dette er 7 året mitt med støtte fra nav.  Har de siste tre årene hatt opphold i AAP pga jeg fikk foreldrepenger.

Men min AAP hår ut nå til jul så nav jobber meg hardt.  Og jeg syns det er litt urettferdig at de skal press meg til sengeliggende like før de kastet meg ut.  Så etter jul vil jeg vel bare bli liggende å snylte på mannen min på ubestemt tid.  
Jeg kjenner allerede nå at en ny dårlig periode er på vei.  Men nå er det bare 3 måneder siden jeg ble bra nok til å piskes rundt igjen.  Og det har vært sånn av og på i 7 år nå.  Nav og psykolog maser i noen måneder, jeg går helt i kjelleren i noen måneder, og innimellom noen euforiske manier hvor jeg kødder til for meg selv.  Sånne som meg burde bli tvangssterilisert!  For de to siste gangene jeg har nådd mani nivå har jeg blitt gravid.  Dette har gjort meg ekstra sårbar for mas og stress.  For jeg har egentlig nok med de beintøffe timene hvor barna er hjemme.  Og helgene er veldig tunge for meg.

Så den ene dagen i uka hvor jeg egentlig burde fått helt for meg selv for å slappe av stjeler mannen min.  For da skal han ha et flekkfritt hjem uten å løfte en finger selv.  Og jeg vet for mange dette kanskje høres helt på tryne ut.  At man kan føle seg så nedkjørt av å gjøre det mange ser på som ingenting.  Men for meg så er til og med det å dusje nok til å tømme meg for mot å krefter.  Bare tanken på å skulle måtte kle av meg, gå i dusjen, ta på såpe og vann igjen for så å gå ut tørke meg, ta på deodorant og finne rene klær å kle på meg føles helt umulig.  Men nå i dag fikk jeg klage fra veileder på nav at «ja nå stinker du».

Å være ute blant folk tar veldig på. Derfor er det å sitte i en taxi med en fremmed person helt tappende.  Og jeg får ofte så kraftig panikkangst ute blant folk at det er ikke noe fristende å gå ut.  Jeg er også redd for å møte på naboer.  Og jeg har vært slik siden jeg var barn.  Jeg taklet ikke andre mennesker, ville også helst være mest mulig alene fra foreldre og søsken.  Jeg forsøkte jage gjester hjem og satt i gangen til de vi besøkte fra jeg var 3 år.  Så slik eksponerings greier har ikke noe effekt.  Men for meg er det helt sykt å se på mannen min, hvordan han vandrer rundt i verden med folk og jobb, venner familie osv.  Når jeg ser på friske mennesker tenker jeg at personen må det da være noe galt med!

Men jeg er kanskje litt enig i at jeg ikke er verdt å bli kastet så mye skattepenger på.  Jeg brukte 8 år på å gjøre ferdig vgs.  Jeg har aldri jobbet.  Har gått til psykolog siden jeg var 6 år.  Har mottar støtte fra nav siden jeg var 19 år.  Men jeg har født to barn, så jobben min er liksom gjort her i livet.

Og jeg skjønner mannen min blir sliten når jeg er i dårlige perioder, spesielt når de gode varer så kort for tiden.  For i de dårlige periodene jobber han jo enda over 100%, 200% forelder omsorgsgiver for meg og gjør husarbeid.  Vi har vurdert mange ganger å bare kutte ut nav og leve kun på mannens lønn.  For da hadde jeg ihvertfall hatt mer overskudd og kunne jobbet med og forhindre å bli så veldig dårlig.  Men jeg føler meg bare som en byrde om jeg ikke har noen penger.  Men vi hadde klart oss uten de 13 tusen jeg får av nav, men likevel.
 

Og det å si fra til nav og slikt er veldig vanskelig av flere grunner.  Men det kommer til et punkt hvor man ikke tør si hvordan man føler når man blir ignorert og overkjørt.  Og jeg har ikke energi eller kampvilje til å presse på for å bli hørt.

Jeg er fult klar over at jeg er en bortkastet utgiftspost for samfunnet.  Og at den eneste verdien jeg har som menneske er i mine barns og manns øyne.  
 

ts

Anonymkode: 26178...2c7

Du er IKKE en bortkastet utgiftspost for samfunnet, du er et godt menneske som trenger pause fra krav og forpliktelser 💗 

Det er veldig tydelig at LIVET er nok for deg, faktisk for mye. Så nav, arbeidsutprøving, trening og alt som forventes blir for mye. 

Vi bor i Norge, og derfor er vi så privilegert at vi kan få uføretrygd når arbeidsevnen ikke er tilstrekkelig - men for det skal vi dømmes, bli sett ned på, føle oss skikkelig i veien, udugelig og til lite nytte. 

Når man føler på så lite mestring, går det ikke fremover med helsa, vi kan ikke tvinge frem en annen tankegang, mer energi eller bedre form. 

Jeg håper du klare å drite i alle de nedlatende svarene du har fått her, og tenke at du er like mye verdt som de som jobber 100% og har 3 barn, de skal være enormt takknemlig for at de har helse til å klare det! 

Anonymkode: caa20...f91