Hvor lenge skal jeg bli?

[AnonymBruker]

Hvor lenge skal man bli værende selvom man ikke har lyst, er ferdig med å gjenta seg selv om de samme problemstillingene uten å se innsats fra motparten? Skal man kontinuerlig kun tilpasse seg selv, og ikke motta noe i retur? 
 

Hvor lenge skal man holde ut for barna sin skyld med dårlig humør, ubehag for å komme hjem i fare for dårlig humør, aldri vite hva en kommer hjem til? De forventningene som stilles til meg, er ikke de samme han stiller seg eller som jeg kan stille til han? 
 

Dette er ikke et voldelig forhold eller høylytt krangling, men mye stillhet som straff og ikke veldig flink til å formidle følelser eller snakke om problematikk uten at alt er min feil. 

Anonymkode: 00fc8...1c6

[AnonymBruker]

Du kan jo hoppe videre til neste blomst, og håpe at du greier å bidra mer til romantikken der. 

Anonymkode: 3aec2...ead

[AnonymBruker]

Du vet når du ikke orker mer. Da kan det ikke skje fort nok. 

Anonymkode: 51adc...b05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du vet når du ikke orker mer. Da kan det ikke skje fort nok. 

Anonymkode: 51adc...b05

Okei, der er jeg ikke enda.

Anonymkode: 00fc8...1c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan jo hoppe videre til neste blomst, og håpe at du greier å bidra mer til romantikken der. 

Anonymkode: 3aec2...ead

Nei, skulle vi gått fra hverandre ville jeg vært alene. 

Anonymkode: 00fc8...1c6

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Hvor lenge skal man bli værende selvom man ikke har lyst, er ferdig med å gjenta seg selv om de samme problemstillingene uten å se innsats fra motparten?

Anonymkode: 00fc8...1c6

Man skal ikke bli værende når man har nådd dertil. 

Anonymkode: 0db7a...07c

[AnonymBruker]

Du har bare et liv, bedre å ha det bra enn å kaste bort tid på å være ulykkelig. Men med barn så må dere på fvk. Jeg og eksmannen var det og første gangen så hjalp det veldig, så vi var sammen i 6-7 år til. Da var vi riktignok åpen for terapi. 

Neste gang så var jeg ferdig så da ønsket jeg bare en samværsavtale, så da prøvde ikke hun på fvk å hjelpe oss. 

Anonymkode: fb196...d15

[AnonymBruker]

Hvis du har bestemt deg for at det er over, så ser jeg ikke poenget med å vente...

Anonymkode: 67952...19b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Du vet når du ikke orker mer. Da kan det ikke skje fort nok. 

Anonymkode: 51adc...b05

Og..

Hvis du er kvinne, er du gjerne HELT og absolutt ferdig når du når det punktet.

Anonymkode: 62cc1...e89

[AnonymBruker]

Jeg vil gå, men syns det er skummelt. Vi har vært sammen hele vårt voksne liv, og har alt felles. 
 

TS

Anonymkode: 00fc8...1c6

[Serafin]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg vil gå, men syns det er skummelt. Vi har vært sammen hele vårt voksne liv, og har alt felles. 
 

TS

Anonymkode: 00fc8...1c6

Ja, skjønner at det er skummelt. Men du må tørre å våge og kjenne på de vonde følelsene også. Så klarer du kanskje å forlate hen og komme deg videre. 

[AnonymBruker]

Serafin skrev (38 minutter siden):

Ja, skjønner at det er skummelt. Men du må tørre å våge og kjenne på de vonde følelsene også. Så klarer du kanskje å forlate hen og komme deg videre. 

Det er ikke de vonde følelsene som skremmer meg mest, det er alt det praktiske. Hus, biler, samvær med barn, engstelig for at barna skal bli bitre og syns det å ha skilte foreldre er noe herk. For det er det jo..

Anonymkode: 00fc8...1c6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke de vonde følelsene som skremmer meg mest, det er alt det praktiske. Hus, biler, samvær med barn, engstelig for at barna skal bli bitre og syns det å ha skilte foreldre er noe herk. For det er det jo..

Anonymkode: 00fc8...1c6

Ja det er det. 
har dere prøvd terapi? Bør hvertfall prøves før en går. 

Anonymkode: 000db...ab5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja det er det. 
har dere prøvd terapi? Bør hvertfall prøves før en går. 

Anonymkode: 000db...ab5

Jeg vet ikke om terapi er litt for sent, hvordan skal det hjelpe på verdigrunnlag og ønsker om hvordan hverdagen skal være? 
 

Men ja, kanskje forsøke terapi, da har man iallfall prøvd

Anonymkode: 00fc8...1c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg vet ikke om terapi er litt for sent, hvordan skal det hjelpe på verdigrunnlag og ønsker om hvordan hverdagen skal være? 
 

Men ja, kanskje forsøke terapi, da har man iallfall prøvd

Anonymkode: 00fc8...1c6

Jeg er i akkurat samme situasjon. Er så fortvilende å rive seg i håret dag etter dag på jakt etter en løsning. Fikk mannen med på terapi for et år siden, vi var der 5-6 ganger. Konklusjonen hans var at småbarnstiden er tøff, og at det blir bra når barna er større... Frister sånn å bare pakke bagen og stikke.

Poenget mitt er at det ikke er sikkert du får følelsen av å ha prøvd, hvis ikke han er med på å faktisk gjøre noe aktivt for å redde forholdet. Å sitte hos terapeuten i noen timer er den enkleste delen.

Anonymkode: 18410...113

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er i akkurat samme situasjon. Er så fortvilende å rive seg i håret dag etter dag på jakt etter en løsning. Fikk mannen med på terapi for et år siden, vi var der 5-6 ganger. Konklusjonen hans var at småbarnstiden er tøff, og at det blir bra når barna er større... Frister sånn å bare pakke bagen og stikke.

Poenget mitt er at det ikke er sikkert du får følelsen av å ha prøvd, hvis ikke han er med på å faktisk gjøre noe aktivt for å redde forholdet. Å sitte hos terapeuten i noen timer er den enkleste delen.

Anonymkode: 18410...113

Det er akkurat sånn! 
og man vil jo tro og håpe det blir bedre når barna blir store, men fysøren så lenge vi må vente da.. 

Anonymkode: 00fc8...1c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.9.2022 den 14.49):

Dette er ikke et voldelig forhold eller høylytt krangling, men mye stillhet som straff og ikke veldig flink til å formidle følelser eller snakke om problematikk uten at alt er min feil. 

Er ingen ting din feil? 

Anonymkode: 36dc2...a95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Er ingen ting din feil? 

Anonymkode: 36dc2...a95

Det er mye mellom ingenting og alt. 

Anonymkode: 51adc...b05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Er ingen ting din feil? 

Anonymkode: 36dc2...a95

Joda, selvsagt er ikke jeg heller perfekt, og fyller nok ikke alle rammer for hva som gjelder normen i de problemområdene vi har. 

Forstår det er vanskelig å svare meg på bakgrunn av at jeg skriver så kryptisk. Men jeg bare lurer på hvor mye mot man må bygge seg før en klarer å ta steget, hvor ligger lista - hvilke følelser har man i kroppen når man har nådd det punktet at man vil gå.

Anonymkode: 00fc8...1c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Joda, selvsagt er ikke jeg heller perfekt, og fyller nok ikke alle rammer for hva som gjelder normen i de problemområdene vi har. 

Forstår det er vanskelig å svare meg på bakgrunn av at jeg skriver så kryptisk. Men jeg bare lurer på hvor mye mot man må bygge seg før en klarer å ta steget, hvor ligger lista - hvilke følelser har man i kroppen når man har nådd det punktet at man vil gå.

Anonymkode: 00fc8...1c6

Jeg tror dette er veldig forskjellig, selv klarte jeg først å gjennomføre brudd og flytting da vi fikk barnevernstjenesten på nakken. Ille å komme dit, men jeg håpet altfor lenge at det skulle bli bedre og en svært manipulativ mann som var redd jeg skulle gå og da slik som «nå har vi det jo bra» eller «nå har vi jo hatt det bedre en periode». Men, det var sjelden mer enn noen få dager så var det nye runder av ulikt som gjorde at jeg var helt utkjørt og klart barna led voldsomt under dette. Skal sies at mannen var alvorlig psykisk syk og ikke orket eller evnet å bidra normalt i et familieliv, som jeg håpet han ville oppsøke hjelp og bli bedre. Men, han skyldte vel stort sett på meg og min strikk skulle bare strekkes og strekkes for å hjelpe han. Han som ikke orket noe etter full jobb, som nok kanskje skulle jobbet mindre / redusert men som utad var opptatt av å vise seg så «normal» som mulig med oss som fasade.

Så er spørsmålet kanskje - hva vil du lære barna dine? Skal en gå på akkord med eget livssyn/verdigrunnlag og tilpasse eller miste seg selv i forholdet? Eller viser en dem at hit men ikke lenger. Mulig de blir fortvilte der og da, men gode forklaringer gir dem også en referanse til senere i livet. Kanskje de trenger å se og ha med seg at mamma klarte seg bra alene, vi fikk det faktisk bedre etter bruddet. Barn merker gjerne når ting ikke er bra.

Her har jeg vært alene med sønnen min fra han var 4, nå 11. Et par år var han noe hos faren, men det fungerte heller dårlig. Vi har et godt og nært forhold sønnen min og jeg, og skuldrene mine er lave - stresset vi levde under og i er ikke der lenger. Må si jeg har det ufattelig mye bedre og godt nå, selv om det var særdeles tungt og tøft noen måneder ift brudd. Da hadde jeg et trolig høyere stressnivå, og jeg hadde nok også kjærlighetssorg. Eller kanskje mer sorg over at livet tok en annen vei enn jeg hadde håpet, trodd og jobbet for.  Jeg/vi kom gjennom det også, og «what doesn’t kill you makes you stronger», er det ikke noe sånt da?

Lykke til ❤️

Anonymkode: 78a93...9d9