Hva skal jeg si? Kjæreste som blir lei seg når jeg vil møte venner

[AnonymBruker]

Trenger råd...

Kjæresten min blir lei seg når jeg skal møte venner, fordi det tar av tiden vi har sammen. Jeg møter ikke venner ofte, og mener dette er noe han burde kunne takle. Han blir i stedet mutt, innesluttet, såret. Jeg har blitt sint i blant, fordi jeg føler han vil begrense meg. Det sier han at han ikke vil, han er bare lei seg og blir enda mer lei seg fordi jeg er sint. Jeg opplever denne tristheten som manipulerende. Jeg vil jo ikke gjøre kjæresten min trist. Jeg møter jo venner fordi det gjør meg glad, ikke fordi jeg har et aktivt ønske om å såre ham. Han vil egentlig gjerne være med, men jeg vil kunne møte en venninne alene i blant. 

Hvordan snakker man om det så han forstår??

Anonymkode: 51ce7...541

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at du vil møte venner i blant, og det kan være lurt å forsøke å komme til bunns i hvorfor han reagerer så kraftig på noe som er såpass normalt og forventet.

Ikke være konfroterende eller anklagende, men spør om han forstår at det er normalt i et forhold at man møter venner og gjør ting hver for seg. Hvis han skjønner det så kan neste spørsmål være hvorfor han reagerer slik på dette?

Det beste er om dere sammen kan komme til bunns i hva det er som trigger reaksjonen hos ham og så jobbe med det.

Anonymkode: f3133...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår godt at du vil møte venner i blant, og det kan være lurt å forsøke å komme til bunns i hvorfor han reagerer så kraftig på noe som er såpass normalt og forventet.

Ikke være konfroterende eller anklagende, men spør om han forstår at det er normalt i et forhold at man møter venner og gjør ting hver for seg. Hvis han skjønner det så kan neste spørsmål være hvorfor han reagerer slik på dette?

Det beste er om dere sammen kan komme til bunns i hva det er som trigger reaksjonen hos ham og så jobbe med det.

Anonymkode: f3133...8af

Det skyldes mange ustabile relasjoner fra han var barn. Men det er, for å si det hardt, noe han også må jobbe med selv. Jeg er alt annet enn ustabil overfor ham.

Anonymkode: 51ce7...541

[AnonymBruker]

Har han ikke venner selv han kan møte?

Anonymkode: f3c9b...8ad

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det skyldes mange ustabile relasjoner fra han var barn. Men det er, for å si det hardt, noe han også må jobbe med selv. Jeg er alt annet enn ustabil overfor ham.

Anonymkode: 51ce7...541

Ja, han må jobbe med det selv. Men du kan støtte ham og høre hva det er du kan bidra med som kan hjelpe ham til å jobbe med dette.

Anonymkode: f3133...8af

[AnonymBruker]

Min mann blir også skuffet når jeg prioriterer å være med venner istedenfor ham, for han har ikke det samme sosiale behovet for det som jeg har. Hadde jeg ikke kjent ham så godt og visst veldig godt hvordan han er og hva han ønsker ville jeg imidlertid ikke visst det engang, fordi han alltid tar det med et smil og oppriktig sier at han håper at jeg koser meg. 

Det å respektere den andres behov, og å takle at ting ikke alltid er slik du ønsker, det er en modenhet som man som partner trenger å ha. Jeg vil anbefale at din kjære går i terapi, for noe i ham gjør at han takler slikt umodent og ikke godt. 

Anonymkode: d7169...06b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min mann blir også skuffet når jeg prioriterer å være med venner istedenfor ham, for han har ikke det samme sosiale behovet for det som jeg har. Hadde jeg ikke kjent ham så godt og visst veldig godt hvordan han er og hva han ønsker ville jeg imidlertid ikke visst det engang, fordi han alltid tar det med et smil og oppriktig sier at han håper at jeg koser meg. 

Det å respektere den andres behov, og å takle at ting ikke alltid er slik du ønsker, det er en modenhet som man som partner trenger å ha. Jeg vil anbefale at din kjære går i terapi, for noe i ham gjør at han takler slikt umodent og ikke godt. 

Anonymkode: d7169...06b

Akkurat samme her hos oss. Etter tjue år er det blitt litt bedre, men før måtte jeg "time" budskapet om at jeg skulle treffe venner slik at jeg ventet til han var i et godt lune. Dette har ikke holdt meg vekke fra mine venner selv om jeg ikke inviterer hjem når han er hjemme. Han ikke er noe hyggelig mot dem.

Vi har ingen feller venner, han ser ikke ut til å ha behov for andre enn nærmeste familie.  Trist, men mange andre gode sider veier opp.

Jeg tror slike holdninger bunner i sjalusi. De vet selv at det er en irrasjonell følelse og prøver å dekke over, men blir mutte, sure eller fornærmet🤷🏻

Anonymkode: 50a6a...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Akkurat samme her hos oss. Etter tjue år er det blitt litt bedre, men før måtte jeg "time" budskapet om at jeg skulle treffe venner slik at jeg ventet til han var i et godt lune. Dette har ikke holdt meg vekke fra mine venner selv om jeg ikke inviterer hjem når han er hjemme. Han ikke er noe hyggelig mot dem.

Vi har ingen feller venner, han ser ikke ut til å ha behov for andre enn nærmeste familie.  Trist, men mange andre gode sider veier opp.

Jeg tror slike holdninger bunner i sjalusi. De vet selv at det er en irrasjonell følelse og prøver å dekke over, men blir mutte, sure eller fornærmet🤷🏻

Anonymkode: 50a6a...288

Ikke det samme, for min mann liker mine venninner svært godt, og har selv ikke lyst til at jeg skal miste kontakt med dem. Jeg trenger heller ikke time det å fortelle om at jeg skal til/med venner, for han takler det veldig fint, selv om han innerst inne gjerne skulle ønske at jeg var med ham. Han er oppriktig når han ber meg kose meg, for han vet at jeg har godt av å treffe venninner. 

Han har bare ikke det behovet selv, og hadde han kunne velge hadde vi to alltid vært sammen i vår fritid, men han unner meg det, siden han forstår at jeg har et mer sosialt behov utover ham. 

Han er svært hyggelig mot mine venner, og blir ikke mutt, sur eller fornærmet. Han takler det modent og fint. Så er han veldig glad når jeg kommer hjem igjen, og det er jo bare litt skjønt.

Anonymkode: d7169...06b

[AnonymBruker]

Du må bare vise at du ikke bryr deg om denne 'tristheten' hans. Det er hans problem, ikke ditt. Du skal ikke spørre om lov til å dra ut, du skal bare informere han om at du har en avtale. Ikke bli sint på han eller reagere på noe annet vis. Bare gjør som du ønsker, med god samvittighet. Han tar nok poenget etterhvert i at det ikke nytter å forsøke og manipulere deg.

Anonymkode: 3e6a6...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke det samme, for min mann liker mine venninner svært godt, og har selv ikke lyst til at jeg skal miste kontakt med dem. Jeg trenger heller ikke time det å fortelle om at jeg skal til/med venner, for han takler det veldig fint, selv om han innerst inne gjerne skulle ønske at jeg var med ham. Han er oppriktig når han ber meg kose meg, for han vet at jeg har godt av å treffe venninner. 

Han har bare ikke det behovet selv, og hadde han kunne velge hadde vi to alltid vært sammen i vår fritid, men han unner meg det, siden han forstår at jeg har et mer sosialt behov utover ham. 

Han er svært hyggelig mot mine venner, og blir ikke mutt, sur eller fornærmet. Han takler det modent og fint. Så er han veldig glad når jeg kommer hjem igjen, og det er jo bare litt skjønt.

Anonymkode: d7169...06b

Kjæresten min vil ikke i terapi, det "tror han ikke på". 

Jeg timer når jeg sier ting, det er et problem for meg. Jeg gjør en avtale og informerer ikke om den med en gang, slik det ellers er naturlig for meg å gjøre. I stedet venter jeg til en gang jeg tror han kan takle det best mulig. Likevel blir han lei seg. Går rundt med såret ansikt, later som om han takler det - dvs sier ikke noe negativt, men svarer "ok", noe som riktignok er veldig langt unna hans vanlige uttrykksform, så jeg skjønner jo at noe er i veien - og kan gi indirekte stikk som "dagen har vært dårlig", "han er lei seg og utafor". Noe jeg skal forstå at har med ham å gjøre. Ironisk nok har han ødelagt veldig mange flere dager med sånn oppførsel enn jeg har "ødelagt" ved å være fraværende med venner.

Anonymkode: 51ce7...541

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du må bare vise at du ikke bryr deg om denne 'tristheten' hans. Det er hans problem, ikke ditt. Du skal ikke spørre om lov til å dra ut, du skal bare informere han om at du har en avtale. Ikke bli sint på han eller reagere på noe annet vis. Bare gjør som du ønsker, med god samvittighet. Han tar nok poenget etterhvert i at det ikke nytter å forsøke og manipulere deg.

Anonymkode: 3e6a6...cdb

Det som skjer da er at han sier: "Når du er lei deg gjør jeg faktisk alt jeg kan for å trøste deg."

Anonymkode: 51ce7...541

[Fremmed fugl]

TS,

Er det ikke på plass at dere i fellesskap reflekterer over dette. Vil ikke være anklagende, men blir litt bekymret når du spør om hva du skal si for at han skal forstå.

Du gir ikke så mye informasjon i din post, så er vanskelig å vite hva som er hva, og lett å spekulere. Et spørsmål som jeg har er:

Hvor mye sosialt liv med venner har dere i fellesskap?

Neste spørsmål er:

Hvor mye tid bruker dere på høykvalitetstid som kjærester sammen.

Så kommer:

Hvor mye hverdagsromantikk er det i deres forhold.

Som jeg tolker posten din, så er det et symptom på at dere har noen utfordringer som par. Mulig at jeg er helt på jordet, men tror det er lurt av deg å stille noen spørsmål.

Du skriver at du ikke møter venner ofte, og at han men ikke du ønsker at dere begge to skal møte disse.

Kan det ikke være en løsning:

- Du møter venner oftere

- Kjæresten din er med ofte men ikke alltid

Da vil du fortsatt få møtt venner uten han (som er et normalt og naturlig behov), men samtidig så er han ikke eksludert.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det som skjer da er at han sier: "Når du er lei deg gjør jeg faktisk alt jeg kan for å trøste deg."

Anonymkode: 51ce7...541

Da hadde jeg bare heist på skuldrene og sett dumt på han og sagt  'skjerp deg!!'

Anonymkode: 3e6a6...cdb

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (2 minutter siden):

TS,

Er det ikke på plass at dere i fellesskap reflekterer over dette. Vil ikke være anklagende, men blir litt bekymret når du spør om hva du skal si for at han skal forstå.

Du gir ikke så mye informasjon i din post, så er vanskelig å vite hva som er hva, og lett å spekulere. Et spørsmål som jeg har er:

Hvor mye sosialt liv med venner har dere i fellesskap?

Neste spørsmål er:

Hvor mye tid bruker dere på høykvalitetstid som kjærester sammen.

Så kommer:

Hvor mye hverdagsromantikk er det i deres forhold.

Som jeg tolker posten din, så er det et symptom på at dere har noen utfordringer som par. Mulig at jeg er helt på jordet, men tror det er lurt av deg å stille noen spørsmål.

Du skriver at du ikke møter venner ofte, og at han men ikke du ønsker at dere begge to skal møte disse.

Kan det ikke være en løsning:

- Du møter venner oftere

- Kjæresten din er med ofte men ikke alltid

Da vil du fortsatt få møtt venner uten han (som er et normalt og naturlig behov), men samtidig så er han ikke eksludert.

Vi har barn på hver vår kant og bor sammen i barnefrie uker. Da er vi sammen hele tiden. Vi har utrolig mye kvalitetstid sammen. 

Sosialt liv i fellesskap? Vi møter venner en gang i måneden sammen, bare. Jeg møter venner alene 1-2 ganger i måneden. 

Anonymkode: 51ce7...541

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (6 minutter siden):

TS,

Er det ikke på plass at dere i fellesskap reflekterer over dette. Vil ikke være anklagende, men blir litt bekymret når du spør om hva du skal si for at han skal forstå.

Du gir ikke så mye informasjon i din post, så er vanskelig å vite hva som er hva, og lett å spekulere. Et spørsmål som jeg har er:

Hvor mye sosialt liv med venner har dere i fellesskap?

Neste spørsmål er:

Hvor mye tid bruker dere på høykvalitetstid som kjærester sammen.

Så kommer:

Hvor mye hverdagsromantikk er det i deres forhold.

Som jeg tolker posten din, så er det et symptom på at dere har noen utfordringer som par. Mulig at jeg er helt på jordet, men tror det er lurt av deg å stille noen spørsmål.

Du skriver at du ikke møter venner ofte, og at han men ikke du ønsker at dere begge to skal møte disse.

Kan det ikke være en løsning:

- Du møter venner oftere

- Kjæresten din er med ofte men ikke alltid

Da vil du fortsatt få møtt venner uten han (som er et normalt og naturlig behov), men samtidig så er han ikke eksludert.

Vi har diskutert det flere ganger, men som regel når problemstillinger er aktuell, når jeg har en ny avtale jeg har informert om. Det blir alltid en veldig lang samtale av det, og tematikken kan påvirke oss i flere timer. Han sier alltid at han ønsker mer kjærlighet og trøst. Det er ærlig talt vanskelig for meg. Jeg klarer ikke å begripe, nesten ikke ta alvorlig, at en voksen mann trenger trøst og kjærlighet fordi jeg har sagt at jeg skal møte en venninne på kafé. Trass også kjenner jeg. Hallo, skal jeg trøste deg fordi du vil begrense livet mitt? er følelsen jeg har. Så jeg går kanskje i lås også jeg.

Anonymkode: 51ce7...541

[AnonymBruker]

Skjønner du går i lås, selv får jeg veldig piggene ute av den type oppførsel. 

Det er jo manipulasjon.

Så kan man si at det er synd på de som er veldig usikre og sjalu, det er jo åpenbart vondt for han dette, men her er et faktisk han som må endre atferd og tankesett, og ikke du som skal tilpasse deg og droppe å være med venner for hans skyld.

Dette må han jobbe med. Dere kan jo som foreslått over se om dere klarer å komme til bunns i det sammen, eller så kan kanskje terapi hjelpe. For han alene, ikke nødvendigvis parterapi - selv om det sikkert er hjelpsomt om du er med en gang.

Anonymkode: 9bc07...f67

[AnonymBruker]

Nei vet du hva, her er jo kjæresten helt på bærtur. Blir grinete fordi du skal noe så normalt og naturlig som å treffe venner uten ham. Du har vist forståelse lenge nok, uten at det har hjulpet, nå er det på tide at han selv tar tak i det, og slutter med denne guilt trippingen sin.

Bare la ham bli sur, overse ham, og la ham bare sitte der og surmule som en treåring. Voksne mannen får ta seg sammen, og det er ikke ditt ansvar!  

Anonymkode: 6d2ab...789

[lokmeister2016]

Overse den surmuling så tragisk herregud klart du skal få møte venner alene barnslig

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Vi har diskutert det flere ganger, men som regel når problemstillinger er aktuell, når jeg har en ny avtale jeg har informert om. Det blir alltid en veldig lang samtale av det, og tematikken kan påvirke oss i flere timer. Han sier alltid at han ønsker mer kjærlighet og trøst. Det er ærlig talt vanskelig for meg. Jeg klarer ikke å begripe, nesten ikke ta alvorlig, at en voksen mann trenger trøst og kjærlighet fordi jeg har sagt at jeg skal møte en venninne på kafé. Trass også kjenner jeg. Hallo, skal jeg trøste deg fordi du vil begrense livet mitt? er følelsen jeg har. Så jeg går kanskje i lås også jeg.

Anonymkode: 51ce7...541

Han trenger ikke trøst for at du skal møte venner. Men hva er det egentligen han og dere trenger? Beklager men foreløpig så kan det du presenterer være alt fra at kjæresten din har noen betydelige psykologiske problemer koblet til trygghet og tilknytning, til at deres relasjon trenger en redesign.

Løsning må være relatert til hva dette som du tar opp er et symptom på. Tror selv at det smarte er å starte med å tenke på at dette kan være et problem som har sin årsak i dere som par og deres dynamikk. Først når det er utelukket, så går du/dere til forklaringen at det er et isolert problem hos kjæresten din.

Dere er som jeg skjønner det, annenhver uke kjærester, og annenhver uke er dere alene foreldrer.

Lurer litt på om dere to har felles mål vedrørende deres relasjon? Om disse problemene som kommer når du skal møte venner, egentlig kanskje er symptomer på en grunnleggende bekymring vedrørende om dere har en målkonflikt. Som hvis kjæresten din ser på deg som sitt livs store kjærlighet, og vil at dere skal leve sammen med "mine og dine barn", men at du tenker at dere har det hyggelig (bortsett fra når han er barnslig og vil ha trøst for at du skal møte venner) sammen, og tar det som det kommer. For eksempel.

[AnonymBruker]

Min samboer var også sånn da vi først flyttet sammen. I starten tenkte jeg ikke så mye over det, at det gikk seg til osv, men det ble bare verre. 

En kveld jeg feiret bursdagen til en venninne så sendte han så mange meldinger for å manipulere meg til komme hjem, og da smalt det litt. Hans meldinger og telefonsamtaler ble oversett resten av kvelden, og dagen etter hadde vi et oppvaskmøte. Han skjønte hvor mye han ødela, og hvor urettferdig disse meldingene var, og han bestemte seg for å ta tak i problemene sine. 

Han har siden da gått i terapi, og vi har ikke hatt problemet siden.

Anonymkode: 83b3d...5c3