Får ofte panikkanfall

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har i mange år slitt med panikkanfall. Men den har blitt kraftigere under svangerskapet (da jeg får kraftigere symptomer).

Når jeg får panikkanfall, så blir jeg svimmel (tror jeg skal besvime, svetter, mister kraften i kroppen og kvalm! (Så jeg tror jeg skal kaste opp). Og det hjelper lite når jeg har emetofobi (angst for oppkast) generelt. Når jeg blir kvalm av angsten så tror jeg at jeg skal kaste opp og får enda mer panikk og blir enda mer kvalm. Som en sånn ond sirkel.

Jeg får også trang til å rømme. Hvis jeg skal på møter/jordmortimer/legetimer og slikt, så blir angsten kraftigere fordi jeg vet at jeg ikke har mulighet til å rømme fra de situasjonene om jeg får panikk. Hodet mitt sier til meg at jeg må ut og trekke luft. Men kan jo ikke dette når jeg har en time. Det er da situasjoner som gjør at jeg ikke kan «rømme» som gjør at angsten kommer. Jeg er en person som alltid trenger å vite hvor utgangen er osv, i tilfelle jeg mister kontrollen.
 

Flere som har det slikt? Skal på ultralyd nr3 i morgen. Hver gang har jeg hatt et panikkanfall, så jeg sitter egentlig å gruer meg til panikkanfallet i morra også. Gruer meg ikke til timen i seg selv, men for å få angst. 🫣
 

Veldig betryggende å høre om flere har det slikt. Eventuelt om noen har noen råd å komme med. (Trenger ingen råd om psykolog og slikt, da jeg holder på å prate med lege om dette foreløpig og tenker heller å prøve psykolog så fort jeg har født)

Anonymkode: 5f556...9a6

[AnonymBruker]

Har panikk for å spy og bli «innstengt» i situasjoner hvor jeg føler jeg kan bli kvalm. Det som hjelper meg er å gjennomføre uansett, men si i fra til de jeg er sammen med at det er ett problem, slik at jeg feks kan ta pauser og gå ut om det er behov. Da føler jeg meg ikke så «innestengt» for da vet jeg at jeg kan gå ut og angsten går ned. Og jeg benytter meg aldri av muligheten om å ta pause heller for det pleier å roe seg bare vi er i gang. For meg så hjelper det å si det med en gang jeg er ett sted -aldri opplevd det som negativt selvom det er litt kleint for meg å utlevere meg. Min nødløsning er å ha tyggis om jeg kan, det også hjelper med å fokusere på å tygge å ikke kjenne så godt etter på magen/kvalmen. Jeg har jo aldri spydd heller i de situasjonen jeg er redd for å gjøre det -så prøver å fokusere på det også. Lykke til🙏🏻

Anonymkode: 0969d...54b

[AnonymBruker]

Ser ein serie på NRK no, som heier Cowboyen og kongen. I episode 4 så fortel han om panikkanfalla sine, og kva han gjer når desse kjem.

Anbefaler å sjå serie frå begynnelsen. 

Anonymkode: 0b49a...6fc

[AnonymBruker]

Akupressur-punktet for stress og panikk ligger her.  

Anonymkode: 0b49a...6fc

[AnonymBruker]

Du skriver at du vil prøve psykolog når du har født. Samtaler med fastlegen kan jo gjøre samme nytten, hvis du tenker at du vil gå dit regelmessig for samtaler og behandling av dette. Du har jo forverring nå, i svangerskapet. Jeg tenker at det er nå du trenger hjelpen, siden du står foran en ganske stor og stressende utfordring.

Jeg strevde med et liknende problem. Jeg fikk det ikke bedre med selvhjelp. Jeg prøvde det av og på i flere år. Det var en jungel av råd hvor jeg ikke visste hva som var bra for meg i situasjonen jeg var i. Jeg var ikke i form og ikke kvalifisert til å kunne lede mitt eget behandlingsopplegg.

De tipsene som jeg hadde mest nytte av gikk på å senke stressnivået, pusteøvelser, undersøke og korrigere egne tanker. Teknikker for å skifte fokus. Ta tak i problemområder (rent praktisk) som gjorde livet mer vanskelig enn det behøvde å være. Fordi jeg gikk i behandling ble jeg "tvunget" til å jobbe systematisk. Jeg visste at metodene var kvalitetssikrede. Jeg våget å følge rådene jeg fikk fordi jeg hadde stor tillit til behandleren min og fikk regelmessig oppfølging.

Anonymkode: 8be21...481

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Du skriver at du vil prøve psykolog når du har født. Samtaler med fastlegen kan jo gjøre samme nytten, hvis du tenker at du vil gå dit regelmessig for samtaler og behandling av dette. Du har jo forverring nå, i svangerskapet. Jeg tenker at det er nå du trenger hjelpen, siden du står foran en ganske stor og stressende utfordring.

Jeg strevde med et liknende problem. Jeg fikk det ikke bedre med selvhjelp. Jeg prøvde det av og på i flere år. Det var en jungel av råd hvor jeg ikke visste hva som var bra for meg i situasjonen jeg var i. Jeg var ikke i form og ikke kvalifisert til å kunne lede mitt eget behandlingsopplegg.

De tipsene som jeg hadde mest nytte av gikk på å senke stressnivået, pusteøvelser, undersøke og korrigere egne tanker. Teknikker for å skifte fokus. Ta tak i problemområder (rent praktisk) som gjorde livet mer vanskelig enn det behøvde å være. Fordi jeg gikk i behandling ble jeg "tvunget" til å jobbe systematisk. Jeg visste at metodene var kvalitetssikrede. Jeg våget å følge rådene jeg fikk fordi jeg hadde stor tillit til behandleren min og fikk regelmessig oppfølging.

Anonymkode: 8be21...481

Fastlegen min er ute i vikariat, så jeg har foreløpig bare en midlertidig en. Jeg synes det er ordentlig ubehagelig å snakke om panikken og angsten, med folk. Selv legen. Den er værre nå under svangerskapet fordi jeg sliter mye mer med halsbrann (tar tabletter som fungerer) og får igjen angst av det til tider. Jeg orker heller ikke å gjøre så mye den siste tiden (er i uke 32), selv å kjøre bil er tungt så prøver å unngå å reise så mye. (går ikke buss her jeg bor) Så skal derfor heller prate med psykolog etter fødsel. 

Anonymkode: 5f556...9a6