Klarer ikke å legge minnet bak meg

[AnonymBruker]

Som lita var jeg alltid redd for å si noe feil, jeg var redd for å ikke være bra nok, jeg satt alltid på rommet ellers så passet jeg på å rydde når jeg var på stue og kjøkken. Gjorde alt for å glede mamma. Gjorde jeg ikke dette var jeg redd for å få kjeft, redd for å bli slått, sparket, pisket. Redd for at hun skulle finne gjemmestedet mitt på rommet.... noe hun gjorde. Deretter var det å hoppe ut av vinduet om hun nærmet seg. I dag nærmer jeg meg 40. Jeg har fremdeles respekt, blir ei lita jente som ikke sier imot om hun ringer. Jeg ringer aldri, besøker aldri, har nå innsett at jeg prøver å få hun vekk fra livet mitt. Samme hvor mye jeg tenker på det var det aldri en grunn, det var nok at jeg satte meg I feil stol, spiste for sakte var for opptatt med noe. Alltid bare meg. Søsken som smalt i dører, lekte rundt  har god kontakt og skjønner ikke hva jeg pratet om, hvis jeg sa ikke sitt der, ikke rot nå osv. Skulle så lagt alt bak meg,men det blir sterkere for hver dag. 

Anonymkode: 0b702...022

[AnonymBruker]

Psykisk vold kan ramme bare en av søsknene. Og fysisk?

Jeg ville vurdert terapi 

Anonymkode: 2ff2a...86d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Psykisk vold kan ramme bare en av søsknene. Og fysisk?

Jeg ville vurdert terapi 

Anonymkode: 2ff2a...86d

Jeg er så redd det skal komme ut, redd for tilbakemeldinger fra hun, alltid gjort hån av de som må bruke medikamenter for å få en bedre hverdag og psykologer er visstnok noe tull

Anonymkode: 0b702...022

[AnonymBruker]

Det som irriterer meg akkurat nå er at jeg er så svak, så sårbar, men samtidig for stri og skjør til å ta det opp, ingen vet og forstår. Mann å barn får høre at det er hodet som verker på tunge dager

Anonymkode: 0b702...022

[Carrot]

Hei TS, du kan velge å ha det slik resten av livet eller du kan velge å ta tak i det, fortiden kan du ikke endre men fremtiden er din til å forme slik du har det best mulig for egen del såvel som indirekte for de rundt deg. Jeg sier ikke du skal ta et oppgjør med moren din, men jeg tror med fordel at å jobbe med dette slik at du har det bedre vil hjelpe deg på så mange andre områder også. Søk hjelp for din egen del fordi du vil ha et godt liv videre, ikke for å rote rundt i fortiden om du skjønner.. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (8 minutter siden):

Hei TS, du kan velge å ha det slik resten av livet eller du kan velge å ta tak i det, fortiden kan du ikke endre men fremtiden er din til å forme slik du har det best mulig for egen del såvel som indirekte for de rundt deg. Jeg sier ikke du skal ta et oppgjør med moren din, men jeg tror med fordel at å jobbe med dette slik at du har det bedre vil hjelpe deg på så mange andre områder også. Søk hjelp for din egen del fordi du vil ha et godt liv videre, ikke for å rote rundt i fortiden om du skjønner.. 

Ser at dette livet ikke er ideelt, ser bare ikke hvordan det skal tas opp. Jeg får meg ikke til det, og vet ikke hvorfor. Gråter meg tom og sliter selv med å finne ord også tenker jeg, det er så mange som har det og har hatt det verre enn den lille jenta som satt gjemt bak klærne i skapet

Anonymkode: 0b702...022

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er så redd det skal komme ut, redd for tilbakemeldinger fra hun, alltid gjort hån av de som må bruke medikamenter for å få en bedre hverdag og psykologer er visstnok noe tull

Anonymkode: 0b702...022

Du trenger jo ikke å fortelle henne det. Avstand er vel lurt her

Anonymkode: 2ff2a...86d

[Carrot]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ser at dette livet ikke er ideelt, ser bare ikke hvordan det skal tas opp. Jeg får meg ikke til det, og vet ikke hvorfor. Gråter meg tom og sliter selv med å finne ord også tenker jeg, det er så mange som har det og har hatt det verre enn den lille jenta som satt gjemt bak klærne i skapet

Anonymkode: 0b702...022

Men poenget med å søke hjelp er at du ikke trenger "ta det opp" da terapi handler om hvordan du har det nå og hvordan du vil ha det i fremtiden, derfra er det kommunikasjon med behandler og veiledning i teknikker som kan hjelpe deg til å møte fortiden din og det som trigger deg slik at fremtiden ikke preges av det i like stor grad. Hvis du i tilegg kommer dit at du ønsker å bearbeide og snakke om fortiden er det rom for dette også, men det behøver ikke være der du starter.. Du kan starte med at slik du har det nå er utmattende og du vil endre på dette.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som lita var jeg alltid redd for å si noe feil, jeg var redd for å ikke være bra nok, jeg satt alltid på rommet ellers så passet jeg på å rydde når jeg var på stue og kjøkken. Gjorde alt for å glede mamma. Gjorde jeg ikke dette var jeg redd for å få kjeft, redd for å bli slått, sparket, pisket. Redd for at hun skulle finne gjemmestedet mitt på rommet.... noe hun gjorde. Deretter var det å hoppe ut av vinduet om hun nærmet seg. I dag nærmer jeg meg 40. Jeg har fremdeles respekt, blir ei lita jente som ikke sier imot om hun ringer. Jeg ringer aldri, besøker aldri, har nå innsett at jeg prøver å få hun vekk fra livet mitt. Samme hvor mye jeg tenker på det var det aldri en grunn, det var nok at jeg satte meg I feil stol, spiste for sakte var for opptatt med noe. Alltid bare meg. Søsken som smalt i dører, lekte rundt  har god kontakt og skjønner ikke hva jeg pratet om, hvis jeg sa ikke sitt der, ikke rot nå osv. Skulle så lagt alt bak meg,men det blir sterkere for hver dag. 

Anonymkode: 0b702...022

Du må finne deg en psykolog. Så kanskje resten av livet ditt kan bli bedre  
Og det er ikke sånn slemt ment som at du er gal osv, men slike ting må jo håndteres, helst med hjelp fra noen som vet hvordan å få det bedre med seg selv.

Anonymkode: 6d7de...0be

[AnonymBruker]

Så leit å høre at dette preger deg enda du er såpass voksen og dette er en del år siden nå. Du kan oppsøke hjel hos psykolog, du kan kutte ned/ut kontakten med din mor. Dette er det du som bestemmer. God klem til deg. ❤️

Anonymkode: 9e57f...459