Venninna mi har fått baby og har aldri tid til meg lenger. Jeg føler at jeg har mistet min venninne og at hun har forandret seg..

[AnonymBruker]

Tenkte jeg skulle poste dette i vennskap, men tema er kanskje mest aktuelt her under barn og familie.

Jeg stilte veldig opp mens hun var gravid og jeg måtte også innrette meg etter hva hun klarte å gjøre og hvor mye. Det var bare for en periode tenkte jeg. Så istedefor å sitte lenge på cafe, satt vi der bare en liten stund, det ble korte turer og ingen vinsmaking på kveld etc. Ikke være med ut på på fester og lignende.

Vi var ganske mye sammen under hennes graviditet og det var fint å kunne stille opp, så mannen hennes også kunne "få litt fri"

Det samme gjorde jeg etter fødsel, for 6 måneder siden. Men nå har det sagt stopp. Jeg ga av min tid og stilte opp for henne, hun gjorde ingenting tilbake. i løpet av den perioden hadde jeg også møtt en fyr, men hun virket ikke sæelig interessert i å høre om han. Det er kun gnåling om familielivet og babyen. 

Jeg føler at hun har forandret seg og at vi sklir fra hverandre. At vi blir for forskjellige, Vi er begge 29 og ble kjent under studiene. Dette har gjort at jeg har mer kontakt med de andre vennene som er som meg: Single og fri.

Men jeg savner hun slik hun var før. Nå tar hun aldri kontakt lenger, og møtes vi må alt skje etter hennes og babyens plan. 

Skal jeg bare innse at vi har blitt for forskjellige og heller la henne fokusere på familielivet? Må jo være kjedelig for henne om hun mister vennene sine helt da men...

Anonymkode: c67c7...ae7

[AnonymBruker]

Jeg har flere nære venninner som fikk barn, vi skled ikke fra hverandre etter fødsel, men det ble mye til at jeg dro til dem og ble med på deres hverdag, lekte med babyen og mor satt som en potetsekk i sofaen og hvilte. 

Hun har en 6mnd gammel baby, hun husker ikke fyren du treffer eller hva slags rase dyr han er, så og si. Hun er for det meste ikke på denne planeten. Er du glad i venninnen din og vil beholde henne så strekk ut en hånd og la henne vite at du er der. 

Passivt aggressivt av deg å avslutte med "kjedelig for henne å miste vennene sine helt da..". Det kan du jo forhindre ærlig talt. Senk forventningene nå, det blir mye bedre. De blir folk igjen, de småbarnsmødrene 😉❤

Anonymkode: ce420...fb7

[Ginny]

Du kommer til å skjønne det når du selv får ditt første barn. Dagene flyr, hjernen er tåke, og alt handler om å holde babyen fornøyd. Og så sover ungen mer og mer, og slutter med pupp, og kan være med andre folk. Og da blir du glad for de vennene dine som skjønte det og ble med videre selv om de ikke var hovedprioritet en stund 😊

Det er omtrent umulig å skjønne helt før man har vært der selv. For henne nå så er det stort sett bare familieliv som skjer, det er det hun er opptatt av og i stor grad det hun opplever. Men det er «verst» de første 6 månedene, det blir bedre 😊

Ikke «dump» venninna di, vær en god venn og heng med henne på denne reisen heller. Aksepter at akkurat nå er du ikke førsteprioritet, og det blir du heller aldri igjen, men dere kan fremdeles ha et godt forhold. Og etterhvert vil hun ha mer tid til deg, og kunne gjøre andre ting som ikke handler om babyen 😊

Og når du en dag får barn så er du så heldig at du har ei venninne du kan spørre om alle slags rare ting du kommer til å lure på, og som vet hvordan du har det 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Tenkte jeg skulle poste dette i vennskap, men tema er kanskje mest aktuelt her under barn og familie.

Jeg stilte veldig opp mens hun var gravid og jeg måtte også innrette meg etter hva hun klarte å gjøre og hvor mye. Det var bare for en periode tenkte jeg. Så istedefor å sitte lenge på cafe, satt vi der bare en liten stund, det ble korte turer og ingen vinsmaking på kveld etc. Ikke være med ut på på fester og lignende.

Vi var ganske mye sammen under hennes graviditet og det var fint å kunne stille opp, så mannen hennes også kunne "få litt fri"

Det samme gjorde jeg etter fødsel, for 6 måneder siden. Men nå har det sagt stopp. Jeg ga av min tid og stilte opp for henne, hun gjorde ingenting tilbake. i løpet av den perioden hadde jeg også møtt en fyr, men hun virket ikke sæelig interessert i å høre om han. Det er kun gnåling om familielivet og babyen. 

Jeg føler at hun har forandret seg og at vi sklir fra hverandre. At vi blir for forskjellige, Vi er begge 29 og ble kjent under studiene. Dette har gjort at jeg har mer kontakt med de andre vennene som er som meg: Single og fri.

Men jeg savner hun slik hun var før. Nå tar hun aldri kontakt lenger, og møtes vi må alt skje etter hennes og babyens plan. 

Skal jeg bare innse at vi har blitt for forskjellige og heller la henne fokusere på familielivet? Må jo være kjedelig for henne om hun mister vennene sine helt da men...

Anonymkode: c67c7...ae7

Det kan komme tilbake når barnet er rundt 2 år. Jeg merker det selv at først da hadde jeg nærmere samme overskudd som før.

Anonymkode: fae1b...044

[AnonymBruker]

Det er akkurat sånne som deg, ts - som gjør at jeg ikke vil ha single og barnløse venninner samme søren hvor greie de er eller holder kontakt med gamle venninner. Familieliv og baby tid og små barns tiden tar tid. Mye tid.. for meg virker du regelrett små egoistisk og tenker ikke på hvordan din venninne har det og å skrive dette med at hun mister venninnene sine er regelrett slemt. 

Anonymkode: aa580...13a

[AnonymBruker]

Folk blir bare sånn når de får barn. Man er sliten, og har noe i livet som er viktigere enn alt annet. Jeg har ikke barn selv, men ser for meg at det er lett å nedprioritere det aller meste bare for å ha ork til familielivet. 

Ha litt slækk med henne. Kanskje får du henne tilbake når barnet er større. Kanskje ikke. 

Anonymkode: 2d772...6c5

[AnonymBruker]

Litt dumt at hun ikke viser interesse for din nye kjæreste, men ellers så høres det helt normalt ut.

Anonymkode: 5e26b...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Tenkte jeg skulle poste dette i vennskap, men tema er kanskje mest aktuelt her under barn og familie.

Jeg stilte veldig opp mens hun var gravid og jeg måtte også innrette meg etter hva hun klarte å gjøre og hvor mye. Det var bare for en periode tenkte jeg. Så istedefor å sitte lenge på cafe, satt vi der bare en liten stund, det ble korte turer og ingen vinsmaking på kveld etc. Ikke være med ut på på fester og lignende.

Vi var ganske mye sammen under hennes graviditet og det var fint å kunne stille opp, så mannen hennes også kunne "få litt fri"

Det samme gjorde jeg etter fødsel, for 6 måneder siden. Men nå har det sagt stopp. Jeg ga av min tid og stilte opp for henne, hun gjorde ingenting tilbake. i løpet av den perioden hadde jeg også møtt en fyr, men hun virket ikke sæelig interessert i å høre om han. Det er kun gnåling om familielivet og babyen. 

Jeg føler at hun har forandret seg og at vi sklir fra hverandre. At vi blir for forskjellige, Vi er begge 29 og ble kjent under studiene. Dette har gjort at jeg har mer kontakt med de andre vennene som er som meg: Single og fri.

Men jeg savner hun slik hun var før. Nå tar hun aldri kontakt lenger, og møtes vi må alt skje etter hennes og babyens plan. 

Skal jeg bare innse at vi har blitt for forskjellige og heller la henne fokusere på familielivet? Må jo være kjedelig for henne om hun mister vennene sine helt da men...

Anonymkode: c67c7...ae7

Omg selvfølgelig må man møtes etter babyens plan. Det er helt normalt å trekke seg litt tilbake når folk får, barn . Det er helt normalt at barn tar 100%av tiden og tankene

Anonymkode: 56066...2cf

[Frøkenfryden]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Tenkte jeg skulle poste dette i vennskap, men tema er kanskje mest aktuelt her under barn og familie.

Jeg stilte veldig opp mens hun var gravid og jeg måtte også innrette meg etter hva hun klarte å gjøre og hvor mye. Det var bare for en periode tenkte jeg. Så istedefor å sitte lenge på cafe, satt vi der bare en liten stund, det ble korte turer og ingen vinsmaking på kveld etc. Ikke være med ut på på fester og lignende.

Vi var ganske mye sammen under hennes graviditet og det var fint å kunne stille opp, så mannen hennes også kunne "få litt fri"

Det samme gjorde jeg etter fødsel, for 6 måneder siden. Men nå har det sagt stopp. Jeg ga av min tid og stilte opp for henne, hun gjorde ingenting tilbake. i løpet av den perioden hadde jeg også møtt en fyr, men hun virket ikke sæelig interessert i å høre om han. Det er kun gnåling om familielivet og babyen. 

Jeg føler at hun har forandret seg og at vi sklir fra hverandre. At vi blir for forskjellige, Vi er begge 29 og ble kjent under studiene. Dette har gjort at jeg har mer kontakt med de andre vennene som er som meg: Single og fri.

Men jeg savner hun slik hun var før. Nå tar hun aldri kontakt lenger, og møtes vi må alt skje etter hennes og babyens plan. 

Skal jeg bare innse at vi har blitt for forskjellige og heller la henne fokusere på familielivet? Må jo være kjedelig for henne om hun mister vennene sine helt da men...

Anonymkode: c67c7...ae7

Ville bare si at jeg skjønner deg og at det nok er litt vanlig. Er 41 og de som har fått barn har jeg i stor grad mistet.. etter hver ble jeg nesten lei meg når folk ble gravide for da ble det sånn. Jeg kunne sikkert gjort mer selv også da.. kan ta selvkritikk på det. Høres ut som du har prøvd! Jeg har mange barnløse venner og bllr til at vi er sammen. Vi har kanskje da også mer til felles nå🙂

[Anim92]

Jeg forstår sårheten i spørsmålet, men mener også du er lite forståelsesfull for henne. Du fremstiller deg litt som en slags helt som har sitti kortere på cafe eller droppet vinkvelder med henne? Hva forventer du av en gravid person egentlig?😂🤷🏻‍♀️
 

Tenker at her er det faktisk du som må innse at du er i en alder hvor både mennesker og vennskap forandrer seg, men det betyr ikke at de er mindre verdt. Så får du ta festene med andre venninner, og mer low-key hygge med hun her. Og akseptere at energinivået til noen med en baby ikke er det samme som før.

Det du dog kan gjøre, er å ta opp på en pen måte at du savner litt oppmerksomhet fra henne angående ditt liv. At du føler hun ikke har noe interesse for hva som skjer med deg lengre, og at det oppfattes noe sårt for deg. For alle trenger ei venninne som er interessert! Du kan jo høre om hun kjenner seg igjen i den påstanden, og hvordan hun oppfatter situasjonen og vennskapet. 
 

Forhold og relasjoner forandrer seg, det er en del av å bli voksen. Jeg tror du vil angre om dette er ei du matcher godt med, og du kaster bort vennskapet for at bare dine behov skal dekkes, en gang i fremtiden når du feks etablerer deg selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Tenkte jeg skulle poste dette i vennskap, men tema er kanskje mest aktuelt her under barn og familie.

Jeg stilte veldig opp mens hun var gravid og jeg måtte også innrette meg etter hva hun klarte å gjøre og hvor mye. Det var bare for en periode tenkte jeg. Så istedefor å sitte lenge på cafe, satt vi der bare en liten stund, det ble korte turer og ingen vinsmaking på kveld etc. Ikke være med ut på på fester og lignende.

Vi var ganske mye sammen under hennes graviditet og det var fint å kunne stille opp, så mannen hennes også kunne "få litt fri"

Det samme gjorde jeg etter fødsel, for 6 måneder siden. Men nå har det sagt stopp. Jeg ga av min tid og stilte opp for henne, hun gjorde ingenting tilbake. i løpet av den perioden hadde jeg også møtt en fyr, men hun virket ikke sæelig interessert i å høre om han. Det er kun gnåling om familielivet og babyen. 

Jeg føler at hun har forandret seg og at vi sklir fra hverandre. At vi blir for forskjellige, Vi er begge 29 og ble kjent under studiene. Dette har gjort at jeg har mer kontakt med de andre vennene som er som meg: Single og fri.

Men jeg savner hun slik hun var før. Nå tar hun aldri kontakt lenger, og møtes vi må alt skje etter hennes og babyens plan. 

Skal jeg bare innse at vi har blitt for forskjellige og heller la henne fokusere på familielivet? Må jo være kjedelig for henne om hun mister vennene sine helt da men...

Anonymkode: c67c7...ae7

Det stemmer alt du skriver, hodet hennes er fylt med familie og baby, og hvis dere må møtes er det etter hennes og babyens plan.
Hun har ikke lenger bare seg selv å tenke på, hun må ta hensyn til en 3.part også, og dette kombinert med ammetåke, dårlig med søvn, tilvenning av et annet familieliv, er vanligvis grunnen til at det er en unntakstilstand det første året som småbarnsforeldre.

Dere har blitt forskjellige fordi dere har forskjellige liv, og du har egentlig bare to valg, enten godta at vennskapet har endret seg, og finne nye måter å omgås på, eller å bryte vennskapet.

Men når det gjelder at hun bare snakker om baby og familieliv - noe vil det bli, det er jo hele hennes hverdag akkurat nå, og akkurat som at du deler av din hverdag må også hun dele av sin.
Men du kan gi beskjed om at du også har et liv som du vil dele med henne hvis det blir for mye fra hennes kant.

Akkurat som hvis hun hadde byttet jobb, og alt hun snakket om var den nye jobben, uten å lytte til andre.

Anonymkode: a0083...0dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Tenkte jeg skulle poste dette i vennskap, men tema er kanskje mest aktuelt her under barn og familie.

Jeg stilte veldig opp mens hun var gravid og jeg måtte også innrette meg etter hva hun klarte å gjøre og hvor mye. Det var bare for en periode tenkte jeg. Så istedefor å sitte lenge på cafe, satt vi der bare en liten stund, det ble korte turer og ingen vinsmaking på kveld etc. Ikke være med ut på på fester og lignende.

Vi var ganske mye sammen under hennes graviditet og det var fint å kunne stille opp, så mannen hennes også kunne "få litt fri"

Det samme gjorde jeg etter fødsel, for 6 måneder siden. Men nå har det sagt stopp. Jeg ga av min tid og stilte opp for henne, hun gjorde ingenting tilbake. i løpet av den perioden hadde jeg også møtt en fyr, men hun virket ikke sæelig interessert i å høre om han. Det er kun gnåling om familielivet og babyen. 

Jeg føler at hun har forandret seg og at vi sklir fra hverandre. At vi blir for forskjellige, Vi er begge 29 og ble kjent under studiene. Dette har gjort at jeg har mer kontakt med de andre vennene som er som meg: Single og fri.

Men jeg savner hun slik hun var før. Nå tar hun aldri kontakt lenger, og møtes vi må alt skje etter hennes og babyens plan. 

Skal jeg bare innse at vi har blitt for forskjellige og heller la henne fokusere på familielivet? Må jo være kjedelig for henne om hun mister vennene sine helt da men...

Anonymkode: c67c7...ae7

Så, du er litt skuffet for at hun ikke ble med på vinsmaking og festing mens hun var gravid?

Og at det er urettferdig ovenfor deg at babyen på 6 måneder er hennes viktigste prioritet og at møter må skje på måter som passer for henne og babyen?

Wow. Det er faktisk lenge siden sist jeg hørte om noen som er så navlebeskuende som du virker å være.

Anonymkode: 3e896...afd

[AnonymBruker]

Det er jo motsatt TS.

Det er du som etterhvert kommer til å miste alle vennene dine, om du ikke takler overgangen til at de blir mødre og etablerer familie.

Du er nå i en alder hvor dette vil skje med de fleste av venninnene dine.

Må si, du høres veldig egosentrisk ut i dine beskrivelser her.

Som om din høygravide venninne hadde mulighet til vinsmaking, sitte lenge på cafe, men bare ikke gadd det med deg mer liksom…? Tenk, din høygravid venninne prioritere deg faktisk så høyt, at til tross for hvor tungt det måtte være for henne og hennes gravide kropp, så forsøkte hun å bli med deg på aktiviteter som før.

Med en 6 mnd baby nå - selvfølgelig går det stort sett bare i baby og familie. Hun er i ammetåke (uansett om hun ammer eller ei) og alt i hennes liv er sentrert rundt at dette lille nye nurket har det bra.

Det vil endre seg etterhvert nå, som babyen begynner å vokse til og ikke er like totalt avhengig av mammaen sin.

Du får tenke litt på, hva du ville ønsket av vennene dine, om du selv skulle blitt gravid og mamma?

 

Anonymkode: 6585b...fe2

[AnonymBruker]

Jeg kan jo starte med at det så klart var dårlig av hun å ikke interessere seg i ditt liv og din nye fyr. Selv om man får endret sitt liv, så må man ikke glemme å bry seg om andre.

Men at dere satt kortere på kafé da hun var gravid og at dere ikke hadde vinkvelder er da helt normalt? Nei, graviditet er ingen sykdom, men det er de færreste som ikke har noen plager. Selv jobbet jeg, og ikke konsekvensen av det var at jeg ellers «bodde» på sofaen resten av tiden.

Og ja, alt av planer må tilpasses baby. Jeg har fullstendig forståelse for at dette kan oppleves som kjipt for andre, det er litt kjipt for meg og. Men baby kommer først. Det blir dog bedre, men for å være ærlig, så blir det jo ikke som før. Barnet sover lur til det blir 2-3 år. For oss som har barn i barnehage så ønsker man naturligvis å se barnet mellom barnehage og legging. Ja, kanskje man tar seg en ettermiddag fri i uken, men hvordan skal denne fordeles på hobbyer, venner og trening? Alt annet skjer evt etter legging, og om barnet sovner på 30 min eller 2 timer vet man heller ikke. Å dra på festligheter i helgene kan også være et ork. Det må koordineres med pappaen hvem som evt kan ha fri, og så skal man jo være mamma igjen påfølgende dag, uansett hvor sliten man er. For å være ærlig så koster ofte festligheter mer enn de smaker. Planer som må avlyses fordi barnet er sykt? Det oppplever også vi med barn støtt og stadig, og jeg vet hvor kjipt det er. Men forstår at det er enda kjipere for de uten barn. Jeg har også venninner som ikke ser problemet med at jeg stikker av midt på dagen i helgene, og ja, innimellom går det. Men igjen så har man jo gjerne familietid der. Barn som er i barnehagen trenger tid med mamma og pappa i helgene og det er jo også da man har tid til å finne på ting sammen. Og det igjen kommer foran venner. Og igjen, de gangene man tar seg litt fri, hvordan skal man prioritere den? Man har jo så mye man ønsker å ta igjen.

Vennskap endres dessverre når man får barn. Man kan såklart fremdeles være venner, men man må da innse at man får brukt mye mindre tid sammen. Men kanskje du også får barn etterhvert? Da kan det være at dere får mer tid sammen igjen da man kan finne på aktiviteter med barna sammen, dra på barnevennlig ferie osv. Så å avslutte vennskapet helt anbefaler jeg ikke, selv om det ikke blir som før.

Anonymkode: 72235...c23

[AnonymBruker]

Jeg mistet også mange venninner da jeg fikk barn. Var altoppslukende å finne frem i den nye tilværelsen, bli kjent med meg selv som mor (en forandrer seg faktisk når en får barn) og trøtthet (et helt nytt nivå av trøtthet). Det var ikke det at jeg ikke ønsket venninnene mine, men jeg trengte dem på en helt annen måte enn det de kunne gi til meg. Og jeg klarte ikke å gi dem det de trengte.

da jeg var ute av det verste babytiden så hadde jeg glidd for langt bort fra noen, mens noen var der allikevel. Og da de igjen fikk barn hadde jeg selv en helt annen forståelse for hva de trenge av meg som venninne. 
 

Du kan jo spør henne hva hun trenger, kanskke hun trenger noen til å sitte på sofaen å se film med mens hun ammer. Kanskje hun trenger noen å gå tur med når baby skal trilles. Osv. 

Anonymkode: 1bd65...1bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenkte jeg skulle poste dette i vennskap, men tema er kanskje mest aktuelt her under barn og familie.

Jeg stilte veldig opp mens hun var gravid og jeg måtte også innrette meg etter hva hun klarte å gjøre og hvor mye. Det var bare for en periode tenkte jeg. Så istedefor å sitte lenge på cafe, satt vi der bare en liten stund, det ble korte turer og ingen vinsmaking på kveld etc. Ikke være med ut på på fester og lignende.

Vi var ganske mye sammen under hennes graviditet og det var fint å kunne stille opp, så mannen hennes også kunne "få litt fri"

Det samme gjorde jeg etter fødsel, for 6 måneder siden. Men nå har det sagt stopp. Jeg ga av min tid og stilte opp for henne, hun gjorde ingenting tilbake. i løpet av den perioden hadde jeg også møtt en fyr, men hun virket ikke sæelig interessert i å høre om han. Det er kun gnåling om familielivet og babyen. 

Jeg føler at hun har forandret seg og at vi sklir fra hverandre. At vi blir for forskjellige, Vi er begge 29 og ble kjent under studiene. Dette har gjort at jeg har mer kontakt med de andre vennene som er som meg: Single og fri.

Men jeg savner hun slik hun var før. Nå tar hun aldri kontakt lenger, og møtes vi må alt skje etter hennes og babyens plan. 

Skal jeg bare innse at vi har blitt for forskjellige og heller la henne fokusere på familielivet? Må jo være kjedelig for henne om hun mister vennene sine helt da men...

Anonymkode: c67c7...ae7

Beklager, men ja, bare innse det. Hun har funnet noen som er mye viktigere enn deg, viktigere enn absolutt alle faktisk. Og som tar all hennes tid. Og hun vil ikke være noe annet sted enn med sin nye forelskelse. Da bryr man seg lit om å miste en venn eller to. Hun kommer til å finne nye venner via barselgrupper, barnehage osv, folk som har barn, og da også interesse for å høre på det hun snakker om. For det er jo ikke noe gøy for henne at du verken forstår eller bryr deg om det hun snakker om heller, enda det er det viktigste i hennes liv nå.

Ja, det er slik det blir noen ganger. Men, du kan jo la døra stå på gløtt tilfelle hun kommer tilbake en dag, eller om du også blir mamma så kan dere gjenoppta kontakten med mer felles interesser   Eller aksepter å ha tid når hun har tid og lyst, og håpe på at det blir mer tid igjen i fremtiden. Hun kan feks være innmari god å ha når du selv står der med positiv test og prøver å ta inn over deg hva som er i ferd med å skje. Godt å ha støtte i noen som allerede har vært der.

Men enkelt og greit, hun blir aldri som før. Å bli mamma forandrer deg på en måte totalt, og det er egentlig en nødvendighet. Men umulig å forstå før man har gjort det selv.  DU må enten leve med den nye henne, eller slippe henne og gå videre.

Anonymkode: 7b6c4...f2e

[HelloMindy]

Et ekte vennskap er for livet. Da støtter man hverandre gjennom tykt og tynt, selv om vektskåla går i den ene eller andres favør i perioder. Det vil være kapitler i livet hvor man trenger mer støtte, hvor man må gi mer støtte, og da vil ikke en ekte venn veie hvor mye mer oppmerksomhet eller tid den andre har fått. Hvem som har gjort mest. Hvor mye tid man har investert. Hva man har fått igjen for tiden. Noen ganger kan det gå uker og måneder før man ser hverandre fordi man har utfordringer i livet, men man holder sporadisk kontakten, bryr seg om hverandre og ser frem til at man kan tilbringe tid sammen igjen. Om det er et kvarter med et kort hei, en halvtime på spasertur eller en time på café, det er ikke så viktig, men det er en herlig følelse. Man kan gå fra det møtet og tenke at - dette må vi gjøre mer - også kommer likevel livet imellom. Det gjør ikke at man er mindre venner. 

Svangerskap og babyfasen er midlertidig. Det er en altoppslukende periode i livet hvor man har andre prioriteringer. Man prioriterer heller ikke seg selv lenger. Man får kanskje ikke til å prioritere andre, med mindre det er helt krise. Det er en periode i livet som er tøff, vanskelig, utfordrende, magisk og fantastisk på samme tid. Dere er faktisk på et sted i livet akkurat nå hvor dere har veldig ulikt liv. Det kommer også en tid hvor du potensielt får en familie og hun vil stille opp for deg på samme måte. Akkurat nå har hun ikke overskudd til å tenke på hvem du lå med i helgen eller hvem du datet en kort periode. Hun vil nok gjerne ha det, og hun savner nok også tiden man hadde før hvor hun kunne skravle om alt og ingenting, men det er ikke på toppen av lista nå. 

Hvis du skal bytte ut venner etter livshendelser i livet ditt, må du også snart bytte ut dine single venner som du søker mot akkurat nå. Du vil ende opp med å ha flytende forhold som varer i korte perioder, for mennesker forflytter seg i livet hele tiden. Når single venner får seg kjæreste eller samboer, flyttes all fokuset med fest og byen til kjærligheten. Man slutter gå ut på byen like ofte, man tilbringer mer tid med sin utkårende enn venner i en periode og man stifter kanskje familie til slutt. Prioriteringene endrer seg igjen og igjen, men gode venner forstår dette, og de er med på reisen. 

Du får tenke over hvem som er viktig for deg, og hvem som du tenker er riktig for deg å ha i livet, uavhengig av hvilken livssituasjon dere er i akkurat nå. Hvis du tenker du har gitt ditt, i en kortere periode av vennskapet deres i livet, da tenker jeg du gjør rett i og fortsette din reise alene. For hennes skyld. For jeg mener ingen fortjener en venn som gir dårlig samvittighet, er irritert fordi de mener de er en så god venn som stiller opp, for så og vurdere dumpe dem fordi de har fått en altoppslukende endring i livet sitt i en periode. En periode hvor de faktisk trenger mer oppmerksomhet og tid, til å føle seg ivaretatt og ikke føle seg glemt heller. For man mister seg selv litt oppi store livshendelser og det aller beste er å ha venner som ser deg. 

Hvis du savner henne såpass, at du tenker dette er et vennskap for livet, og hun er verdt å ha der senere - vær der for henne, strekk ut en hånd i ny og ne, tilbring tid i tilværelsen hennes, ta med bakst og kaffe hjem til henne og lat som dere er på café, dull med babyen og lek med den mens hun dusjer. Det er mange muligheter for å finne tilbake, i et annet format enn det dere hadde før, for det er fortid. Du må bare slutte å tenke på vektskålen og hvem som gjør mest akkurat nå, for den vektskålen går opp og ned i løpet av et vennskap. 

[tussi84]

ting blir anderledes etter man får barn. I alle fall kan man forvente lite av venner av barn de første par årene. Alt må planlegges og det må passe barnets mønster. 

Barn er også forskjellige. Noen sover fint i vogn hvis man feks er ute, andre barn sovner aldri i vogn men kun i egen seng hjemme/ved siden av foreldrene. Det siste var tilfellet med vår. Jeg kunne derfor stort sett ikke dra med han noe sted. Jeg var bundet til hjemmet iht når tid han skulle sove på, og det var 3 lurer i starten, så 2 og så 1. Så dro vi ut så var det på tider hvor baby hadde våkentid, og det ble da som regel trilleturer i nærområdet. Jeg krevde derfor at stort sett at venner måtte komme til meg i den perioden. 

 

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn, og etter hvert barn (de to minste ganske tette), har det tatt faktisk et par år før jeg følte jeg hadde overskudd til venner igjen. Altså, jeg var så sliten, utmattet og i babybobla at jeg slet med å gi mannen det han trengte! Og huset! Og mine egne foreldre! Aldri i verden om jeg hadde klart å ta vare på et vennskap skikkelig da heller. 

 

Anonymkode: 39f24...11a

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er kjipt å ikke bli prioritert lenger, men slik blir det ofte. Barnløse venner har ofte litt for høy forventning til hva man orker å ta seg tid til i småbarnsperioden.

Jeg husker jeg hadde en venninne som aldri kunne treffes om det ikke var for en «helaften» med øl og ut på byen (jeg foreslo å treffes noen timer på café), så da ble jo det vennskapet borte.

Hun ble faktisk gravid ikke så veldig lenge etter, og fikk overta en del barnetøy, det er vel siste gang vi møttes. Jeg var helt alene med et lite barn og langt til nærmeste barnevakt, første «helaften» det ble tid til var vel da barnet var 3. 

Anonymkode: e4ae5...55d