Hva skal jeg gjøre med dette «vennskapet»?

[AnonymBruker]

Advarsel, dette er litt langt.

Jeg er en voksen kvinne med egen familie. Som ung vokste jeg opp et sted med en jevnaldrende jente som jeg var mye med. Dette var på bygden så det var liksom bare oss to på samme alder. Hele barndommen har det vært synd på henne, pga hun har hatt det vanskelig i familien. Både hun og familien fikk mye sympati av alle, lærere, bekjente osv. Og mine foreldre. Jeg mener hun etterhvert utviklet spesielle trekk, bortskjemt, egoistisk, alt skulle skje på hennes premisser osv. jeg måte bare tilpasse meg og være hennes hjelper. Dersom jeg ville være med andre eller gjøre noe annet så fikk jeg kjeft av lærerne, hennes foreldre eller andre voksne. Jeg følte meg fanget og mine foreldre sa det var så synd på henne pga tragediene i familien. 
Som vi ble eldre så reagerte andre barn og ungdommer på henne og trakk seg unna, men jeg måtte være hennes venninne og passe på. Jeg fikk meg etterhvert mange nye venner, hun ikke (gikk på en annen vgs enn meg), men jeg følte jeg måtte ta henne med på alt mulig. Jeg forsvarte henne imot andre og, fordi jeg visste hva som lå bak hennes spesielle oppførsel; familie tragediene.

Så ble vi eldre og hun kom raskt i et forhold, og kontakten endret seg litt. Men det som skjedde mer og mer var at hun prøvde å ta over mine venner og stille meg i dårlige lys. Hørte flere ganger at hun hadde baksnakket meg. Jeg tenkte at dersom jeg pleiede vennskapet vårt bedre så ville hun bli glad igjen, men det virket som det bare trigget henne. Dette har vart av og på gjennom tidlig voksen tid. Jeg ga henne sjanser og det virket som vi hadde det gøy i lag, og så plutselig kunne hun komme med mange stikk mot meg eller baksnakke. Jeg ble veldig forvirret av oppførselen hennes og visste aldri hvor jeg hadde henne. Hun fikk seg noen nye venninner en periode, men de stakk plutselig alle som en, uvisst hvorfor.

Når vi begge fikk barn etterhvert tenkte jeg det ville skape et bedre bånd, men tvert i mot. Hun var mye sint og skjelte meg ut flere ganger, fordi hun hadde det tyngre enn meg og jeg hadde våget å  si at jeg var sliten. Hun baksnakket meg til felles venninner/bekjente igjen, fordi jeg ikke imøtekom hennes behov for selskap. Det toppet seg en dag og jeg ga beskjed at nok var nok, for hun ringte meg nesten hver dag og kom på døren for å snakke om seg selv og sitt, og jeg orket ikke å høre på mer.

Nå de senere år har vi nesten ingen kontakt, bortsett fra når hun ringer av og til, men grunnet at hennes foreldre er min nærmeste nabo, så er hun i området innimellom. Jeg tenkte at vi derfor må prøve å holde en god tone, og hun ringer meg innimellom og kommer med bursdagskort på døren osv. Hun er veldig hyggelig da, men hvis jeg forteller noe o meg selv så snur det så brått og stikkene kommer. Jeg kan bli satt ut av hennes kommentarer i dagevis etterpå. Bare jeg ser foreldrene hennes så får jeg høy puls og blir stresset. Når hun ringer meg stiger pulsen og jeg blir stresset, vil ikke snakke med henne. Selv om jeg vil være sterk nok til å klare det. Jeg forstår ikke hvorfor hun gjør meg så redd og får meg til å føle meg så svak. Jeg tenker at andre klarer å snakke med henne så det må jeg og klare.

Samtidig så er det en stemme inni meg som sier at det er også en verdi å holde kontakt med en barndoms bestevenninne, og at hun og har gode sider. Ja hun har det, og når viser seg fra solskinnsiden sin, så er hun veldig grei. Vi har gode minner også. Og jeg tror hun egentlig har kommet seg litt, jeg merker det på henne. Men jeg klarer det bare ikke når hun kommer med stikkene sine og jeg skjønner ikke hvorfor hun gjør det. Jeg stoler ikke på henne mer.  Jeg reagerer med å stresset, slik at hun nesten ler av meg. 
Jeg vet at jeg ikke er perfekt heller og har gjort ting som sikkert ikke var helt greit for henne heller. 

Jeg lurer sånn på hvordan jeg skal forholde meg til henne videre. Dette opptar litt tankevirksomhet, mye pga noe som hendte her nylig hvor jeg vet hun er involvert. I mitt nabolag. Glemme alt som har hendt? Bare godta at hun er som hun er? Kutte kontakten helt? Noen gode råd? 

Anonymkode: 628a7...781

[SmuleSMitt]

Hun har en helseskadelig atferd. Noen mennesker lærer seg at gjennom offerrollen, sine triste historier og sjebner, så er det "synd på deg" og de krever særbehandling. Når de da merker at enkelte, som du, har dårlige grenser og vansker med å si nei, så forventer de stadig mer. Du blir søppelbøtta, du skal være tilgjengelig for henne på hennes premisser. Det er ingen gjensidig, balansert relasjon. Du gir, hun tar. Javisst har hun sikkert gode perioder/sider, det kalles "Bread crumbling". Hun kaster ut noen smuler til deg, og du biter på agnet og håper på at vinden skal snu. Men historien bare gjentar seg. 

Hun misbruker deg emosjonelt. Det er derfor du blir stressa av henne. Hun er helseskadelig. Du skylder henne INGENTING. Niks og nada!

Hadde jeg vært i dine sko, og det har jeg forsåvidt til dels vært med "venninner" jeg har havnet borti med lignende trekk, så er det kroken på døra for godt. Det kommer ingenting godt ut av at du gir henne sjanse på sjanse. Du bidrar faktisk bare til å ødelegge deg selv og forsterke/opprettholde hennes helseskadelige atferd. Hun er ikke bra for deg. Du fortjener bedre!

Endret 18. september 2022 av SmuleSMitt
leif

[AnonymBruker]

SmuleSMitt skrev (11 minutter siden):

Hun har en helseskadelig atferd. Noen mennesker lærer seg at gjennom offerrollen, sine triste historier og sjebner, så er det "synd på deg" og de krever særbehandling. Når de da merker at enkelte, som du, har dårlige grenser og vansker med å si nei, så forventer de stadig mer. Du blir søppelbøtta, du skal være tilgjengelig for henne på hennes premisser. Det er ingen gjensidig, balansert relasjon. Du gir, hun tar. Javisst har hun sikkert gode perioder/sider, det kalles "Bread crumbling". Hun kaster ut noen smuler til deg, og du biter på agnet og håper på at vinden skal snu. Men historien bare gjentar seg. 

Hun misbruker deg emosjonelt. Det er derfor du blir stressa av henne. Hun er helseskadelig. Du skylder henne INGENTING. Niks og nada!

Hadde jeg vært i dine sko, og det har jeg forsåvidt til dels vært med "venninner" jeg har havnet borti med lignende trekk, så er det kroken på døra for godt. Det kommer ingenting godt ut av at du gir henne sjanse på sjanse. Du bidrar faktisk bare til å ødelegge deg selv og forsterke/opprettholde hennes helseskadelige atferd. Hun er ikke bra for deg. Du fortjener bedre!

Tusen takk smule smitt❤️ Ja jeg føler faktisk min psykiske helse har fått en knekk pga henne. Men det er godt å bli hørt. For å bruke ungdommens ordslang, så har dette fucket til hodet mitt.

Anonymkode: 628a7...781

[AnonymBruker]

Du har ikke ansvar for henne. Jeg ville brukt tid på å anerkjenne deg selv, dine følelser og dine grenser. Det har du lov til!

du kan la være å ta kontakt med henne selv, og bare være vennlig men ikke gi noe personlig når hun tar kontakt med deg. 

Anonymkode: c98af...358

[AnonymBruker]

Har en sånn venn selv,veldig lignende  historie. H*n skal få barn nå,  så håper vennskapet " glir ut" 

Anonymkode: 4b45c...934

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har ikke ansvar for henne. Jeg ville brukt tid på å anerkjenne deg selv, dine følelser og dine grenser. Det har du lov til!

du kan la være å ta kontakt med henne selv, og bare være vennlig men ikke gi noe personlig når hun tar kontakt med deg. 

Anonymkode: c98af...358

Tusen takk🙏❤️ Setter pris på rådene.

Anonymkode: 628a7...781

[SmuleSMitt]

 

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Advarsel, dette er litt langt.

Jeg er en voksen kvinne med egen familie. Som ung vokste jeg opp et sted med en jevnaldrende jente som jeg var mye med. Dette var på bygden så det var liksom bare oss to på samme alder. Hele barndommen har det vært synd på henne, pga hun har hatt det vanskelig i familien. Både hun og familien fikk mye sympati av alle, lærere, bekjente osv. Og mine foreldre. Jeg mener hun etterhvert utviklet spesielle trekk, bortskjemt, egoistisk, alt skulle skje på hennes premisser osv. jeg måte bare tilpasse meg og være hennes hjelper. Dersom jeg ville være med andre eller gjøre noe annet så fikk jeg kjeft av lærerne, hennes foreldre eller andre voksne. Jeg følte meg fanget og mine foreldre sa det var så synd på henne pga tragediene i familien. 
Som vi ble eldre så reagerte andre barn og ungdommer på henne og trakk seg unna, men jeg måtte være hennes venninne og passe på. Jeg fikk meg etterhvert mange nye venner, hun ikke (gikk på en annen vgs enn meg), men jeg følte jeg måtte ta henne med på alt mulig. Jeg forsvarte henne imot andre og, fordi jeg visste hva som lå bak hennes spesielle oppførsel; familie tragediene.

Så ble vi eldre og hun kom raskt i et forhold, og kontakten endret seg litt. Men det som skjedde mer og mer var at hun prøvde å ta over mine venner og stille meg i dårlige lys. Hørte flere ganger at hun hadde baksnakket meg. Jeg tenkte at dersom jeg pleiede vennskapet vårt bedre så ville hun bli glad igjen, men det virket som det bare trigget henne. Dette har vart av og på gjennom tidlig voksen tid. Jeg ga henne sjanser og det virket som vi hadde det gøy i lag, og så plutselig kunne hun komme med mange stikk mot meg eller baksnakke. Jeg ble veldig forvirret av oppførselen hennes og visste aldri hvor jeg hadde henne. Hun fikk seg noen nye venninner en periode, men de stakk plutselig alle som en, uvisst hvorfor.

Når vi begge fikk barn etterhvert tenkte jeg det ville skape et bedre bånd, men tvert i mot. Hun var mye sint og skjelte meg ut flere ganger, fordi hun hadde det tyngre enn meg og jeg hadde våget å  si at jeg var sliten. Hun baksnakket meg til felles venninner/bekjente igjen, fordi jeg ikke imøtekom hennes behov for selskap. Det toppet seg en dag og jeg ga beskjed at nok var nok, for hun ringte meg nesten hver dag og kom på døren for å snakke om seg selv og sitt, og jeg orket ikke å høre på mer.

Nå de senere år har vi nesten ingen kontakt, bortsett fra når hun ringer av og til, men grunnet at hennes foreldre er min nærmeste nabo, så er hun i området innimellom. Jeg tenkte at vi derfor må prøve å holde en god tone, og hun ringer meg innimellom og kommer med bursdagskort på døren osv. Hun er veldig hyggelig da, men hvis jeg forteller noe o meg selv så snur det så brått og stikkene kommer. Jeg kan bli satt ut av hennes kommentarer i dagevis etterpå. Bare jeg ser foreldrene hennes så får jeg høy puls og blir stresset. Når hun ringer meg stiger pulsen og jeg blir stresset, vil ikke snakke med henne. Selv om jeg vil være sterk nok til å klare det. Jeg forstår ikke hvorfor hun gjør meg så redd og får meg til å føle meg så svak. Jeg tenker at andre klarer å snakke med henne så det må jeg og klare.

Samtidig så er det en stemme inni meg som sier at det er også en verdi å holde kontakt med en barndoms bestevenninne, og at hun og har gode sider. Ja hun har det, og når viser seg fra solskinnsiden sin, så er hun veldig grei. Vi har gode minner også. Og jeg tror hun egentlig har kommet seg litt, jeg merker det på henne. Men jeg klarer det bare ikke når hun kommer med stikkene sine og jeg skjønner ikke hvorfor hun gjør det. Jeg stoler ikke på henne mer.  Jeg reagerer med å stresset, slik at hun nesten ler av meg. 
Jeg vet at jeg ikke er perfekt heller og har gjort ting som sikkert ikke var helt greit for henne heller. 

Jeg lurer sånn på hvordan jeg skal forholde meg til henne videre. Dette opptar litt tankevirksomhet, mye pga noe som hendte her nylig hvor jeg vet hun er involvert. I mitt nabolag. Glemme alt som har hendt? Bare godta at hun er som hun er? Kutte kontakten helt? Noen gode råd? 

Anonymkode: 628a7...781

Et viktig råd til deg. Du beholder vennskap som gjør det godt. Ikke de andre. Det er det fine med å være voksen. Hils hyggelig hvis dere møtes tilfeldig såklart, men dette mennesket trenger du ikke. 
 

Det er synd såklart at hun har hatt det vanskelig, men mange har hatt det tøft uten å bli dust mot andre. Det er ikke greit. Lev livet ditt med andre folk❤️ 

Anonymkode: 4c307...a02

[AnonymBruker]

Har du noen gang vært ærlig med henne? Turt å sette grenser?  
Slik du skriver får jeg inntrykk av at du har latt det bli behandlet som en dørmatte i alle år. 

Anonymkode: d5968...433