Har jeg levd halve livet mitt som deprimert egentlig?

[AnonymBruker]

Litt usikker på hvordan jeg skal gripe dette ann.

Hatt en trøblete og vond oppvekst, har god kontakt med mor, men ingen kontakt med far pga oppveksten.

Alltid hatt dårlig selvtillit, er sterkt kritisk til meg selv, syntes jeg er udugelig i alt jeg gjør. Tatt høyere utdannelse, og jobbet i jobben i 15 år, men lever i min egen tro på at jeg også her er udugelig, fake til you make it type tanker. Selv om jeg aldri føler at jeg "make it" egentlig.

Aldri vært redd for å dø, og tenkt at det hadde hjulpet på mye for å slippe tankekjøret om meg selv, men aldri vært suicidal eller faktisk tatt noe grep i nærheten av noe som helst som vil frembringe det. Til det er jeg for bekymret for min mor, hvordan hun skulle taklet det, redd for at HUN skal dø fra meg.

I midten av 40 årene, ingen barn, har hatt kjærester og vært gift. Har mange venner.

Men slitt med oppmerksomhetsbehov og redsel for å bli forlatt  i kjæresteforhold (som såklart er sluttresultatet når man sliter med slikt). Nå foretrekker jeg å være alene for å slippe tankekjøret som kommer i et forhold og alt det medfører, og lever fint med det i grunn.

Det gikk opp for meg for noen år siden, at jeg aldri har vært lykkelig i løpet av livet mitt. Jeg er enten i et evig tankekjør om hvor udugelig jeg er og redsel for å gjøre feil i jobb, venneforhold osv, eller jeg er helt flat og føler minst mulig. Jeg gråter kun når jeg ser filmer/serier som er triste, jeg gråter aldri ellers - selv ikke i begravelser. Jeg er aldri bekymringsfri eller glad/lykkelig - enten går ting drit eller så bare "går ting". 

Jeg foretrekker å tilbringe tiden etter jobb med å se på noe film/serier - da har jeg det greiest for jeg slipper å kjenne på følelser og tanker, men har fokuset på noe annet.  Jeg hater meg selv, kroppen min, alle dens problemer/sykdommer, tanker og egenskaper. Det er ingenting med meg som er fint, verken utseende og personlige egenskaper. Min dårlige selvtillit blir aldri bedre, selv om noen sier fine ting om meg og egenskapene mine. Det går inn det ene øret og ut det andre.

Jeg er pessimist og realist av natur, så å tenke optimistisk ligger ikke for meg. Allikevel er jeg smilende og blid på jobben som er veldig sosial, og folk der oppfatter meg som en hyggelig person. Men jeg er ikke det, for det er en front og jeg er introvert, så jeg vil helst bare jobbe i en jobb hvor jeg sitter på et kontor for meg selv hele dagen og slipper å ha noe med andre mennesker å gjøre. Men en slik jobb har jeg ikke, og har ingen kvalifikasjoner for å få en slik jobb.

Er jeg klinisk deprimert? På alle sånne tester som går på depresjon som man kan ta online, så ender jeg opp som sterkt deprimert på alle. Jeg har ikke lyst å oppsøke helsetjenesten for å finne ut av hva som er galt med meg, for da får man det på journalen og jeg er redd for stempelet det vil gi meg i møte med helsetjenesten ellers. 

Men er så smått begynt å lure på ... kan livet mitt bli bedre med den rette medisineringen? Kan jeg ende opp med å ha et liv hvor tankekjøret om hvor dritt jeg er, og denne flate følelsemessige levemåten kan endre seg til et liv med å kjenne på gode og fine følelser innimellom? 

Er det noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver, som kan komme med noen innspill?

Anonymkode: b6e0b...1a6

[AprilLudgate]

Det korte svaret er ja, det kan være at rett medisinering (selv lavdose) kan hjelpe noe/endel.

Men da må du også være villig til en viss porsjon terapi/samtale, medisiner virker sjeldent godt nok alene.

Men ja. Kjenner flere som som har det som deg. Det jeg opplever er at de blir endel bedre med medisiner.

Så slutter de fordi de tenker ssri eller liknende bare er noe man bruker en periode. Etter et par måneder er det som før igjen.

Så jeg tenker man kanskje mangler/har for mye av etelelrannet i hjernen, som trigger dette du nevner.

Medikamenter og samtaler kan hjelpe. For endel.

Man er jo fortsatt bare et menneske, så fravær av selvbilde har man jo ikke. 
 

Jeg tenker du kan be om medikamentvurdering på DPS - og oppsøke psykolog ja. 
 

Om du har vitaminmangel tar du jo tilskudd 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

 Jeg har ikke lyst å oppsøke helsetjenesten for å finne ut av hva som er galt med meg, for da får man det på journalen og jeg er redd for stempelet det vil gi meg i møte med helsetjenesten ellers. 
 

Anonymkode: b6e0b...1a6

Nettopp denne tanken gjorde at jeg ikke oppsøkte hjelp. Gikk med plager i sikkert 15 år, kanskje mer. Ble til slutt veldig syk og hadde ikke noe annet valg enn å be om hjelp. Ble kvitt 90% av plagene mine etter ett år i behandling. 4 år senere har jeg ikke merket noe til noe stempel i møte med helsetjenesten (og jeg har en god del kontakt med helsevesenet pga. fysisk sykdom). Jeg er ikke typen til å angre på ting, men når jeg ser tilbake på det nå var det rett og slett dumt av meg å ikke oppsøke hjelp mye tidligere. Det var grunnløs bekymring (som så mye annet).

Anonymkode: 20409...5e5