Å vokse opp som usynlig

[AnonymBruker]

Jeg er 45 år nå, og har filosofere mye over hvordan jeg var en sensitivt barn med ufølsomme, unge foreldre som aldri validerte følelsene mine. Jeg tror det har ført til at jeg i alle relasjoner nå føler meg usett og ubetydelig og liten. Det igjen gjør at jeg trekker meg unna, fordi jeg ikke orker følelsen av å være skuffende for noen. 

Den siste tiden har jeg vært gjennom et samlivsbrudd og har mistet den lille selvfølelsen jeg hadde, er enda mer nærtagende, tåler mindre, og skyver folk unna enda fortere. Jeg tror jeg bør slutte å isolere meg på denne måten, men jeg aner virkelig ikke hvordan. 

Hvis noen kjenner seg igjen og har råd blir jeg glad

Anonymkode: 15f08...29e

[AnonymBruker]

Kan kjenne med igjen både i å vokse opp som det usynlige barnet og ikke bli møtt på følelsene. Det setter dype spor. Jeg har problemer med selvfølelsen, kontakt med følelser og grensesetting. Mer enn jeg vil innrømme. Liker å tenke at jeg er sterk og skal overkomme alt. Men så er det ikke så lett. Vet ikke årsak til samlivsbruddet ditt eller hvordan forholdet var. Men når du er over det verste og bygget deg opp et liv for deg selv så blir alt bedre. Du vil kjenne hvor sterk du er og hvor mye du klarer, helt selv! Du må prøve å ikke isolere deg. Hold deg til de gode menneskene som vil deg godt, du trenger dem nå og fremover. 

Anonymkode: ed0ca...4b2