Kraftig sosial angst og har begynt å gå turer. Men..

[AnonymBruker]

Hei. Lider av ganske tung sosial angst og har begynt å utfordre den litt nå. Jeg har begynt å gå turer der jeg kan møte på folk. Tidligere har jeg kun klart å nyte sånne turer når jeg tar bilen og kjører til øde plasser hvor få ferdes. Og ser jeg noen, ser jeg de i tide til at jeg kan gå unna. 

Nå har jeg derimot begynt å gå i byen. Jeg prøver å ikke ha et bestemt mål, men utforske litt mer. Gå i bykjernen, i parker osv. 

Men jeg føler meg som en idiot når jeg gjør dette. Tror også jeg utstråler usikkerhet og angst, at folk lett kan se at "hun der er det noe galt med". Jeg øver meg på å heve blikket og eie tilværelsen like mye som alle andre. Tenke at jeg har like mye rett til å være der som de andre. Men det er krevende. Finner det vanskelig å ikke se i bakken når jeg går forbi mennesker. Jeg har lyst til å sette meg ned på en benk å bare titte, bli stående et sted å ta imot inntrykkene jeg får inn. Men jeg tør ikke. 

Jeg føler at jeg nå se dum ut som famler rundt sånn. Og jeg hater egentlig å være utendørs uten at jeg skal noe spesifikt. Tenker ofte at når jeg går sånn så sitter folk på kafeer eller hjemme i kjøkkenvinduet og lurer på hva jeg driver med, eller tenker/sier at jeg ser dum ut. 

Fremdeles er det sånn at høydepunktene med disse turene er når jeg bestemmer meg for å gå hjem igjen. Vel hjemme Tenker jeg bare takk gud for at jeg er hjemme igjen. 

Har lyst til å heller glede meg til turene  og nyte nuet når jeg er ute. Være glad for at sola skinner, og se på fontenen, havet, utsikten uten å ha antennene ute og bli forstyrret av destruktive tanker. 

Noen som har noen tips til meg?

Anonymkode: d1fcf...e9a

[AnonymBruker]

Psykologen min sa at jeg må ha fokus utover når jeg går ute, ikke innover. Fokuser på det som er rundt deg, ikke deg selv.

Om jeg føler meg utilpass så bruker jeg å tenke: jeg husker ikke folk jeg går forbi, så sannsynligheten for at de husker meg er veldig liten.

Anonymkode: e7c89...e4d

[AnonymBruker]

Vi er vel alle litt teite. Det er forøvrig bare en selv som ser tettheten, fordi den stort sett sitter i eget hode. Jeg blir jo riktig glad på dine vegne og får lyst til å heie skikkelig på deg, som utfordrer deg selv og prøver. De tøffeste gjør det som er ubehagelig og ikke gir opp. Øving gjør mester, og selv om det tar tid,  så blir du bedre på det. 

Om du syntes det er tøysete og skammer deg over å føle det du føler, så bare aksepter at slik er det nå. Men dette må du bare igjennom for å bli bedre. 

Still deg spm hvorfor skal du egentlig føle deg dum iht å gå ut å nyte livet.  Er ikke det bare fint, og noe du også unner andre. Da er det ingen grunn til å ikke unne deg litt av livet også. Lykke til god klem. Syntes du er tøff

Anonymkode: 0c9f4...c0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi er vel alle litt teite. Det er forøvrig bare en selv som ser tettheten, fordi den stort sett sitter i eget hode. Jeg blir jo riktig glad på dine vegne og får lyst til å heie skikkelig på deg, som utfordrer deg selv og prøver. De tøffeste gjør det som er ubehagelig og ikke gir opp. Øving gjør mester, og selv om det tar tid,  så blir du bedre på det. 

Om du syntes det er tøysete og skammer deg over å føle det du føler, så bare aksepter at slik er det nå. Men dette må du bare igjennom for å bli bedre. 

Still deg spm hvorfor skal du egentlig føle deg dum iht å gå ut å nyte livet.  Er ikke det bare fint, og noe du også unner andre. Da er det ingen grunn til å ikke unne deg litt av livet også. Lykke til god klem. Syntes du er tøff

Anonymkode: 0c9f4...c0d

Tettheten=teitheten 

Anonymkode: 0c9f4...c0d

[klarinetta]

Hørt om Michael Neill? Test noen videoer av ham på Youtube 😊

[AnonymBruker]

Deler samme tanker som deg! 

Jeg har ikke funnet helt ut av dette selv, men har merket på hva som gjør det litt lettere:

- Gå ut med andre om du kan. Det tar bort fokuset fra andre, og heller på personen du er med

- Sett deg på et rolig sted hvor du mestrer å slappe av og nyte været. Bli vant til dette og denne følelsen/teknikken for å roe deg selv ned før du går videre til mer travle steder

- Lån en hund! Å gå ut med hund hjalp meg masse. Om den snuste på et sted i 10min, så tok jeg den tiden til å se på himmelen og plantene rundt. Når det var på tide å gå, så gjorde vi det i sakte tempo. Tenkte nesten ikke på folka rundt i det hele tatt.

 

Husk å ta små steg forresten! Ikke bokstavelig talt da. Å kaste deg inn i ubehagelige situasjoner hvor du føler deg merkelig, hjelper ikke så mye på framgangen  . Start på steder hvor det er et par folk, så kan du teste deg etter hvert som du føler deg avslappet og "normal"

Anonymkode: 4317a...e0b

[AnonymBruker]

Ingen gode tips dessverre, men det jeg kan si er dette:

Jeg går mye. Både i turområder, lengre ute i naturen og i byen. Og jeg går omtrent alltid alene - liker best det. Har noen utfordringer selv, som blir bedre av det. Jeg går og går, ofte på måfå.. Setter meg gjerne ned på en benk, en stein eller på gresset om været er fint. Det har jeg lagt merke til at jeg ikke er alene om. Vi er mange som går turer, eller går å svinser rundt. Vi er mange som går alene. Vi er mange som sitter ned alene.

Så selv om du kanskje ikke klarer å tro på det, så er jeg 100% sikker på at ingen hadde lagt merker til deg. I det hele tatt liksom. Ikke at du går, ikke om du sitter ned, ikke om du ser ned eller opp.

Anonymkode: 5bd66...b69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Psykologen min sa at jeg må ha fokus utover når jeg går ute, ikke innover. Fokuser på det som er rundt deg, ikke deg selv.

Om jeg føler meg utilpass så bruker jeg å tenke: jeg husker ikke folk jeg går forbi, så sannsynligheten for at de husker meg er veldig liten.

Anonymkode: e7c89...e4d

Det er sånn jeg motiverte datteren min også til å gå ut og utfordre seg ift angsten.

Og så kjørte vi ofte forbi folk som gikk langs veien eller sto på bussholdeplasser etc. og da sa jeg alltid at "nå kjører vi forbi noen mennesker og de kommer vi garantert til å glemme med en gang vi kjører forbi. Og sånn er det med alle andre også, de glemmer folk de bare går eller kjører forbi" 

Og så har vi begynt å kalle de for statister eller NPC'er (non-player-characters) for å ufarliggjøre de rundt. 

 

Sjekk ut appen Tankevirus. Der snakker de om dette tankeviruset - Verdens Navle Virus. Man tror alle andre ser på en eller tenker på en, mens i virkeligheten går alle de andre og tenker det samme. 

Anonymkode: 985e3...f58

[klarinetta]

Tankevirus er et fint begrep.

Fant også denne videoen. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hei. Lider av ganske tung sosial angst og har begynt å utfordre den litt nå. Jeg har begynt å gå turer der jeg kan møte på folk. Tidligere har jeg kun klart å nyte sånne turer når jeg tar bilen og kjører til øde plasser hvor få ferdes. Og ser jeg noen, ser jeg de i tide til at jeg kan gå unna. 

Nå har jeg derimot begynt å gå i byen. Jeg prøver å ikke ha et bestemt mål, men utforske litt mer. Gå i bykjernen, i parker osv. 

Men jeg føler meg som en idiot når jeg gjør dette. Tror også jeg utstråler usikkerhet og angst, at folk lett kan se at "hun der er det noe galt med". Jeg øver meg på å heve blikket og eie tilværelsen like mye som alle andre. Tenke at jeg har like mye rett til å være der som de andre. Men det er krevende. Finner det vanskelig å ikke se i bakken når jeg går forbi mennesker. Jeg har lyst til å sette meg ned på en benk å bare titte, bli stående et sted å ta imot inntrykkene jeg får inn. Men jeg tør ikke. 

Jeg føler at jeg nå se dum ut som famler rundt sånn. Og jeg hater egentlig å være utendørs uten at jeg skal noe spesifikt. Tenker ofte at når jeg går sånn så sitter folk på kafeer eller hjemme i kjøkkenvinduet og lurer på hva jeg driver med, eller tenker/sier at jeg ser dum ut. 

Fremdeles er det sånn at høydepunktene med disse turene er når jeg bestemmer meg for å gå hjem igjen. Vel hjemme Tenker jeg bare takk gud for at jeg er hjemme igjen. 

Har lyst til å heller glede meg til turene  og nyte nuet når jeg er ute. Være glad for at sola skinner, og se på fontenen, havet, utsikten uten å ha antennene ute og bli forstyrret av destruktive tanker. 

Noen som har noen tips til meg?

Anonymkode: d1fcf...e9a

Tenk at du skal ett sted og unne deg noe godt. Se i vinduene på klør og ting på din vei. Solen som skinner. Rare skeive bygninger. Se deg rundt og ha noe musikk på ørene eller en lydbok feks?

Anonymkode: cf3d5...229

[AnonymBruker]

Jeg skal love deg at ingen tenker på deg når de går forbi. Utfordringen med sosial angst er at man tror man er mye viktigere i andres tanker enn man faktisk er. Folk bryr seg ikke. I det du har passert dem, så er du glemt. 

Tenk selv på de som har gått forbi deg. Hvor mange sekunder etter de har passert fortsetter du på tenke på dem?

Anonymkode: a0441...fad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ingen gode tips dessverre, men det jeg kan si er dette:

Jeg går mye. Både i turområder, lengre ute i naturen og i byen. Og jeg går omtrent alltid alene - liker best det. Har noen utfordringer selv, som blir bedre av det. Jeg går og går, ofte på måfå.. Setter meg gjerne ned på en benk, en stein eller på gresset om været er fint. Det har jeg lagt merke til at jeg ikke er alene om. Vi er mange som går turer, eller går å svinser rundt. Vi er mange som går alene. Vi er mange som sitter ned alene.

Så selv om du kanskje ikke klarer å tro på det, så er jeg 100% sikker på at ingen hadde lagt merker til deg. I det hele tatt liksom. Ikke at du går, ikke om du sitter ned, ikke om du ser ned eller opp.

Anonymkode: 5bd66...b69

Det gjør jeg og og ja, mange går alene. Jeg setter meg også på cafe, kjøper kaffe og kanske noe mat og bestemmer meg for at det er helt ok.

Anonymkode: 6d800...749

[Snabeltann]

Synes du er kjempeflink!!!

[AnonymBruker]

Du ser ikke dum ut.

Det er bare den sosiale angsten som prøver å lure deg til å tro det.

Anonymkode: 7ce1a...148

[AnonymBruker]

Ett tips: ha på hodetelefoner  

Da er det mer «naturlig» at noen svimer litt rundt i sin egen verden uten å gå veldig målrettet. 
 

Jeg tenker aldri noe spesifikt om folk jeg passerer. Har ingen problemer med å tusle alene rundt, gå i en park eller på cafe alene. 
 

Eller jo: la en gang merke til en person. Dette var en velkledd kjekk yngre mann som satte seg på en benk ved siden av meg og mannen tidlig en lørdag formiddag.

La ikke merke til ham før han åpnet sekken og åpnet en boksøl, og virket å reparere noe enormt. Han var åpenbart alkoholiker, og jeg la merke til det fordi det jo var trist. Samme med en narkoman som satt i oppgangen på T-banen og satte et skudd. Så ikke avhengig ut, og var så ung!

Sånt legger jeg merke til, om noe skiller seg ekstremt ut og de gjør ting man virkelig ikke forventer. Type helt far out. 
 

Å gå rundt/spise/drikke/lese bok eller avis legger jeg ikke merke til. 

Anonymkode: cdc9d...5c0

[AnonymBruker]

Bad news: Nobody cares.

Good news: Nobody cares. 

❤

Anonymkode: cc3ec...d9d

[AnonymBruker]

Kjøp take-away kaffe/te/kakao. Å sitte på en benk i parken med sola i ansiktet føles langt mindre dust med en pappkopp med noe varmt i hånda  

En avis eller paperback bok ved siden av en hjelper også. Leser egentlig ikke (før jeg kommer hjem), mer som et alibi for å sitte der, å bla om en side i avisen nå og da.

Det føles mer som om jeg gjør noe da, at jeg har rett og krav på en plass. Og ingen som går forbi kan lure på hva jeg gjør der.

 

Anonymkode: eebad...86a

[AnonymBruker]

Spill pokemon go.

Det føltes litt ekstra teit i starten, men er blitt en motivasjon til å oppsøke steder. Har en grunn til å gå ut.

Spillet har er kart med gps-punkter du må oppsøke for å få ressurser. Du ser ting rundt deg, typisk lokale attraksjoner, statuer, kirker, historiske steder og slikt.

Anonymkode: eebad...86a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. Lider av ganske tung sosial angst og har begynt å utfordre den litt nå. Jeg har begynt å gå turer der jeg kan møte på folk. Tidligere har jeg kun klart å nyte sånne turer når jeg tar bilen og kjører til øde plasser hvor få ferdes. Og ser jeg noen, ser jeg de i tide til at jeg kan gå unna. 

Nå har jeg derimot begynt å gå i byen. Jeg prøver å ikke ha et bestemt mål, men utforske litt mer. Gå i bykjernen, i parker osv. 

Men jeg føler meg som en idiot når jeg gjør dette. Tror også jeg utstråler usikkerhet og angst, at folk lett kan se at "hun der er det noe galt med". Jeg øver meg på å heve blikket og eie tilværelsen like mye som alle andre. Tenke at jeg har like mye rett til å være der som de andre. Men det er krevende. Finner det vanskelig å ikke se i bakken når jeg går forbi mennesker. Jeg har lyst til å sette meg ned på en benk å bare titte, bli stående et sted å ta imot inntrykkene jeg får inn. Men jeg tør ikke. 

Jeg føler at jeg nå se dum ut som famler rundt sånn. Og jeg hater egentlig å være utendørs uten at jeg skal noe spesifikt. Tenker ofte at når jeg går sånn så sitter folk på kafeer eller hjemme i kjøkkenvinduet og lurer på hva jeg driver med, eller tenker/sier at jeg ser dum ut. 

Fremdeles er det sånn at høydepunktene med disse turene er når jeg bestemmer meg for å gå hjem igjen. Vel hjemme Tenker jeg bare takk gud for at jeg er hjemme igjen. 

Har lyst til å heller glede meg til turene  og nyte nuet når jeg er ute. Være glad for at sola skinner, og se på fontenen, havet, utsikten uten å ha antennene ute og bli forstyrret av destruktive tanker. 

Noen som har noen tips til meg?

Anonymkode: d1fcf...e9a

Tenk det at, det er ingen som bryr seg om deg, de har nok med seg selv.

Anonymkode: 2ceeb...fde

[tangent]

Så utrolig bra at du går ut og gjennomfører! Jeg var ute tidligere i dag, på kjøpesenter, i en park og tbanen. Jeg husker ikke en eneste person jeg møtte. La ikke merke til noen! Jeg har heller ikke tenkt at noen som sto stille et sted eller satt på en benk eller stein alene var merkelig. Ikke hør på de tankene. Folk bryr seg mest om seg selv!