Hater livet mitt

[AnonymBruker]

Hater virkelig livet mitt. Har en gutt på 3,5 år omtrent 70 % av tida. Har god jobb, god økonomi, men jeg hater å være mamma. Jeg er så grenseløst sliten og gråter hver dag fordi jeg hater dette livet. Angrer sånn på at jeg fikk barn, jeg kunne bare lagt meg ned i et mørkt rom og stengt meg ute fra verden om jeg var alene. Men det kan jeg ikke, og nå er jeg en forferdelig mamma i stedet. 

Jeg har snakket med lege, jeg har gått til psykolog. Jeg går også på antidepressiva. Ingenting hjelper.

Jeg skulle definitivt ikke hatt sønnen min så mye, men pappaen ble også psykisk syk da vi fikk barn. Ingen av oss slet psykisk før dette, men åpenbart skulle vi ikke hatt barn. 

Jeg har lite nettverk som stiller opp (jeg trodde jeg hadde det før jeg fikk barn), så ingen avlastning. Og jeg er så innmari ensom, det er så tungt å fylle dagene alene med barnet mitt.

Er det bare å bite tenna sammen? Og bare håpe livet blir kortest mulig? 

Anonymkode: eddbc...db0

[AnonymBruker]

Flytt til et sted med andre familier. Jeg kunne skrevet det samme for en stund siden. Men har nå fått et nettverk i naboene og via barnehagen. De mest inkluderende har vært de med enebarn, alenemødre og visse innvandrere. Fra å stå nesten helt alene til å nesten alltid ha noen ungene kan leke med. Det er gull verdt!

Anonymkode: 02cbf...d5b

[JegMotStrømmen]

Be om hjelp, søk om å få et avlastningshjem. Forsøk psykolog igjen, det finnes både gode og dårlige slike, kanskje du var uheldig.  Jobb litt mindre, har du god økonomi så har du antagelig råd til å gå ned litt i stilling. Unn deg en aleneferie, enten når barnet er hos far, eller når du har fått et avlastningshjem.  Dropp det nettverket du har, som aldri stiller opp. Prøv å bygg deg opp et nytt nettverk. 

[Toyah]

Søk hjelp! 

Du kan få avlastning via barnevernet. 

Kanskje du også skal ha en frivillig plassering i fosterhjem, hvor du er samværsforelder, dersom ansvaret tynger for mye

Det er ikke greit for verken deg eller barnet å ha det sånn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Flytt til et sted med andre familier. Jeg kunne skrevet det samme for en stund siden. Men har nå fått et nettverk i naboene og via barnehagen. De mest inkluderende har vært de med enebarn, alenemødre og visse innvandrere. Fra å stå nesten helt alene til å nesten alltid ha noen ungene kan leke med. Det er gull verdt!

Anonymkode: 02cbf...d5b

Jeg bor nå i et rekkehus-område fullt av barnefamilier og kjenner ingen. Etter at jeg ble deprimert har jeg mistet alt av forståelse for sosiale koder, jeg klarer ikke bli kjent med noen 😕 Nå skal vi flytte fra rekkehuset til leilighet i stedet i håp om at jeg får det litt lettere med vasking, vedlikehold osv. Kan jo håpe vi får en ny start der, selv om det er et villastrøk. I utgangspunktet et veldig fint råd, så takk ❤️

-TS

Anonymkode: eddbc...db0

[AnonymBruker]

JegMotStrømmen skrev (42 minutter siden):

Be om hjelp, søk om å få et avlastningshjem. Forsøk psykolog igjen, det finnes både gode og dårlige slike, kanskje du var uheldig.  Jobb litt mindre, har du god økonomi så har du antagelig råd til å gå ned litt i stilling. Unn deg en aleneferie, enten når barnet er hos far, eller når du har fått et avlastningshjem.  Dropp det nettverket du har, som aldri stiller opp. Prøv å bygg deg opp et nytt nettverk. 

Jeg må i så fall bytte lege tror jeg, jeg føler ikke jeg kan plage ham mer med problemene mine. Evt finne en privat psykolog. Med den forrige fant vi ut at depresjonen bunner i en grunnleggende følelse av at jeg er verdiløs, men jeg aner jo ikke hvordan jeg skal løse det. 

Og jeg trives godt på jobb, hadde heller vært der enn hjemme. Da kan jeg tenke på noe annet enn hvor trasig livet mitt er. Og jeg er flink til å gjøre ting når jeg har barnefri - trener, fjellturer, er med venner osv., det bare hjelper så lite. 

Avlastningshjem vil bety kontakt med barnevernet? Jeg er livredd dem, to psykisk syke foreldre er vel noe de kunne reagert på. Om jeg mister sønnen min så er livet over. Men egentlig godt råd, jeg skulle hatt avlastning. Har en mor og en bror som er veldig oppegående og fine, de har bare ikke tid til å hjelpe meg. 

-TS

Anonymkode: eddbc...db0

[Pilga]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hater virkelig livet mitt. Har en gutt på 3,5 år omtrent 70 % av tida. Har god jobb, god økonomi, men jeg hater å være mamma. Jeg er så grenseløst sliten og gråter hver dag fordi jeg hater dette livet. Angrer sånn på at jeg fikk barn, jeg kunne bare lagt meg ned i et mørkt rom og stengt meg ute fra verden om jeg var alene. Men det kan jeg ikke, og nå er jeg en forferdelig mamma i stedet. 

Jeg har snakket med lege, jeg har gått til psykolog. Jeg går også på antidepressiva. Ingenting hjelper.

Jeg skulle definitivt ikke hatt sønnen min så mye, men pappaen ble også psykisk syk da vi fikk barn. Ingen av oss slet psykisk før dette, men åpenbart skulle vi ikke hatt barn. 

Jeg har lite nettverk som stiller opp (jeg trodde jeg hadde det før jeg fikk barn), så ingen avlastning. Og jeg er så innmari ensom, det er så tungt å fylle dagene alene med barnet mitt.

Er det bare å bite tenna sammen? Og bare håpe livet blir kortest mulig? 

Anonymkode: eddbc...db0

avlastningshjem kan være tingen! 

[AnonymBruker]

Toyah skrev (48 minutter siden):

Søk hjelp! 

Du kan få avlastning via barnevernet. 

Kanskje du også skal ha en frivillig plassering i fosterhjem, hvor du er samværsforelder, dersom ansvaret tynger for mye

Det er ikke greit for verken deg eller barnet å ha det sånn. 

Takk for råd, er bare litt redd barnevernet 😕 Tenkte å se om jeg finner noe firma med barnevakter etter hvert så jeg kan få et pusterom innimellom i hvert fall, er bare så usikker på om det er ordentlige folk. Er så redd for at det skal skje sønnen min noe, han er alt jeg lever for. 

- TS

Anonymkode: eddbc...db0

[AnonymBruker]

Kan du kontakte moren din og fortelle at du trenger hjelp? Kanskje hun kan passe sønnen din litt? Ha han på overnatting osv. 

Du jobber så jeg går ut i fra han er i barnehage? Hva med å prøve å sosialisere seg med andre foreldre? 

Håper du finner en løsning for dette var trist lesing.

Anonymkode: 90007...17a

[Toyah]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for råd, er bare litt redd barnevernet 😕 Tenkte å se om jeg finner noe firma med barnevakter etter hvert så jeg kan få et pusterom innimellom i hvert fall, er bare så usikker på om det er ordentlige folk. Er så redd for at det skal skje sønnen min noe, han er alt jeg lever for. 

- TS

Anonymkode: eddbc...db0

Lavterskel - hva med psykiatrisk sykepleier i kommunen. Alle kommuner skal ha det tilbudet. Mange får bedre hjelp der, enn hos psykolog. 

Personlig har jeg gode erfaringer med barnevernet. Men jeg forstår skepsisen din. 

En periode livet mitt var mørkt - gikk jeg til gestalt terapeut, privat. Det hjalp meg mye. 

Barnevakt - hva med å spørre ved en lokal videregående skole. Mange flinke elever ved barne - og ungdomsarbeiderlinjen som kanskje kan tenke seg å være barnevakt. 

Har dere Homestart hos dere - så kan det være en hjelp

Det at du tør å skrive og si "høyt" hvordan du har det. Er første skritt! 

lykke til ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hater virkelig livet mitt. Har en gutt på 3,5 år omtrent 70 % av tida. Har god jobb, god økonomi, men jeg hater å være mamma. Jeg er så grenseløst sliten og gråter hver dag fordi jeg hater dette livet. Angrer sånn på at jeg fikk barn, jeg kunne bare lagt meg ned i et mørkt rom og stengt meg ute fra verden om jeg var alene. Men det kan jeg ikke, og nå er jeg en forferdelig mamma i stedet. 

Jeg har snakket med lege, jeg har gått til psykolog. Jeg går også på antidepressiva. Ingenting hjelper.

Jeg skulle definitivt ikke hatt sønnen min så mye, men pappaen ble også psykisk syk da vi fikk barn. Ingen av oss slet psykisk før dette, men åpenbart skulle vi ikke hatt barn. 

Jeg har lite nettverk som stiller opp (jeg trodde jeg hadde det før jeg fikk barn), så ingen avlastning. Og jeg er så innmari ensom, det er så tungt å fylle dagene alene med barnet mitt.

Er det bare å bite tenna sammen? Og bare håpe livet blir kortest mulig? 

Anonymkode: eddbc...db0

Jeg vet ikke om det hjelper men hvis du tenker at for den lille gutten er du alt, du er det tryggeste, fineste, kjæreste han har. Du er mammaen hans. Og selv om det er tungt nå så vil det bli bedre jo eldre han blir og klarer seg selv. Tror meg tiden kommer til å fly, det gjelder bare å være sterk den korte perioden det er tungt .
 

Du klager jo nå på at du er ensom, men du er jo ikke ensom , du har jo sønnen din , din lille familie. Prøv å gjøre det beste ut av det og vit at det blir bedre. 

Anonymkode: dbc0e...498

[Christina82]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Christina82, mod