Deprimert? Klarer ikke glede meg til noe som helst

[AnonymBruker]

Er gravid i uke 9. Fant ut av det for ca en mnd siden. Det var «på en måte» planlagt ved at vi sluttet med prevensjon og tenkte at det som skjer det skjer. Jeg regna derimot IKKE med å bli gravid med en gang.

Jeg har egentlig aldri ønsket barn før denne mannen. Så var det noe med akkurat han som gjorde at jeg ombestemte meg.  Han har vært klar på at han ønsker barn og har hele tiden gjort det, så han er selvsagt svært glad for dette. 

Jeg derimot klarer ikke bli glad for det. Var glad de første par dagene, blandet med en del frykt og angst (ekstrem fødselsangst og liker ikke tanken på at kroppen skal endre seg) og var ikke SÅ fornøyd med at det gikk så fort. 

Jo mer tid som går jo mørkere blir det, nå er jeg der at jeg tenker jeg ikke skjønner hvorfor jeg ville dette overhodet. Skjønner ikke hvorfor andre blir glad på mine vegne, skjønner ikke hvorfor han gleder seg, jeg ser ingen glede i noe som helst. Kroppen min skal ødelegges, før den revnes i to, deretter skal jeg aldri sove igjen og jeg er IKKE noe naturtalent med barn så der kommer jeg sikkert til å feile. Jeg er IKKE gla i mye styr rundt meg, og orker ikke å få mye oppmerksomhet for dette. Eller at andre tror de kan ta på meg/magen feks pga dette. 
 

Har også begynt å mislike mannen kraftig, for bare noen uker siden var jeg stormende forelsket. Nå irriterer alt han gjør meg og jeg føler jeg er helt flat og tom når det gjelder kjærlige følelser mot han. 
 

Føler også dette er så «feil» å føle, siden alle andre synes dette er helt fantastisk. Mannen vet jeg er deprimert men han er den eneste. Og da bare føler jeg at jeg ødelegger hans glede over dette. Føler jeg bare er et tomt skall som der livet mitt er over og jeg bare brukes for å gi andre en glede som vil ødelegge meg totalt. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver her heller… kanskje i håp om at jeg ikke er helt alene om å ikke være i ekstase eller noe 😕

Anonymkode: fb3c0...101

[Embla Othea]

Har du snakket med fastlegen? Begynn der.

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med de samme følelsene! Har alltid tenkt at jeg har ønsket meg barn, sluttet på prevansjon og ble gravid med en gang.  Alt gikk veldig fort og jeg rakk ikke en gang å tenke over hva som kom til å skje. Nå har jeg 19 uker på vei. Tenker at de tankene kommer pga en blandelse av panikk og redsel, da det skjer så mange endringer på en gang.

Orker ikke en gang å prate om graviditeten og er heller ikke så veldig intr i å kjøpe inn klær\utstyr enda. Håper dette endrer seg. Ønsker virkelig ikke å ha det sånn. Alle prater om den kjærligheten for barnet, men det har overhodet ikke jeg enda.

Anonymkode: 7265f...6e8

[klarinetta]

Vet du hva, hormoner kan gjøre oss helt kokko, og jeg lurer egentlig på om det i mange tilfeller er "meningen" - altså at biologien prøver å holde oss unna menn for å hindre at man skal ha seg med flere, og kanskje rett og slett tvinge en til å trekke seg litt unna for å ruge..

Det viktigste for biologien er jo reproduksjon, og å beskytte fosteret nesten for enhver pris. Mor kommer egentlig på andreplass, for hvis mor f.eks ikke får nok næring, vil fosteret likevel få hoveddelen. 

Det er sikkert greit å gå til legen uansett, for å lufte seg litt. Evt en kvinnelig, erfaren gynekolog. 

Klem til deg - og gratulerer med en liten solskinnsbolle i ovnen 🌼

Endret 17. september 2022 av klarinetta

[AnonymBruker]

Hvor gammel er dere og hvor lenge har dere vært sammen? 

Anonymkode: c57e9...9d3

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen i 5 år. Jeg har virkelig ønsket barn intenst i aaaalle år, og vi måtte prøve i over et år før det klaffet. Var i lykkerus i 2 dager, så etter det er jeg sikker på at jeg hadde en mild form for svangerskapsdepresjon en periode, for jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Gledet meg ikke, så ikke noen glede, var på ordentlig deprimert og lå i sengen i opptil en uke med en følelse av at noen hadde dødd. Det var grusomt. Etter jeg bikket tredje trimester gikk det gradvis over. Er nå 2 mnd til termin og det har bedret seg veldig, og jeg kjenner jeg gleder meg mer nå. Følte heller ikke det var lov å kjenne det, for ALLE forventet jo at jeg skulle være overlykkelig hele tiden. Jeg sier ikke at det går over, og snakk gjerne med jordmor om det, det er det beste du kan gjøre. Men for min del har det plutselig begynt å gå over, og jeg kjenner en forskjell i den mentale helsen, som jeg tror skyldes hormonene.

Anonymkode: 504bb...240