Jeg vet ikke om jeg orker å bli i forholdet mer

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har to barn i tenårene. Den eldste datteren vår har fått alvorlige psykiske problemer de siste årene med en topp de siste ukene når han måtte på en viktig jobbreise. Jeg viste forståelse for dette selv om jeg sa at timingen var dårlig og stod i noen heftige tak når han var borte. Da han endelig var tilbake meldte han seg frivillig på en dugnad i det lokale idrettslaget vel vitende om at jeg hadde stått i tøffe tak her hjemme og fortsatt gjorde det og virkelig var på bristepunktet pga at jeg strakk meg så langt for barna, og spesielt det eldste barnet som nylig har fått påvist en alvorlig psykisk lidelse. Jeg møter lite forståelse, og vet ikke om jeg makter å stå i et sånt forhold mer. Er det noen som har noen tips/erfaringer?

Anonymkode: d0be6...24f

[AnonymBruker]

Dette hørtes tøft ut! 
Men hva slags hjelp får datteren deres? 
Det er ikke mulig å få henne frisk på egen hånd hvis dere prøver på det. 
Det mannen din gjør er normale ting, og du har blitt nesten blitt utslettet som menneske pga desse tøffe takene. 
En må ikke knekke hverandre ved å beskylde hverandre for at den og den gjør altfor lite hjemme. Det ikke sikkert dere har så mye mere å gi ? 
Kanskje  datteren din er for syk til å bo hjemme? 

Anonymkode: 377f7...f40

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg og mannen min har to barn i tenårene. Den eldste datteren vår har fått alvorlige psykiske problemer de siste årene med en topp de siste ukene når han måtte på en viktig jobbreise. Jeg viste forståelse for dette selv om jeg sa at timingen var dårlig og stod i noen heftige tak når han var borte. Da han endelig var tilbake meldte han seg frivillig på en dugnad i det lokale idrettslaget vel vitende om at jeg hadde stått i tøffe tak her hjemme og fortsatt gjorde det og virkelig var på bristepunktet pga at jeg strakk meg så langt for barna, og spesielt det eldste barnet som nylig har fått påvist en alvorlig psykisk lidelse. Jeg møter lite forståelse, og vet ikke om jeg makter å stå i et sånt forhold mer. Er det noen som har noen tips/erfaringer?

Anonymkode: d0be6...24f

Dere må ta en ordentlig prat om hvordan dere kan hjelpe barna deres og hverandre, og samtidig ikke slite dere ut. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg og mannen min har to barn i tenårene. Den eldste datteren vår har fått alvorlige psykiske problemer de siste årene med en topp de siste ukene når han måtte på en viktig jobbreise. Jeg viste forståelse for dette selv om jeg sa at timingen var dårlig og stod i noen heftige tak når han var borte. Da han endelig var tilbake meldte han seg frivillig på en dugnad i det lokale idrettslaget vel vitende om at jeg hadde stått i tøffe tak her hjemme og fortsatt gjorde det og virkelig var på bristepunktet pga at jeg strakk meg så langt for barna, og spesielt det eldste barnet som nylig har fått påvist en alvorlig psykisk lidelse. Jeg møter lite forståelse, og vet ikke om jeg makter å stå i et sånt forhold mer. Er det noen som har noen tips/erfaringer?

Anonymkode: d0be6...24f

Mannen din og du må jo leve vanlige liv selv om datteren deres er syk. Jeg synes det er helt greit og bra at mannen din prøver å leve som vanlig. Det virker som at du vil at mannen din skal reagere som du gjør. På seg selv kjenner man ingen andre.

Anonymkode: d0713...40f

[AnonymBruker]

Du skiller deg ikke fordi mannen drar på dugnad.

Anonymkode: d291e...54e

[AnonymBruker]

Tenker du at å sitte med henne alene 50% eller mer er en god løsning? 

Anonymkode: 7b0d2...85f

[AnonymBruker]

Det er ikke mannen din som har gjort henne syk, og du løser ikke dette med å angripe han. Jeg skjønner at du er sint. Men ikke rett sinnet sitt på han. Han også er lei seg, selv om du ikke ser det. Prøv å se det i stedet for å bare bestem deg for at han gir faen. For det er ikke sant. Dette må dere løse sammen. Nå skremmer du han vekk med sinnet ditt. Snakk sammen. Flott at han tok dugnaden. Det trengtes sikkert. Både for han (å få tankene over på noe annet) og ungene. Nå må dere to gå sammen og ha en rolig samtale hvor du ikke beskylder han for å ikke bry seg

Anonymkode: f329d...6fd