Håpløse svigerforeldre

[Gjest Hottentått]

Mange surmaga folk som svarer. Jeg skjønner deg kjempegodt, ville følt  på det selv. Vi bodde også i mannens hjemby en periode og mine foreldre kjørte 2,5 time hver vei for å besøke oss 1-2 ganger i mnd. Det var dagstur da. Og vi var hjemme 1 gang i mnd. Svigers som bodde fem min unna så vi kanskje 2 ganger i mnd. Aldri etter jobb eller noe sånt. 

Endte med at vi flyttet til min hjemby. Mine foreldre er en stor del av hverdagen til barna, kjører, henter, stiller opp der det trengs. Vi er så uendelig glad for det forholdet de har med barna våre. Svigers kommer hit maks en gang i mnd. Vi drar dit i ferier og de helgene det passer sånn. Er ofte dem det ikke passer for. Sjokk😅 det skal sies at de har ønsket å ha eldste på besøk noen dager utenom helg og ferie, da har vi møttes på halvveien. Men det går ikke nå som hun går på skole. 

[Kokkosbananas]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvor ofte ringer dine barn farmor og farfar? Tar dere initiativ til videosamtaler? Hvor ofte inviterer dere de hos dere eller spør om å få ta turen til dem? 
 

Relasjoner skal gå begge veier. Min erfaring er at de beste relasjonene er de som gir like mye i den relasjonen. 
 

Mannen min og jeg ønsket nært forhold mellom våre barn og deres besteforeldre. Fra barna var små ringte vi ofte, slik at de fikk sett hverandre, høre stemmene, barna fikk delt hva de har holdt på med osv. Slik ble de godt kjent, og selv om de ikke møttes alt for mye, så kjente de hverandre nok til å ha god relasjon. 
Våre foreldre er også yrkesaktive, noen jobber mer enn andre. Svigers har også yngre barn og nok med sitt i hverdagen. Man kan ikke kreve alt man ønsker av andre. Men man kan gjøre mye for relasjonen selv.
 

Er lett å klage på andre, uten å se hva en selv kunne ha gjort bedre.

Anonymkode: f6534...3b7

Våre barn har også ringt svigers ofte, da vi bruker facetime mye med de fleste i familien. Og vi inviterer de ofte hit. Eller dvs , vi gjorde... for når ungene selv sier nei takk på spørsmål om vi skal høre med farmor/farfar  om vi kan komme på besøk/ringes på video/invitere de hit - med den forklaring at "farmor/farfar sier alltid nei"... da slutter man å spørre.  Bedre å spare de for avvisningen. 

Heldigvis så krever vi ingenting 😊 Men vi har jo lov å ønske..

Jeg tror ikke jeg hadde reagert om det ikke var for at forskjellsbehandlingen er så sterk.  Har inggen behov for at de skal springe ned døren her, eller selv springe ned døren hos de. Det er jo ganske naturlig at farmor som mor til sin datter har ett sterkere forhold til henne og hennes barn enn sin svigerdatter og sønns barn, men det er forskjell på  ulike forhold og å rett og slett utelukke enkelte av barnebarna. 

 

[AnonymBruker]

Kokkosbananas skrev (10 timer siden):

Vi har tre små barn i barnehagealder, og er bosatt i området hvor min mann er oppvokst. Min familie er bosatt i annen kant av landet og har flere timers reisevei. 

Mine foreldre er yrkesaktive og har aktive sosiale liv, men ønsker likevell å ha barna til seg på besøk eller å komme hit for å være med de så mye som mulig. De trives med barna og setter tydelig pris på tid sammen med dem på tross av mye tid til reising. De forsøker å se barna  minst 1 - 2 ganger per mnd(2-5 dager Ør besøk) , for å sørge for kontinuitet i relasjonen.

Mine svigerforeldre bor derimot ett par minutter unna, men ser barna max 1 dag pr mnd. De viser null interesse for barna og deres liv. De inviterer de aldri på besøk eller kommer på besøk til oss. 

Vi tenkte at dette er jo deres valg, og om de ønsker å bruke sin tid og energi på annet i hverdagen så er det selvsagt noe vi vil respektere. Men de bruker derimot  ALL sin ledige tid på min svigerinne og hennes små barn.   De spiser middag sammen  flere ganger i uken, er med på sosiale sammenkomster, feirer høytider sammen, bidrar praktisk i hverdagen og henger generelt sammen som erteris.

Dette synes jeg er sårt ovenfor egne barn. Jeg synes det er vondt å se at mine barn  blir sidesatt så til de grader. Det er ett sårt punkt også for min mann, og han har forsøkt å ta det opp flere ganger uten hell. 

Hvordan håndterer vi dette i årene som kommer? Våre barn blir jo også mer bevist på forskjellen... og jeg blir sintere for hvert år som går😅

 

Der er vanlig at den parten som er foreldre til mor av barna har mest kontakt. Er visst forsket på også. Jeg er blitt bestemor type bonus. Og det er mine og dine barn her og 3 sett med besteforeldre. De andre to besteforeldre parene konkurrerer hele tiden ang barnebarna. Og når de har planlagt en uke å komme hit, så krever de andre at de heller skal komme til dem. Jeg ser bonus datter  blir dratt i alle retninger,  så prøver å få henne til å ta litt kontroll selv. Fordi også hun syntes de ser oss for lite. Men jeg bråker ikke om det. De bor akkurat såpass langt unna at det er bare helg vi kan komme på besøk til hverandre. Men de andre besteforeldrene bestemmer jo over disse helgene. Jeg gar to hjemmeboende barn , som må følges opp på hverdag, så har begrenset kapasitet selv. Det er litt sårt og vond å se de så skjelden. Men barnebarna er jo veldig glad i oss da. 

 

Anonymkode: a95b1...649

[Kokkosbananas]

Hottentått skrev (11 minutter siden):

Mange surmaga folk som svarer. Jeg skjønner deg kjempegodt, ville følt  på det selv. Vi bodde også i mannens hjemby en periode og mine foreldre kjørte 2,5 time hver vei for å besøke oss 1-2 ganger i mnd. Det var dagstur da. Og vi var hjemme 1 gang i mnd. Svigers som bodde fem min unna så vi kanskje 2 ganger i mnd. Aldri etter jobb eller noe sånt. 

Endte med at vi flyttet til min hjemby. Mine foreldre er en stor del av hverdagen til barna, kjører, henter, stiller opp der det trengs. Vi er så uendelig glad for det forholdet de har med barna våre. Svigers kommer hit maks en gang i mnd. Vi drar dit i ferier og de helgene det passer sånn. Er ofte dem det ikke passer for. Sjokk😅 det skal sies at de har ønsket å ha eldste på besøk noen dager utenom helg og ferie, da har vi møttes på halvveien. Men det går ikke nå som hun går på skole. 

Ja det var voldsomt 😅 Men er nok ikke like lett for andre å forstå/forsøke å fortså situasjonen om man ikke har opplevd tilsvarende - også er jo alle ulike i måten man oppfatter ting. 

 

Fantastisk at dere kunne flytte nærmere dine foreldre! Det kunne jeg også i utgangspunktet tenke meg, men samtidig er vi så godt etablerte her med masse gode venner osv. Det har vært en trøst de siste årene at vi har fått andre voksenpersoner med omsorg for også barna inn i livet. 

[AnonymBruker]

Kokkosbananas skrev (10 minutter siden):

når ungene selv sier nei takk på spørsmål om vi skal høre med farmor/farfar  om vi kan komme på besøk/ringes på video/invitere de hit - med den forklaring at "farmor/farfar sier alltid nei"... da slutter man å spørre. 

Her gjør dere en kraftig feil som foreldre. Skal barna bestemme? Vet de sitt og deres beste? 
 

Dere som voksne må bare ringe, invitere, be dere på besøk. Ikke syt og klag uten å prøve selv!

Anonymkode: f6534...3b7

[AnonymBruker]

Kokkosbananas skrev (10 timer siden):

Vi har tre små barn i barnehagealder, og er bosatt i området hvor min mann er oppvokst. Min familie er bosatt i annen kant av landet og har flere timers reisevei. 

Mine foreldre er yrkesaktive og har aktive sosiale liv, men ønsker likevell å ha barna til seg på besøk eller å komme hit for å være med de så mye som mulig. De trives med barna og setter tydelig pris på tid sammen med dem på tross av mye tid til reising. De forsøker å se barna  minst 1 - 2 ganger per mnd(2-5 dager Ør besøk) , for å sørge for kontinuitet i relasjonen.

Mine svigerforeldre bor derimot ett par minutter unna, men ser barna max 1 dag pr mnd. De viser null interesse for barna og deres liv. De inviterer de aldri på besøk eller kommer på besøk til oss. 

Vi tenkte at dette er jo deres valg, og om de ønsker å bruke sin tid og energi på annet i hverdagen så er det selvsagt noe vi vil respektere. Men de bruker derimot  ALL sin ledige tid på min svigerinne og hennes små barn.   De spiser middag sammen  flere ganger i uken, er med på sosiale sammenkomster, feirer høytider sammen, bidrar praktisk i hverdagen og henger generelt sammen som erteris.

Dette synes jeg er sårt ovenfor egne barn. Jeg synes det er vondt å se at mine barn  blir sidesatt så til de grader. Det er ett sårt punkt også for min mann, og han har forsøkt å ta det opp flere ganger uten hell. 

Hvordan håndterer vi dette i årene som kommer? Våre barn blir jo også mer bevist på forskjellen... og jeg blir sintere for hvert år som går😅

 

Vi har det på samme måte. Det er vondt. Men svigerforeldrene sine (og mine foreldre) er komplette idioter som ikke skjønner dette da.. De fleste skjønner jo dette.. 

Anonymkode: 23fb6...e59

[Kokkosbananas]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Her gjør dere en kraftig feil som foreldre. Skal barna bestemme? Vet de sitt og deres beste? 
 

Dere som voksne må bare ringe, invitere, be dere på besøk. Ikke syt og klag uten å prøve selv!

Anonymkode: f6534...3b7

Om vi som foreldre gjør feil eller ei på det området, tenker jeg du ikke er rett person til å avgjøre :-) 

Hvor mange ganger i uken/måneden vi har invitert, ringt de eller annet vet du jo heller absolutt ikke noe om (utover det jeg har beskrevet over). Så her tenker jeg din vurdering kommer noe til kort. 

Vi tar NÅ ett bevisst valg om at barna ikke lenger skal utsettes for avvisning i form av å få servert "nei det passer ikke" mens alle de andre barnebarna springer rundt i bakgrunnen på videosamtalen gang på gang  (og uten å få ett alternativt tidspunkt om det er for mange på besøk allerede). 

Vi som voksne inviterer jo selvsagt fremdeles, men med svar som " vi må se om det passer, kommer gjerne innom en gang i løpet av dagen",  som igjen resulterer i at man sitter å venter og ingen dukker opp - da vil jeg også kunne se for meg at du også kutter ned på antall slike situasjoner i mnd. 

 

Endret 17. september 2022 av Kokkosbananas

[AnonymBruker]

Kokkosbananas skrev (16 minutter siden):

Om vi som foreldre gjør feil eller ei på det området, tenker jeg du ikke er rett person til å avgjøre 🙂

Hvor mange ganger i uken/måneden vi har invitert, ringt de eller annet vet du jo heller absolutt ikke noe om (utover det jeg har beskrevet over). Så her tenker jeg din vurdering kommer noe til kort. 

Vi tar NÅ ett bevisst valg om at barna ikke lenger skal utsettes for avvisning i form av å få servert "nei det passer ikke" mens alle de andre barnebarna springer rundt i bakgrunnen på videosamtalen gang på gang  (og uten å få ett alternativt tidspunkt om det er for mange på besøk allerede). 

Vi som voksne inviterer jo selvsagt fremdeles, men med svar som " vi må se om det passer, kommer gjerne innom en gang i løpet av dagen",  som igjen resulterer i at man sitter å venter og ingen dukker opp - da vil jeg også kunne se for meg at du også kutter ned på antall slike situasjoner i mnd. 

 

Ettersom du går rett i forsvar her, så tror jeg du selv kjenner innerst inne at dere har tatt for lite kontakt. 
Og hvorfor venter du på at de skal komme til dere? Kan ikke dere bare møte opp hos dem? Er dere ikke alltid velkomne hos deres foreldre/svigerforeldre? 
 

Er noe som skurrer ved det du skriver.

Anonymkode: f6534...3b7

[AnonymBruker]

Virker som du er glad i drama og ikke forstår konsekvensene du skaper for deg selv, din mann og deres barn i fremtiden. Mitt beste råd er at du må passe deg litt, vær forsiktig med alt du sier. Er mye en kan tenke uten å må si det høyt!

Anonymkode: f6534...3b7

[Kokkosbananas]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ettersom du går rett i forsvar her, så tror jeg du selv kjenner innerst inne at dere har tatt for lite kontakt. 
Og hvorfor venter du på at de skal komme til dere? Kan ikke dere bare møte opp hos dem? Er dere ikke alltid velkomne hos deres foreldre/svigerforeldre? 
 

Er noe som skurrer ved det du skriver.

Anonymkode: f6534...3b7

Hehe, fascinerende at det er det du sitter igjen med av den teksten :-)

Men ja, vi har tatt MYE kontakt. Så på akkurat det området har jeg ikke dårlig samvittighet heldigvis. Vi har også møtt ofte på døren, og blitt avvist for de skal f eks ut å handle, hvile middag, besøke svigerinne etc. Det er heller ikke så kjekt for ungene å oppleve for hyppig, så ender ofte med at vi sier til barna at vi bare skal hente noe (slik at vi kan avverge om vi blir avvist). 

 

[Kokkosbananas]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Virker som du er glad i drama og ikke forstår konsekvensene du skaper for deg selv, din mann og deres barn i fremtiden. Mitt beste råd er at du må passe deg litt, vær forsiktig med alt du sier. Er mye en kan tenke uten å må si det høyt!

Anonymkode: f6534...3b7

Ja jeg pleier ikke å si så mye om dette temaet til folk heldigvis :-) Så dramaet det ligger heldigvis her inne på Kvinnegudien😅

[AnonymBruker]

Kokkosbananas skrev (1 time siden):

Ja jeg pleier ikke å si så mye om dette temaet til folk heldigvis 🙂 Så dramaet det ligger heldigvis her inne på Kvinnegudien😅

Du får alliere deg med noen som er i samme situasjon, eller ikke nødvendigvis akkurat samme situasjon, men andre med barn som trenger noen andre familier å være med.  Du finner dem gjerne i barnehage eller andre steder der de organiserer aktiviteter som barn. Vær ærlig på situasjonen din (innenfor rimelighetens grenser, jeg ser at du forstår hva jeg mener), så finner du raskt de rette menneskene, som vil respektere deg. Da kan man bli kjent og avtale barnepass og etterhvert overnattinger. Så får barna deres oppleve alt dette likevel, bare ikke med besteforeldre. Venner er like bra🥰

Anonymkode: 23fb6...e59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Svigers er ikke så begeistret for deg eller deres felles oppdragerstil. Kanskje de føler seg mer hjemme hos datteren. 

Sjelden man kommer langt med å kreve omsorg. Bedre å lokke den frem, ved å se hva den andre familien tilbyr, som dere ikke tilbyr. 

PS - Tre barn i barnehagealder er det ikke mange som orker å besøke!!

Anonymkode: 1a151...d2a

Hilsen sur svigermor som føler seg truffet. 

Anonymkode: f280b...7ba

[AnonymBruker]

Kokkosbananas skrev (1 time siden):

Hehe, fascinerende at det er det du sitter igjen med av den teksten 🙂

Men ja, vi har tatt MYE kontakt. Så på akkurat det området har jeg ikke dårlig samvittighet heldigvis. Vi har også møtt ofte på døren, og blitt avvist for de skal f eks ut å handle, hvile middag, besøke svigerinne etc. Det er heller ikke så kjekt for ungene å oppleve for hyppig, så ender ofte med at vi sier til barna at vi bare skal hente noe (slik at vi kan avverge om vi blir avvist). 

 

De avviser barna i døren? Det er faktisk temmelig ille… 

Vår familie har opplevd mye av det samme, og syns det hele er bare trist. Føler med dere. 

Anonymkode: f280b...7ba

[AnonymBruker]

Synes jeg har lest NØYAKTIG det samme før…?

Anonymkode: 7effa...20c

[Gjest rabrabara]

Kokkosbananas skrev (9 timer siden):

Nå er det heller ikke oss vi ønsker de skal tilbringe mer tid med. Og ingen har heller trøkket tre barn på dem (utover min svigerinne da vell og merke). Da vi nesten alltid deler oss når vi går på besøk til andre. 

Og jeg tror heller ikke det vi gjør kan kalles å kreve noe som helst. Vi ønsker at de skal se alle barnebarna sine, og ønske å være en del av deres liv- uavhengig av om de er enige eller ei i "alt vi gjør" ellers.... tenk så mye det ville betydd for ungene om de bare stakk innom for å se på fotballtreningen fra sidelinjen, eller kom å ringte på døren og spurte om xxxxx vil være med på lekeplassen i 40 minutt....

Jeg lurer på en ting: Du sier det ikke er dere voksne dere ønsker de skal tilbringe tid med. Betyr det at dere egentlig ikke har noen interesse av å være med svigers? For hvis søsteren hans faktisk liker å tilbringe tid med sine foreldre, ikke bare dumpe ungene sine på de, så vil jo de ha en helt annen relasjon. Da er det mere gi og ta. 

Jeg har brødre. De ringer sjeldent til våre foreldre bare for å høre hvordan det går, dele ting om seg selv og livet sitt. De ringer når de trenger noe. Jeg liker å være med foreldrene mine og vi har en gjensidig relasjon, og er ikke sammen FORDI jeg vil at ungene mine skal ha besteforeldre. Vi kan finne på ting helt uten barn og. Jeg lar de også behandle ungene som sine egne på godt og vondt og helt uten såre tær. Da er avstanden melon oss myyyye kortere. Jeg involvere, deler og bryr meg og kommer til å ta meg av de så mye de trenger. Jeg er mer usikker på mine brødre, som aldri har blitt forskjellsbehandlet. Heller tvert imot. De har blitt investert i på alle måter. Men de har på en måte forsvunnet inn i sine egne familier. 
 

Jeg sier bare: Kanskje se litt på dere selv også. Hvor ofte ringer mannen din kun for å høre hvordan de har det, småprate litt, vise at han bryr seg? Stikker innom, inviterer på middag, tar de med på skolekonserter eller kjører en tur? Viser omsorg rett og slett. 

[Gjest Hottentått]

Kokkosbananas skrev (7 timer siden):

Ja det var voldsomt 😅 Men er nok ikke like lett for andre å forstå/forsøke å fortså situasjonen om man ikke har opplevd tilsvarende - også er jo alle ulike i måten man oppfatter ting. 

 

Fantastisk at dere kunne flytte nærmere dine foreldre! Det kunne jeg også i utgangspunktet tenke meg, men samtidig er vi så godt etablerte her med masse gode venner osv. Det har vært en trøst de siste årene at vi har fått andre voksenpersoner med omsorg for også barna inn i livet. 

Nei helt sant. Men da er det dumt å være så stygg i svarene. La heller vær å svare liksom. Men det er tydeligvis vanskelig for folk akkurat det der 😅

Ja er kjempeglad for det! Skjønner godt at det sitter langt inne når hele livet deres er der. Da er det kanskje ikke verdt å røske opp alt rundt de andre fine menneskene dere har rundt dere ☺️

[AnonymBruker]

Kokkosbananas skrev (10 timer siden):

tenk så mye det ville betydd for ungene om de bare stakk innom for å se på fotballtreningen fra sidelinjen, eller kom å ringte på døren og spurte om xxxxx vil være med på lekeplassen i 40 minutt....

Mine foreldre gjør heller aldri dette, og de bor 20 min unna. De er alltid opptatt. Vi kan være sammen opptil fem dager om sommeren, men da problematiseres barnas oppførsel konstant. De er normale barn. 

Vi bor 8 timer unna svigers, som jevnlig kommer på besøk til oss og vi reiser på ferie sammen flere ganger i året. 

Anonymkode: 8ea22...b90

[Era Vulgaris]

Som bestemor selv, kan jeg virkelig ikke fatte og begripe hvordan folk kan få seg til å gjøre sånn forskjell på egne barnebarn! Og så mange i denne tråden som legger ansvaret på TS - hva tenker dere med? Det er små barn vi snakker om her, og uansett hva disse besteforeldrene måtte mene og føle om TS, så burde de virkelig ha mer omsorg og omtanke for egne barnebarn, og sin egen sønn.

Jeg forstår godt at TS synes dette er sårt og vanskelig, og har ingen gode råd, egentlig. Det eneste hun kan gjøre, er å ta best mulig vare på egne barns tanker og følelser omkring dette. 

[Kokkosbananas]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du får alliere deg med noen som er i samme situasjon, eller ikke nødvendigvis akkurat samme situasjon, men andre med barn som trenger noen andre familier å være med.  Du finner dem gjerne i barnehage eller andre steder der de organiserer aktiviteter som barn. Vær ærlig på situasjonen din (innenfor rimelighetens grenser, jeg ser at du forstår hva jeg mener), så finner du raskt de rette menneskene, som vil respektere deg. Da kan man bli kjent og avtale barnepass og etterhvert overnattinger. Så får barna deres oppleve alt dette likevel, bare ikke med besteforeldre. Venner er like bra🥰

Anonymkode: 23fb6...e59

Gode tips :-) har heldigvis mange gode støttespillere i livet allerede i form av annen familie og venner i området. Så det ordner seg nok for st barna får oppleve alt du nevner. Tematikken i mitt innlegg er den konkrete relasjonen til farmor/farfar.