Når samboers mentale helse tærer på forholdet

[AnonymBruker]

Hei,

Vi har vært sammen i snart 9 år, samboer har hele veien slitt med angst i forskjellige grader siden før vi ble sammen. I de siste årene har jeg merket at dette tærer mer og mer på min egen mentale helse, jeg har ikke samme livsgleden lenger å tar meg i å slutte å smile, være deprimert etc. Jeg er usikker på om jeg burde fortelle dette til min bedre halvdel i frykt om at dette kommer bare til å ødelegge personens mentale helse ennå mer. Det begynner nå å gå ut over samlivet og sexlivet vårt mer og mer i tillegg, jeg elsker min samboer fortsatt veldig veldig høyt, men føler jeg ikke får samme følelsene tilbake..

Jeg føler meg rådvill her og er veldig usikker på hva jeg burde gjøre..

 

 

 

 

Anonymkode: 92744...e9f

[AnonymBruker]

Hvis du er deprimert bør du skaffe deg behandling 

Anonymkode: 5bf47...51e

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen din og snakk om dette. Undersøk om dere kan få komme til en samtale sammen hos hans behandler (hvis han har), der dere kan snakke om hvilke utfordringer dette skaper for forholdet. 

Anonymkode: d9184...e8c

[Embla Othea]

Ta kontakt med fastlege.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med profesjonelle selv♥️
Jeg kan kjenne meg veldig igjen i situasjonen din, og det er virkelig tungt. Jeg plukker selv veldig lett opp energien til de jeg er med, og jeg kan ende med å dras ned med folk, på samme måte som jeg løftes av de med samme energi. 
 

Et kriterie for å fortsette forholdet her etter en tøff periode, var at han selv fikk seg hjelp. Jeg krever ikke at han skal «bli bra», men jeg krever at han prøver. 

Det kom til et punkt for jeg selv virkelig begynte å slite, og da hjalp det veldig å få hjelp selv. 

Anonymkode: 7bdc5...137

[AnonymBruker]

Hei! Kjenner meg igjen i situasjonen. Jeg «er» kjæresten din; bortsett fra at jeg fikk tydelig angst noen år etter at forholdet startet. Forstår at det er tungt for dem som er rundt; spesielt kjæresten/samboeren som er nærmest.

Nå forklarer du ingenting om samboeren din går i terapi og forsøker å løse situasjonen; samt. om du også tilpasser/bistår der hvor det er behov for det.

Jeg og min daværende kjæreste/samboer var også kommet til rundt 9 år. Da hadde jeg slitt med angst i ca. halvannet år-to år. Måtte vente noen måneder for å få psykolog (venteliste). Gikk jevnlig i terapi, forsøkte ulike former for behandling. Det funket sånn halvveis. Jeg prøvde virkelig hardt å løse situasjonen. Men det det ble hardt og brutalt slutt; initiert av min eks.

Han forklarte i ettertid at han til slutt hadde fått problemer med egen mental helse. Sikkert mye pga. mine problemer, men det var også en pandemi inni bildet. Tror det ble for mye. Men for meg som allerede slet med mitt, og at han ikke snakket til meg om sine mentale problemer som følge av mine; tok det veldig tungt. Snakk med henne. Prøv å finn ut om det kan være mulig for samboeren din å bytte terapeut, behandling eller starte terapi/behandling.

Jeg fant ut i ettertid at jeg har gått mange år av mitt liv med udiagnostisert ADD; som forårsaket mye av min angst og depresjon. Just saying. Det kan drepe et forhold iallefall, om ikke deg selv til slutt.

Snakk med samboeren din. Det er derfor man er kjærester.

Anonymkode: 3113b...3a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei! Kjenner meg igjen i situasjonen. Jeg «er» kjæresten din; bortsett fra at jeg fikk tydelig angst noen år etter at forholdet startet. Forstår at det er tungt for dem som er rundt; spesielt kjæresten/samboeren som er nærmest.

Nå forklarer du ingenting om samboeren din går i terapi og forsøker å løse situasjonen; samt. om du også tilpasser/bistår der hvor det er behov for det.

Jeg og min daværende kjæreste/samboer var også kommet til rundt 9 år. Da hadde jeg slitt med angst i ca. halvannet år-to år. Måtte vente noen måneder for å få psykolog (venteliste). Gikk jevnlig i terapi, forsøkte ulike former for behandling. Det funket sånn halvveis. Jeg prøvde virkelig hardt å løse situasjonen. Men det det ble hardt og brutalt slutt; initiert av min eks.

Han forklarte i ettertid at han til slutt hadde fått problemer med egen mental helse. Sikkert mye pga. mine problemer, men det var også en pandemi inni bildet. Tror det ble for mye. Men for meg som allerede slet med mitt, og at han ikke snakket til meg om sine mentale problemer som følge av mine; tok det veldig tungt. Snakk med henne. Prøv å finn ut om det kan være mulig for samboeren din å bytte terapeut, behandling eller starte terapi/behandling.

Jeg fant ut i ettertid at jeg har gått mange år av mitt liv med udiagnostisert ADD; som forårsaket mye av min angst og depresjon. Just saying. Det kan drepe et forhold iallefall, om ikke deg selv til slutt.

Snakk med samboeren din. Det er derfor man er kjærester.

Anonymkode: 3113b...3a2

Ts her: Samboer har gått til psykolog sporadisk over flere år, alt er fin en periode til det blir tilbakefall. Vi har også to barn sammen som gjør situasjonen enda tyngre, jeg blir å søke hjelp. Takk for at du delte!

 

Anonymkode: 92744...e9f

[AnonymBruker]

Det er lov å gå hvis man blir syk selv av forholdet. Av og til er ikke kjærlighet nok

Anonymkode: 01bf4...7e2

[AnonymBruker]

Huff, kjenner meg igjen.. min partner har alt fra angst til psykosesymptomer til depresjon. Ble utrolig preget av angsten hans, frem til jeg begynte å ta avstand. Både fra ham og angsten. Slik fikk jeg det bedre selv, men forholdet er på vei til å ryke nå. For å ikke ta innover meg angsten hans, måtte jeg liksom skru av empatien. Da forsvant også mye av omsorgen min, som jeg tenker er fundamentalt i forholdet. 

Han har også hatt angst for å være hjemme de siste mnd (vi har barn, han takler ikke kravene som kommer med det, og får angst bare han går inn døra), så han har bodd et annet sted i flere måneder. Er utrolig deilig å være aleine, egentlig.. som sagt er vi mer eller mindre ferdige. 

Anonymkode: 9c8b7...f61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Huff, kjenner meg igjen.. min partner har alt fra angst til psykosesymptomer til depresjon. Ble utrolig preget av angsten hans, frem til jeg begynte å ta avstand. Både fra ham og angsten. Slik fikk jeg det bedre selv, men forholdet er på vei til å ryke nå. For å ikke ta innover meg angsten hans, måtte jeg liksom skru av empatien. Da forsvant også mye av omsorgen min, som jeg tenker er fundamentalt i forholdet. 

Han har også hatt angst for å være hjemme de siste mnd (vi har barn, han takler ikke kravene som kommer med det, og får angst bare han går inn døra), så han har bodd et annet sted i flere måneder. Er utrolig deilig å være aleine, egentlig.. som sagt er vi mer eller mindre ferdige. 

Anonymkode: 9c8b7...f61

Stakkars barn, pappa orker ikke å være med dem...

Anonymkode: 5bf47...51e