Hvorfor skjer dette? «Vanskelig» familiemedlem og kommunikasjon.

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som jeg er veldig glad i men som ofte skaper konflikt i familiesammenkomster og går derfra veldig tappet for energi. Jeg forandrer litt på eksemplene slik at det ikke blir gjenkjennelig men prøver å få frem det typiske.

Det som ofte skjer er at en annen i selskapet (eller hvor vi nå er) forteller om noe, hvorpå søsteren min hever stemmen og avbryter, avfeier det som blir sagt som «tull» og kommer med en lang tirade om hvordan det henger sammen, at vedkommende tenker helt feil, er egoistisk osv. Helt greit med en diskusjon, men det går liksom helt over styr, man blir regelrett angrepet, spesielt hvis det i utgangspunktet ikke var en generell debatt men en personlig opplevelse som ble delt. Et eksempel kan være at min andre søster fortalte at hun pga. angst og depresjon hadde bestemt seg for å ikke delta i et bursdagsselskap (ikke med vår familie men venninner). Min andre søster mente da at hun måtte kunne ta seg sammen, sa på en nedlatende måte at det kanskje var en god ide å gå til psykolog (det vet jeg at hun gjør) og fortsatte å kritisere valget hennes, hun må presse seg selv mer, folk har blitt så egoistiske osv. Jeg og flere andre prøvde å støtte søsterens beslutning, si alt valget var veldig forståelig etc. Da fikk vi kommentarer om å slutte å blande oss: «Hva vet du om det?», «Slutt og blande deg du da!» som om hun bestemmer hvem som kan få snakke selv om det i utgangspunktet var en samtale mellom alle rundt bordet. 
 

Hun kan også ofte si «Det må da gå an å kunne snakke om dette, ikke vær så ømtålig!» selv om det er hun som ikke tåler å bli motsagt. Hun tillegger oss ofte dårlige intensjoner, vrir på det som sies. Hvis jeg sier meg enig med den som blir kritisert kan jeg få høre «Åja, mener du at jeg er så fæl og du er den snille da? Jeg skjønner jo hvor du vil.» selv om ingenting i nærheten av det har blitt sagt eller ment fra min side. Hvis jeg sier at jeg ikke mente det sånn, er det min feil, «Da var det veldig klønete sagt, og det fordummer bare diskusjonen når du sier sånn.» 

Jeg vet ikke om jeg er oversensitiv men jeg synes det er så trist at det blir sånn, det kan ødelegge for en ellers veldig hyggelig anledning med god mat, alle de andre i godt humør osv. Det jeg synes er mest trist (og litt ekkelt) er at det virker som at det ikke er noen empati der når noen forteller noe om seg selv. Hun avbryter mye og kan finne på å være ganske frekk mot våre foreldre om de prøver å være diplomatiske/de-eskalere. Det er akkurat som om hun må bruke alle midler for å vinne. Det er det samme hva som diskuteres, hun er «eksperten» på det meste, selv om hun i utgangspunktet kan mindre om saken enn de andre tilstede.

Jeg vet ikke om jeg får frem helt hva jeg mener, det er liksom ikke bare en vanlig opphetet diskusjon, det blir nesten en enetale. Jeg ser at de andre blir ukomfortable, men det virker ikke som om hun merker det.  Jeg føler også i andre sammenhenger at hvis vi er uenige om noe må hun alltid komme ut som «vinner» og kan godt finne på ting jeg vet ikke stemmer for å få overtaket. Det kan bli nesten absurd. Jeg lurer på hvorfor det blir sånn. Vi (søstrene) er sent i trettiårene/begynnelsen av førtiårene og det har vært sånn i hvert fall de siste femten årene. 
 

Når vi gjør morsomme aktiviteter eller vi snakker om helt overfladiske ting er hun veldig hyggelig, har masse humor og vi kan ha det gøy sammen. Men jeg vet aldri når det snur. Jeg har prøvd å si fra (på en pen måte) hvis jeg synes hun har vært direkte ufin, men da går hun i sinne og det blir isfront til jeg ber om unnskyldning (noe jeg gjorde alt for ofte før, men ikke nå lenger) eller det går veldig lang tid og vi «glemmer» det.

Er det noen her med erfaringer med lignende eller interesse for/kunnskap om menneskesinnet som har noen tanker om hva som skjer, hvorfor det blir sånn og hvordan man best forholder seg til det?

Anonymkode: b7d72...783

[AnonymBruker]

Hun virker å ha en persolighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 4cbe9...ec3

[AnonymBruker]

Personlihhetsforsturrelse, sjalusi, ønsker ikke prate om deres problemer. Vi på KG vet mindre enn deg

Anonymkode: f9a87...709

[AnonymBruker]

Er dette noe hele familien merker? Kan du alliere deg med de/noen? F.eks at dere blir enig om å ignorere denne søsteren når hun begynner? Skifter brått om tema eller noe?

Anonymkode: e2de1...beb

[Bålkaffe]

Her må dere i familien som legger merke til dette ta en felles front. Enten må dere alle konfrontere henne med samme energi som hun viser eller så må dere alle konsekvent overse henne når hun starter og late som om hun ikke eksisterer.

[AnonymBruker]

Takk for svar! Klart, det er vanskelig å vite sett utenfra, jeg synes bare det er så lett å bli blind på hva som er «normalt». Vi snakker ikke mye om problemer egentlig, og det er ofte den nevnte søsteren som begynner. Det virker ikke som om det spiller så stor rolle hva som er tema, men hun skal markere seg og «vinne». Synes bare det er spesielt, hun har ikke blitt diagnostisert med noe etter det jeg vet. Personlighetsforstyrrelse er interessant, jeg aner ikke, og tilbringer ikke nok tid med henne til å kunne anta noe, men er noen av disse trekkene/måtene å være på typisk for visse personlighetsforstyrrelser?
 

Høres lurt ut å skifte tema, det er vel rett og slett det man bør gjøre.
 

Jeg lurer sånn på hvorfor det blir sånn, men det blir jo mest lenestolspsykologi og spekulasjon. Takk igjen, fint å høre andres perspektiv.

Anonymkode: b7d72...783

[AnonymBruker]

Bålkaffe skrev (1 minutt siden):

Her må dere i familien som legger merke til dette ta en felles front. Enten må dere alle konfrontere henne med samme energi som hun viser eller så må dere alle konsekvent overse henne når hun starter og late som om hun ikke eksisterer.

Takk for svar. Jeg er redd for hva som vil skje om vi viser samme energi, jeg tror egentlig hun er veldig krenkbar og at det kan bli stygt. Godt forslag å overse, det er alt for lett å bite på og ville forklare seg, men det har jo ikke egentlig noen hensikt.

Anonymkode: b7d72...783

[Bålkaffe]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for svar. Jeg er redd for hva som vil skje om vi viser samme energi, jeg tror egentlig hun er veldig krenkbar og at det kan bli stygt. Godt forslag å overse, det er alt for lett å bite på og ville forklare seg, men det har jo ikke egentlig noen hensikt.

Anonymkode: b7d72...783

Det kan bli fryktelig stygt, men det kan også bli så stygt at hun velger å ikke dukke opp noe mer eller på en veldig god stund.

Det å matche noens energi fører omtrent alltid eskalering, men noen folk fortjener å få tilbake med samme mynt.

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det som ofte skjer er at en annen i selskapet (eller hvor vi nå er) forteller om noe, hvorpå søsteren min hever stemmen og avbryter, avfeier det som blir sagt som «tull» og kommer med en lang tirade om hvordan det henger sammen, at vedkommende tenker helt feil, er egoistisk osv.

Fortsett å se på avbrutt søster, vend ryggen/siden til henne som avbryter. Når det er mulig, si til avbrutt søster, "Jeg vil faktisk gjerne høre historien ferdig, kan du fortsette fra der du ble avbrutt?". 

 

4 hours ago, AnonymBruker said:

(...) min andre søster fortalte at hun pga. angst og depresjon hadde bestemt seg for å ikke delta i et bursdagsselskap (ikke med vår familie men venninner). Min andre søster mente da at hun måtte kunne ta seg sammen, sa på en nedlatende måte at det kanskje var en god ide å gå til psykolog (det vet jeg at hun gjør) og fortsatte å kritisere valget hennes, hun må presse seg selv mer, folk har blitt så egoistiske osv. Jeg og flere andre prøvde å støtte søsterens beslutning, si alt valget var veldig forståelig etc. Da fikk vi kommentarer om å slutte å blande oss: «Hva vet du om det?», «Slutt og blande deg du da!» som om hun bestemmer hvem som kan få snakke selv om det i utgangspunktet var en samtale mellom alle rundt bordet. 

Som ovenfor. Gi avbrytende søster og det hun sier minst mulig anerkjennelse. Snakk utenom henne. 

 

4 hours ago, AnonymBruker said:

Hun kan også ofte si «Det må da gå an å kunne snakke om dette, ikke vær så ømtålig!» selv om det er hun som ikke tåler å bli motsagt. Hun tillegger oss ofte dårlige intensjoner, vrir på det som sies. Hvis jeg sier meg enig med den som blir kritisert kan jeg få høre «Åja, mener du at jeg er så fæl og du er den snille da? Jeg skjønner jo hvor du vil.» selv om ingenting i nærheten av det har blitt sagt eller ment fra min side. Hvis jeg sier at jeg ikke mente det sånn, er det min feil, «Da var det veldig klønete sagt, og det fordummer bare diskusjonen når du sier sånn.» 

«Vettu, du er faktisk temmelig dum å høre på selv, du!». Si henne imot i stedet for å sitte der som skremte småfugler. 

 

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har prøvd å si fra (på en pen måte) hvis jeg synes hun har vært direkte ufin, men da går hun i sinne og det blir isfront til jeg ber om unnskyldning (noe jeg gjorde alt for ofte før, men ikke nå lenger) eller det går veldig lang tid og vi «glemmer» det.

Anonymkode: b7d72...783

Fortsett med å ikke unnskylde, og la henne være fornærmet så lenge hun gidder. 

Anonymkode: 86079...453

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har en søster som jeg er veldig glad i men som ofte skaper konflikt i familiesammenkomster og går derfra veldig tappet for energi. Jeg forandrer litt på eksemplene slik at det ikke blir gjenkjennelig men prøver å få frem det typiske.

Det som ofte skjer er at en annen i selskapet (eller hvor vi nå er) forteller om noe, hvorpå søsteren min hever stemmen og avbryter, avfeier det som blir sagt som «tull» og kommer med en lang tirade om hvordan det henger sammen, at vedkommende tenker helt feil, er egoistisk osv. Helt greit med en diskusjon, men det går liksom helt over styr, man blir regelrett angrepet, spesielt hvis det i utgangspunktet ikke var en generell debatt men en personlig opplevelse som ble delt. Et eksempel kan være at min andre søster fortalte at hun pga. angst og depresjon hadde bestemt seg for å ikke delta i et bursdagsselskap (ikke med vår familie men venninner). Min andre søster mente da at hun måtte kunne ta seg sammen, sa på en nedlatende måte at det kanskje var en god ide å gå til psykolog (det vet jeg at hun gjør) og fortsatte å kritisere valget hennes, hun må presse seg selv mer, folk har blitt så egoistiske osv. Jeg og flere andre prøvde å støtte søsterens beslutning, si alt valget var veldig forståelig etc. Da fikk vi kommentarer om å slutte å blande oss: «Hva vet du om det?», «Slutt og blande deg du da!» som om hun bestemmer hvem som kan få snakke selv om det i utgangspunktet var en samtale mellom alle rundt bordet. 
 

Hun kan også ofte si «Det må da gå an å kunne snakke om dette, ikke vær så ømtålig!» selv om det er hun som ikke tåler å bli motsagt. Hun tillegger oss ofte dårlige intensjoner, vrir på det som sies. Hvis jeg sier meg enig med den som blir kritisert kan jeg få høre «Åja, mener du at jeg er så fæl og du er den snille da? Jeg skjønner jo hvor du vil.» selv om ingenting i nærheten av det har blitt sagt eller ment fra min side. Hvis jeg sier at jeg ikke mente det sånn, er det min feil, «Da var det veldig klønete sagt, og det fordummer bare diskusjonen når du sier sånn.» 

Jeg vet ikke om jeg er oversensitiv men jeg synes det er så trist at det blir sånn, det kan ødelegge for en ellers veldig hyggelig anledning med god mat, alle de andre i godt humør osv. Det jeg synes er mest trist (og litt ekkelt) er at det virker som at det ikke er noen empati der når noen forteller noe om seg selv. Hun avbryter mye og kan finne på å være ganske frekk mot våre foreldre om de prøver å være diplomatiske/de-eskalere. Det er akkurat som om hun må bruke alle midler for å vinne. Det er det samme hva som diskuteres, hun er «eksperten» på det meste, selv om hun i utgangspunktet kan mindre om saken enn de andre tilstede.

Jeg vet ikke om jeg får frem helt hva jeg mener, det er liksom ikke bare en vanlig opphetet diskusjon, det blir nesten en enetale. Jeg ser at de andre blir ukomfortable, men det virker ikke som om hun merker det.  Jeg føler også i andre sammenhenger at hvis vi er uenige om noe må hun alltid komme ut som «vinner» og kan godt finne på ting jeg vet ikke stemmer for å få overtaket. Det kan bli nesten absurd. Jeg lurer på hvorfor det blir sånn. Vi (søstrene) er sent i trettiårene/begynnelsen av førtiårene og det har vært sånn i hvert fall de siste femten årene. 
 

Når vi gjør morsomme aktiviteter eller vi snakker om helt overfladiske ting er hun veldig hyggelig, har masse humor og vi kan ha det gøy sammen. Men jeg vet aldri når det snur. Jeg har prøvd å si fra (på en pen måte) hvis jeg synes hun har vært direkte ufin, men da går hun i sinne og det blir isfront til jeg ber om unnskyldning (noe jeg gjorde alt for ofte før, men ikke nå lenger) eller det går veldig lang tid og vi «glemmer» det.

Er det noen her med erfaringer med lignende eller interesse for/kunnskap om menneskesinnet som har noen tanker om hva som skjer, hvorfor det blir sånn og hvordan man best forholder seg til det?

Anonymkode: b7d72...783

Minner meg svært mye om en person jeg måtte ha mye å gjøre med. Personen jeg kjenner, og søsteren din - har en personlighetsforstyrrelse. Personen jeg snakker om er en sosiopat som aldri kan tape ansikt, skal alltid ha rett - og regelrett mobber andre for å hevde seg selv. Skal alltid være "kongen" - finner på løgner alle vet er tull, forstår ikkr selv at hen er avslørt og at alle egentlig misliker en.. 

 

Om det er sosiopati kan ikke jeg si sikkert, men at det er en PF i den retningen er 100% sikkert. 

Anonymkode: 27411...4d3

[Pilga]

Det er nok mye som kan ligge bak dette. Noe jeg lurer på er om hun føler hun må konkurrere med dere andre under middager? Med det mener jeg at hun konkurrerer om å ha oppmerksomhet fra andre. Det kan være at hun tåler dårlig at noen andre har scenen helt for seg selv! Og ved å avbryte andre sine historier blir igjen oppmerksomheten på henne. 

Er hun det sorte får i familien? Er det mye oppmerksomhet på de andre i familien som gjør at hun føler for å måtte heve seg over dere andre for å få det samme? Hva gjør at hun har et behov får å heve seg, og eventuelt rakke ned eller ta en offerposisjon i sosial sammenheng? Følger folk med når hun forteller ting? eller er det mest oppmerksomhet på henne da hun først avbryter eller har sterke meninger?  

[AnonymBruker]

Kan legge til at personen søsteren din minner meg om, begynte å trakassere meg fordi jeg var den eneste som faktisk sa ifra. Jeg fikk oppbluss av angsten min, men etter en periode klarte jeg å gi litt mer faen. Det eneste jeg anbefaler er å heve deg over det, korriger hun når hun ikke oppfører seg og slutt å si unnskyld. Mennesker som dette elsker å heve seg over andre, og det er nesten som om det er meningen med livet deres. 

Men når du begynner med denne taktikken, og stå opp for deg selv og andre - så skal du ikke se bort ifra at søsteren din blir forbannet og ikke vil ha noe med deg å gjøre. Nå er det vel bedre å faktisk plassere ting der de hører hjemme, enn å sitte å høre på sånt tull. Folk er folk, men mennesker som dette blir jo dødelig fornærmet og legger deg for hat. 

Anonymkode: 27411...4d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar. Jeg er redd for hva som vil skje om vi viser samme energi, jeg tror egentlig hun er veldig krenkbar og at det kan bli stygt. Godt forslag å overse, det er alt for lett å bite på og ville forklare seg, men det har jo ikke egentlig noen hensikt.

Anonymkode: b7d72...783

Skal dere la være å gi beskjed og reagere på denne oppførselen fordi hun kan bli sint/krenket? Hvorfor skåne henne når hun absolutt ikke gjør det samme? Enkelte trenger å få beskjed om hvordan hen oppfattes, ellers er det hvertfall ikke håp om endring. 

Anonymkode: d726d...cd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Fortsett å se på avbrutt søster, vend ryggen/siden til henne som avbryter. Når det er mulig, si til avbrutt søster, "Jeg vil faktisk gjerne høre historien ferdig, kan du fortsette fra der du ble avbrutt?". 

 

Som ovenfor. Gi avbrytende søster og det hun sier minst mulig anerkjennelse. Snakk utenom henne. 

 

«Vettu, du er faktisk temmelig dum å høre på selv, du!». Si henne imot i stedet for å sitte der som skremte småfugler. 

 

Fortsett med å ikke unnskylde, og la henne være fornærmet så lenge hun gidder. 

Anonymkode: 86079...453

Takk, dette var veldig gode konkrete råd! God sammenligning, vi har egentlig blitt en gjeng med skremte småfugler resten av oss, vi er nok veldig myke og sikkert for konfliktsky.

Anonymkode: b7d72...783

[AnonymBruker]

Pilga skrev (15 timer siden):

Det er nok mye som kan ligge bak dette. Noe jeg lurer på er om hun føler hun må konkurrere med dere andre under middager? Med det mener jeg at hun konkurrerer om å ha oppmerksomhet fra andre. Det kan være at hun tåler dårlig at noen andre har scenen helt for seg selv! Og ved å avbryte andre sine historier blir igjen oppmerksomheten på henne. 

Er hun det sorte får i familien? Er det mye oppmerksomhet på de andre i familien som gjør at hun føler for å måtte heve seg over dere andre for å få det samme? Hva gjør at hun har et behov får å heve seg, og eventuelt rakke ned eller ta en offerposisjon i sosial sammenheng? Følger folk med når hun forteller ting? eller er det mest oppmerksomhet på henne da hun først avbryter eller har sterke meninger?  

Tusen takk for gode spørsmål. Jeg tror hun ble litt oversett i oppveksten dessverre, jeg og min andre søster har alltid vært veldig skoleflinke, noe hun ikke var (men hadde andre talenter, som kanskje ikke ble anerkjent nok). I tillegg kjenner jeg igjen noen trekk fra vår far, ingen av oss ble egentlig møtt med empati eller aksept for følelser som små, og det må jo sette spør. I voksen alder føler jeg at vi alle er like interesserte i henne som resten, så jeg oppfatter det ikke som at hun blir forskjellsbehandlet i dag.

Anonymkode: b7d72...783

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Minner meg svært mye om en person jeg måtte ha mye å gjøre med. Personen jeg kjenner, og søsteren din - har en personlighetsforstyrrelse. Personen jeg snakker om er en sosiopat som aldri kan tape ansikt, skal alltid ha rett - og regelrett mobber andre for å hevde seg selv. Skal alltid være "kongen" - finner på løgner alle vet er tull, forstår ikkr selv at hen er avslørt og at alle egentlig misliker en.. 

 

Om det er sosiopati kan ikke jeg si sikkert, men at det er en PF i den retningen er 100% sikkert. 

Anonymkode: 27411...4d3

Dette høres kjent ut! Takk for at du deler din erfaring. Det er virkelig utrolig vanskelig å forholde seg til. Første innskytelse når noen begynner sånn er i hvert fall for meg at jeg vil forklare hva jeg mener, få den andre til å forstå, om ikke bli enige så i alle fall kunne se den annens side av saken. Men det er jo meningsløst med sånne mennesker egentlig, det virker ikke som om målet er at vi lærer av hverandre, blir bedre kjent, eller får nye perspektiver, det er bare et ønske om å dominere. Om andre måtte blir såret er det i følge henne deres egen feil.

Anonymkode: b7d72...783

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Kan legge til at personen søsteren din minner meg om, begynte å trakassere meg fordi jeg var den eneste som faktisk sa ifra. Jeg fikk oppbluss av angsten min, men etter en periode klarte jeg å gi litt mer faen. Det eneste jeg anbefaler er å heve deg over det, korriger hun når hun ikke oppfører seg og slutt å si unnskyld. Mennesker som dette elsker å heve seg over andre, og det er nesten som om det er meningen med livet deres. 

Men når du begynner med denne taktikken, og stå opp for deg selv og andre - så skal du ikke se bort ifra at søsteren din blir forbannet og ikke vil ha noe med deg å gjøre. Nå er det vel bedre å faktisk plassere ting der de hører hjemme, enn å sitte å høre på sånt tull. Folk er folk, men mennesker som dette blir jo dødelig fornærmet og legger deg for hat. 

Anonymkode: 27411...4d3

Veldig interessant å lese dine erfaringer. Jeg har sosialt angst så den blusser opp veldig i sånne situasjoner. Til nå har jeg tenkt at det beste er å prøve å fjerne meg fra situasjonen eller bare jatte med så lenge det ikke går for langt, men jeg føler jeg må stå opp for andre innimellom. Jeg synes for eksempel det var vondt å se på hvordan hun behandlet min andre søster, så jeg måtte kommentere det. Jeg lå 5 cm over madrassen den natta, var helt full av adrenalin. Tusen takk for råd!

Anonymkode: b7d72...783

[Spiren]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har en søster som jeg er veldig glad i men som ofte skaper konflikt i familiesammenkomster og går derfra veldig tappet for energi. Jeg forandrer litt på eksemplene slik at det ikke blir gjenkjennelig men prøver å få frem det typiske.

Det som ofte skjer er at en annen i selskapet (eller hvor vi nå er) forteller om noe, hvorpå søsteren min hever stemmen og avbryter, avfeier det som blir sagt som «tull» og kommer med en lang tirade om hvordan det henger sammen, at vedkommende tenker helt feil, er egoistisk osv. Helt greit med en diskusjon, men det går liksom helt over styr, man blir regelrett angrepet, spesielt hvis det i utgangspunktet ikke var en generell debatt men en personlig opplevelse som ble delt. Et eksempel kan være at min andre søster fortalte at hun pga. angst og depresjon hadde bestemt seg for å ikke delta i et bursdagsselskap (ikke med vår familie men venninner). Min andre søster mente da at hun måtte kunne ta seg sammen, sa på en nedlatende måte at det kanskje var en god ide å gå til psykolog (det vet jeg at hun gjør) og fortsatte å kritisere valget hennes, hun må presse seg selv mer, folk har blitt så egoistiske osv. Jeg og flere andre prøvde å støtte søsterens beslutning, si alt valget var veldig forståelig etc. Da fikk vi kommentarer om å slutte å blande oss: «Hva vet du om det?», «Slutt og blande deg du da!» som om hun bestemmer hvem som kan få snakke selv om det i utgangspunktet var en samtale mellom alle rundt bordet. 
 

Hun kan også ofte si «Det må da gå an å kunne snakke om dette, ikke vær så ømtålig!» selv om det er hun som ikke tåler å bli motsagt. Hun tillegger oss ofte dårlige intensjoner, vrir på det som sies. Hvis jeg sier meg enig med den som blir kritisert kan jeg få høre «Åja, mener du at jeg er så fæl og du er den snille da? Jeg skjønner jo hvor du vil.» selv om ingenting i nærheten av det har blitt sagt eller ment fra min side. Hvis jeg sier at jeg ikke mente det sånn, er det min feil, «Da var det veldig klønete sagt, og det fordummer bare diskusjonen når du sier sånn.» 

Jeg vet ikke om jeg er oversensitiv men jeg synes det er så trist at det blir sånn, det kan ødelegge for en ellers veldig hyggelig anledning med god mat, alle de andre i godt humør osv. Det jeg synes er mest trist (og litt ekkelt) er at det virker som at det ikke er noen empati der når noen forteller noe om seg selv. Hun avbryter mye og kan finne på å være ganske frekk mot våre foreldre om de prøver å være diplomatiske/de-eskalere. Det er akkurat som om hun må bruke alle midler for å vinne. Det er det samme hva som diskuteres, hun er «eksperten» på det meste, selv om hun i utgangspunktet kan mindre om saken enn de andre tilstede.

Jeg vet ikke om jeg får frem helt hva jeg mener, det er liksom ikke bare en vanlig opphetet diskusjon, det blir nesten en enetale. Jeg ser at de andre blir ukomfortable, men det virker ikke som om hun merker det.  Jeg føler også i andre sammenhenger at hvis vi er uenige om noe må hun alltid komme ut som «vinner» og kan godt finne på ting jeg vet ikke stemmer for å få overtaket. Det kan bli nesten absurd. Jeg lurer på hvorfor det blir sånn. Vi (søstrene) er sent i trettiårene/begynnelsen av førtiårene og det har vært sånn i hvert fall de siste femten årene. 
 

Når vi gjør morsomme aktiviteter eller vi snakker om helt overfladiske ting er hun veldig hyggelig, har masse humor og vi kan ha det gøy sammen. Men jeg vet aldri når det snur. Jeg har prøvd å si fra (på en pen måte) hvis jeg synes hun har vært direkte ufin, men da går hun i sinne og det blir isfront til jeg ber om unnskyldning (noe jeg gjorde alt for ofte før, men ikke nå lenger) eller det går veldig lang tid og vi «glemmer» det.

Er det noen her med erfaringer med lignende eller interesse for/kunnskap om menneskesinnet som har noen tanker om hva som skjer, hvorfor det blir sånn og hvordan man best forholder seg til det?

Anonymkode: b7d72...783

Jeg har det på akkurat samme måte med min søster, faktisk. Hun er yngre enn meg og jeg mistenker problemer med sinne og mindreverdighetskompleks. Hun må rett og slett ha ordet og vise seg hele tiden. Blir hun avbrutt eller noen er uenige så blir de satt på plass. Og familien går på nåler rundt henne fordi det kan snu på et øyeblikk.

Jeg hadde store problemer med henne da vi vokste opp. Hun kunne slå til meg ut av det blå og late som ingenting rett etterpå. Så lenge hun glemte det måtte alle glemme det og, ellers var vi hårsåre. Mye psykisk vold var det og. Og som den eldste fikk jeg beskjed om å ikke bry meg. Omgivelsene måtte hele tiden legge til rette for at hun ikke ble sint. Gjett om hennes møte med voksenlivet var tøft! 

Nå har vi minimal kontakt fordi jeg klarer henne kun i bittesmå doser (nødvendige familieselskap) hvor jeg ignorerer henne og unngår å svare særlig på spørsmål om mitt privatliv. Dette skyldes at hver gang jeg åpnet opp i øyeblikkene hvor vi hadde det fint, fikk jeg senere slengt i fjeset at det ikke var rart at det og det skjedde mot meg i fortiden da jeg fikk henne sur (ofte hadde mine vonde opplevelser ingenting med krangelen å gjøre). Det kunne være så enkelt som at jeg gav min mor økonomiske råd (som hjalp henne godt), som min søster ikke var enig i fordi hun kjente noen som hadde et annet råd. Hun kunne unnskylde senere (til min mor) for hvordan hun var mot meg, men stod fast på at det ikke hadde skjedd om jeg ikke fikk henne sint.

Hun kan være morsom, snill og god i sine gode perioder. Men de veier ikke opp for de vonde. Hun får visstnok psykisk hjelp nå og jeg håper det blir bedre for henne og alle rundt, men jeg tar faktisk ikke sjansen på å inkludere henne i livet mitt igjen uansett. Jeg må holde meg selv frisk.

 

[Bacteria]

Har ikke lest alt her, og vil ikke diagnostisere noen.

Men åpenbart har din søster veldig liten selvinnsikt. Stusser på at denne atferden har kommet i voksen alder, forstår det slik at hun ikke var slik som ung?

Som regel er det motsatt, man er skråsikker som ung og moderer seg mer med åra. Litt avhengig av hva man møter i livet…. Har søster jobb og egen familie?

Hadde en ex-kollega med lignende oppførsel. Husker sjefen måtte ta henne inn til en prat x fler etter ufin oppførsel. 
Denne voksne dama tok ikke fem øre for å krenke andre grovt, men var sterkt krenkbar selv. Tålte ingenting.