Jeg har merket at barndommen min henger mer i meg enn jeg trodde

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var ferdig med den, hadde jobbet med.traumene og at det var en ting i livet mitt som var ferdig. Så leste jeg en artikkel om hvordan barndommen påvirker fremtidige relasjoner og det gikk skikkelig inn på meg.

Jeg hadde en sosiopat av en mor som man måtte liste seg rundt. En dag kunne jeg få skryt for en ting og dagen etter få kjeft for samme sak. Man visste aldri hvor man hadde henne eller hvilke humør hun var i. Hun fant på de utroligste ting som straff for å ha egne meninger. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få den bekreftelsen jeg søkte av henne. Den fikk jeg aldri og nå har jeg ikke hatt kontakt på mange år.

Så ser jeg på mitt siste forhold, eller egentlig alle mine forhold. Så har jeg funnet menn som er emosjonelt utilgjengelige på hver sine måter. Jeg ser hvordan jeg har gjort alt for å få bekreftelse av de. Jeg ser at måten de har avvist meg på er samme måte som hun pleide å gjøre. 

I barndommen ble jeg husmor fordi det var alltid en straff å ordne/vaske i huset så jeg ble skikkelig god på sette tidlig. Hvis mamma var i dårlig humør så dullet jeg med henne å gjorde det jeg vet hun likte. Som ung voksen pleide jeg å kjøpe masse gaver til moren min for å gjøre henne glad i meg. 

Jeg ser nå at det er på akkurat samme måte jeg har holdt på med menn. Gjort alt for at de skal være glade i meg som igjen har gjort at jeg er ei dørmatte for de. Jeg gråter fordi jeg likevel aldri blir god nok, flink nok, snill nok. 

Moren min var åpen om at hun hadde null respekt for meg og at hun ikke elsket meg. Så følelsen av å være forlatt sitter i. Jeg forventer å bli forlatt hele tiden og er derfor livredd for å være til bry. Jeg forsøker å bli usynlig, flink i bakrunn for at folk skal holde ut med meg. 

Samtidig har jeg innsett at jeg er jo egentlig ganske bra, så hvorfor skal jeg finne meg i dette gang på gang. Så i mitt siste forhold begynte jeg å sette krav. Hva skjedde da? Jo, jeg ble forlatt av han. 

Hvordan trå ut av slike gjentagende ustabile relasjoner? For vennskap får jeg til fint. Jeg har mange gode venner og vi stiller opp begge veier. Forhold får jeg ikke til. 

Anonymkode: bbf16...1d6

[AnonymBruker]

Jeg kunne skrevet dette, bortsett fra at det er faren min som var kjip. Og det var jeg som gikk fra siste kjæresten. Men ja, velger meg konsekvent emosjonelt utilgjengelige menn. Men i mitt tilfelle kan jeg se at jeg gradvis har valgt litt mindre dysfunksjonelle menn, så hvem vet, kanskje neste er litt mindre utilgjengelig?

Anonymkode: f39c3...35d

[exictence]

Jeg tror man først må bli virkelig glad i seg selv, for å kunne gi ekte kjærlighet og være virkelig glad i andre.

En øvelse er å se deg i speilet og tenke at hun du ser er din beste venn. Vil du ikke unne henne det beste, og er du ikke virkelig glad i henne hvis hun hadde vært din beste venn? Hun er din beste venn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg kunne skrevet dette, bortsett fra at det er faren min som var kjip. Og det var jeg som gikk fra siste kjæresten. Men ja, velger meg konsekvent emosjonelt utilgjengelige menn. Men i mitt tilfelle kan jeg se at jeg gradvis har valgt litt mindre dysfunksjonelle menn, så hvem vet, kanskje neste er litt mindre utilgjengelig?

Anonymkode: f39c3...35d

I starten var siste kjæresten lett å prate med, inkluderende, åpen om følelser, omsorgsfull og slikt. Det var ingen tegn til noe galt med han. Vi var samboere i 1 år så ble jeg gravid og etter det endret han seg til å bli unnvikende, lite tilstedet, kald mot meg, krevde mer av meg enn jeg fikk tilbake. De gangene jeg satte grenser for meg selv så forsvant han mer. 

Anonymkode: bbf16...1d6

[AnonymBruker]

Ja, det kan jeg kjenne meg igjen i. Min mamma hadde mange forferdelige traumer fra egen barndom, og var skadd av det. Det gikk også ut over oss barna. 

I ungdommen og som ung voksen, ble jeg forelsket i dårlige menn som følge av lavt selvbilde og en følelse av at noen måtte passe på meg for at jeg skulle mestre livet.. Sånne menn lukter sånne som meg.

Jeg ble bedratt, slått, voldtatt og lurt. Jeg havnet i gjeld pga sistemann som skaffet kredittkort i mitt navn. 

Når jeg etter en stund bestemte meg for at jeg skulle se etter noen å være glad i igjen, så var jeg klar på at jeg skulle være veldig bevisst. Ikke bare la meg lede av følelser men også fornuft. Jeg hadde lista over hva jeg så etter, klar. Og jeg brukte god tid når jeg fant han jeg kunne tenke meg å bruke tid på. 

Mannen min hadde kontroll på økonomien, var snill, ordentlig, hadde høy etisk sans, og var morsom. Men han gikk alltid i dongeri og skjorte (eller sånne drakter fra ulike engelske fotballag) hadde konsekvent dårlig ånde og luktet som regel svette. Og hadde dårlig selvtillit. Jeg begynte å jobbe med ham kort tid etter at vi traff hverandre. 

I dag går han i det han føler for (som ikke er skjorte), han går jevnlig til tannlegen og har ikke lenger dårlig ånde, han skiftet deodorant og vasker seg oftere og med en annen såpe enn tidligere. Lukter svært sjeldent svette, kun når han har trent. Og han smiler, ler og kjenner seg trygg blant folk. Han har fremdeles høy moral, er snill og god, og økonomien stiger i takt med selvtilliten. Hadde han gått fra meg i dag, hadde ham fått nesten hvem han ville tror jeg. 

Jeg var heldig da, men man må faktisk ikke finne drømmemannen (utseendemessig) med en gang. Man kan forme ham, samtidig som man hjelper. Og når hans selvtillit vokser, så vokser også mitt selvbilde. Det gjelder den dag i dag, 15 år etter at vi traff hverandre.

Anonymkode: 435f8...e57

[AnonymBruker]

exictence skrev (9 minutter siden):

Jeg tror man først må bli virkelig glad i seg selv, for å kunne gi ekte kjærlighet og være virkelig glad i andre.

En øvelse er å se deg i speilet og tenke at hun du ser er din beste venn. Vil du ikke unne henne det beste, og er du ikke virkelig glad i henne hvis hun hadde vært din beste venn? Hun er din beste venn.

Jeg er kvinne, jeg får til vennskap med kvinner og menn. Jeg trives med den jeg er, jeg tar vare på meg selv, jeg syns at jeg er bra nok. 

Anonymkode: bbf16...1d6

[exictence]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er kvinne, jeg får til vennskap med kvinner og menn. Jeg trives med den jeg er, jeg tar vare på meg selv, jeg syns at jeg er bra nok. 

Anonymkode: bbf16...1d6

Så fint.

Jeg føler og jeg er bra nok. Har mange venner. Men har en uro i meg og blir kanskje lett såret av noen ting. Tror også det ligger i barndommen, og opplevelser.

Føler det samme som deg nr det gjelder kjæresteforhold.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, det kan jeg kjenne meg igjen i. Min mamma hadde mange forferdelige traumer fra egen barndom, og var skadd av det. Det gikk også ut over oss barna. 

I ungdommen og som ung voksen, ble jeg forelsket i dårlige menn som følge av lavt selvbilde og en følelse av at noen måtte passe på meg for at jeg skulle mestre livet.. Sånne menn lukter sånne som meg.

Jeg ble bedratt, slått, voldtatt og lurt. Jeg havnet i gjeld pga sistemann som skaffet kredittkort i mitt navn. 

Når jeg etter en stund bestemte meg for at jeg skulle se etter noen å være glad i igjen, så var jeg klar på at jeg skulle være veldig bevisst. Ikke bare la meg lede av følelser men også fornuft. Jeg hadde lista over hva jeg så etter, klar. Og jeg brukte god tid når jeg fant han jeg kunne tenke meg å bruke tid på. 

Mannen min hadde kontroll på økonomien, var snill, ordentlig, hadde høy etisk sans, og var morsom. Men han gikk alltid i dongeri og skjorte (eller sånne drakter fra ulike engelske fotballag) hadde konsekvent dårlig ånde og luktet som regel svette. Og hadde dårlig selvtillit. Jeg begynte å jobbe med ham kort tid etter at vi traff hverandre. 

I dag går han i det han føler for (som ikke er skjorte), han går jevnlig til tannlegen og har ikke lenger dårlig ånde, han skiftet deodorant og vasker seg oftere og med en annen såpe enn tidligere. Lukter svært sjeldent svette, kun når han har trent. Og han smiler, ler og kjenner seg trygg blant folk. Han har fremdeles høy moral, er snill og god, og økonomien stiger i takt med selvtilliten. Hadde han gått fra meg i dag, hadde ham fått nesten hvem han ville tror jeg. 

Jeg var heldig da, men man må faktisk ikke finne drømmemannen (utseendemessig) med en gang. Man kan forme ham, samtidig som man hjelper. Og når hans selvtillit vokser, så vokser også mitt selvbilde. Det gjelder den dag i dag, 15 år etter at vi traff hverandre.

Anonymkode: 435f8...e57

Jeg traff en sånn en selv, vokste med hverandre en stund, men så snudde det. Han ble iskald, avvisende, stygg munnbruk, etc. Han ble som moren min likevel. Jeg har forsøkt alt for at vi skal fungere, men nå har det gått på bekostning av hva jeg trenger. Jeg får det ikke bra med han. For hvis jeg setter grenser for meg selv så mister han følelser for meg. Hvis jeg har det tungt så går han vekk. 

Jeg fikk sjokk av han, for ting var jo så bra med oss. Ikke perfekt, men jeg trodde det var drømmemann. Jeg så ikke på utseende da det ble oss. Nå står jeg her igjen, forlatt fordi jeg satte grenser for meg selv. 

Anonymkode: bbf16...1d6

[AnonymBruker]

exictence skrev (Akkurat nå):

Så fint.

Jeg føler og jeg er bra nok. Har mange venner. Men har en uro i meg og blir kanskje lett såret av noen ting. Tror også det ligger i barndommen, og opplevelser.

Føler det samme som deg nr det gjelder kjæresteforhold.

Jeg har nok en sterk psyke på mange måter. Jeg har en del selvironi og bruker humor i blant. Kjæresteforhold blir aldri sunt for meg. Det virker bra i starten så brått står jeg der å lurer på hva som skjedde. 

Ødelegger jeg de? Med å være hjelpsom og omsorgsfull? Finner jeg meg bare falske menn? 

Anonymkode: bbf16...1d6

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har nok en sterk psyke på mange måter. Jeg har en del selvironi og bruker humor i blant. Kjæresteforhold blir aldri sunt for meg. Det virker bra i starten så brått står jeg der å lurer på hva som skjedde. 

Ødelegger jeg de? Med å være hjelpsom og omsorgsfull? Finner jeg meg bare falske menn? 

Anonymkode: bbf16...1d6

Akkurat det tenker jeg også. 

Men hvis jeg lufter mine vanskeligheter med min mor, så får jeg høre om alle feilene mine. At jeg aldri lærer at det ikke er godt for meg å gå til henne. 

[AnonymBruker]

exictence skrev (Akkurat nå):

Akkurat det tenker jeg også. 

Men hvis jeg lufter mine vanskeligheter med min mor, så får jeg høre om alle feilene mine. At jeg aldri lærer at det ikke er godt for meg å gå til henne. 

Jeg har brutt kontakt der, men jeg merker at samme opplegg som hun drev med - driver eks med også. Jeg er svak, dum, reagerer feil, sier alt feil. Alt er galt med meg. 

Anonymkode: bbf16...1d6

[AnonymBruker]

Det at jeg blir sett som den jeg føler jeg faktisk er, av venner og bekjente samt at jeg gjør det bra på jobb har gjort at jeg likevel holder en del av selvtilliten oppe. 

Likevel søker jeg stadig bekreftelse der det ikke er noe å hente.

Anonymkode: bbf16...1d6

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det at jeg blir sett som den jeg føler jeg faktisk er, av venner og bekjente samt at jeg gjør det bra på jobb har gjort at jeg likevel holder en del av selvtilliten oppe. 

Likevel søker jeg stadig bekreftelse der det ikke er noe å hente.

Anonymkode: bbf16...1d6

Det er noe å tenke på, hvorfor vi gjør det?

Jeg har alltid vært sånn, tror jeg. Det er akkurat som en bekreftelse fra de som ikke gir meg gode bekreftelser teller. Mens jeg har mange gode venner som gir meg god bekreftelse. Det teller veldig, det også, men det er venner, ikke kjæreste.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg traff en sånn en selv, vokste med hverandre en stund, men så snudde det. Han ble iskald, avvisende, stygg munnbruk, etc. Han ble som moren min likevel. Jeg har forsøkt alt for at vi skal fungere, men nå har det gått på bekostning av hva jeg trenger. Jeg får det ikke bra med han. For hvis jeg setter grenser for meg selv så mister han følelser for meg. Hvis jeg har det tungt så går han vekk. 

Jeg fikk sjokk av han, for ting var jo så bra med oss. Ikke perfekt, men jeg trodde det var drømmemann. Jeg så ikke på utseende da det ble oss. Nå står jeg her igjen, forlatt fordi jeg satte grenser for meg selv. 

Anonymkode: bbf16...1d6

Du må sette grenser fra start av. Det er da du ser om de er noe å samle på og om de respekterer deg. Ikke sett grenser langt inn i forholdet. 

Forøvrig er det leit å høre at du har kjærlighetssorg ❤️ Men jeg leser jo at du har både selvtillit, venner og jobb. Så du kommer til å treffe en annen, om det er der du ønsker. Og da vet du hva du ser etter, og du vet at du skal bruke god tid. For eksempel så beholdt jeg min bopel en liten stund etter at vi flyttet sammen, i tilfelle han viste sitt "sanne jeg" når vi endelig bodde sammen. I tillegg hadde jeg mine "fuckyou-penger" klare, lenge.

Jeg hadde troa på mannen min, men jeg hoppet ikke hodeløs inn i forholdet. 

Anonymkode: 435f8...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du må sette grenser fra start av. Det er da du ser om de er noe å samle på og om de respekterer deg. Ikke sett grenser langt inn i forholdet. 

Forøvrig er det leit å høre at du har kjærlighetssorg ❤️ Men jeg leser jo at du har både selvtillit, venner og jobb. Så du kommer til å treffe en annen, om det er der du ønsker. Og da vet du hva du ser etter, og du vet at du skal bruke god tid. For eksempel så beholdt jeg min bopel en liten stund etter at vi flyttet sammen, i tilfelle han viste sitt "sanne jeg" når vi endelig bodde sammen. I tillegg hadde jeg mine "fuckyou-penger" klare, lenge.

Jeg hadde troa på mannen min, men jeg hoppet ikke hodeløs inn i forholdet. 

Anonymkode: 435f8...e57

Jeg har vært tydelig på hva jeg ønsker hele veien. Når det sklir ut så har jeg tenkt at nå må jeg bli flinkere så vi finner tilbake til det vi hadde. Når det ikke hjelper har det gått en stund og blitt ganske dårlig så setter jeg grenser og tar opp ting igjen.

Da blir jeg møtt med kritikk, sinne, silent treatment. Det gjør meg usikker, redd, bekymret. Redselen for å bli forlatt over at alt tydeligvis er galt med meg gjør at jeg følger fyrens regime igjen. Så går det en stund også ny runddans. Da hender det han hører på meg å gjør noen endringer. Jeg tenker da veldig på hvordan jeg tar opp ting, hvordan kroppsspråket er, hvordan jeg ordlegger meg og hvordan jeg argumenterer. Denne gangen ble jeg kanskje hørt og får en unnskyldning. 

Så har man det bra en stund også sklir det sakte ut igjen. Så fort jeg merker en ting som ligner den dårlige perioden så snakker jeg om det å får høre at jeg aldri blir fornøyd. Så jeg legger det fra meg å ender med å være den som får smulene mens han blir behandlet som en konge. 

Da tenker jeg at jeg får jo noe, det er bedre enn å bli forlatt. Må holde masken, må holde på hans krav til meg så blir jeg ikke forlatt. 

Så denne gangen var jeg skikkelig bra og holdt det så bra. Jeg har ikke vært krevende, ikke tvunget han til å bruke tid med meg, latt han komme å gå som han vil, ikke vært sjalu eller usikker - i hvert fall ikke vist det, holdt mine utfordringer for meg selv, holdt hus i orden, gjort det bra på jobb, bidratt mye økonomisk - nesten mer enn han. Jeg har virkelig vært på topp, så bra at venner av han har brukt meg som argument i diskusjoner med sine damer. 

Så brått, ut av det blå er han likevel ferdig med meg og jeg endte opp som forlatt. Uansett hvor bra jeg ble og jeg sa da at jeg blir ikke bedre enn dette og at nå har jeg ikke mer å gi. Likevel kommer 10 sterkt kritiske ting om meg som han virkelig misliker. Selv om 8 av de handler om hans eget manglende bidrag.

Jeg vet at han ikke er bra for meg, jeg får aldri det jeg trenger. Likevel føler jeg så mye for han. Og jeg hater det. 

Anonymkode: bbf16...1d6

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

I starten var siste kjæresten lett å prate med, inkluderende, åpen om følelser, omsorgsfull og slikt. Det var ingen tegn til noe galt med han. Vi var samboere i 1 år så ble jeg gravid og etter det endret han seg til å bli unnvikende, lite tilstedet, kald mot meg, krevde mer av meg enn jeg fikk tilbake. De gangene jeg satte grenser for meg selv så forsvant han mer. 

Anonymkode: bbf16...1d6

Veldig likt meg, det også! Det var ned barn og det å bli satt krav til og sånt som gjorde han mer og mer unnvikende og passiv-aggressiv. Virkelig "crazy-making", for alt var så subtilt.  Ikke noe utagerende slemt i det hele tatt. Bare kulde, likegyldighet, avvisning og null emosjonell kontakt eller støtte i en svært krevende tid. Gikk fra han etter sikkert 3 år etter jeg burde gått.

Anonymkode: f39c3...35d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Veldig likt meg, det også! Det var ned barn og det å bli satt krav til og sånt som gjorde han mer og mer unnvikende og passiv-aggressiv. Virkelig "crazy-making", for alt var så subtilt.  Ikke noe utagerende slemt i det hele tatt. Bare kulde, likegyldighet, avvisning og null emosjonell kontakt eller støtte i en svært krevende tid. Gikk fra han etter sikkert 3 år etter jeg burde gått.

Anonymkode: f39c3...35d

Hvordan skal man unngå slikt i fremtiden, når det ikke finnes tegn med en gang..

Anonymkode: bbf16...1d6

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan skal man unngå slikt i fremtiden, når det ikke finnes tegn med en gang..

Anonymkode: bbf16...1d6

Jeg har troa på terapi.Har 2-3 kamerater som går i terapi og virkelig ønsker å lære gode kommunikasjonsskills. Så slike menn finnes. Og en dag faller jeg forhåpentligvis for en sånn mann. Min eks har ikke fått kjipe nok konsekvenser ("nådd bunnen") så han kommer til å fortsette til enda en kvinne går fra han av samme grunn (jeg er vel 3. i rekka.....). Før eller senere våkner han kanskje opp. Eller så ender han ensom og bitter fordi "damer er gærne". Han er uansett ikke mitt ansvar lenger. Jeg har gått videre. Skulle ønske jeg gjorde det før.

Anonymkode: f39c3...35d