Depresjon, manglende intimitet og kjærlighet.

[AnonymBruker]

Hei! 
Nå er jeg rimelig nedfor, og tom for idéer, så da spør jeg om råd her hos dere.

Jeg er en mann 30+ år som er sammen med en kvinne 30+ år. Vi har vært samboere i 8 år, og har to gutter på 2 og 4 år.

For 2 år siden ble hun deprimert, og all intimitet og nærhet forsvant over natta. Når jeg sier at det forsvant: man kan ikke måle intimitet og fysisk nærhet, men et eksempel blir sex: før hadde vi sex 2-5 ganger i uken, nå går det mellom 66-10 uker mellom hver gang.

Jeg prøver å være forståelsesfull, og prøver å komme med råd/tips for å hjelpe. Jeg skjønner at det ikke hjelper, men man blir frustrert av å føle seg uønsket i årevis, og at man føler at partneren blir irritert bare av synet av en. Det er ikke bare intimitet og sex som er fraværende, jeg sitter hele tiden med en følelse av likegyldighet til meg, forholdet og ungene. Jeg forstår veldig godt at depresjon gjør dette med en person, men jeg sliter med å forstå mangelen på handling. Jeg har kommet med flere forslag til ting å gjøre for å få hjelp, men hun virker likegyldig. I tillegg får jeg daglig beskjed om at jeg krever for mye, fordi jeg ikke vil gi slipp på det vi hadde.

Så jeg lurer på: krever jeg for mye, eller er det innafor å ønske innsats fra partner i denne situasjonen? Og hvor lenge skal jeg holde ut? Nå har det vært to år der jeg føler meg liten og uønsket, og jeg kjenner at jeg er i ferd med å bli en person jeg misliker.

Hjelp! Hilsen frustrert tobarnsfar som vil ha forholdet og selvtilliten tilbake!

Anonymkode: 9f6b2...f2d

[AnonymBruker]

Veldig leit å lese. Nei selvfølgelig er du ikke krevende. Ikke i det hele tatt. Faktisk synes jeg du har vært veldig forståelsesfull veldig lenge. Selvfølgelig blir du preget av å ha det på den måten.

Hun må få orden på depresjonen. Går hun i terapi? Får hun hjelp? Har hun forsøkt antidepressiva? Og hvorfor ble hun deprimert i utgangspunktet?

Mangelen på handling og likegyldighet høres ut som typisk depresjon ja. Kanskje det er på tide at du slutter å gi gode råd men heller setter noen strenge krav? 

Anonymkode: c692e...1c2

[AnonymBruker]

Du lagde denne tråden for noen dager siden også så du kan jo bla tilbake å se svarene du fikk der 

Anonymkode: 1be9f...559

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du er frustrert. Dere har blitt til romkamerater som har sex en gang i skuddåret. Kan tenke meg at det ikke var det du signerte på når dere ble sammen.

Den dårlige nyheten er at hun ikke synes at du er like attraktiv som før. Den gode nyheten er at det kan endres, men det er ingen garanti. Viss du vil gi det en sjanse; les "How to be a 3% man" av Corey Wayne. Du finner gratis lydbok på Audible, og masse videoklipp på YouTube. 

Du krever ikke for mye i form av hva du ønsker i et forhold. Men viss du spør/ber om sex hele tiden, så blir du fremstått som needy. Det samme gjelder når du maser om det som var før, istedenfor å fokusere på nåtiden. Hun bør ta et tak når den tid kommer, men du må starte.

Hvordan starte?

1. Start med å gi henne space. Finn ut hva du har lyst til å fokusere på videre i livet, og gjør det. Vær opptatt og la hun savne deg. Når dere først er sammen, ha en hyggelig tone uten mas om intimitet osv..

2. Begynn å kommuniser med henne. Viss du hører på stemmen hennes at noe er galt, finn ut hva det er og lytt. Ikke gi henne råd, ingen løsninger (med mindre hun spør) - lytt til henne. Spør gode spørsmål og lytt. Ha fokus på å forstå, uten å dømme eller å gå i selvforsvar. Gjenta tilbake noen av de tingene hun sier. Lytt.

3. Vær romantisk en gang i blant. Lag en romantisk middag, ta henne med ut på restaurant, opp til hytta, på tur i skogen, eller hva enn du ville gjort i starten av forholdet. Overrask henne. Begynn å date henne igjen. 

4. Les boka "How to be a 3% man" av Corey Wayne, lær deg filosofien og implementer det inn i forholdet deres. Enten så begynner hun å kommunisere med deg etterhvert, eller så avslutter du forholdet om et halvt års tid tenker jeg.

Håper du finner ut av det. Lykke til!

 

 

Anonymkode: 47692...83a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Skjønner godt at du er frustrert. Dere har blitt til romkamerater som har sex en gang i skuddåret. Kan tenke meg at det ikke var det du signerte på når dere ble sammen.

Den dårlige nyheten er at hun ikke synes at du er like attraktiv som før. Den gode nyheten er at det kan endres, men det er ingen garanti. Viss du vil gi det en sjanse; les "How to be a 3% man" av Corey Wayne. Du finner gratis lydbok på Audible, og masse videoklipp på YouTube. 

Du krever ikke for mye i form av hva du ønsker i et forhold. Men viss du spør/ber om sex hele tiden, så blir du fremstått som needy. Det samme gjelder når du maser om det som var før, istedenfor å fokusere på nåtiden. Hun bør ta et tak når den tid kommer, men du må starte.

Hvordan starte?

1. Start med å gi henne space. Finn ut hva du har lyst til å fokusere på videre i livet, og gjør det. Vær opptatt og la hun savne deg. Når dere først er sammen, ha en hyggelig tone uten mas om intimitet osv..

2. Begynn å kommuniser med henne. Viss du hører på stemmen hennes at noe er galt, finn ut hva det er og lytt. Ikke gi henne råd, ingen løsninger (med mindre hun spør) - lytt til henne. Spør gode spørsmål og lytt. Ha fokus på å forstå, uten å dømme eller å gå i selvforsvar. Gjenta tilbake noen av de tingene hun sier. Lytt.

3. Vær romantisk en gang i blant. Lag en romantisk middag, ta henne med ut på restaurant, opp til hytta, på tur i skogen, eller hva enn du ville gjort i starten av forholdet. Overrask henne. Begynn å date henne igjen. 

4. Les boka "How to be a 3% man" av Corey Wayne, lær deg filosofien og implementer det inn i forholdet deres. Enten så begynner hun å kommunisere med deg etterhvert, eller så avslutter du forholdet om et halvt års tid tenker jeg.

Håper du finner ut av det. Lykke til!

 

 

Anonymkode: 47692...83a

Øhhh.
Dama er deprimert. Det er derfor det ikke er noe intimitet. Det trenger ikke ha noe som helst å gjøre med at hun ikke synes han er attraktiv! Alle vet at depresjon kan gå heftig ut over sexlysten, og egentlig alle typer følelser. Ts trenger ikke lese en bok. Det kommer ikke til å funke at han skal "jobbe med å bli mer attraktiv" når det er HUN som har deprimert og trenger terapi. Er jo heller hun som burde lese en bok.

Anonymkode: c692e...1c2

[AnonymBruker]

Dersom hun har vært deprimert i to år og det minste barnet er to år, kan det være en fødselsdepresjon.

Får hun tilstrekkelig hjelp, fra legen, trådstarter?

Dersom hun er likegyldig mot ungene, må du ta tak i dette, fremfor å sutre over at hun er likegyldig overfor deg.

De er barn, mens du er en voksen mann!

Anonymkode: 8ffbe...d5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Så jeg lurer på: krever jeg for mye, eller er det innafor å ønske innsats fra partner i denne situasjonen?

Du er en pappa, for faen!

Og du er mann, eller burde i alle fall vært det!

Ta tak overfor ungene dine, slik at de har en forelder som ikke er likegyldig, og hjelp partneren din med fødselsdepresjonen før du klager på manglende sex.

Gjør du ikke dette, så fortjener du faktisk ikke sex. 

Anonymkode: 8ffbe...d5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du er en pappa, for faen!

Og du er mann, eller burde i alle fall vært det!

Ta tak overfor ungene dine, slik at de har en forelder som ikke er likegyldig, og hjelp partneren din med fødselsdepresjonen før du klager på manglende sex.

Gjør du ikke dette, så fortjener du faktisk ikke sex. 

Anonymkode: 8ffbe...d5f

Fy f for et usympatisk svar. Skjem deg.

Anonymkode: c692e...1c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fy f for et usympatisk svar. Skjem deg.

Anonymkode: c692e...1c2

Ja, åh, vi er jo i 2022 hvor alle skal dulles med, og i tillegg er vi på kvinneguiden hvor mors og fars lykke og sexliv er mye mer viktig enn ungenes oppvekstvilkår.

Passer man ikke inn på psykiatrisk avdeling, så har man ingenting å gjøre på KG.

Glemte det. 

Anonymkode: 8ffbe...d5f

[AnonymBruker]

Får hun noe oppfølging av depresjonen? Hvis ikke, hvorfor ikke?

Anonymkode: 50ac8...5aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du er en pappa, for faen!

Og du er mann, eller burde i alle fall vært det!

Ta tak overfor ungene dine, slik at de har en forelder som ikke er likegyldig, og hjelp partneren din med fødselsdepresjonen før du klager på manglende sex.

Gjør du ikke dette, så fortjener du faktisk ikke sex. 

Anonymkode: 8ffbe...d5f

Dette innlegget var ikke spesielt hjelpsomt…

går samboeren din til behandling? Har du vært sammen med henne hos fastlege / terapeut? 

Anonymkode: 54242...03e

[AnonymBruker]

Så hun ble deprimert rett etter fødsel av yngste? Hva sier helsevesenet? 

Skjønner at du savner sex, og oppmerksomhet, men her hadde jeg vært hakket mer bekymra for den mentale helsa hennes og ikke minst helsa til yngste barnet deres. Det er veldig skadelig for små barn å vokse opp med deprimerte omsorgspersoner. Hva gjør du med det? 

Anonymkode: 93370...422

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke hjelpe deg..

men kan dele litt av min hverdag som 30 års gammel dame.  Jeg er i et forhold med en som er 39. Vi har vært sammen i 6 år. Av disse 6 årene så er det nå 3 år siden vi hadde sex. Han ble deprimert, hadde et langt sykdomsforløp , var igjennom operasjon, og mange flere ting som generelt ødela han. 

Jeg har visst han forståelse i 3 år. Er veldlg veldlg veldig deprimert sliten og lei. Det har endt i at jeg selv er helt ‘’ugjenkjennelig’’ den dag i dag, Har brukt altfor mange timer,dager,uker,måneder og år på å skjønne meg på han. Jeg føler ikke han kan vise meg noe som helst tilbake. Jeg har kommet med så mange forslag og skrevet lapper og notater til oss og funnet diverse stoff på nettet relatert til alle de forskjellige problematikkene han har… og som vi begge har åsså ikke minst.
Er dessuten alltid meg som må ta opp ‘’pinlige temaer ‘’ som har med sex å gjøre eller andre problemer i forholdet generelt. Aldri kan han være den som gjør det. Men om han selv ikke klarer å ta opp ting så kan han hvertfall sette pris på at JEG prøver veldig hardt for begge 2 🙄
 

Er i tilegg kjempe flink å gi meg selv kritikk for mine egene feil, men jeg syntes ikke HAN selv er i nærheten så selvransakende som det jeg er.

All den tid jeg har brukt på han kunne jeg brukt på å skrive en god bok om temaet istedenfor. Skjønner ting ikke kan skje over natta men over år ?

Man selv blir åsså syk! Det er tydelig at du prøver veldig hardt her Og at du som menneske nå er kommet til et punkt hvor du ikke ser noen lys i enden av tunnelen. Man begynner å føle apati for mennesket til slutt, snarere enn sympati. ikke nok med det men kjenner meg veldig igjen i den følelsen du beskriver av å føle at partner har en stor irritasjon til deg. Det må såre veldig. Jeg selv har fått mitt eget selvbilde og selvtillit mye ødelagt fordi min mann ikke kan prøve LITT hardere.

Jeg er slank, populær hos det motsatte kjønn og har et vakkert indre åsså ( bryr meg ekstremt om andre og ønsker kun det beste for de jeg har nær meg og andre folk åsså for den saks skyld ) så dette handler ikke om at han ikke kan tenne på meg visuelt eller emosjonelt.

Men når folk blir så selvsentrert som dama di og mannen min så er det faen ingen lett utvei. Har selv vurdert å forlate siden jeg tross alt bare har 1 liv.

Alle kan slite her i livet men med 0 vilje for å bli bedre , blandet med sååå mye støtte fra sin partner? HAALOO ! Da bør den andre se litt på hva den har.

ikke en selvfølge å ha en partner som støtter i tykt og tynt!! og som i tilegg har talmodighet og vilje??  Det Må gå begge veier litt mener jeg.

Vet om mange folk som i samme situasjon  som meg og deg, hadde FORLATT for lengst… men noen er så snille og gir seg aldri og er virkelig villig til å ikke gi slipp på kjærligheten. 


 Ønsker deg lykke til  Håper det blir bedre ❤️❤️ 

Anonymkode: e9180...b83

[AnonymBruker]

Har vært i samme situasjon som deg og skal gi deg et godt råd. Innser hun ikke selv at hun trenger hjelp så er det bare å komme seg ut av forholdet.

Jeg har en snart ex kone som for 6 år siden fikk en fødselsdepresjon. Etter det har depresjonen kommet og gått. Hun har i dårlige perioder isolert seg fullstendig fra naboer, kolleger og de få vennene vi har, Ville ikke gå på mammakvelder, bursdager hun ble invitert til og firmafester. Orket ikke å jobbe med forholdet heller, har avlyst dater og ignorert familien min i perioder når de var på besøk. Men så kom det gode perioder også hvor jeg øynet håp om at ting kunne bli bedre igjen. Har forsøkt å støtte henne hele veien og vært tålmodig men hun ville aldri innse at hun hadde et problem. Denne våren kom vi oss endelig til parterapeut men det hjalp ikke. Hun bare fant ut av at det var jeg som var hele problemet, er plutselig blitt supersosial og vi har konkludert med at separasjon er det beste. 

Angrer på at jeg holdt ut så lenge. For 3 år siden vurderte jeg å gå men så kom det en god periode og jeg valgte å holde ut litt til for barna sin del. Burde ha jobbet hardere for å få henne med til parterarpi den gangen (hun ville ikke) eller drat.   

Anonymkode: 66b7c...a0e