Tillitsbrudd og sjalusi

[AnonymBruker]

Hei, jeg  er ei jente på 23 år, og er for øyeblikket i et fire år langt forhold.  Jeg skriver vanligvis ikke om privatlivet mitt på nett, men nå er jeg desperat. 

- De to første årene bodde vi i samme by, og hadde et ustabilt av/på forhold. Denne perioden sviket og såret han meg mye, slik at tilliten min brøt helt ned.

- De to siste årene har vi hatt avstandsforhold, og vært "stabile". Denne perioden har han prøvd å endre og forbedre seg, slik at tilliten min skal bygges opp igjen. 

Jeg er desperat fordi jeg ikke klarer å gi han tillit og stole på han igjen. Jeg er sjalu, sjalusien brenner og svir i brystet, og jeg vil ikke være slik.

Som nevnt, så har vi avstandsforhold. Han er student, bor i kollektiv med både gutter og jenter, er på fester og andre sosiale sammenkomster, møter nye mennesker, og lever generelt livet. Vi møtes 3-7 dager annenhver måned. 

Jeg er glad på hans vegne, jeg er glad for at han lever livet og har det gøy, men jeg føler at jeg ikke er en del av livet hans lenger. Han lager masse nye minner med mange nye mennesker, og jeg er ikke den del av noe av dette. Jeg er sjalu på alle jentene som får være med han, alle jentene som får lage minner med han, alle jentene han lager minner med, mens jeg som er kjæresten hans ikke er en del i noe av dette. Jeg er sjalu fordi jeg ser han ha kontakt med andre jenter, og jeg vet ikke noe om denne kontakten. Hva snakker de om, hvor ofte snakker de, gjør de noe mer/annet enn det jeg får vite om? 

Jeg er vanligvis en glad, entusiastisk og energisk person, men når sjalusien slår til, trekker jeg meg tilbake, blir avvisende, likegyldig, rolig og stille. Dette gjør at han ikke vil fortelle meg hva han gjør og hvem han er med på fritiden. Dette gjør at han føler han må skjule deler av livet sitt, og ikke dele livet sitt med meg. Dette bygger igjen på problemet om at jeg ikke føler meg som en del av livet hans. 

Jeg vil ikke være slik, jeg hater meg selv for å være slik. Jeg vet innerst inne at jeg kan være en utrolig god kjæreste, og jeg hater meg selv for at jeg ikke klarer å utnytte den gode kjæresten jeg innerst inne vet jeg kan være. Jeg savner den tiden jeg ikke var sjalu, for det var en tid jeg faktisk ikke var det. Det var en tid hvor jeg aldri kjente på sjalusi, hvor jeg var naiv, men så ble jeg sviktet og såret.

Jeg har en tanke jeg ofte tenker, og det er: Hvis den du er med vil være utro, la han/hun være det. Ikke bruk krefter på å stoppe han, for 1) hvis noen vil være utro, så klarer de det uansett, og 2) la han vise sitt sanne jeg. Mitt problem, er at jeg er redd for at utroskapen skal bli holdt skjult, for at jeg skal bli løyet til, for at jeg skal bli holdt for narr, for at tiden min skal bli kastet bort. 

Er det noen som har råd og tips å komme med? (Psykolog/parterapi og avslutte forholdet er råd jeg ikke ønsker/trenger). Det eneste og beste rådet er kanskje å snakke med kjæresten. Det gjør jeg, men 1) han har løyet for meg før og 2) han er lei av å snakke om dette. 

Anonymkode: c557a...aaa

[AnonymBruker]

Finn en ny kjæreste der du bor. 

Anonymkode: 3c095...a71

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hei, jeg  er ei jente på 23 år, og er for øyeblikket i et fire år langt forhold.  Jeg skriver vanligvis ikke om privatlivet mitt på nett, men nå er jeg desperat. 

- De to første årene bodde vi i samme by, og hadde et ustabilt av/på forhold. Denne perioden sviket og såret han meg mye, slik at tilliten min brøt helt ned.

- De to siste årene har vi hatt avstandsforhold, og vært "stabile". Denne perioden har han prøvd å endre og forbedre seg, slik at tilliten min skal bygges opp igjen. 

Jeg er desperat fordi jeg ikke klarer å gi han tillit og stole på han igjen. Jeg er sjalu, sjalusien brenner og svir i brystet, og jeg vil ikke være slik.

Som nevnt, så har vi avstandsforhold. Han er student, bor i kollektiv med både gutter og jenter, er på fester og andre sosiale sammenkomster, møter nye mennesker, og lever generelt livet. Vi møtes 3-7 dager annenhver måned. 

Jeg er glad på hans vegne, jeg er glad for at han lever livet og har det gøy, men jeg føler at jeg ikke er en del av livet hans lenger. Han lager masse nye minner med mange nye mennesker, og jeg er ikke den del av noe av dette. Jeg er sjalu på alle jentene som får være med han, alle jentene som får lage minner med han, alle jentene han lager minner med, mens jeg som er kjæresten hans ikke er en del i noe av dette. Jeg er sjalu fordi jeg ser han ha kontakt med andre jenter, og jeg vet ikke noe om denne kontakten. Hva snakker de om, hvor ofte snakker de, gjør de noe mer/annet enn det jeg får vite om? 

Jeg er vanligvis en glad, entusiastisk og energisk person, men når sjalusien slår til, trekker jeg meg tilbake, blir avvisende, likegyldig, rolig og stille. Dette gjør at han ikke vil fortelle meg hva han gjør og hvem han er med på fritiden. Dette gjør at han føler han må skjule deler av livet sitt, og ikke dele livet sitt med meg. Dette bygger igjen på problemet om at jeg ikke føler meg som en del av livet hans. 

Jeg vil ikke være slik, jeg hater meg selv for å være slik. Jeg vet innerst inne at jeg kan være en utrolig god kjæreste, og jeg hater meg selv for at jeg ikke klarer å utnytte den gode kjæresten jeg innerst inne vet jeg kan være. Jeg savner den tiden jeg ikke var sjalu, for det var en tid jeg faktisk ikke var det. Det var en tid hvor jeg aldri kjente på sjalusi, hvor jeg var naiv, men så ble jeg sviktet og såret.

Jeg har en tanke jeg ofte tenker, og det er: Hvis den du er med vil være utro, la han/hun være det. Ikke bruk krefter på å stoppe han, for 1) hvis noen vil være utro, så klarer de det uansett, og 2) la han vise sitt sanne jeg. Mitt problem, er at jeg er redd for at utroskapen skal bli holdt skjult, for at jeg skal bli løyet til, for at jeg skal bli holdt for narr, for at tiden min skal bli kastet bort. 

Er det noen som har råd og tips å komme med? (Psykolog/parterapi og avslutte forholdet er råd jeg ikke ønsker/trenger). Det eneste og beste rådet er kanskje å snakke med kjæresten. Det gjør jeg, men 1) han har løyet for meg før og 2) han er lei av å snakke om dette. 

Anonymkode: c557a...aaa

Med andre ord trenger du et mirakel . ( siden det åpenbare :psykolog / parterapi , åpenhet  er utelukket ) 

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (6 minutter siden):

Med andre ord trenger du et mirakel . ( siden det åpenbare :psykolog / parterapi , åpenhet  er utelukket ) 

Bakgrunnen for at jeg skrev jeg ikke ønsker råd om psykolog/parterapi er fordi ingen av oss har råd til parterapi, og at avstandsforhold uansett gjør dette vanskelig. Psykolog skulle jeg mer enn gjerne dratt til, men sist jeg snakket om henvisning med legen min, ble jeg avvist. Står i kø til ny lege. 

Anonymkode: c557a...aaa

[AnonymBruker]

Hei jente23! Vi er mange kvinner som har blitt bedratt og jeg kan signere på det at tilliten kommer aldri på plass igjen! Ikke engang om dere hadde bodd sammen og du hadde voktet han 24/7 med kamera. Jeg vet at du elsker han og vil være med han men statistisk sett så kommer dere til å slå opp uansett pga ung alder og man vokser fra hverandre. Bare fra nå til du er 25 vil du bli en helt annen. Også er det rett og slett ikke verdt å kaste bort sine beste år av livet på å være i et forhold med en som har bedratt deg og som gjør deg til en sjalu person du ikke vil være. Jeg og mange andre kvinner som har vært i dine sko angrer på at vi ikke slo opp med en gang for det er virkelig nedbrytende å kjempe for et forhold som uansett aldri kommer til å bli bra igjen. 

Selvrespekt er utrolig viktig i livet og å ha grenser for når folk tråkker over grensen og gjør deg vondt. Da er det din rett å kutte den personen ut av livet og sette grenser for hva som ikke er greit og å bestemme at du ikke vil leve med den smerten lenger. 

Etter et brudd så er det mer avhengigheten til han som gjør at du savner han men du må bare stå det ut i noen måneder uten kontakt så kommer du til å føle deg såååå befriet etterpå og være sikker på at du gjorde det riktige valget! 

Anonymkode: f047a...3c8

[McMary]

Du skriver inn på et åpent forum for råd men vil diktere hva slags råd du ikke vil ha. 🤔 For utenforstående er det ganske åpentlyst at du ikke er lykkelig og grunnen til at du har det slik er forholdet. Du trenger å være singel, bli glad i deg selv og lære å sette grenser. Så finner du en mann som bor nærmere og som du kan skape mange gode minner med. Hvis han var din «eneste ene sjelevenn» ville du følt deg trygg og elsket, ikke trist og sjalu. 

[AnonymBruker]

Det der høres ikke ut som sjalusi, men som traumebånd. 

Anonymkode: 4b79d...410

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, jeg  er ei jente på 23 år, og er for øyeblikket i et fire år langt forhold.  Jeg skriver vanligvis ikke om privatlivet mitt på nett, men nå er jeg desperat. 

- De to første årene bodde vi i samme by, og hadde et ustabilt av/på forhold. Denne perioden sviket og såret han meg mye, slik at tilliten min brøt helt ned.

- De to siste årene har vi hatt avstandsforhold, og vært "stabile". Denne perioden har han prøvd å endre og forbedre seg, slik at tilliten min skal bygges opp igjen. 

Jeg er desperat fordi jeg ikke klarer å gi han tillit og stole på han igjen. Jeg er sjalu, sjalusien brenner og svir i brystet, og jeg vil ikke være slik.

Som nevnt, så har vi avstandsforhold. Han er student, bor i kollektiv med både gutter og jenter, er på fester og andre sosiale sammenkomster, møter nye mennesker, og lever generelt livet. Vi møtes 3-7 dager annenhver måned. 

Jeg er glad på hans vegne, jeg er glad for at han lever livet og har det gøy, men jeg føler at jeg ikke er en del av livet hans lenger. Han lager masse nye minner med mange nye mennesker, og jeg er ikke den del av noe av dette. Jeg er sjalu på alle jentene som får være med han, alle jentene som får lage minner med han, alle jentene han lager minner med, mens jeg som er kjæresten hans ikke er en del i noe av dette. Jeg er sjalu fordi jeg ser han ha kontakt med andre jenter, og jeg vet ikke noe om denne kontakten. Hva snakker de om, hvor ofte snakker de, gjør de noe mer/annet enn det jeg får vite om? 

Jeg er vanligvis en glad, entusiastisk og energisk person, men når sjalusien slår til, trekker jeg meg tilbake, blir avvisende, likegyldig, rolig og stille. Dette gjør at han ikke vil fortelle meg hva han gjør og hvem han er med på fritiden. Dette gjør at han føler han må skjule deler av livet sitt, og ikke dele livet sitt med meg. Dette bygger igjen på problemet om at jeg ikke føler meg som en del av livet hans. 

Jeg vil ikke være slik, jeg hater meg selv for å være slik. Jeg vet innerst inne at jeg kan være en utrolig god kjæreste, og jeg hater meg selv for at jeg ikke klarer å utnytte den gode kjæresten jeg innerst inne vet jeg kan være. Jeg savner den tiden jeg ikke var sjalu, for det var en tid jeg faktisk ikke var det. Det var en tid hvor jeg aldri kjente på sjalusi, hvor jeg var naiv, men så ble jeg sviktet og såret.

Jeg har en tanke jeg ofte tenker, og det er: Hvis den du er med vil være utro, la han/hun være det. Ikke bruk krefter på å stoppe han, for 1) hvis noen vil være utro, så klarer de det uansett, og 2) la han vise sitt sanne jeg. Mitt problem, er at jeg er redd for at utroskapen skal bli holdt skjult, for at jeg skal bli løyet til, for at jeg skal bli holdt for narr, for at tiden min skal bli kastet bort. 

Er det noen som har råd og tips å komme med? (Psykolog/parterapi og avslutte forholdet er råd jeg ikke ønsker/trenger). Det eneste og beste rådet er kanskje å snakke med kjæresten. Det gjør jeg, men 1) han har løyet for meg før og 2) han er lei av å snakke om dette. 

Anonymkode: c557a...aaa

Jeg forstår akkurat hva du mener. Opplevde det samme da jeg var i begynnelsen av 20 årene, men klamret meg fast til tanken at det skulle bli bedre.

Nå er jeg 45. Og jeg har alltid hatt en vond magefølelse. Kan aldri slappe helt av og vi har hatt mange krangler om dette, altså mine mistanker, sjalusi og usikkerhet. 

Jeg angrer at jeg ikke gjorde det slutt da jeg var like ung som deg. I stedet fikk jeg et liv hvor jeg har vært mye trist og usikker. 

Tenk deg nøye om hva du vil. Du kommer alltid til å være noe usikker på denne mannen, for du får aldri vite... 

Du er ung og livet har mye å by på. Men det er du som må ta beslutningen om hva du vil gjøre. Sender deg en varm klem ❤️

Anonymkode: 61605...b0e

[AnonymBruker]

Problemet er jo ikke at du sliter med sjalusi. Problemet er jo at han ikke er til å stole på. Det er jo ikke rart at du har det vondt. Selvsagt skal du ikke kaste bort penger på psykolog. Og du skal ikke kaste bort mer av livet ditt på denne karen som koser seg på andre siden av landet. Slå opp og gå videre i livet. Finn deg etterhvert noen du kan stole på.

Anonymkode: f7299...d81

[AnonymBruker]

Hei❤️ Tenker at du må lese det du har skrevet flere ganger å så ta en avgjørelse for deg selv for dette er ikke bra for deg psykisk å ha det sånn. 

Klem.

Anonymkode: fb32e...556

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det slutt. Avstandsforhold for meg var helt forjævlig, konstant krangling, engstelse osv.. Han hadde det fint, mens jeg satt og overtenkte hele tiden. Skjønner deg godt ❤️ er selv 22 år gammel, vi var i et forhold fra jeg var 15 til nå nylig. Nå vet jeg ikke hva han har gjort mot deg som svekket tilliten din, men min var i allefall utro fant jeg ut i ettertid. Prøvde å reparere det, men det gikk veldig, veldig dårlig - ble bare enda mer kontrollerende, konstant angst og sjaulsi. Klarte ikke tanken på at han f.eks var i nærheten av andre jenter i frykt for at han skulle ditche meg igjen. 

Jeg ville prøvd å ta en ordentlig prat med han, men samtidig tenkt gjennom om dette er noe du gidder. Det er en grunn til at du ikke har tillit til han og at du føler på så mye sjalusi, engstelse osv - du skal ikke gå rundt å ha det dårlig med masse negativ energi og være usikker i ditt eget forhold uansett hvor mye du elsker han og vil fikse ting. Du har det ikke bra. Det er faktisk bedre å forlate han uansett hvor jævlig det er, og ha det vondt i noen uker / et par mnd, enn å være i et usikkert forhold i flere år til hvor tilliten aldri kommer tilbake. Det er nå over 3 år siden han var utro for første gang og den tilliten kom ALDRI tilbake, uansett hvor hardt jeg prøvde. Jeg angrer veldig på at jeg ikke bare gjorde det slutt, for jeg ble faktisk syk av sånn som jeg holdt på. 

Dere må åpenbart få noen endringer i forholdet hvis det fortsatt skal funke, og du har like mye "rett" som han til å kreve ting i forholdet - hadde det gjort han ukomfortabel at du f.eks bodde med andre gutter og det hadde plaget han skikkelig så hadde du garantert gjort noe med det. Samme burde han, hvis det plager deg. Det hadde plaget meg noe helt jævlig selv  Ikke at han bare skal flytte ut nå og med en gang, men at dere i allefall har en snakk om hva du synes er greit og ikke, hva som gjør deg mest "syk" når det kommer til sjalusi etc. Ha grenser. Jeg addet aldri tilfeldige gutter på sosiale medier, ikke han heller - det var noe jeg synes var ukomfortabelt og som ikke satt riktig med meg, så da var det en "regel" jeg hadde. Kanksje det kan hjelpe deg litt, hvis du er redd for at han skal få noen nye jenter på snap (for eksempel) når han er på fest. Være flinkere til å svare på melding / oppdatere mens han er steder / hvem han er med, osv. Fremfor at du sitter i flere timer og har det dårlig. Gjerne finn på noe når du vet han skal ut også. Tren, gå en tur, rydd, les en bok, gå ut på shopping, vær med venner, hva som helst - få tiden til å gå og gjør ting for deg selv. Jeg merka at jeg brydde meg mye mindre og fikk tankene på andre ting når jeg var med venninner. 

Jeg tror kanskje det sier seg selv at du burde gå fra selvom du ikke vil - jeg hadde det sånn i mange år selv, men det knakk til slutt for meg for et par uker siden. Jeg har det dårlig nå, kjærlighetssorg - men vet at det er bedre å ha det nå enn å la det fortsette slik. Det går ikke alltid an å bygge opp tillit som er knust. Han vil ikke snakke om ting / er lei, men det MÅ faktisk gjøres på et punkt. Han kan dessverre ikke sette seg inn i dine sko - men prøver han i det hele tatt på det? Viser han forståelse, sympati? Eller er det bare irritabilitet fra hans side når du nevner ting eller viser usikkerheter?

Tenk hvor mye bedre du kan ha det når du kun har deg selv å tenke på etterhvert, eller til og med  kan få en ny kjæreste som ikke har brutt tilliten din og som du kan stole på. Om du går rundt og er redd for at han skal være utro / "venter" på at det skal komme frem noe, så er det åpenbart ikke et sunt forhold, men det vet du nok  innerst inne fra før av.. Det tar bare tid før man faktisk klarer å gå, for det er så utrolig vanskelig. Jeg var knytta til han på så mange måter jeg aldri har opplevd før - kunne ikke forstå det selv engang. Høres mer ut som traumebånd som noen andre her nevner, enn at du bare elsker / er glad i han. 

Noen ganger er dessverre ikke kjærlighet nok, og du kan ikke redde et forhold alene - kommunikasjon her er nok den eneste måten, han må forstå deg og SE og HØRE deg, og gjøre endringer og tilpasninger sånn at du kanskje kan få senket skuldrene litt. Hvis ikke, så kan du tenke at om det skjer et brudd nå så kommer det ikke til å ha noen betydning om f.eks 6 mnd eller 1 år - da har du kommet så mye lengre. Noen ganger er det vondere å elske dem og være sammen med dem fremfor å forlate dem. Sett deg selv først. du kommer til å takke deg selv om et par år ❤️ stå i det

Anonymkode: b2c05...394

[Snok1]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er det noen som har råd og tips å komme med?

Spør deg selv hvorfor du er sammen med en person som du etter fire år aldri har hatt tillit til fordi han gang på gang har sveket deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei, jeg  er ei jente på 23 år, og er for øyeblikket i et fire år langt forhold.  Jeg skriver vanligvis ikke om privatlivet mitt på nett, men nå er jeg desperat. 

- De to første årene bodde vi i samme by, og hadde et ustabilt av/på forhold. Denne perioden sviket og såret han meg mye, slik at tilliten min brøt helt ned.

- De to siste årene har vi hatt avstandsforhold, og vært "stabile". Denne perioden har han prøvd å endre og forbedre seg, slik at tilliten min skal bygges opp igjen. 

Jeg er desperat fordi jeg ikke klarer å gi han tillit og stole på han igjen. Jeg er sjalu, sjalusien brenner og svir i brystet, og jeg vil ikke være slik.

Som nevnt, så har vi avstandsforhold. Han er student, bor i kollektiv med både gutter og jenter, er på fester og andre sosiale sammenkomster, møter nye mennesker, og lever generelt livet. Vi møtes 3-7 dager annenhver måned. 

Jeg er glad på hans vegne, jeg er glad for at han lever livet og har det gøy, men jeg føler at jeg ikke er en del av livet hans lenger. Han lager masse nye minner med mange nye mennesker, og jeg er ikke den del av noe av dette. Jeg er sjalu på alle jentene som får være med han, alle jentene som får lage minner med han, alle jentene han lager minner med, mens jeg som er kjæresten hans ikke er en del i noe av dette. Jeg er sjalu fordi jeg ser han ha kontakt med andre jenter, og jeg vet ikke noe om denne kontakten. Hva snakker de om, hvor ofte snakker de, gjør de noe mer/annet enn det jeg får vite om? 

Jeg er vanligvis en glad, entusiastisk og energisk person, men når sjalusien slår til, trekker jeg meg tilbake, blir avvisende, likegyldig, rolig og stille. Dette gjør at han ikke vil fortelle meg hva han gjør og hvem han er med på fritiden. Dette gjør at han føler han må skjule deler av livet sitt, og ikke dele livet sitt med meg. Dette bygger igjen på problemet om at jeg ikke føler meg som en del av livet hans. 

Jeg vil ikke være slik, jeg hater meg selv for å være slik. Jeg vet innerst inne at jeg kan være en utrolig god kjæreste, og jeg hater meg selv for at jeg ikke klarer å utnytte den gode kjæresten jeg innerst inne vet jeg kan være. Jeg savner den tiden jeg ikke var sjalu, for det var en tid jeg faktisk ikke var det. Det var en tid hvor jeg aldri kjente på sjalusi, hvor jeg var naiv, men så ble jeg sviktet og såret.

Jeg har en tanke jeg ofte tenker, og det er: Hvis den du er med vil være utro, la han/hun være det. Ikke bruk krefter på å stoppe han, for 1) hvis noen vil være utro, så klarer de det uansett, og 2) la han vise sitt sanne jeg. Mitt problem, er at jeg er redd for at utroskapen skal bli holdt skjult, for at jeg skal bli løyet til, for at jeg skal bli holdt for narr, for at tiden min skal bli kastet bort. 

Er det noen som har råd og tips å komme med? (Psykolog/parterapi og avslutte forholdet er råd jeg ikke ønsker/trenger). Det eneste og beste rådet er kanskje å snakke med kjæresten. Det gjør jeg, men 1) han har løyet for meg før og 2) han er lei av å snakke om dette. 

Anonymkode: c557a...aaa

Hvorfor må du ha han? 

Anonymkode: 629e1...fcc

[AnonymBruker]

TS: et forhold der du føler det utrygg og usikker er ikke et godt forhold. Det bryter deg ned og ødelegger deg.

Og en ting til: det er IKKE vanlig at forhold som starter når du er 19 år varer livet ut. Og det er det flere grunner til, bl.a. at man overhodet ikke vet hvem man er i den alderen. Man endrer seg mye i løpet av studier o.l. Finn ut hvem du er, og finn en mann som elsker deg akkurat som du er, og som gjør deg trygg og lykkelig.

Anonymkode: bf8f0...451