Vil min alenfar forstå at jeg som jente hadde behov for kjærlighet

[AnonymBruker]

Jeg er voksen nå. Har hatt oppvekst med alenfar. Han har dekket mine behov som barn og ungdom.  Men har har aldri tatt initiativ til at jeg skal kunne åpne meg til ham og dele mine følelser. 

Det var stort savn som barn og ungdom. Han skjønner ikke at jenter kan ha slike behov. 

Nå som jeg er voksen er han stolt over at han har oppdratt meg som alenefar. Han skryter også overfor min samboer.  

Jeg prøvde å dele med ham hva jeg har savnet. Han ble bare forvirret og irritert. Han er fortsatt oppegående og relativ ung ellers. 

Jeg får ikke ro før jeg har forklart ham, eller vil det være egoistisk av meg å gi ham dårlig samvittighet nå? 

Anonymkode: 14eca...66a

[Queen of the North]

Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus. 

Kvinner/jenter har ofte større behov for å snakke om ting i større og mer utvidede detaljer. Menn/gutter skjønner ofte ikke det da de ikke har samme behovet. Eller trenger å snakke ting ihjel. Menn har en mer praktisk tankegang og finner praktiske og fysiske løsninger. 

Eksempel - kjæresten har vært utro. 

Jenter- buuhuu.. Snakke snakke snakke, støtte fra hele venninneflokken. Kan vare i månedsvis. 

Gutter- kjæresten var utro. Kompisen svarer - Dritkipt. Likte hu aldri alikavel. Vil du ha en øl? Ok. Gaming i stillhet? Ok. Tur på byen?  Unnagjort på en kveld. 

Tror det eneste du oppnår ved å fortelle det er att du får sagt det du føler er nødvendig og att han kanskje kan anerkjenne att han ikke har skjønnt att du har hatt behovet. Han har ikke sett problemet da han anser som suksess att du er oppdratt, ferdig på skole, har flyttet ut og har jobb. Oppdrag utført. 

[AnonymBruker]

Queen of the North skrev (7 timer siden):

Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus. 

Kvinner/jenter har ofte større behov for å snakke om ting i større og mer utvidede detaljer. Menn/gutter skjønner ofte ikke det da de ikke har samme behovet. Eller trenger å snakke ting ihjel. Menn har en mer praktisk tankegang og finner praktiske og fysiske løsninger. 

Eksempel - kjæresten har vært utro. 

Jenter- buuhuu.. Snakke snakke snakke, støtte fra hele venninneflokken. Kan vare i månedsvis. 

Gutter- kjæresten var utro. Kompisen svarer - Dritkipt. Likte hu aldri alikavel. Vil du ha en øl? Ok. Gaming i stillhet? Ok. Tur på byen?  Unnagjort på en kveld. 

Tror det eneste du oppnår ved å fortelle det er att du får sagt det du føler er nødvendig og att han kanskje kan anerkjenne att han ikke har skjønnt att du har hatt behovet. Han har ikke sett problemet da han anser som suksess att du er oppdratt, ferdig på skole, har flyttet ut og har jobb. Oppdrag utført. 

https://pin.it/1OuNN3X

Anonymkode: b3b3b...0bd

[AnonymBruker]

Alle har behov for å få støtte, snakke om utfordringer og følelser. Også gutter! Barn som ikke får dette hos foreldrene, mister noe vesentlig. Klem ❤

Anonymkode: 1f26d...e55

[Whistler]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er voksen nå. Har hatt oppvekst med alenfar. Han har dekket mine behov som barn og ungdom.  Men har har aldri tatt initiativ til at jeg skal kunne åpne meg til ham og dele mine følelser. 

......................

Jeg får ikke ro før jeg har forklart ham, eller vil det være egoistisk av meg å gi ham dårlig samvittighet nå? 

Anonymkode: 14eca...66a

Du ønsker altså å gi han dårlig samvittighet for at du skal få ro?  Du skriver at du er voksen.  Hva betyr egentlig det?  

 

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med begge foreldre som fortsatt er gift. De er fantastiske folk, men vi snakket aldri om følelser. Jeg har i voksen alder gått til psykolog (ikke grunnet barndom, men andre ting) og hadde ikke riktig begrepsapparat for å kunne beskrive hva jeg føler ut over glad og sint. Vi prata aldri om vanskelige ting, og disse vanskelige tingene skulle helst undertrykkes. Når jeg og mine foreldre nå snakker om følelser så er det gjerne på mitt initiativ, og da prater de begge to. Men de er ikke så flinke å legge opp til det sjøl. 
 

Jeg har ikke fortalt dem om mine opplevelser fra barndommen når det gjelder sånne ting. Hva skulle det være godt for? De er fantastiske mennesker som har gjort så godt de kan og levd i tråd med samfunnet ellers, på 80-tallet var det lite fokus på slike ting, i allefall i mine/familiens krets. Skal jeg da pålegge dem masse dårlig samvittighet for noe de ikke egentlig hadde forutsetninger for å gjøre bedre? Nei, det vil jeg ikke gjøre mot dem. Ingen foreldre er perfekte. 

Anonymkode: 804ea...ae0

[AnonymBruker]

Whistler skrev (45 minutter siden):

Du ønsker altså å gi han dårlig samvittighet for at du skal få ro?  Du skriver at du er voksen.  Hva betyr egentlig det?  

 

Jeg hang meg også opp i dette. Hva skal være motivasjonen for å bringe dette på banen? En alenefar som har tilstrebd å gjøre alt han kan for at jenta si skal ha det godt. 

Men jenta ser i ettertid at det ikke har vært bra nok emosjonelt, så nå som voksen ønsker hun å konfrontere sin far om dette? 

Tenk alle de guttene som er fostret opp av alenemødre som ikke har møtt deres behov opp gjennom oppveksten. Skal de også ta et slikt oppgjør med sin mor fordi de ikke utfordret de nok i barndommen? 

For øvrig et godt eksempel på hvor viktig det er med to foreldre i et hus. Det er det TS burde ha i minnet når hun har fått seg samboer og senere skal få barn..

Anonymkode: 1e424...b6a

[billie833111]

TS, jeg føler at dette er noe du selv må jobbe med, eventuelt med samtaleterapaut av noe slag, hvis du har behov for å bearbeide det. Jeg synes ikke det blir riktig å tvinge det gjennom hos ham, for mest sannsynlig vil han få svært dårlig samvittighet samt føle at du er utakknemlig for alt det han ga deg. Selv om han ikke kunne gi deg det du trengte, så må du prøve å forstå at han (mest sannsynlig) ga deg alt han hadde å gi. At han gjorde sitt aller beste. Det er jo derfor han er stolt også. Det han ga deg var kanskje ikke riktig for deg, men for han kan det likevel ha vært den største utfordringen i hans liv, og noe han føler at han mestret bedre enn forventet. 

Det er viktig at vi kommuniserer våre behov, men jeg ser ingen verdi i dette som du beskriver. Jeg tror ikke han noensinne kan forstå din side av saken, og jeg tror det vil kunne skape så mye vonde følelser i han - og det er ikke engang sikkert at det vil fjerne dine vonde følelser, kanskje får du dårlig samvittighet resten av livet. 

Konklusjonen min er altså at jeg tror du har kjørt deg fast i et spor hvor du tror dette er løsningen for at du skal føle deg bedre, å få en bekreftelse fra han eller unnskyldning fra han. Jeg tror du vil ha langt større effekt ved å jobbe deg gjennom dette i deg selv, dine egne følelser. Vi behøver ingen aksept eller bekreftelse fra andre på hvordan vi har opplevd noe, og vi har evnen til å bearbeide sorger og skuffelser uavhengig av andre ❤️

[Carrot]

Jeg datt også litt fast i dette med at du får ikke ro - hva er det som plager deg med dette? Har du forsøkt bearbeide det eller lar du det gnage ved enhver annledning liksomo eller hva er greien? 

Du sier han blri forvirret, han skjønner ikke hva du snakker om og han blir lei seg. Han har gjort det beste han kunne med sine forutsetninger for å gi deg et godt liv og han er stolt av den du er og jobben han har gjort, jeg kan garantere det ikke har vært bare enkelt for han heller - er du villig til å høre hans side? 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

For øvrig et godt eksempel på hvor viktig det er med to foreldre i et hus. Det er det TS burde ha i minnet når hun har fått seg samboer og senere skal få barn..

Anonymkode: 1e424...b6a

Skal ikke være direkte uenig med deg i viktigheten av 2 foreldre, men det trenger da absolutt ikke bli slik at man får en mor eller datter som er "standardkvinner" allikevel. Jeg vokste opp med en mor som hadde opplevd omsorgssvikt selv, og som aldri fikk det for seg at barn skulle snakkes med om følelser. Når da faren min hadde en autismediagnose, så ble det lite av sånt.

Mulig det er arvelig, men jeg som kvinne har uansett ALDRI følt noe savn etter det, eller noe behov for å snakke med mannen min om følelser. Han er nok mer en følelsesperson enn meg, så de samtalene med barna våre er det han som tar. Bare fordi jeg er kvinne MÅ jeg ikke ha overveldende følelser... 

Anonymkode: f4bc8...a7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er voksen nå. Har hatt oppvekst med alenfar. Han har dekket mine behov som barn og ungdom.  Men har har aldri tatt initiativ til at jeg skal kunne åpne meg til ham og dele mine følelser. 

Det var stort savn som barn og ungdom. Han skjønner ikke at jenter kan ha slike behov. 

Nå som jeg er voksen er han stolt over at han har oppdratt meg som alenefar. Han skryter også overfor min samboer.  

Jeg prøvde å dele med ham hva jeg har savnet. Han ble bare forvirret og irritert. Han er fortsatt oppegående og relativ ung ellers. 

Jeg får ikke ro før jeg har forklart ham, eller vil det være egoistisk av meg å gi ham dårlig samvittighet nå? 

Anonymkode: 14eca...66a

Jeg har vokst opp med 2 foreldre og vi ha aldri snakket om følelser, kan ikke si at jeg sliter pga det idag? Men igjen så har jeg vært heldig og hatt gode venner hele livet som jeg heller har snakket med sånt om.

men jeg ser ikke helt behovet ditt for å fortelle han dette? Er du bitter og ønsker å gi han dårlig samvittighet?

Anonymkode: d0815...45e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg hang meg også opp i dette. Hva skal være motivasjonen for å bringe dette på banen? En alenefar som har tilstrebd å gjøre alt han kan for at jenta si skal ha det godt. 

Men jenta ser i ettertid at det ikke har vært bra nok emosjonelt, så nå som voksen ønsker hun å konfrontere sin far om dette? 

Tenk alle de guttene som er fostret opp av alenemødre som ikke har møtt deres behov opp gjennom oppveksten. Skal de også ta et slikt oppgjør med sin mor fordi de ikke utfordret de nok i barndommen? 

For øvrig et godt eksempel på hvor viktig det er med to foreldre i et hus. Det er det TS burde ha i minnet når hun har fått seg samboer og senere skal få barn..

Anonymkode: 1e424...b6a

Det er da normalt og naturlig å ønske seg en beklagelse om noe sviktet. Eller i det minste forståelse og anerkjennelse for at det var et savn. At kanskje ikke alt var helt tipp topp. Ikke at det er noe å gjøre med nå, men det er ikke verre enn et "jeg forstår at det var et savn og at det var noe du trengte som du ikke fikk. Det er jeg lei for". Ferdig! Å aldri innrømme feil, ikke ville forstå at selv om man gjør sitt beste så blir det ikke alltid akkurat det barnet trenger, det er uheldig. 

Anonymkode: e84ed...f00

[Pås]

Jeg tenker at det kommer veldig an på hvor gammel faren din er. I voksen alder fikk jeg i blant lyst til å konfrontere mine foreldre med hva som manglet i min oppvekst, spesielt når de fremhevet seg selv som "perfekte"! De ble eldre og eldre og til slutt synes jeg det var for seint å si noe, jeg slo meg til ro med at de var som de var, sikkert preget av egen oppvekst, og at det rett og slett hadde blitt for tøft for dem å bli konfrontert med "spøkelser fra fortiden" 

[AnonymBruker]

Pås skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker at det kommer veldig an på hvor gammel faren din er. I voksen alder fikk jeg i blant lyst til å konfrontere mine foreldre med hva som manglet i min oppvekst, spesielt når de fremhevet seg selv som "perfekte"! De ble eldre og eldre og til slutt synes jeg det var for seint å si noe, jeg slo meg til ro med at de var som de var, sikkert preget av egen oppvekst, og at det rett og slett hadde blitt for tøft for dem å bli konfrontert med "spøkelser fra fortiden" 

Et viktig poeng at de fleste har gjort så godt de kunne, ut fra egne forutsetninger. 

Anonymkode: 1f26d...e55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er da normalt og naturlig å ønske seg en beklagelse om noe sviktet. Eller i det minste forståelse og anerkjennelse for at det var et savn. At kanskje ikke alt var helt tipp topp. Ikke at det er noe å gjøre med nå, men det er ikke verre enn et "jeg forstår at det var et savn og at det var noe du trengte som du ikke fikk. Det er jeg lei for". Ferdig! Å aldri innrømme feil, ikke ville forstå at selv om man gjør sitt beste så blir det ikke alltid akkurat det barnet trenger, det er uheldig. 

Anonymkode: e84ed...f00

Det er også normalt å se det litt større bildet i stedet for å henge seg opp i alle små detaljer. 

Det store bildet forteller (TS forteller ikke om annet savn enn manglende prat om følelser)

- En far som er alene om sitt barn. Han tilstreber å gjøre det han kan for at barnet skal få en flott barndom

Siden det ikke er nevnt at han var ufin eller utsatte henne for omsorgssvikt så antar vi at hun har hatt en grei-> god barndom. Hun har vært med på ferier, vært med på aktiviteter, hun har hatt venner osv osv. 

- Fars generasjon fikk ikke inn med morsmelka at de skulle prate om følelser, tvert om - kanskje han i hele sin barndom fikk beskjed om at alle følelsene hans ikke skulle erkjennes eller tas på alvor. 

Dette er faktorer dere ikke tar med i det store bildet.

Men likevel så er det så viktig for dere å finne noe å ta opp med han. Det er etter mitt syn lite gjennomtenkt. 

Og hvor går grensa, skal min samboer konfrontere sine foreldre for at de aldri snakket om følelser, eller at ingen av de erkjente hennes følelser i barndommen. Foreldrene er nærmere 90 enn åtti. 

Antar at du og ts er i tyveårene, mens far er førtiårene.

Anonymkode: 1e424...b6a

[umAxa]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er da normalt og naturlig å ønske seg en beklagelse om noe sviktet. Eller i det minste forståelse og anerkjennelse for at det var et savn. At kanskje ikke alt var helt tipp topp. Ikke at det er noe å gjøre med nå, men det er ikke verre enn et "jeg forstår at det var et savn og at det var noe du trengte som du ikke fikk. Det er jeg lei for". Ferdig! Å aldri innrømme feil, ikke ville forstå at selv om man gjør sitt beste så blir det ikke alltid akkurat det barnet trenger, det er uheldig. 

Anonymkode: e84ed...f00

Du sammenligner konseptet med å beklage, på et sted som ikke har noe å beklage for.

Det er helt i orden å snakke om følelser og hva som virket og ikke virket. Men du kan ikke kreve en beklagelse for at far har gjort sin rolle som en far. En far er ikke en perfekt figur som kan alt, vet alt, eller en gang vet det han ikke vet; som behovet TS hadde om å snakke om følelser.

Jeg fikk mye kumelk som barn, som viser seg i ettertid ga meg helseplager i flere år i min oppvekst. Skal jeg kreve en beklagelse fra mine foreldre at de ikke visste at det var noe som het laktose-intoleranse?  Nei. De gjorde sin beste, og det samme gjorde TS sin far. Ingen av dem trenger å beklage seg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er voksen nå. Har hatt oppvekst med alenfar. Han har dekket mine behov som barn og ungdom.  Men har har aldri tatt initiativ til at jeg skal kunne åpne meg til ham og dele mine følelser. 

Det var stort savn som barn og ungdom. Han skjønner ikke at jenter kan ha slike behov. 

Nå som jeg er voksen er han stolt over at han har oppdratt meg som alenefar. Han skryter også overfor min samboer.  

Jeg prøvde å dele med ham hva jeg har savnet. Han ble bare forvirret og irritert. Han er fortsatt oppegående og relativ ung ellers. 

Jeg får ikke ro før jeg har forklart ham, eller vil det være egoistisk av meg å gi ham dårlig samvittighet nå? 

Anonymkode: 14eca...66a

Hvorfor skal du dele det med han? Menn og kvinner er svært forskjellige, og du har hatt en fin oppvekst? Så ser liksom ingen grunn til å "ødelegge" illusjonen hans, han kommer nok ikke til å forstå det uansett. 
 

Jeg flyttet fast til min far når jeg var 9-10 år, og han har dermed oppdratt med alene deretter. Han er heller ikke en mann som prater mye om følelser osv, men jeg har hatt alt jeg trenger og han er verdens beste. Så jeg har null behov for å "gni inn" at han aldri snakket om slike ting med meg. Ærlig talt.

Anonymkode: a6ab1...48f

[lillevill]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor skal du dele det med han? Menn og kvinner er svært forskjellige, og du har hatt en fin oppvekst? Så ser liksom ingen grunn til å "ødelegge" illusjonen hans, han kommer nok ikke til å forstå det uansett. 
 

Jeg flyttet fast til min far når jeg var 9-10 år, og han har dermed oppdratt med alene deretter. Han er heller ikke en mann som prater mye om følelser osv, men jeg har hatt alt jeg trenger og han er verdens beste. Så jeg har null behov for å "gni inn" at han aldri snakket om slike ting med meg. Ærlig talt.

Anonymkode: a6ab1...48f

Menn har også behov for å snakke om sine følelser. TS sier at det har vært et stort savn og ønsker at faren skal se litt på seg selv med et kritisk syn, uten å være så sårbar at han ikke kan ta innover seg at han kan gjøre feil. Et lite unnskyld, forstår at du savnet det. Jeg er ikke så flink med følelser jeg. Men jeg lytter om det er noe. Er ikke DET å være sterk?

Menn har empati. De er glad i barna sine. Og de kan lære seg å snakke om følelser. Min far i en alder av 75 greide endelig å si glad i deg, til meg. Han ble jo bare gladere av å lære seg sånt.

[AnonymBruker]

Nå er hei riktignok mann, men jeg opplevde det ikke jeg heller selv om jeg hadde to foreldre. Er vel vanlig?

Anonymkode: 5f7ca...40a

[bilstripe]

Hvis menn skal snakke om følelser så må de jobbe samtidig. Kjøp noe fra Ikea og si at du trenger hjelp til å sette det sammen. Når han hjelper deg er det bare å prate. Bare vær klar over at praten er ferdig når jobben er ferdig. Menn er rare.