Noen her som har ptsd og gitt opp arbeidslivet?

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame som alltid har slitt ekstremt i arbeidslivet (og sosialt) 

Nå har jeg fått diagnosen ptsd. Noe som egentlig kom som et sjokk for meg, men ikke for de rundt meg. Jeg har alltid skammet meg veldig over hvordan jeg oppfører meg og at jeg har de tendensene jeg har...

Etter å ha gått til psykolog og fått gravd ganske heftig nedi der så er jeg mer sliten enn noensinne. Har alltid blitt fort utslitt og må hvile masse (spiser sunt, trener og går turer som hjelper for hodet) 

Men jeg blir ekstremt sliten av mennesker. Føler meg alltid angrepet og at jeg må ofre meg for at alle andre skal ha sitt. 

Dette er jo noe jeg vil bli bedre på, men nå føler jeg meg så tom, så utrolig lei av å la andre bruke meg opp til det ikke er mer igjen. Jeg vil lære meg å se min egen verdi så jeg ikke alltid blir den personen.. 

Nå har jeg en jobb jeg er veldig glad i. Gode kolleger og et godt arbeidsmiljø, men jeg makter ikke ha Noe press eller forventninger what so ever. Bare det å ha en liten oppgave med en frist tar helt livet av meg og jeg ender opp med migrene..

Jeg føler jeg aldri klarer å hente meg inn, jeg går i kjelleren hver eneste dag, blir lei meg fordi jeg føler jeg aldri får til det andre får til, og at alle raser forbi med sine resultater...

Jeg har kjempet og kjempet hele livet mitt.. Alt har vært en kamp å få til.. Og nå som jeg fikk påvist ptsd så ser jeg en sjanse til å faktisk bli bedre på sikt.. 

Men det føler jeg ikke at jeg får til i kombinasjon med jobb..

Har noen her lignende erfaring? Og gått inn i prosess med ufør (om så for en periode på noen år)

Anonymkode: 94a57...2ff

[AnonymBruker]

Jeg har samme diagnose og jobber i barnehage. Det gir en trygghet. Jobber 100% etter flere års behandling. Styrer vet om diganosen. Periodevis bruker jeg egenmelding/sykemelding når livet skjer.

Barna gir meg så mye glede og jeg koser meg på jobb. Det er mange triggere, men de jobber jeg meg igjennom. Det er godt å kjenne på mestringsfølelse!

Anonymkode: 6109f...f1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har samme diagnose og jobber i barnehage. Det gir en trygghet. Jobber 100% etter flere års behandling. Styrer vet om diganosen. Periodevis bruker jeg egenmelding/sykemelding når livet skjer.

Barna gir meg så mye glede og jeg koser meg på jobb. Det er mange triggere, men de jobber jeg meg igjennom. Det er godt å kjenne på mestringsfølelse!

Anonymkode: 6109f...f1d

Tusen takk for svar

Ja! Det er det jeg også tenker på. Dette med mestring og samhold. Per nå så er bare det å dusje helt uholdbart. Tanken på å holde en frist får det til å rakne for meg..

Hadde du pause i arbeidslivet under behandling?

Anonymkode: 94a57...2ff

[AnonymBruker]

Er slitenhet et av symptomene på ptsd?

Anonymkode: 9d052...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er slitenhet et av symptomene på ptsd?

Anonymkode: 9d052...7c3

Har lært at når kroppen alltid er i beredskap og klar til flukt/kamp så tærer det vanvittig på kroppen og hodet. 

Fikk det godt forklart alle mekanismene, men sliter med hukommelsen så jeg får ikke gjenfortalt. 

Men det oppklarte en del for meg og hvorfor jeg blir som jeg gjør i forskjellige settinger 

 

Anonymkode: 94a57...2ff

[AnonymBruker]

Kanskje det kan være klokt med sykemelding mens du går i behandling?

Anonymkode: be54c...2e4

[AnonymBruker]

Har ikke gitt opp ennå. Heldigvis har jeg landet I et arbeidsmiljø som føles trygt og bra. 

Jeg har satt meg mye ut av komfort sonen, tanken er at jeg ikke vokser hvis jeg ikke utfordrer meg selv. 

Har slitt med ettervirkninger av PTSD i lang tid med generell angst og selvforakt (fight or flight reaksjon) i over 25 år og jeg tenker at en gang må jo disse symptomene ta slutt.

Klarte ikke forrige jobb der ei ny kollega begynte å kjefte på meg som om jeg var et slemt lite barn og hevde seg over meg, sjefe meg på en ubehagelig måte så jeg følte meg som dørmatte. Følelsen av selvforakt og  (fight or flight) ble da for stor i det daglige. Ikke det jeg trengte... Jeg var god i jobben min men de måtte nok da begynne å lete etter ny person som kunne ta mitt sted.

Heldigvis er det sjeldent at man treffer slike rappkjeftede ubehagelige mennesker, så gir Ikke opp håpet. Man må alltid ha håp. 

Anonymkode: f564a...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kanskje det kan være klokt med sykemelding mens du går i behandling?

Anonymkode: be54c...2e4

Har vurdert det, men det å ha noe hengende over seg. Jeg har vært Mye sykemeldt i lengre perioder jevnlig hele livet, og jeg har blitt så lei av å være "den personen" 

Anonymkode: 94a57...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tusen takk for svar

Ja! Det er det jeg også tenker på. Dette med mestring og samhold. Per nå så er bare det å dusje helt uholdbart. Tanken på å holde en frist får det til å rakne for meg..

Hadde du pause i arbeidslivet under behandling?

Anonymkode: 94a57...2ff

Bare hyggelig!

Litt både og. Var vel først i 100% sykemelding, så gravis tilbake 8mens jeg testet ut via psykologen) Så 100% for å jobbe meg igjennom det, så gradvis igjen. Brukte laaang tid på den siste perioden. Men det var meningen fra starten.

Psykologen var med gjennom alt, og vi snakket om alt fra triggere til flashback og det å være "her og nå" også på jobben. Og på bussen. På alle tider av døgnet egentlig. Det er ikke alltid like lett, men når jeg har det bra på jobb så går det som en lek!

Anonymkode: 6109f...f1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ikke gitt opp ennå. Heldigvis har jeg landet I et arbeidsmiljø som føles trygt og bra. 

Jeg har satt meg mye ut av komfort sonen, tanken er at jeg ikke vokser hvis jeg ikke utfordrer meg selv. 

Har slitt med ettervirkninger av PTSD i lang tid med generell angst og selvforakt (fight or flight reaksjon) i over 25 år og jeg tenker at en gang må jo disse symptomene ta slutt.

Klarte ikke forrige jobb der ei ny kollega begynte å kjefte på meg som om jeg var et slemt lite barn og hevde seg over meg, sjefe meg på en ubehagelig måte så jeg følte meg som dørmatte. Følelsen av selvforakt og  (fight or flight) ble da for stor i det daglige. Ikke det jeg trengte... Jeg var god i jobben min men de måtte nok da begynne å lete etter ny person som kunne ta mitt sted.

Heldigvis er det sjeldent at man treffer slike rappkjeftede ubehagelige mennesker, så gir Ikke opp håpet. Man må alltid ha håp. 

Anonymkode: f564a...5b7

Så bra du har jobbet med komfortsonen og funnet en jobb du trives i

Ikke noe greit å møte på mennesker som kan trigge så mye i en...

På min arbeidsplass er alle trygge og gode. Kjenner meg godt og har alltid plass til meg.. Men det skal ingenting til før jeg får en situasjon til å handle om at nå er jeg ikke god nok, hvorfor la ingen merke til meg når jeg sa det, hva er det de gjør som er så mye bedre osv osv 

Jeg vet jeg fabrikerer alt dette. For de er virkelig omsorgsfulle. Men likevel så blir alle situasjoner så slitsomme. Jeg må flere ganger om dagen si til meg selv at jeg må unne andre å lykkes uten å gå i kjelleren for det selv..

Anonymkode: 94a57...2ff

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har vurdert det, men det å ha noe hengende over seg. Jeg har vært Mye sykemeldt i lengre perioder jevnlig hele livet, og jeg har blitt så lei av å være "den personen" 

Anonymkode: 94a57...2ff

Det skjønner jeg. Men det høres ut som du har funnet en psykolog som skjønner seg på traumeskader, og det er kjempebra. Er det greit å spørre om hvor lenge du har gått i behandling? Grunnen til at jeg spør, er fordi jeg vet av egen erfaring at det kan ta tid å få gått gjennom ting og få klarhet i egne følelser, og hvorfor man reagerer som man gjør. Som noen sa til meg en gang: "Det har tatt tid å få disse skadene, og det tar tid å helbrede dem." Frustrerende, men sant.

Av det du forteller, høres det ut som du fortsatt sliter med å sette grenser, hevde deg overfor andre og "kreve din plass"; og at du er den som bøyer av og etterpå føler deg overkjørt. Kanskje ligger det mye frykt til grunn, kanskje du ubevisst er redd for andres negative reaksjoner hvis du hevder deg og setter grenser. Jeg tenker det gjelder å finne sitt egenverd, våge å bry seg såpass mye om seg selv at man ikke lar seg overkjøre hele tiden. Våge å si "Nei, det passer ikke" i stedet for "Ja, selvfølgelig!" på autopilot. Våge å være litt mer ego. Det krever mye jobbing og øvelse, men det er verdt det.

Anonymkode: be54c...2e4

[AnonymBruker]

Kjenner meg mye igjen i hvordan du beskriver situasjonen. Jeg har begynt å lure på om jeg kan ha ptsd fra barndommen av. Har vært veldig tungt og vanskelig liv hittil. Har vært mye sykmeldt og har stort fravær, noe som går veldig på selvfølelsen hos en pliktoppfyllende og samvittighetsfull som meg. Det går på identiteten løs, veldig tungt. Med tanke på ditt tilfelle, nå er du i full jobb men har begynt i behandling og synes det er krevende. Bør du ikke isåfall trenge en gradert sykmelding? Ufør er uansett langt unna og heller ikke en midlertidig løsning.

Anonymkode: a7704...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er en voksen dame som alltid har slitt ekstremt i arbeidslivet (og sosialt) 

Nå har jeg fått diagnosen ptsd. Noe som egentlig kom som et sjokk for meg, men ikke for de rundt meg. Jeg har alltid skammet meg veldig over hvordan jeg oppfører meg og at jeg har de tendensene jeg har...

Etter å ha gått til psykolog og fått gravd ganske heftig nedi der så er jeg mer sliten enn noensinne. Har alltid blitt fort utslitt og må hvile masse (spiser sunt, trener og går turer som hjelper for hodet) 

Men jeg blir ekstremt sliten av mennesker. Føler meg alltid angrepet og at jeg må ofre meg for at alle andre skal ha sitt. 

Dette er jo noe jeg vil bli bedre på, men nå føler jeg meg så tom, så utrolig lei av å la andre bruke meg opp til det ikke er mer igjen. Jeg vil lære meg å se min egen verdi så jeg ikke alltid blir den personen.. 

Nå har jeg en jobb jeg er veldig glad i. Gode kolleger og et godt arbeidsmiljø, men jeg makter ikke ha Noe press eller forventninger what so ever. Bare det å ha en liten oppgave med en frist tar helt livet av meg og jeg ender opp med migrene..

Jeg føler jeg aldri klarer å hente meg inn, jeg går i kjelleren hver eneste dag, blir lei meg fordi jeg føler jeg aldri får til det andre får til, og at alle raser forbi med sine resultater...

Jeg har kjempet og kjempet hele livet mitt.. Alt har vært en kamp å få til.. Og nå som jeg fikk påvist ptsd så ser jeg en sjanse til å faktisk bli bedre på sikt.. 

Men det føler jeg ikke at jeg får til i kombinasjon med jobb..

Har noen her lignende erfaring? Og gått inn i prosess med ufør (om så for en periode på noen år)

Anonymkode: 94a57...2ff

Dette var som å lese om meg selv. Jeg har det veldig likt, og måtte kaste inn håndkleet for en del år siden. Altså, det var NAV som bad meg kaste inn håndkleet, for etter nesten tjue (!) år der så var det ikke mer å gjøre. Jeg var fullstendig utslitt, og hadde snudd hver en sten. Mange slags behandlinger, mange slags utprøvinger. 

Det er ganske utrolig hvor sliten man kan bli av PTSD, og av behandlingene! Kanskje kommer mye av slitenheten av at man hele tiden kjemper mot seg selv. For min del kan jeg si at helt siden jeg var liten har jeg prøvd og prøvd på å være "normal." Hvorfor fikk ikke jeg til det som for andre tydeligvis var enkelt og greit? Hvor for fikk ikke jeg til helt vanlige ting, som å jobbe og ha nære relasjoner? Jeg bare kjempet og kjempet, mens alt rundt meg framsto som uoverstigelige berg. Og så kjenner jeg flere med samme bakgrunn som meg, og ser ut til å fikse både jobb og forhold (jeg skjønner at de ikke har perfekte liv, og sikkert har sitt å stri med, bare for å ha sagt det). Men de får det ihvertfall til på et vis, det gjorde ikke jeg. Fryktelig frustrerende.

Jeg synes det du skriver er, ja faktisk, godt å lese. For jeg har alltid følt meg så annerledes og alene. Og nå ser jeg at det faktisk ikke er bare meg som har det sånn. For jeg har skammet meg sånn! Selv om det ikke er noe mer jeg kan gjøre, så er det ikke bare enkelt å stå utenfor heller, nemlig. Plutselig har du ikke lenger noe å svare når det uunngåelige spørsmålet "hva gjør du?" kommer. Farvel til kollegafellesskap, farvel til et faglig stimulerende miljø, farvel til noe å fylle dagene med. Og farvel til en normal inntekt.

Jeg har ikke gitt opp håpet helt, da, og har så smått begynt med frivillig arbeid. Man trenger jo heldigvis ikke å være ufør resten av livet lenger. Sånn sett så har disse årene gjort meg godt, jeg har fått slippe presset og har kommet meg litt, og kan nå få prøve meg fram på egen hånd. Jeg har ikke tenkt å gi meg!  

Anonymkode: 776d0...908

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Så bra du har jobbet med komfortsonen og funnet en jobb du trives i

Ikke noe greit å møte på mennesker som kan trigge så mye i en...

På min arbeidsplass er alle trygge og gode. Kjenner meg godt og har alltid plass til meg.. Men det skal ingenting til før jeg får en situasjon til å handle om at nå er jeg ikke god nok, hvorfor la ingen merke til meg når jeg sa det, hva er det de gjør som er så mye bedre osv osv 

Jeg vet jeg fabrikerer alt dette. For de er virkelig omsorgsfulle. Men likevel så blir alle situasjoner så slitsomme. Jeg må flere ganger om dagen si til meg selv at jeg må unne andre å lykkes uten å gå i kjelleren for det selv..

Anonymkode: 94a57...2ff

Med ptsd blir mange situasjoner slitsomme, kjenner meg i gjen i det  mer slitsomme enn for de som ikke sliter med dette. Man blir anspent av ingenting. 

Det er viktig å finne en arbeidsplass der de har en viss forståelse av ens behov eller der det er kultur med å behandle hverandre med respekt. 

Jeg jobbet i 6 år på arbeidsplassen, og kom godt overens med alle i mange år, ikke alle var snille hele tiden, men gikk ann å leve med det,  jeg var glad i jobben min. Det tok bare en person med lite medmenneskelig respekt og jeg ga opp, sånn kan det være. Kan bare håpe at det ikke skjer igjen. 

Har forståelse for at man vil gi opp, det er ikke en tanke som er langt vekk fra meg på de dagene det er tyngst med angst og taker om å ikke være bra nok. Men å gi opp vil føre til andre ting man vil gi opp, eller ikke vil leve med, så man er på sett og vis nødt til å stå på til den dagen man ikke lenger kan. 

Anonymkode: f564a...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er en voksen dame som alltid har slitt ekstremt i arbeidslivet (og sosialt) 

Nå har jeg fått diagnosen ptsd. Noe som egentlig kom som et sjokk for meg, men ikke for de rundt meg. Jeg har alltid skammet meg veldig over hvordan jeg oppfører meg og at jeg har de tendensene jeg har...

Etter å ha gått til psykolog og fått gravd ganske heftig nedi der så er jeg mer sliten enn noensinne. Har alltid blitt fort utslitt og må hvile masse (spiser sunt, trener og går turer som hjelper for hodet) 

Men jeg blir ekstremt sliten av mennesker. Føler meg alltid angrepet og at jeg må ofre meg for at alle andre skal ha sitt. 

Dette er jo noe jeg vil bli bedre på, men nå føler jeg meg så tom, så utrolig lei av å la andre bruke meg opp til det ikke er mer igjen. Jeg vil lære meg å se min egen verdi så jeg ikke alltid blir den personen.. 

Nå har jeg en jobb jeg er veldig glad i. Gode kolleger og et godt arbeidsmiljø, men jeg makter ikke ha Noe press eller forventninger what so ever. Bare det å ha en liten oppgave med en frist tar helt livet av meg og jeg ender opp med migrene..

Jeg føler jeg aldri klarer å hente meg inn, jeg går i kjelleren hver eneste dag, blir lei meg fordi jeg føler jeg aldri får til det andre får til, og at alle raser forbi med sine resultater...

Jeg har kjempet og kjempet hele livet mitt.. Alt har vært en kamp å få til.. Og nå som jeg fikk påvist ptsd så ser jeg en sjanse til å faktisk bli bedre på sikt.. 

Men det føler jeg ikke at jeg får til i kombinasjon med jobb..

Har noen her lignende erfaring? Og gått inn i prosess med ufør (om så for en periode på noen år)

Anonymkode: 94a57...2ff

I et par år var jeg delvis og helt sykemeldt før jeg tok meg selv i nakken. Det krevde utrolig mye av meg å stå i jobb de 5 første årene jeg var tilbake. Jeg jobbet fra 5 til 13 og sov fra 15 til 04. Først etter de 5 årene så gikk det seg til og energien kom kjapt tilbake. 

Nå har jeg vært i jobb i 12 år og jobber fulltid, har to små barn og har fremdeles god energi. Jeg elsker å være i jobb nå, det er alfa omega for psyken min. 

Anonymkode: fce0c...5b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dette var som å lese om meg selv. Jeg har det veldig likt, og måtte kaste inn håndkleet for en del år siden. Altså, det var NAV som bad meg kaste inn håndkleet, for etter nesten tjue (!) år der så var det ikke mer å gjøre. Jeg var fullstendig utslitt, og hadde snudd hver en sten. Mange slags behandlinger, mange slags utprøvinger. 

Det er ganske utrolig hvor sliten man kan bli av PTSD, og av behandlingene! Kanskje kommer mye av slitenheten av at man hele tiden kjemper mot seg selv. For min del kan jeg si at helt siden jeg var liten har jeg prøvd og prøvd på å være "normal." Hvorfor fikk ikke jeg til det som for andre tydeligvis var enkelt og greit? Hvor for fikk ikke jeg til helt vanlige ting, som å jobbe og ha nære relasjoner? Jeg bare kjempet og kjempet, mens alt rundt meg framsto som uoverstigelige berg. Og så kjenner jeg flere med samme bakgrunn som meg, og ser ut til å fikse både jobb og forhold (jeg skjønner at de ikke har perfekte liv, og sikkert har sitt å stri med, bare for å ha sagt det). Men de får det ihvertfall til på et vis, det gjorde ikke jeg. Fryktelig frustrerende.

Jeg synes det du skriver er, ja faktisk, godt å lese. For jeg har alltid følt meg så annerledes og alene. Og nå ser jeg at det faktisk ikke er bare meg som har det sånn. For jeg har skammet meg sånn! Selv om det ikke er noe mer jeg kan gjøre, så er det ikke bare enkelt å stå utenfor heller, nemlig. Plutselig har du ikke lenger noe å svare når det uunngåelige spørsmålet "hva gjør du?" kommer. Farvel til kollegafellesskap, farvel til et faglig stimulerende miljø, farvel til noe å fylle dagene med. Og farvel til en normal inntekt.

Jeg har ikke gitt opp håpet helt, da, og har så smått begynt med frivillig arbeid. Man trenger jo heldigvis ikke å være ufør resten av livet lenger. Sånn sett så har disse årene gjort meg godt, jeg har fått slippe presset og har kommet meg litt, og kan nå få prøve meg fram på egen hånd. Jeg har ikke tenkt å gi meg!  

Anonymkode: 776d0...908

Kjenner meg igjen. Sliter også med å henge med å være normal. Har ikke ptsd diagnose. Ha fått diagnosen sosial angst for mange år siden men jeg tror ikke den stemmer, fordi jeg ikke unngår å være sosial og jeg får heller ikke slike symptomer. Har lurt på om jeg er feildiagnostisert fordi jeg ikke har fortalt om ting fra barndommen. Jeg har greid meg såvidt hele voksenlivet, men alt går liksom galt. Stått i jobb med masse sykmeldinger og har kroniske søvnproblemer og stress. Roter meg borti feil mennesker og dårlige relasjoner. Noe er min skyld, jeg er ikke flink til å sette grenser, likevel havner jeg fort borti folk som tramper over andres grenser. Opplever mer negativt og vanskelig med å være på jobb enn det positive.  Etter 20 år i arbeidslivet er jeg nå i en langtidssykemelding og er såpass dårlig at jeg ikke vet om jeg noen gang kommer tilbake. Vet ikke hva som er falt med meg. Går med konstant alarmberedskap i kroppen og blir fullstendig utslitt. Har ikke kapasitet til å leve normalt, greier ikke være en partner og greier ikke å være en stabil arbeidstaker. Det vondeste er at det er så smertefullt for identiteten å være den person som alltid er syk. Og så er liksom ingenting i veien heller. 

Anonymkode: a7704...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Med ptsd blir mange situasjoner slitsomme, kjenner meg i gjen i det  mer slitsomme enn for de som ikke sliter med dette. Man blir anspent av ingenting. 

Det er viktig å finne en arbeidsplass der de har en viss forståelse av ens behov eller der det er kultur med å behandle hverandre med respekt. 

Jeg jobbet i 6 år på arbeidsplassen, og kom godt overens med alle i mange år, ikke alle var snille hele tiden, men gikk ann å leve med det,  jeg var glad i jobben min. Det tok bare en person med lite medmenneskelig respekt og jeg ga opp, sånn kan det være. Kan bare håpe at det ikke skjer igjen. 

Har forståelse for at man vil gi opp, det er ikke en tanke som er langt vekk fra meg på de dagene det er tyngst med angst og taker om å ikke være bra nok. Men å gi opp vil føre til andre ting man vil gi opp, eller ikke vil leve med, så man er på sett og vis nødt til å stå på til den dagen man ikke lenger kan. 

Anonymkode: f564a...5b7

Ja det skal bare den ene til før lasset tipper og den ene finnes på mange arbeidsplasser. Etter mange forsøk i mange yrker sa det stopp. Jeg måtte gi opp.

Anonymkode: 8eecb...78c