Kjærligheten til baby lar vente på seg

[AnonymBruker]

Fikk baby for snart 2 måneder siden og har enda ikke fått den betingelsesløse kjærligheten til hen.Jeg var forberedt på at jeg ikke skulle bli hodestups forelsket første dag, men hadde håpet følelsene skulle ha kommet til nå.

Jeg bryr meg veldig mye om baby og gjør alt for at hen skal ha det bra, men synes det er tungt at jeg ikke føler noe mer.

Har hatt en tung start med kolikk og tror dagene hadde vært enklere om jeg kjente på denne sterke morsmkjærligheten da jeg nå i hovedsak kun føler et beskyttelsesinnstinkt. 

Anonymkode: 1c751...c7c

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje høre fra andre som har vært i samme situasjon?

Anonymkode: 1c751...c7c

[AnonymBruker]

Ja, det er tungt! Man føler at noe er galt med en. Dårlig mor som mangler morskjærlighet... Nå var jeg deprimert da så var kanskje litt derfor, men det tok lang tid før følelsene ble slik jeg trodde de skulle flomme over allerede på barsel😅 Har tatt meg samvittighetsfullt av babyen hele veien, men var lenge mer glasmd i bikkja på en måte. Bedret seg gradvis fra 1 år til nå, vil jeg si. Nå er jenta mi 1,5 og jeg føler at kjærligheten er kommet. Endelig! Jeg tror det hjelper når man blir bedre kjent med hverandre og babyen viser mer personlighet.

Anonymkode: 116fc...5b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje høre fra andre som har vært i samme situasjon?

Anonymkode: 1c751...c7c

Jeg tror jeg skrev lignende innlegg da jeg var i situasjonen  som jeg skrev over så gikk det seg til. Mer og mer frem mot 1 år. 

Anonymkode: 116fc...5b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror jeg skrev lignende innlegg da jeg var i situasjonen  som jeg skrev over så gikk det seg til. Mer og mer frem mot 1 år. 

Anonymkode: 116fc...5b4

Takk for svar ❤️ Godt å høre at det gikk seg til. Håper følelsene kommer før det har gått året, hadde vært fint å få dem mens jeg enda er i permisjon..

Anonymkode: 1c751...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Takk for svar ❤️ Godt å høre at det gikk seg til. Håper følelsene kommer før det har gått året, hadde vært fint å få dem mens jeg enda er i permisjon..

Anonymkode: 1c751...c7c

Din er bare 2mnd, mye løsner nok når hen blir mer våken og kontaktsøkende. Jeg synes det hjalp mye, i alle fall. Når de begynner å bli mer oppmerksomme på omgivelsene, prøver å gripe etter ting, få kontroll over disse fektende armene og beina Og selvfølgelig, hjelper det nok når forhåpentligvis kolikken går over og det blir mindre utrøstelig gråt.

Anonymkode: 116fc...5b4

[AnonymBruker]

Jeg tenker: Hva er morskjærlighet? Hva forventet du og føle? Tror mange venter på en  følelse mange snakker om som kanskje aldri dukker opp og man føler seg unormal. For min del, er ikke hodestups forelsket en morsfølelse. Omsorg, savn, bekymring, glede derimot

Anonymkode: 2f920...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Din er bare 2mnd, mye løsner nok når hen blir mer våken og kontaktsøkende. Jeg synes det hjalp mye, i alle fall. Når de begynner å bli mer oppmerksomme på omgivelsene, prøver å gripe etter ting, få kontroll over disse fektende armene og beina Og selvfølgelig, hjelper det nok når forhåpentligvis kolikken går over og det blir mindre utrøstelig gråt.

Anonymkode: 116fc...5b4

Ja, håper følelsene kommer da. Hadde vært lettere å komme seg gjennom denne tiden om jeg var mer knyttet til ham.

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker: Hva er morskjærlighet? Hva forventet du og føle? Tror mange venter på en  følelse mange snakker om som kanskje aldri dukker opp og man føler seg unormal. For min del, er ikke hodestups forelsket en morsfølelse. Omsorg, savn, bekymring, glede derimot

Anonymkode: 2f920...2e3

Vet ikke selv hva morskjærlighet er, men vet at jeg elsker mannen min og ikke føler det samme for barnet mitt. Føler et ansvar og bryr meg om baby, men håper virkelig følelsene blir sterkere enn det jeg føler nå.. Bekymring og omsorg føler jeg, men det kan jeg gjøre for andres barn også.

 

Anonymkode: 1c751...c7c

[snurk]

Det tror jeg ikke er så unormalt når man har baby med kolikk og man må forholde seg til mye gråt å frustrasjon. Kanskje spesielt om det er ditt første barn? Da er man jo ikke helt vant med alt man må ofre av seg selv og alt er fortsatt veldig nytt. Noen ganger så er nyfødttiden bare noe man må komme seg igjennom. Det er desverre ikke en hyggelig tid for alle. 

Ikke det du spørs om, men har du prøvd elastisk bæresjal? Mitt eldste barn gråte mye i starten og bæresjal var bare gull verdt ❤

[AnonymBruker]

Helt normalt. Kom sent med begge mine (rundt året), og ble bare sterkere og sterkere. 

Anonymkode: 98eb4...9b0

[AnonymBruker]

Mitt barn er nå 1,5 år, og føler kun kjærlighet for henne av og til. Øyeblikk her og der. Har vært overveldende å bli mamma, og en fødselsdepresjon som satt i lenge. Synes det for det meste er mega-slitsomt. Har fortsatt ikke følt på den såkalte altoppslukende morskjærligheten "alle" snakker om. Tror kanskje den aldri kommer for min del. Instinktet er der, og gjør alt for at hun skal ha det bra. Men føler det mangler noe. Føler meg litt tom. 

Anonymkode: d645c...539

[AnonymBruker]

snurk skrev (56 minutter siden):

Det tror jeg ikke er så unormalt når man har baby med kolikk og man må forholde seg til mye gråt å frustrasjon. Kanskje spesielt om det er ditt første barn? Da er man jo ikke helt vant med alt man må ofre av seg selv og alt er fortsatt veldig nytt. Noen ganger så er nyfødttiden bare noe man må komme seg igjennom. Det er desverre ikke en hyggelig tid for alle. 

Ikke det du spørs om, men har du prøvd elastisk bæresjal? Mitt eldste barn gråte mye i starten og bæresjal var bare gull verdt ❤

Det er mitt første barn ja. Har bæresele som jeg bruker mye, hjelper litt på gråtingen, men er fryktelig slitsomt, har en stor baby så blir helt ødelagt i ryggen.

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Mitt barn er nå 1,5 år, og føler kun kjærlighet for henne av og til. Øyeblikk her og der. Har vært overveldende å bli mamma, og en fødselsdepresjon som satt i lenge. Synes det for det meste er mega-slitsomt. Har fortsatt ikke følt på den såkalte altoppslukende morskjærligheten "alle" snakker om. Tror kanskje den aldri kommer for min del. Instinktet er der, og gjør alt for at hun skal ha det bra. Men føler det mangler noe. Føler meg litt tom. 

Anonymkode: d645c...539

Dette er fryktelig trist å høre, er livredd for å ende opp der selv. Er jo ikke verdt det å få barn hvis man aldri kommer dit at man elsker barna sine. Da er det bare masse jobb. Har vært i nærheten av fødselsdepresjonen selv, men heldigvis ikke havnet der enda. Har du fått hjelp til å håndtere den?

Anonymkode: 1c751...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Helt normalt. Kom sent med begge mine (rundt året), og ble bare sterkere og sterkere. 

Anonymkode: 98eb4...9b0

Godt å høre at det kom. Synes ett år er lenge å vente.. Håper de kommer før den tid, vet virkelig ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom denne tida uten å ha disse følelsene. Nå er baby kun jobb for meg..

Anonymkode: 1c751...c7c

[AnonymBruker]

Jeg ble mamma for snart 30 år siden:) - Og jeg hadde det skikkelig tungt lenge. Jeg tror det tok 3 mnd. før jeg begynte å føle at livet var noenlunde greit å leve.. Baby gråt mye, og det varte nesten et år. Etter hvert "løsnet" det, og jeg følte mer og mer glede over barnet. Heldigvis hadde en i familien advart om at dette kunne skje, og at jeg bare måtte være tålmodig om jeg ikke følte den overstrømmende gleden du liksom skal føle. Jeg har fått to barn etterpå, og det var lettere - men jeg kan med hånden på hjerte si at dette første barnet er helt spesielt for meg i dag. Jeg føler en dyp og ren kjærlighet for ham. (Ikke at jeg ikke føler sterkt for de andre to, men det var spesielt og tøft å gå gjennom dette, og det er med på å gjøre forholdet spesielt.)

Anonymkode: b211d...8c4

[AnonymBruker]

Det kommer til å ordne seg❤️ Her tok det rundt 4 mnd med nr 1 og nesten 1 år med nr 2. Hadde fødselsdepresjon med nr 2.

Det viktigste er at man greier å ta seg av barnet og føler på ansvaret tenker jeg. Selv hadde jeg veldig beskyttelsesinnstinkt, dekket alle behovene deres og gjorde «mammajobben» som jeg skulle. De varme, gode følelsene kom som om noen hadde slått på en bryter med første barnet. Med andre barnet kom de mer gradvis frem mot 1 årsalder. 

Anonymkode: fbd10...113

[AnonymBruker]

Slutt å forvente å føle noe bare fordi du har hørt at Tiril32 føler slik. 

Ikke alle føler hodestups kjærlighet. Ikke alle blir "forelsket" i babyen sin. Ikke alle lengter desperat etter babyen sin etter bare fem minutter alene. Osv. 

Jeg er ikke en sånn person som føler veldig sterk kjærlighet. Ikke for noen. 

Jeg elsker ungene mine, men på min måte. Jeg har aldri noen sinne følt forelskelse. Jeg har aldri noen sinne følt voldsomt savn etter korte turer ut alene (tvert imot!). 

Det betyr ikke at jeg føler feil: jeg føler på min måte, og det er helt ok. 

Anonymkode: fd66d...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg ble mamma for snart 30 år siden:) - Og jeg hadde det skikkelig tungt lenge. Jeg tror det tok 3 mnd. før jeg begynte å føle at livet var noenlunde greit å leve.. Baby gråt mye, og det varte nesten et år. Etter hvert "løsnet" det, og jeg følte mer og mer glede over barnet. Heldigvis hadde en i familien advart om at dette kunne skje, og at jeg bare måtte være tålmodig om jeg ikke følte den overstrømmende gleden du liksom skal føle. Jeg har fått to barn etterpå, og det var lettere - men jeg kan med hånden på hjerte si at dette første barnet er helt spesielt for meg i dag. Jeg føler en dyp og ren kjærlighet for ham. (Ikke at jeg ikke føler sterkt for de andre to, men det var spesielt og tøft å gå gjennom dette, og det er med på å gjøre forholdet spesielt.)

Anonymkode: b211d...8c4

Takk for svar! Godt å høre at den kom til slutt ❤️ 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det kommer til å ordne seg❤️ Her tok det rundt 4 mnd med nr 1 og nesten 1 år med nr 2. Hadde fødselsdepresjon med nr 2.

Det viktigste er at man greier å ta seg av barnet og føler på ansvaret tenker jeg. Selv hadde jeg veldig beskyttelsesinnstinkt, dekket alle behovene deres og gjorde «mammajobben» som jeg skulle. De varme, gode følelsene kom som om noen hadde slått på en bryter med første barnet. Med andre barnet kom de mer gradvis frem mot 1 årsalder. 

Anonymkode: fbd10...113

Takk for svar! Jeg har også et beskyttelsesinnstinkt og gjør "jobben" jeg skal, men det er nettopp det, det føles kun som en jobb. En vanvittig slitsom dårlig betalt jobb. Gleder meg til det blir mer glede.

Anonymkode: 1c751...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Slutt å forvente å føle noe bare fordi du har hørt at Tiril32 føler slik. 

Ikke alle føler hodestups kjærlighet. Ikke alle blir "forelsket" i babyen sin. Ikke alle lengter desperat etter babyen sin etter bare fem minutter alene. Osv. 

Jeg er ikke en sånn person som føler veldig sterk kjærlighet. Ikke for noen. 

Jeg elsker ungene mine, men på min måte. Jeg har aldri noen sinne følt forelskelse. Jeg har aldri noen sinne følt voldsomt savn etter korte turer ut alene (tvert imot!). 

Det betyr ikke at jeg føler feil: jeg føler på min måte, og det er helt ok. 

Anonymkode: fd66d...a1c

Det er da vanlig å anta at man skal få sterke følelser for barnet sitt? Har aldri hørt noen som sier at de bryr seg sånn passe om barna sine..  

Du sier du ikke føler sterk kjærlighet for noen, men det gjør jeg. Jeg føler sterk kjærlighet for mannen min og var veldig forelsket i ham da vi ble sammen. Jeg er villig til gå i krigen for ham. Jeg føler også sterk kjærlighet for familien min. Trist hvis jeg kommer til å ha sterkere følelser for mannen min enn for barnet mitt.

Det du sier om å kunne reise fra barna føler jeg også på. Jeg har vært et par timer på fest og også vært og møtt venner ved flere anledninger. Flere har kommentert at de ikke klarte å dra fra ungen sin så tidlig, men for meg er det bare deilig, det føles helt naturlig og stresser meg ikke. Men om jeg bare vil foretrekke å gjøre andre ting enn å være med barnet mitt blir det en trist fremtid for både meg baret mitt.

Anonymkode: 1c751...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er da vanlig å anta at man skal få sterke følelser for barnet sitt? Har aldri hørt noen som sier at de bryr seg sånn passe om barna sine..  

Du sier du ikke føler sterk kjærlighet for noen, men det gjør jeg. Jeg føler sterk kjærlighet for mannen min og var veldig forelsket i ham da vi ble sammen. Jeg er villig til gå i krigen for ham. Jeg føler også sterk kjærlighet for familien min. Trist hvis jeg kommer til å ha sterkere følelser for mannen min enn for barnet mitt.

Det du sier om å kunne reise fra barna føler jeg også på. Jeg har vært et par timer på fest og også vært og møtt venner ved flere anledninger. Flere har kommentert at de ikke klarte å dra fra ungen sin så tidlig, men for meg er det bare deilig, det føles helt naturlig og stresser meg ikke. Men om jeg bare vil foretrekke å gjøre andre ting enn å være med barnet mitt blir det en trist fremtid for både meg baret mitt.

Anonymkode: 1c751...c7c

Ikke meg du svarer, men jeg tror ikke du bør sammenligne så mye med kjærlighet til partner. Det er en veldig annerledes kjærlighet. 

Overfor partner har man mye færre forpliktelser, og han er ikke avhengig av deg på samme måten (burde i alle fall ikke være det 😛), slik blir det en lettere og ledigere kjærlighet, uten det samme altoppslukende og til tider skremmende livslange ansvaret og forpliktelsen du har overfor dine barn.

Jeg møtte min mann på en sydhavsøy, hvor vi bare sov, spiste og hadde sex, og hadde god helse som de spreke 25-åringene vi var. Litt annerledes enn når du møter barnet ditt, med opprevet underliv du ikke kan sitte på på uker, potensielt traumatisert av fødsel, max 2 timer sammenhengende søvn, null egentid, etc. etc. Det er jo ikke en situasjonen hvor det er sånn kjempelett å dyrke positive følelser generelt? 

Jeg ville dog kastet partner på bålet any day for å redde barna mine, om jeg, Gud forby, havnet i en situasjon hvor jeg måtte velge. 

Følte aldri noen "mammalykke" eller stormende forelskelse med første barnet, men var ikke i tvil om at jeg elsket henne for det. Med nummer to følte jeg mer på lykke, men det var nok fordi jeg var betraktelig roligere, mindre bekymret og fikk mer søvn og hvile. Rett og slett omstendigheter som gjorde det lettere å føle på positive følelser. 

Anonymkode: 68acc...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke meg du svarer, men jeg tror ikke du bør sammenligne så mye med kjærlighet til partner. Det er en veldig annerledes kjærlighet. 

Overfor partner har man mye færre forpliktelser, og han er ikke avhengig av deg på samme måten (burde i alle fall ikke være det 😛), slik blir det en lettere og ledigere kjærlighet, uten det samme altoppslukende og til tider skremmende livslange ansvaret og forpliktelsen du har overfor dine barn.

Jeg møtte min mann på en sydhavsøy, hvor vi bare sov, spiste og hadde sex, og hadde god helse som de spreke 25-åringene vi var. Litt annerledes enn når du møter barnet ditt, med opprevet underliv du ikke kan sitte på på uker, potensielt traumatisert av fødsel, max 2 timer sammenhengende søvn, null egentid, etc. etc. Det er jo ikke en situasjonen hvor det er sånn kjempelett å dyrke positive følelser generelt? 

Jeg ville dog kastet partner på bålet any day for å redde barna mine, om jeg, Gud forby, havnet i en situasjon hvor jeg måtte velge. 

Følte aldri noen "mammalykke" eller stormende forelskelse med første barnet, men var ikke i tvil om at jeg elsket henne for det. Med nummer to følte jeg mer på lykke, men det var nok fordi jeg var betraktelig roligere, mindre bekymret og fikk mer søvn og hvile. Rett og slett omstendigheter som gjorde det lettere å føle på positive følelser. 

Anonymkode: 68acc...d37

Neida, skjønner at det ikke er samme kjærlighet, men i innlegget jeg svarte på stod det "Jeg er ikke en sånn person som føler veldig sterk kjærlighet. Ikke for noen"  og da ville jeg forklare at jeg er en person som føler sterk kjærlighet så da er ikke jeg og den personen helt sammenlignbare. Er trist hvis jeg føler sterkt for alle bortsett fra barnet mitt. Jeg håper inderlig  jeg får mer enn pliktkjærlighet for mitt barn. Jeg er også villig til å ofre meg for barnet, me det hadde jeg strengt tatt vært for andres barn også.

Dette blir det ikke snakket om. Har hørt masse snakk om at det kan ta tid før følelsene kommer, men aldri at det ikke nødvendigvis blir den morskjærligheten man blir fortalt. 

Anonymkode: 1c751...c7c