Plutselige vonde og deprimerende tanker

[AnonymBruker]

Hei . Er i uke 34 nå og har generelt sett en grei graviditet . Har brukt mye tid på å glede meg og tenkt ofte på hvor koselig det blir når lille jenten er her og all kos fine opplevelser vi skal få med henne. 
 

men de siste dagene har de tankene blitt byttet med stress og uro og tanker som feks: «tenk at det plutselig skal være et barn her som vi har ansvar for 24/7 og ikke noen man passer for andre» eller tenk om det kommer dager hvor jeg rett p slett ikke føler meg bra og har nok energi til å være en flink mor eller tenk om jeg er så sliten og trøtt at jeg ikke klarer tanken på å stå opp og være der for barnet mitt som jeg burde ?

 

vet jeg kan snakke med jordmor om dette men er også redd for at det skal misforståes og ende opp med at de «flagger» meg som at jeg ikke er flink nok til å ta vare på et barn?

 

er det andre som har hatt slike tanker ? Og som har klart å snu det ?

Anonymkode: ed309...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei . Er i uke 34 nå og har generelt sett en grei graviditet . Har brukt mye tid på å glede meg og tenkt ofte på hvor koselig det blir når lille jenten er her og all kos fine opplevelser vi skal få med henne. 
 

men de siste dagene har de tankene blitt byttet med stress og uro og tanker som feks: «tenk at det plutselig skal være et barn her som vi har ansvar for 24/7 og ikke noen man passer for andre» eller tenk om det kommer dager hvor jeg rett p slett ikke føler meg bra og har nok energi til å være en flink mor eller tenk om jeg er så sliten og trøtt at jeg ikke klarer tanken på å stå opp og være der for barnet mitt som jeg burde ?

 

vet jeg kan snakke med jordmor om dette men er også redd for at det skal misforståes og ende opp med at de «flagger» meg som at jeg ikke er flink nok til å ta vare på et barn?

 

er det andre som har hatt slike tanker ? Og som har klart å snu det ?

Anonymkode: ed309...99a

Det er helt normalt. Det nærmer seg fødsel og det begynner og bli veldig realistisk. Jeg kan gå opp og ned med og glede meg til at jeg får panikk om jeg er ment for dette. Alt handler om at jeg vil at jeg skal være den beste utgaven av meg selv og gi barnet en god oppvekst. I og med at det har kun vært et par dager, hadde jeg ikke stresset med det, men det er ingen som setter en bemerkning for at du har disse tankene og følelsene. Det er fokus på mental helse i svangerskapet og etter, og det er en stor omveltning man ikke kan se for seg utfallet av.

Det kommer til å være dager hvor du har ingen energi, ikke makter og stå opp, og du kommer til å stå opp for og ta vare på barnet ditt, eller få avlastning fra far. Det kommer til å være dager du føler deg dårlig. Har dere snakket om deres følelser, både forventninger og bekymringer? Hvordan dere skal håndtere lite søvn og stressende situasjoner?

Jeg syns hvertfall at det å sette seg ned en kvelden med god mat og drikke, og snakke med mannen gjennom en del tema hjalp veldig på mine følelser, men også forstå hvordan han tenker og ser for seg fremtiden. Det roet meg. 

Dette var hva vi var innom: 

• Hvordan har du det? Hvordan føler du deg? Begge parter.

• Hva gleder du deg til? Hva ser du mest frem til?

• Hva vil du ta med deg fra din barndom og hva vil du ikke videreføre? Del noen minner.

• Hvordan kan vi være best samkjørt og støtte hverandre? 

• Hva gruer du deg til? Hva ser du for deg blir det verste? 

• Hvor er du redd for og feile? Hva gjør vi som par hvis det er dager hvor det føles ut som at alt «går til helvete»? 

• Hvilken støtte trenger du? Hva trenger du fra meg? Hva trenger vi fra hverandre?

• Hvilket nettverk og støtte har vi rundt oss, og hvordan / når ønsker vi bruke det? 

• Hvordan balanserer vi babytid, egentid og kjærestetid? Hva er viktig for deg å beholde av hobbyer / faste rutiner? 

• Hvordan sørger vi for at vi er vi, også som foreldre? Man har mange roller, som bror, søster, tante, onkel, datter, venn, og bare seg selv.  

Vi snakket om hver av områdene, og begge svarte på dem. Jeg vet ikke om dette hjelper deg eller andre, men jeg følte at samtale med partner var en god støtte. Det hjalp og stille, og få spørsmål tilbake, og innse at man er ikke alene om dette. 

Anonymkode: 91cb2...b24