Enebarn

[Bua-livet]

Dilemma. Jeg er enebarn, hatt mange fettere og kusiner rundt meg hele oppveksten, men nå som voksen begynner jeg å kjenne et savn, et savn etter søsken. Jeg og samboer har fått et barn, verdens snilleste lille gutt, som nå nærmer seg 2 år. Samboer sier han bare vil ha et barn (samboer er ikke enebarn), men jeg vil ikke at mitt barn skal føle på det samme savnet som meg, og vil ikke at han alltid skal være aleine om ting. Noen som er i samme situasjon, eller har andre erfaringer som enebarn eller ha enebarn? 

[AnonymBruker]

Jeg har søsken, og er veldig takknemlig for det. Hadde nok vært kjipt om jeg var enebarn. Nå har jeg ingen barn og skal heller ikke det, så kan for så vidt ikke komme med noen gode forslag. Har dere snakket ordentlig om det? Er han helt bestemt for kun et barn?

Anonymkode: 1d35a...434

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp som enebarn, og det samme har samboeren min. Er egentlig bare tanken av at jeg ikke skal bli tante eller onkel som er litt lei. Jeg vil selvfølgelig at mine barn skal unngå dette, nummer 2 er på vei :D. 

Anonymkode: d8a22...e70

[AnonymBruker]

Bua-livet skrev (15 minutter siden):

Dilemma. Jeg er enebarn, hatt mange fettere og kusiner rundt meg hele oppveksten, men nå som voksen begynner jeg å kjenne et savn, et savn etter søsken. Jeg og samboer har fått et barn, verdens snilleste lille gutt, som nå nærmer seg 2 år. Samboer sier han bare vil ha et barn (samboer er ikke enebarn), men jeg vil ikke at mitt barn skal føle på det samme savnet som meg, og vil ikke at han alltid skal være aleine om ting. Noen som er i samme situasjon, eller har andre erfaringer som enebarn eller ha enebarn? 

Og jeg er også enebarn. Jeg har søskenbarn og en venninne jeg teller som søsken.
En venn av meg har 3 søsken, og håndterte sin mors demens helt alene.

Søsken er ikke valper, ts. De er ikke venner heller. Nummer to er ikke selskapshunden til nr 1. akkurat slik det ikke er gitt at ditt barn føler noe slags fellesskap med sine foreldre som voksen er det ikke gitt at de føler fellesskap med sine søsken. Fellesskap søker vi i vennskap. Lær ditt barn verdien av og kunsten å sosialisere. Demonstrer for barnet hva tette, valgte, sosiale bånd har av betydning. Ikke fokuser på genetikk - den betyr så lite. 

Anonymkode: 3acdb...437

[Cássia]

Vil bare si at søsken ikke nødvendigvis står hverandre nær. Jeg og samboeren min er fem år eldre enn brødrene våre og vi har ingen felles interesser eller lignende. Samboeren min er i tillegg også mann.

Så motsatt kjønn og stor aldersforskjell har noen ganger noe å si.

[AnonymBruker]

Jeg har bare en bror, som foreldrene mine fikk relativt sent (da jeg var 10 år). Jeg voks dermed opp med jevnaldrende søskenbarna mine, og har gjennom oppveksten (og ofte nå også) hatt et nærmere forhold til dem enn det jeg har og hadde med broren min. Likevel har jeg også opplevd enkelte ganger et savn etter å ha søsken som jeg vokste opp nært med under oppveksten.

 

Så å ha en eller flere søsken mener jeg er veldig viktig og noe de fleste trenger. Du kan ta en samtale med samboeren din om hvordan du føler og det savnet etter søsken du voks opp med, så forstår han kanskje deg bedre. Dersom dere kommer frem til å få et nytt barn, ikke vent for lenge med det. Selv har jeg ikke barn enda, men ønsker per nå 2-3 (spørs hvor mange fremtidig partner også ønsker) med maks 3-4 års aldersforskjell mellom dem.

Anonymkode: 43478...33e

[AnonymBruker]

Har én femåring her, og trives godt med det. Behagelig og godt liv, lite stress.

Selv har jeg tre søsken, og vi er veldig ulike. Hadde klart meg veldig godt uten, om det var alternativet.

TS: Det blir aldri godt nok - først er det mas om å få barn, dernest mas om å få både nummer to, tre og fire. 

Gjør det du føler for, og det du har helse og kapasitet til. 

Anonymkode: c296f...adb

[AnonymBruker]

Jeg tror man må få barn fordi man selv vil. Og dere bør være enige. To barn er ingen dans på roser, veldig dumt om den ene egentlig ikke ville. Der må dere blir enige om antall barn, uavhengig av søsken i egen barndom osv. Handler bare om å ta vare på de barna dere faktisk får, det må gå foran ditt savn rett og slett. For barnets/barnas del.

Vi har to, to år mellom, bestevenner og megasøte jenter. Men vi hadde bestemt før vi fikk første at vi skulle ha to hvis det gikk, og så tette som mulig. Så at det går så fint som det gjør, at begge ble jenter osv det er jo mest flaks. Så vi visste at vi ville ha flere enn et barn, begge har søsken som vi har satt pris på og ikke ville vært foruten, så vi ønsket det samme for vårt første barn. Selv om vi visste veldig godt at det kom til å bli beinhardt de første årene, og at livet generelt alltid ville være travlere enn med bare ett barn. Så - veldig viktig å ha lyst på den jobben for å klare å stå i den. Om mannen din ikke vil...så vil han ikke. Kan hende han har rett i at det ikke passer han. Ville lyttet.

Anonymkode: 83ea4...ac0

[AnonymBruker]

PS: Menn har en unik evne til å gi faen, når det er ting de ikke vil eller gidder - til og med når det gjelder egen partner og eget avkom. Det er helt rystende og sykt å observere, men du ser slike forhold veldig ofte - bare les noen tråder her inne.

Ha det veldig i mente, før du prøver å presse på han flere barn. 

Anonymkode: c296f...adb

[AnonymBruker]

Mannen min er enebarn, og forstår ikke konseptet med søsken. Han savner ingen og har ikke vokst opp med noen. Han vet ikke hvordan det er å ha en bror eller søster. Jeg har søsken, og forstår ikke hvordan man kan være enebarn. Det føles så rart og ikke hatt noen i oppveksten man blir plaget av og leker med.

Jeg har forståelse for at du kan føle et savn nå, men det er deg. Det trenger ikke barnet ditt og føle når det vokser opp. Det er heller ikke gitt at dine barn blir gode venner eller nærme når de vokser opp. Kanskje de bor på hver sin kant av landet med sine familier og har ingenting med hverandre. Så hvis du skal få flere barn, må det være fordi dere ønsker et til, ikke fordi dere tror det er riktig eller sunt for barnet. 

Anonymkode: b2015...588

[AnonymBruker]

Om samboeren din syns det er nok med ett barn, så tenker jeg at du må ta valget om å bli i forholdet eller gå og finne deg en partner som vil ha flere barn. Man bør aldri få mer barn enn man klarer eller har lyst på, og derfor syns jeg ikke du bør overkjøre samboeren din her iallfall. 
 

Angående søsken, så er det ikke slik at relasjonen mellom dem automatisk er god. Jeg og den eldste søsteren min har bare vokst mer og mer fra hverandre med årene, og har egentlig alltid vært ulik. Vi snakkes sammen om vi begge er hos foreldrene mine samtidig, og ellers en og annen snap. Og den andre søsteren min er en del år yngre enn meg, og er forskjellig av den grunn. Dessuten bor hun i en by som tar 4 timer å kjøre herfra, så derfor møtes vi også sjeldent. 
 

Men jeg har mange gode venner, så jeg føler meg overhodet ikke alene.

Anonymkode: 7f9fd...149