Deprimert samboer har slått opp, noen sjanse for at han kommer til å angrer?

[AnonymBruker]

I dag har samboeren min slått opp og jeg har dratt til venninnen min for å bo der en stund mens han bor i leiligheten.

Vi har ikke vært sammen så lenge, bare 10 mnd. Og vi flyttet sammen i april.

Han fortalte meg da vi ble kjent at han har kronisk depresjon og angst. I tillegg til mye ptsd fra psykisk og fysisk voldelig barndom. Han sa at han har kontroll på depresjonen og har riktige verktøy til å deale med den. 

Han bodde et stykke unna da vi ble sammen og måtte ta tog 1,5 timer for å komme hit. Likevel var han her hver dag og stod opp kl 5-6 for å ta tog til jobben.  Han skulle bare jobbe der til mai, så skulle han begynne å jobbe i byen jeg bor i og bo der han og. Vi bestemte oss for å flytte sammen siden har praktisk talt bodde hos meg uansett.

Jeg mistenker at han ble veldig overveldet over så stor forandring av livssituasjon. Ny jobb, ny by, ny kjæreste og også da samboer. Han begynte å kjenne på at han ble deprimert igjen og begynte å gå til psykiater.

Vi hadde aldri noen krangler ang "husting" som oppvask og at den ene ikke rydder. Men vi begynte å krangle en del i sommer fordi han var litt teit mot meg. Ingenting med vilje, alt var lett tilgivelig. Men han begynte å få skyldfølelse for at han følte han ikke behandlet meg riktig. Han ville gjøre meg lykkelig men følte han ikke fikk det til. 

Nå hadde vi en litt større krangel utløst av noe han gjorde igjen. Det endte med at han slo opp fordi han føler seg alt for deprimert til å være en god kjæreste og behandle meg slik jeg fortjener. Jeg har prøvd å si til han at ikke alle kan være 110% hele tiden, og jeg vil gi han forståelse for at han er deprimert og har det vanskelig og at ting ikke alltid blir som han hadde tenkt. Men han klarte ikke mer mente han.

Jeg synes dette er så ufattelig trist. Vi har det egentlig veldig fint sammen, selv om det har vært noen turbulente måneder. jeg har alltid tenkt at dette er noe vi må jobbe gjennom sammen så går det fint. Jeg tåler å være sammen med noen som er deprimert og ikke alltid gjør eller sier de riktige tingene. Men han klarer ikke.

Så nå ligger jeg på sofaen til bestevenninnen min og er helt knust. Alt jeg vil er at han skal ha det bra, og om det ikke er med meg så respekterer jeg det. Samtidig som at jeg er såret over at han ikke vil la meg være der for han mens han har det vanskelig.

Jeg har snakket med foreldrene mine og de kan hjelpe meg med å betale for hans del av leien hvis han flytter ut og jeg blir boende. Jeg er student i Oslo og bor midt i sentrum. Han har ikke det samme støtteapparatet som meg så han blir nok den som flytter ut.. Men jeg har ikke lyst til at det skal bli sånn. 

Jeg er så glad i han og elsker han så mye. Selv om han gjør teite bagateller så har jeg forståelse for at han. Han er mye viktigere for meg enn de tingene vi krangler om. Jeg har sagt dette til han men jeg tror han følte at jeg ville overtale han til å bli. Selvfølgelig vil jeg at han skal fortsette å være sammen med meg, men ikke hvis jeg må overtale han.

Han har sagt at dette er vanskelig for han også, og at han ikke ville det skulle bli sånn. Det virker som at han er minst like trist over å miste meg som jeg er for å miste han.

Er det noen som har vært i en lignende situasjon hvor man har endt opp sammen likevel? Hva har i såfall blitt gjort for å ordne opp i det? 

Jeg har tenkt til å la han være i fred fremover og gi han space. Jeg håper virkelig at han ombestemmer seg eller finner ut at dette ikke er riktig. Jeg trodde så inderlig at det skulle bli oss.. 

Anonymkode: d9643...ad1

[AnonymBruker]

Nei tror ikke han ombestemmer seg desverre.. best å gå videre 

Anonymkode: ed528...aa0

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt han kan endre mening. Han er på et mørkt sted nå, selvbildet er dårlig, hans syn på livet er mørkt og vanskelig. Angsten tok nok overtaket en periode med såpass mye endring. Når ting stabiliserer seg så kan det godt hende han endrer mening. 

Men kommer han til å endre mening dersom han ser hvor knust du ble pga han? At han fikk deg til å gå igjennom så mye vondt og kjipt fordi han hadde en "episode"? Det er ikke sikkert. Jeg tror mange mennesker som sliter med angst og depresjon også er veldig følsomme og empatiske. Og de vil ikke påføre andre smerte. For mange er det da bedre å bare være alene  enn å utsette andre for seg selv. Mulig han kommer til å tenke "ok, men hvis vi blir sammen på nytt igjen, og jeg får en ny episode, hva da? Skal hun gå igjennom det samme på nytt? Hvor mange ganger skal jeg såre dette mennesket som jeg er så glad i?"

Så jeg tenker det er viktig at han finner tid til å jobbe med seg selv og blir tryggere på sin egen mentale helse. Først da vil han ha nok tillitt til at han kan tro på at han vil fungere i et forhold. Jeg tror det er noe man kan jobbe med samtidig som man er sammen med noen også, men det krever nok en sterk og tålmodig partner.

Du vil da være nødt til å være den som gir lys når ting er mørkt. Å overbevise når han ikke har troa. Men også være tålmodig og eksepsjonelt forståelsesfull. Alt dette samtidig som at han ikke skal føle seg som en byrde og en plage. Det er mye. Og er det noe du egentlig vil? Du sier du ikke vil miste han. Men hvis du får han, vil du ikke da miste deg selv? Psykisk sykdom kan være altoppslukende til tider. Også for en partner.

Jeg har vært i en lignende situasjon. Jeg valgte han. Til tross for alt jeg måtte igjennom. Noen mennesker er verdt det, det vet man om man lytter til hjertet. Andre ganger er det best å gi slipp. Noen må nå bunnen før de kan begynne å kravle opp, og de fleste må ta den turen alene. 

Anonymkode: 7a061...7e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg tror absolutt han kan endre mening. Han er på et mørkt sted nå, selvbildet er dårlig, hans syn på livet er mørkt og vanskelig. Angsten tok nok overtaket en periode med såpass mye endring. Når ting stabiliserer seg så kan det godt hende han endrer mening. 

Men kommer han til å endre mening dersom han ser hvor knust du ble pga han? At han fikk deg til å gå igjennom så mye vondt og kjipt fordi han hadde en "episode"? Det er ikke sikkert. Jeg tror mange mennesker som sliter med angst og depresjon også er veldig følsomme og empatiske. Og de vil ikke påføre andre smerte. For mange er det da bedre å bare være alene  enn å utsette andre for seg selv. Mulig han kommer til å tenke "ok, men hvis vi blir sammen på nytt igjen, og jeg får en ny episode, hva da? Skal hun gå igjennom det samme på nytt? Hvor mange ganger skal jeg såre dette mennesket som jeg er så glad i?"

Så jeg tenker det er viktig at han finner tid til å jobbe med seg selv og blir tryggere på sin egen mentale helse. Først da vil han ha nok tillitt til at han kan tro på at han vil fungere i et forhold. Jeg tror det er noe man kan jobbe med samtidig som man er sammen med noen også, men det krever nok en sterk og tålmodig partner.

Du vil da være nødt til å være den som gir lys når ting er mørkt. Å overbevise når han ikke har troa. Men også være tålmodig og eksepsjonelt forståelsesfull. Alt dette samtidig som at han ikke skal føle seg som en byrde og en plage. Det er mye. Og er det noe du egentlig vil? Du sier du ikke vil miste han. Men hvis du får han, vil du ikke da miste deg selv? Psykisk sykdom kan være altoppslukende til tider. Også for en partner.

Jeg har vært i en lignende situasjon. Jeg valgte han. Til tross for alt jeg måtte igjennom. Noen mennesker er verdt det, det vet man om man lytter til hjertet. Andre ganger er det best å gi slipp. Noen må nå bunnen før de kan begynne å kravle opp, og de fleste må ta den turen alene. 

Anonymkode: 7a061...7e8

Ts her

Tusen takk for fin og hjelpsom kommentar! 

 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at deprimerte også er veldig følsomme og empatiske. Det beskriver han ganske bra. Jeg tror ikke at det hjalp at han så hvor knust jeg ble da han slo opp med tanke på det. Jeg hylgråt og lå i fanget hans. Når jeg ser tilbake på det så må det ha vært veldig traumatisk og overveldende for han. Jeg ble bare så utrolig lei meg og redd for å miste han. Jeg skulle ha reagert mye mer voksent og ordentlig der. Kan være jeg har skremt han bort med det..  Jeg har aldri blitt sånn foran han før uansett hvor dårlig vi har hatt det eller hvordan vi har kranglet. Uff.. stakkar.. Jeg beklaget veldig etterpå. Vi hadde også en veldig fin og lang samtale etterpå der jeg sa at det går fint at han slår opp fordi jeg vil det beste for han. Jeg prøvde å betrygge han med at det går fint med meg. Og at jeg setter enormt pris på ham og at han er sterk. 

 

Og ja, dette er virkelig noe jeg vil. Jeg forstår hva du mener med at det også påvirker partner psykisk, men jeg synes ikke det har påvirket meg til den grad at det ikke er bra for meg å være med han. Jeg mener selv at jeg takler det bra. Jeg er tålmodig. 

 

Uansett, takk for fin kommentar. Jeg fikk noe å tenke på. Uansett om han velger meg eller velger meg bort så går det fint så lenge det gjør han lykkeligere 

 

Anonymkode: d9643...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts her

Tusen takk for fin og hjelpsom kommentar! 

 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at deprimerte også er veldig følsomme og empatiske. Det beskriver han ganske bra. Jeg tror ikke at det hjalp at han så hvor knust jeg ble da han slo opp med tanke på det. Jeg hylgråt og lå i fanget hans. Når jeg ser tilbake på det så må det ha vært veldig traumatisk og overveldende for han. Jeg ble bare så utrolig lei meg og redd for å miste han. Jeg skulle ha reagert mye mer voksent og ordentlig der. Kan være jeg har skremt han bort med det..  Jeg har aldri blitt sånn foran han før uansett hvor dårlig vi har hatt det eller hvordan vi har kranglet. Uff.. stakkar.. Jeg beklaget veldig etterpå. Vi hadde også en veldig fin og lang samtale etterpå der jeg sa at det går fint at han slår opp fordi jeg vil det beste for han. Jeg prøvde å betrygge han med at det går fint med meg. Og at jeg setter enormt pris på ham og at han er sterk. 

 

Og ja, dette er virkelig noe jeg vil. Jeg forstår hva du mener med at det også påvirker partner psykisk, men jeg synes ikke det har påvirket meg til den grad at det ikke er bra for meg å være med han. Jeg mener selv at jeg takler det bra. Jeg er tålmodig. 

 

Uansett, takk for fin kommentar. Jeg fikk noe å tenke på. Uansett om han velger meg eller velger meg bort så går det fint så lenge det gjør han lykkeligere 

 

Anonymkode: d9643...ad1

Jeg var sammen med en mann som slet psykisk i veldig mange år. Så jeg forstår situasjonen din. Verdens fineste mann. Jeg tror mange av de fineste menneskene gjerne er de som har det vondest med seg selv.

Men du høres også veldig snill og empatisk ut. Jeg synes ikke du burde unnskylde deg for at du gråt i fanget hans og reagerte som du gjorde. Du må få lov til å vise at du er lei deg! Spesielt i en slik situasjon. Og sånt må han også lære seg å takle. Du skal ikke legge lokk over dine følelser for å skåne han. 

Håper det ordner seg for dere begge to. Til han hadde jeg sagt: ikke ta viktige beslutninger når du er mentalt på bunnen, for de beslutningene er sjeldent basert på et normalt og rasjonelt grunnlag. Da er det bedre å vente, og se det ann når man er litt mer ovenpå. Jeg vet ikke hvor ferskt bruddet deres er, men mulig det går ann å overtale han til å ikke ta en såpass drastisk beslutning riktig enda. Vet ikke hva du synes om den ideen, men kanskje noe verdt å snakke om? Hvis dere virkelig innerst inne vil være sammen. Har jo troa på at man skal kjempe for kjærligheten. Og noen ganger må én kjempe for begge to.

Anonymkode: 7a061...7e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var sammen med en mann som slet psykisk i veldig mange år. Så jeg forstår situasjonen din. Verdens fineste mann. Jeg tror mange av de fineste menneskene gjerne er de som har det vondest med seg selv.

Men du høres også veldig snill og empatisk ut. Jeg synes ikke du burde unnskylde deg for at du gråt i fanget hans og reagerte som du gjorde. Du må få lov til å vise at du er lei deg! Spesielt i en slik situasjon. Og sånt må han også lære seg å takle. Du skal ikke legge lokk over dine følelser for å skåne han. 

Håper det ordner seg for dere begge to. Til han hadde jeg sagt: ikke ta viktige beslutninger når du er mentalt på bunnen, for de beslutningene er sjeldent basert på et normalt og rasjonelt grunnlag. Da er det bedre å vente, og se det ann når man er litt mer ovenpå. Jeg vet ikke hvor ferskt bruddet deres er, men mulig det går ann å overtale han til å ikke ta en såpass drastisk beslutning riktig enda. Vet ikke hva du synes om den ideen, men kanskje noe verdt å snakke om? Hvis dere virkelig innerst inne vil være sammen. Har jo troa på at man skal kjempe for kjærligheten. Og noen ganger må én kjempe for begge to.

Anonymkode: 7a061...7e8

Bruddet skjedde i kveld, så ganske ferskt kan man si.

Han har en tendens til å ikke klare å sortere tankene sine når han er midt i situasjonen. Han sa først at han gjerne ville ha litt avstand og snakke igjen senere i uken. Vi snakket videre etter det. Så ble det masse følelser fra oss begge og jeg foreslo å vente en uke og snakke sammen igjen, men det ville han ikke likevel. Det går fint.  Jeg tror han trenger fred og ro nå. Jeg sa at han bare må ta kontakt hvis det er noe. Så jeg håper litt på at han kommer til å kontakte meg når han ønsker det selv. Det trenger ikke å være så fort som om en uke. Jeg gir han all den tiden han trenger. Og jeg vil heller ikke presse han til noe. 

 

Anonymkode: d9643...ad1

[IrisIrene]

han kommer nok helt sikkert til å angre, men dårlig tegn at han dumper deg når følelsene blir overveldende. Det kan virke som om han tenker at om han ikke har deg lenger vil problemene blir "mindre". Dette er noe som potensielt kan følge dere videre. snakker av erfaring. Ville latt han gå. 

[AnonymBruker]

Jeg slet med tilbakevendende, alvorlig depresjon fra jeg var 8 til jeg var 29. 

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt er "ikke gjør det". Depresjon er altoppslukende. Den syke har ikke kapasitet til 

Han sier at han ikke vil utsette deg for ham selv, men dette er tvilsomt, og sannsynligvis en unnskyldning. I en depresjon, så blir man ofte desperat etter å komme seg vekk fra alt av forventninger og forpliktelser. I en depresjon, så er hver eneste tanke vendt innover. Man har ikke kapasitet til å ta hensyn til andres tanker og følelser. Jeg var ofte overbevist om at min familie ville ta det greit om jeg døde. De ville kanskje være trist i noen dager, men der ville ikke være verre enn når familiekatten døde. Livet ville gå videre. Jeg hadde null forståelse for hvordan min død ville påvirke de. Det var rett og slett ikke rom i meg til å ta hensyn til andres tanker og følelser.

Så når din kjæreste sier at han ikke vil utsette deg for ham selv, og du sier "jeg vil bli hos deg", og han likevel skyver deg ut av din egen leilighet, så viser han at han ikke bryr seg om dine følelser. Han respekterer ikke at du selv kan bestemme hva du vil og tåler. 

Ergo; han gjør ikke dette for deg. Han gjør dette for ham selv, for nå er han desperat etter å komme seg vekk fra alt av forpliktelser og forventninger.

Ts, dette vil bli livet ditt om du holder sammen med denne mannen. Alt vil handle om ham, og hva du ønsker og føler vil bli satt til side igjen og igjen. Depresjon er et svart hull. 

Jeg som vet hvordan det er å ha kronisk depresjon, unngår menn med psykiske problemer. Jeg vet selv hvor egosentrisk depresjon er- og det betyr ikke at han som person er egoistisk av natur, men i en depresjon vender alt av tanker og følelser innover. Det er ikke rom for annet.

Kanskje vil han ønske deg tilbake, men hva skjer neste gang depresjonen vender tilbake? 

Anonymkode: 7be96...f76

[AnonymBruker]

Spørsmålet er jo om du ønsker dette for resten av livet... eller om du skal sette pris på at han går. Å leve med noen med psykiske problemer er ikke lett. Det er veldig veldig vanskelig. Vil du virkelig tåle for fremtiden at han er bare 20% i perioder? Du snakker om at "ingen kan være 110% hele tiden", vel, hva om han er 20%? Og hva om det er akkurat nå du er utslitt småbarnsmor og han bare føles som det tredje barnet. Er det fortsatt ok? Eller har han faktisk et poeng i at du skal grundig vurdere om du klarer en fremtid sammen med han?

jeg hadde ikke gjort det uten å være svært bevisst på hva som følger av et samliv med en som er psykisk syk. Så kommer han tilbake med anger bør du ha undersøkt litt hva du begir deg inn i. Er det eks ok at han vil gjøre det slutt hver gang depresjonen kommer? Klarer du å håndtere det i det lange løp?

Kjenner jeg ville bare sagt "jeg tror du har rett, dette var ikke så lurt, jeg håper det går bra med deg videre", og så gått videre selv. Samtidig er det ingenting psykisk syke trenger mer enn akkurat den som klarer å stå i et forhold med dem. Men det klarer man ikke uten å være svært bevisst på at det er det man ønsker tror jeg.

Helt sikkert noen her som kan si mer om hvordan det er å leve med noen som er psykisk syk.

Anonymkode: bf5ea...d4a

[AnonymBruker]

Uff nei... Beklager, men dette er til det beste. Psykisk sykdom dreper parforhold. Du har allerede startet med å ta hensyn ved å undertrykke egne følelser, fordi hans depresjon tar all plassen. 

Et slikt forhold ville bare blitt vanskelig. Og ikke egnet for barn. 

Anonymkode: dc03c...618

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Spørsmålet er jo om du ønsker dette for resten av livet... eller om du skal sette pris på at han går. Å leve med noen med psykiske problemer er ikke lett. Det er veldig veldig vanskelig. Vil du virkelig tåle for fremtiden at han er bare 20% i perioder? Du snakker om at "ingen kan være 110% hele tiden", vel, hva om han er 20%? Og hva om det er akkurat nå du er utslitt småbarnsmor og han bare føles som det tredje barnet. Er det fortsatt ok? Eller har han faktisk et poeng i at du skal grundig vurdere om du klarer en fremtid sammen med han?

jeg hadde ikke gjort det uten å være svært bevisst på hva som følger av et samliv med en som er psykisk syk. Så kommer han tilbake med anger bør du ha undersøkt litt hva du begir deg inn i. Er det eks ok at han vil gjøre det slutt hver gang depresjonen kommer? Klarer du å håndtere det i det lange løp?

Kjenner jeg ville bare sagt "jeg tror du har rett, dette var ikke så lurt, jeg håper det går bra med deg videre", og så gått videre selv. Samtidig er det ingenting psykisk syke trenger mer enn akkurat den som klarer å stå i et forhold med dem. Men det klarer man ikke uten å være svært bevisst på at det er det man ønsker tror jeg.

Helt sikkert noen her som kan si mer om hvordan det er å leve med noen som er psykisk syk.

Anonymkode: bf5ea...d4a

"Samtidig er det ingenting psykisk syke trenger mer enn akkurat den som klarer å stå i et forhold med dem. Men det klarer man ikke uten å være svært bevisst på at det er det man ønsker tror jeg." 

Denne er jeg ikke helt enig i. Psykisk syke trenger støtte, men en kjæreste blir ofte en krykke den syke ikke vil klare seg uten. Svært ofte blir den friske medavhengig og vil ofre seg selv, sine ønsker og følelser for den syke. Den syke får da aldri tatt tak i problemene selv. 

Man må støtte utenfra. Den syke må gjøre jobben selv; fra å finne motivasjonen til å søke hjelp og jobbe med problemene.

Anonymkode: 7be96...f76

[AnonymBruker]

Han er trolig for syk til å være i et forhold. Det er best å la ham gå. 

Anonymkode: b4e9a...339

[AnonymBruker]

Løp! Vær glad det tok slutt nå! Du høres ut som du har overtatt eksen min og etter et par år med ham har jeg arr på sjelen enda. 

Anonymkode: 9e020...d31

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært deprimert for år tilbake, og har valgt å være sammen med en som er tidvis deprimert. Fordi alle fortjener jo kjærlighet, ikke sant? Det har i alle fall vært min grunn for å bli.

Helt ærlig? Ja, alle fortjener kjærlighet. Alle fortjener et godt liv! Du også! Jeg kan ikke anbefale å bli i et forhold med en deprimert mann, samme hvor fint og raust det enn er å ville stå sammen i tykt og tynt. 

Anonymkode: 97ecb...626

[AnonymBruker]

Trist at forhold ikke tåler at den ene blir syk. Ville dere gitt samme råd til en som fikk kreft?

Anonymkode: dd3c9...e2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Trist at forhold ikke tåler at den ene blir syk. Ville dere gitt samme råd til en som fikk kreft?

Anonymkode: dd3c9...e2c

Hvis de behandler vedkommende like dårlig, og hiver ut kjæresten fordi de er blitt syke, så ja. 

Anonymkode: b4e9a...339

[AnonymBruker]

Ts her 

Takk for alle innspill. Setter så pris på at mange har kommentert, selv om det kanskje ikke er det jeg vil høre.

Alle som sier "løp" og "kom deg vekk"; jeg blir ikke skremt av å ha en partner med depresjon. Det er en sykdom, ikke personlighetstrekk. Folk som sliter psykisk kan også ha og fortjene en kjæreste. Jeg har tidligere hatt en bestevenninne som var alvorlig psykisk syk som jeg måtte kutte all kontakt med. Jeg har vært gjennom lignende tidligere og vet hvor min grense går og når det går negativt utover meg. Dette er ikke i nærheten av det jeg opplevde med henne. 

Jeg føler mange har en spesifikt bilde på hvordan er deprimert person er. Denne mannen er helt oppgående og velfungerende i hverdagen. Han ligger ikke på er mørkt rom og offer seg. Han møter venner, går på jobb, dyrker hobbyen sin, rydder og vasker leiligheten, akkurat som alle andre. 

Ville bare påpeke det.. 

Jeg har aldri følt at det er som å ha en unge når han har vært på sitt laveste. 

 

 

 

 

Anonymkode: d9643...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ts her 

Takk for alle innspill. Setter så pris på at mange har kommentert, selv om det kanskje ikke er det jeg vil høre.

Alle som sier "løp" og "kom deg vekk"; jeg blir ikke skremt av å ha en partner med depresjon. Det er en sykdom, ikke personlighetstrekk. Folk som sliter psykisk kan også ha og fortjene en kjæreste. Jeg har tidligere hatt en bestevenninne som var alvorlig psykisk syk som jeg måtte kutte all kontakt med. Jeg har vært gjennom lignende tidligere og vet hvor min grense går og når det går negativt utover meg. Dette er ikke i nærheten av det jeg opplevde med henne. 

Jeg føler mange har en spesifikt bilde på hvordan er deprimert person er. Denne mannen er helt oppgående og velfungerende i hverdagen. Han ligger ikke på er mørkt rom og offer seg. Han møter venner, går på jobb, dyrker hobbyen sin, rydder og vasker leiligheten, akkurat som alle andre. 

Ville bare påpeke det.. 

Jeg har aldri følt at det er som å ha en unge når han har vært på sitt laveste. 

 

 

 

 

Anonymkode: d9643...ad1

Det er ikke sikkert du vil like mitt innspill, men jeg synes du er overpedagogisk og overforståelsesfull. Du er åpenbart forelsket, men virker blind for dine egne behov. Du snakker om alt du kunne ha gjort bedre og at han bare er syk. For å være helt ærlig tror jeg dette ville blitt utmattende i lengden, for det virker som du er klar for å ta nærmest alt ansvar. 

Anonymkode: 1bedf...a8d

[AnonymBruker]

Hvorfor flyttet dere sammen så raskt? Hvorfor var han hos deg hele tiden? En persons privatliv, ts, hans liv alene med sine venner og sin familie og sine hobbyer har egenverdi. Dere kastet alt dette over ripa etter få måneder. Før dere engang visste pm de passet sammen. Neste gang - uavhengig av om det blir med han her eller noen andre, anse det første året som et eksperiment. Ikke anse det som et forhold engang, bare som to venner som har sex og sjekker hverandre ut. Ikke hopp over alt for å desperat oppnå «tosomhet». Ingen kan nemlig bli lykkelige som to før de er lykkelige helt alene.

Ta et steg tilbake. Vær studenter. Ha sex og moro. Ikke forsøk å være bestemora di før du er eldre. Det er mer enn nok liv til det kjedelig etablerte. Mer enn nok. Les samlivsforumet her. Lev livet.

Anonymkode: 2a0b7...9f2

[Gjest Vitalogy]

TS, du virker som en klok og innsiktsfull kvinne, et klokt og innsiktsfullt menneske. Om det blir med denne mannen, en annen, eller hva, så unner jeg deg et så godt liv som du kan ha det.